It is currently Fri Mar 29, 2024 6:51 am



Post new topic Reply to topic  [ 1 post ] 
Author Message
 Post subject: LB-2005-114388: En flyktning fra Somalia
PostPosted: Thu Feb 14, 2008 11:57 am 
Offline
Rang: Ivrig bruker

Joined: Fri Aug 31, 2007 10:43 am
Posts: 132
LB-2005-114388

INSTANS: Borgarting lagmannsrett - Dom.
DATO: 2006-03-20
PUBLISERT: LB-2005-114388
STIKKORD: Barnevern. Omsorgsovertagelse. Samvær. Barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a.
SAMMENDRAG: Prøving av fylkesnemndas vedtak om å overta omsorgen for en gutt som var blitt 3 år gammel. Mye tilsa at vilkårene for omsorgsovertakelse i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a var oppfylt, men lagmannsretten fant det ikke nødvendig å ta stilling til dette. Ved en tilbakeføring ville gutten utsettes for reell fare for betydelige skadevirkninger, jf. barnevernloven §4-21 første ledd 2. punktum. Mors samværsrett ble fastsatt til 2 ganger pr. år á 2 timer, mens fars samværsrett ble satt til 1 gang pr. år á 1 time. Dissens vedrørende samvær.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12), lov-1992-07-17-100-§4-21 (Bvl §4-21).

SAKSGANG: Ringerike tingrett TRING-2004-119750 - Borgarting lagmannsrett LB-2005-114388. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2006-00995-U.
PARTER: A (Advokat Carolyn Midsem), B (Advokat Signe Moland) mot Y kommune (Advokat Ove Særvoll).
FORFATTER: Lagdommer Anne Magnus. Lagdommer Svein Kristensen. Tingrettsdommer Ingmar Nestor Nilsen. Meddommere: Psykolog Inger-Lise Kvaale. Psykolog Ingolf Fosse. Avd.leiar kultur og info Liv Rosén. Hovmester Birger Marius Kristiansen.

Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§213 (Tvml §213), lov-1915-08-13-6-§482 (Tvml §482), lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl §4-19), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1), lov-1992-07-17-100-§4-4 (Bvl §4-4), lov-1992-07-17-100-§4-6 (Bvl §4-6), lov-1999-05-21-30-emkn-a8 (Menneskerettslov EMKN A8)


--------------------------------------------------------------------------------


Avgjørelser


Saken gjelder overprøving av fylkesnemndsvedtak etter barnevernloven om omsorgsovertakelse og fastsettelse av samvær.

A, født i 1980, er mor til C som er født *.*.2002. Hun er fra Somalia og har opphold i Norge på humanitært grunnlag. Barnets far, B, er født i 1975. Han er også fra Somalia. B bor i Sverige og har nylig fått oppholds- og arbeidstillatelse der. Cs foreldre har aldri bodd sammen, men B har del i foreldreansvaret for gutten.

Fra 10. juni 2003 har A bodd på X. Hun ble samboer med D kort tid etter, og de er i dag gift.

Som følge av bekymringsmelding fra Flyktningekontoret kom barneverntjenesten i Y kommune i kontakt med familien 8. og 9. januar 2004. Barneverntjenesten opplevde A som så psykisk ustabil at det ble truffet akuttvedtak om plassering av C i beredskapshjem etter barnevernloven §4-6 annet ledd.

A hadde samvær med sønnen to ganger den første uken, deretter en gang pr uke. Samværet ble midlertidig stoppet i henhold til barneverntjenestens vedtak 12. februar 2004 som følge av at A under samvær hadde truet en ansatt i barnevernet med kniv og senere tatt med seg C. Barnet kom til rette etter noen timer.

Fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold besluttet 11. mars 2004 opprettholdelse av akuttvedtaket etter at dette var påklaget av As advokat. Samtidig ble det fastsatt samvær for mor en gang i uken under tilsyn, inntil sak om omsorgsovertakelse var avgjort av fylkesnemnda. Y kommune fremmet deretter sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse av C.

Barneverntjenesten i Y kommune anmodet spesialist i klinisk barnepsykologi, Bente Nilsen, om en sakkyndig utredning av C. Hun avga sakkyndig rapport 5. april 2004, hvor hun vurderte C til å ha en betydelig utviklingsforsinkelse på det mentale området. Hun fant videre at C var sterkt preget av å ha vesentlige mangler i de nære relasjoner. Psykolog Nilsen anbefalte plassering av C i forsterket fosterhjem og at samvær med mor burde skje under tilsyn.

Barneverntjenesten engasjerte også spesialist i klinisk psykologi, Knut Ragnar Knudsen, til å utrede As omsorgsevne. Han avga sakkyndig rapport 26. april 2004, hvor han vurderte mor til å ha omfattende og alvorlige psykososiale og følelsesmessige problemer som høyst sannsynlig ville influere negativt på hennes omsorgsutøvelse.



Fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold fattet 9. juli 2004 vedtak med slik slutning:

1. C, født *.*.02, tas under offentlig omsorg av Y kommune, barneverntjenesten.
2. C plasseres i godkjent og forsterket fosterhjem.
3. A gis rett til samvær med sin sønn C fire ganger i året à to timer.
4. B gis rett til samvær med sin sønn C fire ganger i året à to timer fortrinnsvis sammen med mor.
5. Barneverntjenesten gis rett til å fastsette nærmere tid og sted for samvær, samt føre tilsyn under samvær.



C ble 10. juli 2004 plassert i forsterket fosterhjem på Z.

A tok ut stevning mot Y kommune den 13. september 2004 med krav om opphevelse av fylkesnemndas vedtak, subsidiært samvær med barnet en helg i måneden uten tilsyn. Også B tok ut stevning mot Y kommune den 13. september 2004. Han krevde opphevelse av fylkesnemndas vedtak og fremsatte krav om samvær mellom far og barnet uten tilsyn 12 ganger i året á seks timer.

Ringerike tingrett oppnevnte spesialist i klinisk psykologi, Espen Walstad, som sakkyndig i saken. Han avga sakkyndig erklæring 19. mai 2005. Han tilkjennega usikkerhet med hensyn til mors omsorgsevne, men ga uttrykk for at mange av sakens opplysninger talte for at mor og hennes ektefelle sammen ville kunne gi C tilfredsstillende omsorg. Han vurderte utfallet av en eventuell tilbakeføring avhengig av at det ble stilt et troverdig hjelpeapparat til rådighet.



