Å lese barnevernssaker: noen forbehold.
Denne samling av barnevernssaker er ment til å gi både utenforstående og foreldre som har kontakt med barnevernet et innblikk i hvordan barnevernet jobber, og hvordan forvaltningen og domstolene behandler slike saker. Samtlige av sakene er offentlig tilgjengelige, og de er her blitt lagt ut i anonymisert form. Denne publiseringen er i samsvar med prinsippet om offentlighet i rettspleien, som er et grunnleggende prinsipp i rettspleien i ethvert demokratisk samfunn. Vi påberoper oss
domstollovens § 124 første ledd [1], som lyder: "Rettsmøtene er offentlige og forhandlingene og rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig, hvis ikke annet er bestemt i lov eller av retten i medhold av lov."
Tanken som ligger bak prinsippet om offentlighet i rettspleien er at allmennheten må kunne føre en debatt om riktigheten av en rettsavgjørelse. Slik understreker den engelske juristen og filosofen, Jeremy Bentham betydningen av offentlighet i rettspleien:
Quote:
In the darkness of secrecy, sinister interest and evil in every shape, have full swing. Only in proportion as publicity has place can any of the checks, applicable to judicial injustice, operate. Where there is no publicity there is no justice.
En debatt om barnevernets metoder og teorigrunnlag, eller hvordan barnevernssaker blir behandlet i forvaltningen og i domstolene, forekommer sjelden eller aldri i norske medier. Vi håper at denne publisering vil anspore til en sårt trengt debatt, både på dette forum og i andre medier, om barnevernets prinsipper, metoder og om hvorvidt deres handlinger kan sies å ivareta barnets beste, og ikke minst om i hvilken grad barnevernet
i sin nåværende form har en berettiget plass i et demokratisk land.
Den som leser de her utlagte avgjørelsene bør imidlertid merke seg at fylkesnemndenes møter holdes for lukkede dører - stikk i strid med prinsippet om offentligheten i rettspleien. Dette blir gjort angivelig for å skjerme barn fra uønsket oppmerksomhet bl.a. fra media. En bør kunne spørre om denne praksis kan forsvares, særlig i lys av en nyere dom
Moser v Austria [2] fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, hvor domstolen skiller mellom en sak hvor to foreldre kjemper om foreldreretten til et barn, og en sak hvor en
stat vil overta omsorgen for et barn fra foreldrene. I sistnevnte tilfelle har Menneskerettsdomstolen kommet fram til at begrunnelsene for å kjøre en sak for lukkede dører må vurderes nøye. Domstolens syn på dette punktet er klart: at det ikke finnes grunnlag for å utelukke
en hel kategori av saker fra offentligheten, slik det gjøres for barnevernssaker.
Det har hittil ikke kommet noe signal fra norske myndighetene om at de vil revurdere den nåværende praksis i fylkesnemnda, som så åpenbart er på kollisjonskurs med rettsoppfatningen i Strasbourg.
Rettsprosedyren i fylkesnemndene bryter i tillegg med prinsippet om bevisumiddelbarhet. Dette prinsippet innebærer normalt at i en rettssak må beviset fremføres direkte for den som skal ta en avgjørelse, f.eks. ved at parter og vitner gir muntlig forklaring umiddelbart for den dømmende rett. I barnevernssaker fravikes prinsippet om bevisumiddelbarhet – til ulempe for foreldrene. Hvordan dette skjer i praksis er blitt beskrevet i NOU 2000:12
[3]: "Blant barneverndokumentene som fremlegges for nemnda kan det forekomme nedtegnelser i journalnotater og saksdokumenter av hva personer har opplyst, også i form av annenhåndsopplysninger og anonyme meldinger. Rettssikkerhetsmessig kan det representere et problem at slike nedtegnelser blir lest opp i nemnda, uten at kilden blir ført som vitne".
For foreldrenes vedkommende innebærer denne praksisen et brudd på likhetsprinsippet (equality of arms), siden foreldre som står overfor barnevernet i fylkesnemnda må godta at udokumenterte påstander vil bli brukt mot dem, mens foreldrene på sin side må vise til dokumentasjon eller vitneutsagn for å gjendrive barnevernets anklager.
I tillegg til udokumenterte utsagn fra ansatte i barnevernet bygger fylkesnemnda sin avgjørelse i stor grad på uttalelser fra sakkyndige. De sakkyndiges rolle i barnevernssaker har fått sporadisk kritikk i media. Emnet har også vært gjenstand for en offentlig utredning, uten at man kan se at det er kommet forbedringer i måten de sakkyndige jobber på. Problemet er nemlig dette at barnevernet benytter seg av sakkyndige som enten jobber eller har jobbet i barnevernet, eller som rutinemessig får oppdrag fra barnevernet og er dermed økonomisk avhengig av barnevernet. I NOU 2006: 9
[4] innrømmes det at de sakkyndiges bindinger til barnevernet er problematisk:
"Ved at de samme personene går inn i ulike roller vil de private parter kunne føle usikkerhet om hvor nære kollegiale bånd det er mellom de fagpersoner som er dommere, og de som opptrer som sakkyndige for barneverntjenesten. Fagmiljøene i Norge er små, og uheldige bindinger kan oppstå. Dette må antas å være et særlig stort problem i områder hvor tilgangen på sakkyndige er begrenset, men det kan også være et problem i større byer, da fagmiljøet er lite".