Ringerike tingrett, satt med fagkyndige meddommere, avsa dom i saken 14. juni 2005 med slik domsslutning:

1. Fylkesnemndas vedtak, punkt 1 og punkt 2, stadfestes.
2. A gis rett til samvær med sin sønn C 8 - åtte - ganger i året à 3 - tre - timer.
3. B gis rett til samvær med sin sønn C 4 - fire - ganger i året à 3 - tre - timer. Samværene skal utøves sammen med A.
4. Barneverntjenesten gis rett til å fastsette nærmere tid og sted for samvær.

Tingretten anbefalte i domspremissene at C biologiske foreldre ble gitt veiledning av en fagkyndig person under samværene. Etter tingrettens dom engasjerte barneverntjenesten psykolog Stig Torsteinson. Han har gitt veiledning til A forut for tre av de samværene som er avholdt etter at tingrettens dom forelå.

Barneverntjenesten i Ringerike anmodet psykolog Bente Nilsen om ny sakkyndig vurdering av C etter tingrettens dom. Hun avga ny rapport til Y kommune 31. oktober 2005. Etter forespørsel fra barneverntjeneste avga hun en tilleggsuttalelse vedrørende samvær den 12. desember 2005.



A og B har begge anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Y kommune har tatt til motmæle. Lagmannsretten oppnevnte psykolog Espen Walstad som sakkyndig også for lagmannsretten. Psykolog Walstad avga rapport til lagmannsretten 31. januar 2006.

Ankeforhandling ble holdt i Ringerike tingretts lokaler på Hønefoss 21. - 23. februar 2006. A og B møtte med sine prosessfullmektiger, henholdsvis advokat Carolyn Midsem og advokat Signe Moland, og de avga begge forklaring. Y kommune var representert ved barnevernkonsulent Gunn Støa Strømsnes, som møtte med kommunens prosessfullmektig, advokat Ove Særvoll. Strømsnes var til stede under hele forhandlingen etter tvistemålsloven §213 annet ledd, og hun avga forklaring. Det ble avhørt 14 vitner, hvorav fire sakkyndige vitner. Psykolog Espen Walstad møtte som oppnevnt sakkyndig og avga forklaring.



Ankende part nr. 1, A, har i det vesentlige anført:

Vilkårene for at det offentlige skal overta omsorgen for barn er strenge. I foreliggende sak er verken vilkårene i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a eller bokstav d til stede. Det er lovens utgangspunkt at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. For C er det best å vokse opp hos mor.

Barneverntjenestens håndtering av saken er kritikkverdig. Det forelå ingen bekymringsmeldinger om mor det første halvåret hun og C bodde på X. Den første bekymringsmelding kom 22. desember 2003, og allerede 9. januar 2004 ble det truffet akuttvedtak om plassering av C i beredskapshjem. Det hadde vært mer naturlig å akuttplassere mor og C sammen på et mødrehjem.

Mors sterke reaksjoner på akuttplasseringen av C må sees i sammenheng med barneverntjenestens håndtering. Mor var også i en situasjon hvor hun var kommet som flyktning fra Somalia og skulle tilpasse seg et helt nytt land og samfunn. Hun hadde et klart behov for å bli forstått og hjulpet.

Det bestrides ikke at C har en utviklingsforstyrrelse og tilknytningsvansker, men årsaken til hans problemer er sammensatt. Han ble plassert i beredskapshjem under dramatiske omstendigheter, og han ble deretter flyttet i fosterhjem. Dette må ha skapt forvirring hos gutten. Mor fungerte bra helt til hun ble syk og det ble konstatert at hun hadde tuberkulose. Sykdommen, sammen med den omstendighet at D flyttet ut av boligen, skapte en krise for mor. En slik krisesituasjon sier intet om mors generelle omsorgskompetanse.

Mor har uansett tilstrekkelig omsorgskompetanse i dag. Hun er nå ved god fysisk helse og hun lever et velordnet liv med sin ektefelle. Hun går på skole og er i ferd med å lære seg norsk. Også hennes psykiske helse må anses som normalt god. Mors følelsesutbrudd må sees i lys av at hun føler avmakt. Slik mor nå fungerer, er hun i stand til å gi C forsvarlig omsorg, og hun er villig til å ta i mot hjelpetiltak fra barnevernet.

Problemene ved en tilbakeføring til mor er ikke så alvorlige at flytting fra fosterfamilien ikke kan skje, jf barnevernloven §4-21. Samlet sett er C fungering i dag slik at han ikke vil få større problemer enn han kan tåle ved tilbakeføring til mor. Tilknytning til biologisk mor er i seg selv en ressurs for barnet. Dette gjelder i særlig grad her, hvor C bor i en norsk fosterfamilie. Guttens etniske bakgrunn blir best ivaretatt ved at han tilbakeføres til mor. Det er av stor betydning at han får en trygg identitet i forhold til somalisk kultur, språk og religion.

Dersom omsorgsovertakelsen opprettholdes, bør mor ha hyppige samvær med C. Det kan ikke legges til grunn en langvarig plassering av barnet i fosterhjem. Målet må være at C skal tilbakeføres til mor på sikt. Både EMK art. 8 og praksis fra EMD tilsier dette. Månedlige samvær bør være et minimum.

At enkelte av samværene, herunder det siste samværet som fant sted i januar, har fungert dårlig, må sees i sammenheng med den spesielle situasjonen og rammene rundt samværene. Samværene må tilrettelegges bedre fra barneverntjenestens side. Blir det gitt gode rammer og betingelser, og også gitt veiledning til fosterfamilien, vil samværene bli bra. Mor har ingen innvendinger til at fosterfar er til stede under samværene, og det vil da ikke være nødvendig med tilsyn fra barnevernets side. Men mor samtykker i tilsyn dersom dette anses nødvendig.

Mor har ingen bemerkninger til at fars samvær skjer samtidig med at hun har samvær med barnet.



A har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:
Fylkesnemndas vedtak av 9. juli 2004 oppheves.
Subsidiært:
A får samvær med C etter rettens skjønn.



Ankende part nr. 2, B, har i det vesentlige anført:

Barnets mor har tilstrekkelig omsorgskompetanse og det vil være til barnets beste at han tilbakeføres til mor. Det vises til mors anførsler på dette punkt.