Deretter avfeies problemet fullstendig med en begrunnelse som ikke holder vann. Det står å lese at "...det kan lett oppstå mistanke om at sakkyndige leverer en form for "bestillingsverk" til støtte for de mest inngripende vedtak som barneverntjenesten ønsker. Utvalget har ikke funnet holdepunkter for å mene at dette er et omfattende problem".
Det gis ingen nærmere forklaring på hvordan fagutvalget har kommet til sin konklusjon om at problemet ikke er omfattende. Man bør merke seg at en gjennomgang av selv et veldig stort antall saker ikke vil kunne gi svar på at en sakkyndig i en
bestemt sak faktisk har opptrådt på en partisk måte, når rettsavgjørelsene bygger på en saksfremstilling som ikke er nøytral. Fra et juridisk ståsted er det derfor ikke nødvendig å
påvise partiskhet - det er tilstrekkelig å vise til at en sakkyndig er inhabil fordi hun eller han har en tilknyting til en av partene. Dette er norske jurister fullstendig klar over, og det er uforståelig at praksisen ikke har blitt endret. I en reportasje om dette emnet i Bergens Tidende
[5] gjorde jussprofessor Kristen Sandberg klart at "Etter habilitetsreglene er det ikke nødvendig å påvise at de faktisk er påvirket. Det er nok å påvise at det er
fare for at de lar seg påvirke av slike bindinger..."
Avfeiingen av denne habilitetskonflikt er desto mer beklagelig, siden det i disse dager er blitt satt søkelys på de sakkyndiges rolle i kriminalsaker etter avdekking av flere justismord som har fått behørig medieomtale. Utfallet av en barnevernssak er like alvorlig for de barna og foreldrene saken gjelder, og det er da også beklagelig at media ikke har brukt tid og krefter på et så viktig tema.
Bedre blir det ikke for foreldrenes vedkommende når de sakkyndige selv gir uttrykk for at tvangsfjerninger av barn fra sine naturlige foreldre bør skje i større omfang enn i dag. En arbeidsgruppe bestående av flere sakkyndige psykologer utarbeidet i 2002 et notat som ble levert til Barne- og Familiedepartementet. I notatet
[6] konstateres det uten omsvøp at "..Det er gruppas oppfatning at det biologiske prinsippet får for stor vekt i forhold til hensynet til barnets beste i noen av de alvorligste sakene...".
Dette overmåte kyniske synet på biologisk foreldreskap kommer enda tydeligere til utrykk i NOU 2005: 09
[7] hvor det hevdes at "Biologisk foreldreskap kan, som alle andre foreldreskap, utgjøre både en trygghet og en fare for barns utvikling. Den forskning som foreligge peker entydig i retning av at biologiske bånd i seg selv verken er en nødvendig eller en tilstrekkelig betingelse for barns utvikling".
og videre at
"Faremomentene ved separasjon fra biologiske foreldre er mindre enn faremomentene ved å vokse opp under vedvarende, alvorlig omsorgssvikt. En separasjon er en overgangshendelse, mens sviktende omsorg er en vedvarende realitet".
Å hevde slik at forskningen gir
entydig støtte til barnevernets og de sakkyndiges oppfatning av biologisk foreldreskap og hva som utgjør "barnets beste" er både uansvarlig og høyst uredelig. Kritikere av barnevernet har i flere år forgjeves forsøkt på poengtere at det finnes mye forskning som peker i retning av at barn får
varige skader etter en separasjon fra sine foreldre. Heller ikke finnes det støtte i forskningen for at tvangsfjerning av barn fra sine foreldre er en god måte å løse atferds- eller andre problemer på, i den utstrekning et slikt problem er reelt. Snarere tvert imot.
Foreldre som blir beskyldt av barnevernet for å ha sviktet i sin omsorg overfor sine egne barn, møter derfor et system der alle odds er stablet mot dem. De blir nektet de enkleste rettssikkerhetsgarantier som ingen rettsstat bør nekte sine borgere. De møter fagfolk og sakkyndige som i kraft av sine utsagn om biologisk foreldreskap neppe kan sies å være nøytrale. Dertil kommer at de samme sakkyndige i mange saker er inhabile pga sine bindinger til barnevernet.
Det er med disse forbehold i bakhode vi håper at de her utlagte sakene vil bli lest.
Referanser:
[1] Lov om domstolene,
§ 124
[2] Moser v. Austria
Se pkt. 97 i dommen: "…. The present case concerns the transfer of custody of the first applicant's son to a public institution, namely the Youth Welfare Office, thus, opposing an individual to the State. The Court considers that in this sphere, the reasons for excluding a case from public scrutiny must be subject to careful examination. This was not the position in the present case, since the law was silent on the issue and the courts simply followed a long-established practice to hold hearings in camera without considering the special features of the case."
[3] NOU 2000: 12.
Se avsnitt 16.5
[4] NOU 2006: 09.
Se avsnitt 6.2.5
[5] Kritiserer psykologers dobbeltrollle
[6] Forum for sakkyndige psykologer: Gruppas konklusjoner og forslag.
Se avsnitt om det biologiske prinsippet
[7] NOU 2005: 09.
Se Avsnitt 7.2