Dersom omsorgsovertakelsen opprettholdes, ønsker far samvær med sin sønn. Far bør få så mye samvær med C som mulig. Fars situasjon er i dag annerledes enn tidligere, i og med at han har fått oppholdstillatelse i Sverige.

Det er ingen forhold i saken som tilsier at det er nødvendig å begrense fars samvær med C. Det fremgår av EMDs praksis at det ved fastsettelsen av samvær også skal tas hensyn til biologiske foreldres ønsker.

Det er viktig at far får god kontakt med C, og da blir to samvær pr år - slik kommunen legger opp til - for lite. Far har ingen problemer med at samværene skjer med tilsyn fra barnevernet. Det er videre uten betydning for ham om han har samvær alene med C eller om de skjer samtidig med at mor har samvær med barnet.



B har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:
Fylkesnemndas vedtak av 9. juli 2004 oppheves.
Subsidiært:
B gis samvær fastsatt etter rettens skjønn.



Ankemotparten, Y kommune, har i det vesentlige anført:

Vilkårene for omsorgsovertakelse etter bokstav a og bokstav d i barnevernloven §4-12 første ledd er oppfylt. Mor har ikke tilstrekkelig omsorgskompetanse.

Flyktningkontorets bekymring var kommet over tid, og den skyldtes en rekke forhold. Akuttvedtaket var helt nødvendig ut fra den situasjon som forelå. Også mors kidnapping av barnet etter akuttplasseringen, viser riktigheten av barnevernets vedtak. Barnevernet kom aldri i posisjon til å få utprøvet hjelpetiltak, jf barnevernloven §4-12 annet ledd.

C har særlige omsorgsbehov. Det er enighet blant de sakkyndige om at C mangler den grunnleggende trygghet som er avgjørende for et godt liv. C tilknytningsproblemer må tilbakeskrives til den tid han bodde sammen med mor.

Mor er fortsatt bagatelliserende om egen adferd og har manglende evne til å ta barnets perspektiv. Hun har manglende impulskontroll og vil ikke under noen omstendighet evne å ta hånd om C. Når C særlige omsorgsbehov tas i betraktning, fremstår det som enda klarere at det er nødvendig med omsorgsovertakelse. Mor er ikke i stand til å gi C den utviklingsstøtte han har behov for. Han trenger stabile, sensitive relasjoner.

C har fått slik tilknytning til fosterfamilien at en tilbakeføring til mor uansett vil føre til alvorlige problemer for ham, jf barnevernloven §4-21. De sakkyndige er enige om at hans særlige omsorgsbehov gjør en tilbakeføring til mor utilrådelig. Etnisk tilhørighet kan i denne sammenheng ikke være avgjørende.

Etter ankemotpartens syn vil det her være tale om en langsiktig fosterhjemsplassering. Samværene med de biologiske foreldrene må fastsettes ut fra dette. Samværene skal bare ta sikte på at C får kjennskap til sitt biologiske opphav.

Det vesentlige hensyn ved fastsettelsen av samvær er barnets beste. C må gis anledning til ro, trygghet og stabilitet i sitt fosterhjem. Det må også sees hen til de kraftige reaksjoner han har vist etter samvær. Slik mor fungerer under samværene, er hun ute av stand til å være et positivt innslag i guttens liv. Etniske hensyn er ivaretatt av fosterfamilien så godt det lar seg gjøre i den aktuelle situasjon.

Når det gjelder far, må det tas utgangspunkt i at han bare har sett C til sammen fire timer i guttens liv. Far har bodd i Sverige hele tiden og har først nylig fått lovlig opphold der. Det foreligger lite opplysninger om far. Kommunen har forsøkt å innhente opplysninger om far, men det har ikke kommet noe ut av dette.

Etter ankemotpartens mening bør far og mor ikke ha mer samvær med C enn to ganger i året. Fars og mors samvær bør av hensyn til C finne sted samtidig. Videre er det nødvendig med tilsyn under samværene, og barneverntjenesten bør vurdere hvem som skal være tilsynsperson.



Y kommune har nedlagt slik påstand:

1. Tingrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. A gis rett til samvær med sin sønn C 2 - to - ganger i året à 2 - to - timer.
3. B gis rett til samvær med sin sønn C 2 - to - ganger i året à 2 - to - timer. Samværene skal utøves sammen med A.
4. Barneverntjenesten gis rett til å fastsette nærmere tid og sted for samvær, samt føre tilsyn under samværene.



Lagmannsretten bemerker:

Ved overprøving av fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse har domstolen full prøvelsesadgang. Etter tvistemålsloven §482 skal retten prøve alle sider av saken og er ubundet av partenes anførsler og påstander. Det fremgår av Høyesteretts praksis, jf blant annet Rt-1999-1883, at rettens avgjørelse ikke skal skje på grunnlag av forholdene da fylkesnemnda traff sitt vedtak, men ut fra de faktiske forhold på domstidspunktet. Lagmannsrettens avgjørelse skal således skje på grunnlag av situasjonen i dag.

Vilkårene for å overta omsorgen for barn fremgår av barnevernloven §4-12. Etter første ledd bokstav a kan vedtak om omsorgsovertakelse treffes « dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling ». Etter første ledd bokstav d kreves det at det er « overveiende sannsynlig » at barnets helse eller utvikling « kan bli alvorlig skadd » fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Av annet ledd i §4-12 fremgår at vedtak om omsorgsovertakelse bare kan besluttes hvor det fremstår som nødvendig og det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved mindre inngripende tiltak, for eksempel hjelpetiltak etter lovens §4-4. Det følger videre av barnevernloven §4-1 at en avgjørelse om at det offentlige skal overta omsorgen for et barn, må være begrunnet med at det er til barnets beste. Som fremholdt av Høyesterett i forannevnte dom ( Rt-1999-1883), er det imidlertid ikke tilstrekkelig for omsorgsovertakelse at dette etter en totalvurdering fremstår som best for barnet. Barnevernlovens utgangspunkt er at barn normalt skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og vilkårene for at det offentlige skal kunne overta omsorgen er derfor strenge.

C, som er det barn foreliggende sak gjelder og som i dag er tre år og tre måneder gammel, har vært under barnevernets omsorg siden begynnelsen av januar 2004. Selv i denne situasjonen skal saken fortsatt prinsipielt sett vurderes etter barnevernloven §4-12, ikke som en tilbakeføringssak etter lovens §4-21. Ved den nærmere vurdering må det likevel sees hen til om det enkelte barn « har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet », jf ordlyden i §4-21. I så fall skal det ikke skje noen tilbakeføring. Lagmannsretten viser her til Høyesteretts praksis, jf blant annet Rt-2002-875. Som påpekt av Høyesterett, jf Rt-2004-1683, er betydningen av den nevnte forskjellen derfor av mer teoretisk enn praktisk karakter.

Når det skal tas stilling til om vilkårene for å opprettholde omsorgsvedtaket er til stede i dag, er det naturlig først å vurdere om C har spesielle omsorgsbehov. C er grundig vurdert av psykolog Bente Nilsen. I hennes rapport av 5. april 2004 omtales C slik:

C er en gutt som viser en betydelig utviklingsforsinkelse på det mentale området. Det innebærer at han strever med å forholde seg til ny informasjon og trenger tid til å bearbeide inntrykk og opplevelser. Samtidig er han et urolig og overaktivt barn som strever med å klare å holde fokus og være konsentrert både i lek og samspill. Dette er en betydelig tilleggsutfordring for gutten, og som øker bekymringen for hans videre utvikling. - - -.
- - -.
C bærer sterkt preg av å ha vesentlige mangler i de nære relasjoner. Han har vist en påfallende ukritiskhet overfor fremmede, og lite selektiv med hensyn til hvem han søker kontakt med. I møte med mor gjenspeiles hans tilknytningsstrategi overfor henne, ved at han synes tilbaketrukket og på vakt, og gjør seg så lite synlig som mulig. Når dette ikke går og når mors nærhetssøking og behov for hans oppmerksomhet øker, må han aktivt avverge og motsette seg henne. C synes dermed å foretrekke å kjempe seg ut av relasjonen med mor, fremfor å søke henne aktivt for nærhet, utveksling og trøst. Slik det er observert den senere tid viser han nå i beredskapshjemmet en mer normalisert, om enn umoden og lite aldersadekvat, tilknytningsatferd. Han søker nærhet og klamrer en del, men kan løpe vekk fra beredskapsmor uten åpenbar frykt for det ukjente. C tilknytningserfaringer vurderes som atypiske og hemmende for personlig utvikling.



I psykolog Nilsens siste rapport, datert 31. oktober 2005, heter det:



- - -. C har brukt mye energi på å innhente sin mentale utviklingsforsinkelse. Han skårer i dag på gjennomsnittlig utviklingsnivå for sin alder både mentalt og motorisk på Bayleyskalaene. Dette er svært viktig for guttens psykiske helse og personlige utvikling videre.
Denne betydelige innhentingen av utviklingsforsinkelse understreker at de omsorgsbetingelser C hadde første leveår var sterkt belastende for hans utvikling og påførte han en betydelig utviklingsforsinkelse. Hans tidlige motoriske utvikling var innenfor normalområdet, slik at muligheten for en biologisk determinert utviklingsforsinkelse derfor ikke kunne argumenteres for. Dermed må en kunne fastslå at C atferdsvansker og mentale utviklingsforsinkelse henger sammen med betydelige belastninger fra hans tidlige omsorgserfaringer sammen med biologisk mor. Etter å ha kommet i optimaliserte omsorgsbetingelser innhentes den mentale utviklingsforstyrrelsen.
C er imidlertid fortsatt preget av følelsesmessige tilpasningsvansker og atferdsvansker, som det har fremkommet både gjennom observasjoner og ved bruk av CBCL. C atferd er til tider sterkt provoserende og utagerende, noe som innenfor gitte omsorgsrammer kan øke risiko for overgrep ved grensesetting og forsøk på å kontrollere hans atferd. Fosterfamilien bruker mye ressurser på å takle C atferdsvansker, og opplever at disse vanskene går ut over deres egne barn og familieliv. De er derfor i behov av veiledning.
- - -.
- - -. C er fortsatt et barn med uttalte sosiale, følelsesmessige og atferdsmessige vansker som gjør han sårbar for endringer og ytterligere påkjenninger. Disse vanskene gjør at han er et barn i risiko for å bli møtt med sanksjoner og negative holdninger fordi han ofte reagerer negativt i situasjoner der det forventes tilpasning og samarbeide. - - -. C vil etter min vurdering i mange år fremover være i behov av optimalisert omsorg og oppfølging gjennom psykisk helsevern for barn og unge. Han er et sårbart barn med særskilte behov som man må ta hensyn til ved å sikre stabile relasjoner rundt som varer over mange år.



Psykolog Nilsen - som fra høsten 2005 har veiledet fosterhjemmet og således har kunnet følge C utvikling frem til i dag - har i sin vitneforklaring fremholdt at C fortsatt har særlige omsorgsbehov. Selv om han har vist en bedret utvikling, bærer han også i dag preg av store tilpasningsvansker. I følge psykolog Nilsen har C behov for forutsigbarhet. Han blir fort urolig ved endrede rutiner og han trenger svært trygge rammer og mye støtte for å kunne fungere godt.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Espen Walstad, har i sin rapport av 31. januar 2006 blant annet uttrykt følgende vedrørende C omsorgsbehov:



Undertegnede har ikke foretatt nærmere undersøkelser av barnet ut over samtale med fostermor og observasjon av samvær med A og D. Jeg oppfatter psykolog Nilsens utredning som grundig og uttømmende.
- - -.
Det faktum at C har hatt en positiv mental utvikling gjennom det siste året taler for at han lever under gode omsorgsbetingelser i fosterhjemmet. Han ser ikke ut til å være påført så store skader at han ikke er i stand til å ta igjen det tapte gjennom en utrygg omsorgssituasjon i første leveår og de derpå følgende to skifter av omsorgsbase, (fra mor til beredskapshjem og deretter i fosterhjem).
I følge fosterforeldrene og psykolog Nilsen gjenstår det likevel problemer. Han er fortsatt preget av følelsesmessige tilpasningsvansker og atferdsvansker. Dette innebærer blant annet at han er sterkt provoserende og utagerende når han skal settes grenser for. Hvis omsorgspersonene ikke har stor innsikt i guttens spesielle tilstand og behov, er det fare for at de kan begå overgrep mot ham gjennom for eksempel å straffe ham.



Psykolog Walstad har i sin muntlige forklaring for lagmannsretten fastholdt sin vurdering. Han ser det slik at C har betydelige følelsesmessige forstyrrelser, og det er sannsynlig at tilknytning fortsatt er problematisk for gutten. Han fremstår som et veldig sårbart barn som tåler lite forstyrrelser.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at C er et barn med særlige omsorgsbehov.

Med dette som bakgrunn må lagmannsretten se på den omsorgssituasjon C vil få om han tilbakeføres til mor. Det er på det rene at mors situasjon har endret seg i flere henseender siden akuttvedtaket ble truffet. Hun er i dag fysisk frisk. Videre har hun giftet seg med D, som gir henne god støtte. De bor i en leilighet i X og har både norske og somaliske venner. Mor er analfabet, men har nå gjennomført modul 1 i introduksjonsprogrammet i norsk og samfunnskunnskap. D har gjennomført hele innføringsprogrammet for flyktninger og går i dag på grunnskole. Han behersker norsk forholdsvis bra. Også mors ordforråd i norsk er bedre enn tidligere, men hun er fortsatt avhengig av tolk i de fleste sammenhenger. Om mors omsorgkompetanse heter det i psykolog Walstads rapport av 31. januar 2006:



Så vidt undertegnede er kjent med, har det ikke skjedd endringer i mors omsorgskompetanse for C på det praktiske området siden min forrige rapport. Den praktiske omsorgskompetansen forutsettes derfor å være alminnelig god.
- - -.
Jeg registrerer imidlertid at A utvikling går sakte. Hun har ikke kommet vesentlig videre i introduksjonsprogrammet og hun har ikke gjort store fremskritt i norskopplæringen. Dette innebærer at mor ikke utvikler sine kunnskaper i språk og om sosiale og kulturelle forhold så fort at hun kan møte C i hans utvikling. Uten at jeg har testet dette grundig, er det mitt inntrykk at det tre år gamle barnet i dag snakker vel så godt norsk som sin mor med hensyn til ordforråd og intonasjon. Han har dessuten en raskere utvikling, og vil om kort tid være langt forbi henne hvis de begge følger samme læringskurve.
Dette er bekymringsfullt i forhold til mors sosiale omsorgskompetanse. Det er ikke en nødvendig betingelse å kunne snakke godt norsk for å gi barn sosial utviklingsstøtte, men det er en betydelig ulempe å ikke kunne det. - - -. Manglende språkkunnskaper vil også kunne påvirke det kognitive og emosjonelle området.
På det kognitive området vil ikke mor kunne gi gutten utviklingsstøtte når han skal lære seg norsk språk. For å kunne kommunisere med C ut over helt enkle ting er hun avhengig av at barnet lærer seg somalsk. Mange barn er tospråklige, og det er normalt ikke problematisk for så små barn å lære seg to språk parallelt. For et sårbart barn som C er, og ytterligere vil bli dersom han flyttes, er det imidlertid usikkert om han vil kunne mestre en slik utfordring uten at utviklingen blir vesentlig forstyrret.
På det emosjonelle området ga jeg i min forrige rapport uttrykk for usikkerhet med hensyn til mors kompetanse til å ivareta barnets behov, spesielt på kort sikt - - -. Usikkerheten gjaldt hennes evne til å ivareta guttens spesielle behov generelt. Nytt i forhold til den forrige rapporten er at C har blitt omtrent et år eldre. I løpet av andre til tredje leveår har han utviklet seg slik at verbalt språk har blitt et vesentlig viktigere virkemiddel i omsorgspersonens emosjonelle utviklingsstøtte. - - -.
Hvorvidt mors depressive tilstand fører til at hun vil ha svakere omsorgskompetanse er uklart. Hun forteller selv at hun er « trist og lei seg » fordi hun ikke får ha sønnen sin hos seg. Hvis hennes egen forståelse av depresjonen er riktig, taler det for at hun vil bli bra dersom barnet blir tilbakeført. Det kan også hende at årsakssammenhengen til mors depresjon er mer komplisert. Da er det mulig at hun vil fortsette å være « trist og lei seg », selv om C kommer hjem til henne. I et slikt tilfelle vil hun ha redusert evne til å ivareta barnets helt spesielle omsorgsbehov på det emosjonelle området.
- - -.
Samlet sett vurderer jeg mors omsorgskompetanse for C som svakere i dag enn den var da saken sto for tingretten. Den gang var jeg åpen for at ulempene for barnet ved å vokse opp i fosterhjem kunne være minst like store som en tilbakeføring til mor. Selv om jeg var i tvil, mente jeg mor kunne ha kompetanse til å ha omsorg for C. I dag vurderer jeg muligheten for at barnet vil dekompensere ved en overflytting til mor som nokså stor. Dette innebærer at hans daglige funksjonsnivå kan bryte sammen, og at det vil ta lang tid før han vil fungere normalt, selv om han får spesielt tilrettelagt omsorg.
Det er vanskelig å være sikker på om mor vil kunne yte barnet den helt spesielle omsorg han har behov for eller ikke. Jeg mener momentene som er anført ovenfor er så tungtveiende at jeg ikke kan se bort fra at det ligger en betydelig fare for at mor ikke vil mestre situasjonen, selv med overgangsordninger.



Den sakkyndige uttalte i sin muntlige forklaring at det er tydelig at mor har egne problemer og sliter veldig. Videre fremholdt han at etter hans vurdering viser hun manglende evne til å skille egne følelsesmessige behov og C behov. Den sakkyndige mente at mor vil ha store vanskeligheter med å mestre C i dag. Hun forstår ikke hvilken utfordring det vil være å håndtere C med de problemer han har.

Etter en samlet vurdering av den dokumentasjon som foreligger og de forklaringer som er avgitt under ankeforhandlingen - herunder mors forklaring - er det etter lagmannsrettens syn mye som taler for at vilkårene i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a vil være oppfylt dersom C tilbakeføres til sin mor i dag. Vurderingen etter denne bestemmelsen må knytte seg til det barn saken gjelder, og det må derfor tas hensyn til de spesielle omsorgsbehov C har. Lagmannsretten ser det slik at mor ville trenge så omfattende hjelpetiltak for å kunne skape en tilfredsstillende omsorgssituasjon for gutten, at dette neppe vil være et realistisk alternativ. Det vil også være vanskelig å nå frem med hjelpetiltak når mor ikke synes å erkjenne C problemer. Slik saken foreligger opplyst kan det uansett stilles spørsmål ved mors evne og vilje til å ta i mot eventuelle hjelpetiltak. Det pekes her særlig på den veiledningen hun har fått av psykolog Torsteinson, men som hun - i alle fall frem til i dag - i liten grad synes å ha nyttiggjort seg.

For lagmannsretten er det imidlertid ikke nødvendig å ta bestemt stilling til om omsorgsvedtaket kan opprettholdes med grunnlag i barnevernloven §4-12. Etter lovens §4-21 første ledd annet punktum skal omsorgen - som nevnt foran - ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det « etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet ».

Ut fra bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at C i dag har en nærmere tilknytning til fosterhjemmet enn sin mor. Dette fremgår av psykolog Nilsens rapport av 31. oktober 2005, der det heter:



Jeg anbefaler derfor at C skal få vokse opp i fosterhjemmet der han i dag har sin tilknytning og trygghet. I fosterhjemmet er det stabile og tilgjengelige voksne som har en etablert foreldrerolle overfor egne barn, og har inkludert C i sin familie på en svært god måte.



Psykolog Nilsen har i sin muntlige forklaring gjentatt og utdypet dette. Hun har blant annet gitt uttrykk for at C får mye hjelp i fosterhjemmet, og at han der har vist en bedret utvikling. Han har falt til ro i fosterhjemmet, og det er der han nå har sin tilknytning. At det er fosterhjemmet som i dag er C viktigste tilknytning, fremgår etter lagmannsrettens mening også av den øvrige bevisførsel - herunder fostermors vitneforklaring.

Om de problemer C vil få ved en tilbakeføring til mor heter det i psykolog Walstads rapport til lagmannsretten:



De følelsesmessige tilpasningsvanskene innebærer at C fortsatt har behov for stabile omsorgsbetingelser, hvor følelsesmessig nærhet og forutsigbarhet er spesielt nødvendig. Han sliter fortsatt med å reparere tilknytningsforstyrrelsen og bør ikke forstyrres i sin utvikling. I likhet med da jeg vurderte dette tema for omtrent et år siden mener jeg fortsatt at et skifte av tilknytningspersoner, fra fosterhjem til mors omsorg, i seg selv vil representere en stor risiko for guttens utvikling. Jeg mener det er større grunn til å frykte en skjevutvikling i dag enn det var for et år siden. Dette begrunnes i at C har bodd lengre tid i fosterhjemmet. Fordi omsorgsbetingelsene i fosterhjemmet er gode, er C derfor nærmere knyttet til fosterforeldrene enn han var for et år siden. Å måtte flytte fra menneskene i fosterhjemmet når han er midt i en alder hvor tilknytningsevne er i ferd med å utvikles vil kunne forstyrre utviklingen.
- - -.
Samlet sett vurderer jeg det som svært risikofylt å flytte C fra fosterhjemmet til en omsorgsbase hos andre mennesker.



Psykolog Walstad har i sin muntlige forklaring fremhevet at enhver flytting av C i dag vil medføre at han bryter sammen. Også psykolog Nilsen har gitt uttrykk for at C ikke må flyttes. Han bør bli i fosterhjemmet. Det er i følge psykolog Nilsen grunnleggende for gutten at han får vokse opp der han nå er trygg.

Fra mors side er det fremholdt at barnets etniske opprinnelse og hans kulturelle og språklige bakgrunn blir best ivaretatt ved at han tilbakeføres til henne. Lagmannsretten er ikke uenig i at etnisk identitet er av betydning for at et barn skal kunne fungere godt, men finner ikke at dette forhold kan tillegges avgjørende vekt i det foreliggende tilfellet. C er, som det fremgår foran, en svært sårbar gutt, som strever med tilhørighet. Kultur og etnisk identitet kan i en slik situasjon ikke tillegges utslagsgivende betydning. Ut fra bevisførselen - herunder fostermors forklaring - legger lagmannsretten uansett til grunn at fosterhjemmet er opptatt av C somaliske bakgrunn og forsøker å tilrettelegge for at hans somaliske identitet blir ivaretatt så godt det lar seg gjøre.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at vilkåret for å nekte tilbakeføring etter barnevernloven §4-21 første ledd annet punktum er oppfylt i foreliggende sak. Det foreligger en reell risiko for betydelige skadevirkninger dersom C nå tilbakeføres til sin biologiske mor.

Slik lagmannsretten ser det er det utvilsomt også til C beste at omsorgsvedtaket opprettholdes. Som det fremgår foran har han hatt en bedret utvikling i fosterhjemmet og han får der en god og tilrettelagt omsorg. Det er grunn til å tro at fosterhjemmet også for fremtiden vil tilby C gode oppvekstvilkår.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at vilkårene for å opprettholde omsorgsovertakelsen og plasseringen i fosterhjemmet er til stede.

For lagmannsretten gjenstår det å ta stilling til de biologiske foreldrenes samvær med C. Utgangspunktet etter barnevernloven §4-19 er at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre.

Begge de ankende parter har nedlagt påstand om at de skal ha samvær med C fastsatt etter rettens skjønn. Det er i foreliggende sak ikke omstridt at C bør ha samvær med moren og at det også bør være samvær mellom gutten og faren.

Den antatte varigheten av plasseringen tillegges ofte vekt når det gjelder omfanget av barnets samvær med foreldrene. Lagmannsretten ser det slik at det i denne saken ligger til rette for en langvarig fosterhjemsplassering. Formålet med samværsordninger vil da først og fremst være å vedlikeholde barnets kjennskap til sitt biologiske opphav med sikte på eventuell utvidet kontakt når barnet vokser til. Samværsordningene bør ikke være så omfattende at samværet oppleves som belastende eller vanskeliggjør barnets tilpasning til fosterhjemmet.

Det fremgår av sakens opplysninger at C har vist betydelig uro i forbindelse med samvær. I den sakkyndiges rapport av 31. januar 2006 heter det om dette:



I følge fostermor pleier de å fortelle C at han skal ha samvær med moren om morgenen samme dag. Hun mener det fungerer best fordi da slipper han å være urolig fram til samværet. Fostermor forteller at den vanlige reaksjonen hos gutten når han får høre at det skal være samvær er å si: « Nei. Vil ikke.» Han lar seg likevel overtale av henne uten altfor store protester.
Fostermor forteller at det vanlige reaksjonsmønsteret etter samvær er uro. C er « høyt oppe », han har urolig søvn, han har hyppigere sinneutbrudd og er vanskeligere å sette grenser for. Uroen er så vidt omfattende at det merkes av alle i huset og hos dagmamma. Varigheten på uroen varierer fra fire/fem dager til et par uker.
Undertegnede kontaktet fosterhjemmet en uke etter det samværet jeg hadde observert for å forhøre meg om guttens reaksjoner. Fosterfar fortalte da at han hadde vært « hyper »/urolig som vanlig og at det var i ferd med å avta. C hadde også vist tilpasningsproblemer hos dagmamma etter samværet. Dette var noe uventet fordi han hadde funnet seg til rette der i det siste.



Psykolog Walstad har i rapporten konkludert slik for så vidt gjelder samvær:



I min gjennomgang av momenter jeg mener er relevante for samværsvurderingen har jeg kommet til at flere forhold taler mot et omfattende samvær. Jeg legger vesentlig vekt på at barnet reagerer negativt i nokså lang tid etter samværene. Slike reaksjoner må tas på alvor fordi de hindrer barnets utvikling så lenge de pågår. Reaksjonene er også belastende på fosterhjemmet og andre gutten kommer i kontakt med. Dette må tas på alvor fordi det har betydning for hvilke betingelser C blir gitt i sin utvikling.
Jeg legger også vekt på momentene som kommer fram i mors samværskompetanse. Det ser ikke ut til at A for tiden har kompetanse til å møte sin sønns spesielle behov når samværene skal vare mer enn noen få timer. - - -.



Den sakkyndige har i sin forklaring under ankeforhandlingen fremholdt at både C fungering og mors samværskompetanse er dårligere enn han i utgangspunktet trodde. Han ga uttrykk for at åtte samvær pr år - slik tingretten fastsatte - er for ofte, og kanskje er også samvær begrenset til fire ganger i året for mye i den foreliggende situasjon. Psykolog Nilsen uttalte i sin forklaring at det ikke er heldig for C med hyppige samvær. Etter hennes mening bør samværene begrenses til en eller to ganger i året.

De ankende parter har - under henvisning til artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) om respekt for familieliv og menneskerettighetsdomstolens (EMD) praksis - anført at det skal særlige grunner til for en begrensning av samværsretten. Det er fremholdt at etter EMD's praksis skal ikke bare barnets, men også foreldrenes interesser tillegges vekt ved fastsettelsen av samværet.

Lagmannsretten er enig i at foreldrenes rett til samvær med barnet etter en omsorgsovertakelse er beskyttet etter nevnte bestemmelse i EMK, og at det følger av EMD's praksis at det må finnes en rimelig balanse mellom barnets og foreldrenes interesse. Ved denne avveiningen må det imidlertid legges spesiell vekt på hva som er best for barnet, og dette kan - avhengig av art og alvor - føre til at foreldrenes interesser må settes til side. I særdeleshet skal det ikke treffes tiltak som vil skade barnets helse og utvikling. Lagmannsretten viser her til Rt-2004-1046, hvor det er redegjort for EMD's praksis på dette området.

Som det fremgår foran er C en sårbar gutt som tåler lite forstyrrelser. Han har vist sterke reaksjoner i forbindelse med samvær. Disse forhold må etter lagmannsrettens vurdering tillegges atskillig vekt når samværsordningene skal fastsettes.

Slik lagmannsretten ser det er det også av betydning hvordan det enkelte samvær forløper for C. Ved flere av samværene - og da særlig samværet 16. januar 2006 - har det vært problematisk for gutten å forholde seg til mor under selve avviklingen av samværene. Det vises her til psykolog Walstads rapport av 31. januar 2006, hvor det om samværet i januar 2006 heter:



Undertegnede la spesielt merke til en episode som utspilte seg etter omtrent 45 minutters samvær. A løftet da C opp og holdt ham fast på fanget. Hun så ham inn i øynene og sa med stor intensitet to eller tre ganger: « Jeg er mammaen din ». C ristet da svakt på hodet og vred på seg. A fortsatte med å si: « Jeg savner deg. Mamma savner deg. » C klarte da å vri seg ut av morens grep og tok seg en tur bort til vinduet. (Undertegnede oppfattet dette som at han så etter bilen til fostermor ute på parkeringsplassen).



Samspillet mellom C og mor under dette samværet er vurdert slik i rapporten:



Gjennom hele den første delen av samværet hadde mor fokus rettet mot C. Slik undertegnede oppfattet samspillet i denne fasen, var det i stor grad enveiskjør fra mors side. Hun hadde en egen agenda, et program for hva hun ønsket å gjøre. Dette gjennomførte hun med relativt liten grad av sensitivitet for guttens signaler. Mor snakket delvis norsk som var forståelig for gutten, og delvis somalisk som barnet ikke forsto. Gutten forholdt seg nokså passiv/og eller avvisende i samspillet med moren. Han snakket lite og ga få samspillinitiativ til mor, men han viste interesse for gavene. På denne måten var barnets signaler vanskelig å forstå for mor - spesielt fordi det var språklige misforståelser mellom mor og barn.
Det er svært problematisk for samspillet at mor og sønn ikke klarer å komme inn i et dialogpreget samspill med hverandre; det vil si en kontaktform hvor mor forholder seg til guttens initiativ og han forholder seg til hennes. Det ser ut til at C mangler en del grunnleggende lekeferdigheter (jfr psykolog Nilsens rapport). Jeg legger også til grunn at han har en dårlig utviklet kompetanse til samspill. Mor syntes ikke å ha en tilstrekkelig presis oppfatning av hvilke tema barnet kan kommunisere om, og hun mangler en språkbruk som er tilpasset sønnens nivå.
Den nevnte episoden (som fant sted etter ca 45 minutter) er spesielt egnet til bekymring. Slik undertegnede oppfattet situasjonen forsøkte A å fortelle C at det er hun som er moren hans - ikke fostermor. Hun gjorde dette endog med meget stor kraft og intensitet. Dette er ikke en atferd en kan tilrå overfor et barn som har tilknytningsforstyrrelser. All form for uklarhet om tilknytning og tilhørighet vil virke forvirrende for C. Slik forvirring er antakelig en viktig del av guttens følelsesmessige tilpasningsvansker.



Når det gjelder det nærmere omfang av samværet, og spørsmålet om det bør skje under tilsyn, har lagmannsrettens dommere delt seg.



Lagmannsrettens flertall - lagdommer Magnus, tingrettsdommer Nilsen, de fagkyndige meddommerne Kvaale og Fosse samt meddommer Rosén - finner at mors samvær med C bør begrenses til to ganger i året, med inntil to timers varighet hver gang. Slik flertallet ser det, foreligger det i denne saken særlige grunner som tilsier en slik begrensning av samværsretten. Det vises til psykolog Nilsens og den rettsoppnevnte sakkyndiges uttalelser om at C er et svært sårbart barn som tåler lite forstyrrelser. Videre legger flertallet vekt på at gutten har vist sterke reaksjoner både før og etter samvær. For C er det særdeles viktig at han nå får ro og stabilitet i fosterhjemmet. Slik situasjonen er i dag, vil dette etter flertallets oppfatning best kunne oppnås ved at samværene med mor begrenses til to ganger i året, og at det enkelte samvær også er begrenset i tid.



Mindretallet - lagdommer Kristensen og meddommer Kristiansen - finner at mor bør ha samvær med C fire ganger i året med en varighet av to timer hver gang. Mindretallet har merket seg de bekymringer de sakkyndige, psykolog Nilsen og psykolog Walstad, har gitt uttrykk for når det gjelder samværene mellom mor og C, og det er på det rene at det har vært samvær som ikke har forløpt bra. Dette kan imidlertid skyldes flere forhold. Omstendighetene rundt samværene har ikke alltid vært de beste. Det har vært for mange personer til stede og til dels har samværene vært benyttet for å observere mor og barn sammen med sikte på senere vitneprov for retten. Mindretallet finner det mest sannsynlig at samværene vil bli mer avslappet fremover etter hvert som de alminneliggjøres både for mor og barn, og særlig hvis det er færre til stede.

Mindretallet legger til grunn at man fra barnevernets side ser omsorgsovertakelsen som varig og at man vil arbeide for at C skal adopteres bort. Mindretallet ser kommunens påstand om to samvær i året delvis som et ledd i en slik strategi. Mindretallet er av den oppfatning at det i dag er for tidlig å vite om det beste vil være å adoptere bort C. Anbringelsen av ham må derfor fortsatt ses som et midlertidig tiltak. I dom inntatt i Rt-2001-14 utvidet Høyesterett mors samværsrett fra to til fire ganger i året med den begrunnelse at barn i utgangspunktet har en rett til å bli kjent med sine foreldre. Høyesterett la til grunn at det vanskelig kan oppnås med et besøk hvert halvår begrenset til to timer. Det skulle etter Høyesteretts mening særlige grunner til for å begrense samværsretten så sterkt og det ble vist til at samværsretten er vernet av EMK.

Mindretallet kan ikke se at det i denne saken foreligger tilstrekkelig sterke grunner til å fravike de utgangspunktene Høyesterett knesatte som riktige i saken nevnt ovenfor. Mindretallet har også lagt vekt på at C etnisk sett er somalisk, og moren og hennes mann er guttens sterkeste bindeledd til den kulturen.



Når det gjelder fars samvær med C, finner den samlede lagmannsrett at de beste grunner taler for at hans samvær begrenses til en gang i året, med inntil to timers varighet. Samværet bør foregå samtidig med ett av de samvær mor har med gutten. Lagmannsretten ser det slik at i forhold til biologisk far er det tilstrekkelig at C får et visst kjennskap til hvem han er. Far var inntil fylkesnemndas behandling av saken en helt fraværende person for C. Det foreligger lite opplysninger om far og hans situasjon, ut over at han bor i Sverige og nylig har fått oppholdstillatelse der.



Også når det gjelder spørsmålet om tilsyn under samvær, har lagmannsrettens dommere forskjellig syn.



Flertallet - samtlige dommere med unntak av lagdommer Kristensen - mener at mors og fars samvær med C bør foregå med slikt tilsyn som barnevernet finner hensiktsmessig. Flertallet har lagt vekt på beskrivelsen av samværene i den sakkyndiges skriftlige rapport og de muntlige forklaringer om samværenes fungering som den sakkyndige og flere av vitnene har avgitt under ankeforhandlingen. Etter bevisførselen ser flertallet det slik at samværene bare vil kunne fungere til C beste dersom det er en tilsynsperson til stede.



Mindretallet - lagdommer Kristensen - mener det ikke er nødvendig med tilsyn. Mindretallet legger til grunn at mor ikke har skadet gutten fysisk og at det ikke er sannsynlig at hun vil kidnappe ham. Mindretallet legger til grunn at mor fortsatt vil få veiledning av psykolog Stig Torsteinson i forbindelse med samværene og at hennes evne til å omgås gutten på en god måte derfor vil bedres.



Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, fastsettes C samvær med mor til to ganger pr år á to timers varighet, mens samværet mellom C og far fastsettes til en gang pr. år á to timers varighet. Samværene bør finne sted under tilsyn fra barnevernet. Fars samvær bør foregå samtidig med det ene av de samvær mor har med C, etter nærmere avtale med barneverntjenesten.

Det understrekes at de samværsordninger som lagmannsretten her har fastsatt, er minimumssamvær. Det forutsettes at barneverntjenesten løpende vurderer både om det kan skje utvidelse av samvær og/eller om det er behov for å opprettholde tilsyn.

En enstemmig lagmannsrett finner videre grunn til å understreke viktigheten av at det skapes forhold som kan medføre at samværene fungerer best mulig. Barneverntjenesten bør blant annet sørge for at samarbeidet mellom biologisk mor og fosterhjemmet bedres, for eksempel ved at biologisk mor gis mest mulig informasjon om C og hans utvikling forut for samværene. Det bør også vurderes om det vil være en fordel at fosterfar er til stede under samværene.

Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår foran.



Domsslutning:



1. Punkt 1 i tingrettens domsslutning stadfestes.
2. A og sønnen C har rett til samvær 2 - to - ganger i året à 2 - to - timer.
3. B og sønnen C har rett til samvær 1 - en - gang i året à 2 - to - timer.
Samværet skal utøves samtidig med ett av de samvær A har med sønnen.
4. Barneverntjenesten har rett til å fastsette nærmere tid og sted for samværene, samt føre tilsyn under samværene.


Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
Post new topic Reply to topic  [ 1 post ] 

Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 2 guests


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum

Search for:
Jump to:  
cron
Theme designed by stylerbb.net © 2008
Powered by phpBB © 2000, 2002, 2005, 2007 phpBB Group
All times are UTC [ DST ]