|
LE-2004-12869
--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Eidsivating lagmannsrett - Dom
DATO: 2004-12-08
PUBLISERT: LE-2004-12869
STIKKORD: Omsorgsovertakelse, barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a og d.
SAMMENDRAG: Kommunen fikk medhold i å overta omsorgen for to søstre på 10 og 11 år som bodde hos sin mor. Det var ikke tale om svikt i den fysiske omsorgen. Barna hadde imidlertid store problemer som ble antatt å skyldes alvorlige mangler ved mors evne til å gi den personlige kontakt og trygghet som barna trengte. Dissens 5-2.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12),
SAKSGANG: Nord-Gudbrandsdal tingrett - Eidsivating lagmannsrett LE-2004-12869.
PARTER: A (Advokat Thor Ole Hallenstvedt), B (Advokat Tor Kolden) mot X kommune v/ ordføreren (Advokat Marit Eggen).
FORFATTER: Lagdommer Inger Marie Dons Jensen. Lagdommer Sverre Nyhus. Ekstraordinær lagdommer Ola Rygg. Fagkyndige meddommere: Psykolog Jorunn Asknes. Psykolog Frode Skjæret. Rådgiver Siri Hege Løkken. Forhandlingsrådgiver Dag Eirik Johansen.
Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§148 (Tvml §148), lov-1992-07-17-100-§4-10 (Bvl §4-10), lov-1992-07-17-100-§4-11 (Bvl §4-11), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1), lov-1992-07-17-100-§4-4 (Bvl §4-4)
--------------------------------------------------------------------------------
Saken gjelder spørsmål om omsorgsovertakelse og samvær i den forbindelse.
Mens A og B var samboere, fikk de fellesbarna C født *.*.1993 og D født *.*.1994. Samboerforholdet opphørte i 1997. Barna har etter dette bodd fast hos mor og hatt jevnlig samvær med far. Foreldrene har felles foreldreansvar.
Barnevernet fikk første bekymringsmelding i saken i 1996 da mor skulle være alene med barna mens far var på sykehus. Meldingen ble fulgt opp med hjemmebesøk. Siden har det vært jevnlig kontakt med mor, og det har vært iverksatt en rekke tiltak. Bekymringen har imidlertid økt. I 2002 ble mor innlagt på sykehus etter et selvmordsforsøk.
I 2003 fremmet X kommune forslag for Fylkesnemnda for sosiale saker Oppland og Hedmark om å overta omsorgen for barna. Fylkesnemnda tok ikke forslaget til følge, jf vedtak 27. august 2003. Saken ble brakt inn for tingretten som avsa dom 3. mars 2004 med slik slutning:
1. Vedtak av Fylkesnemnda for sosiale saker Oppland og Hedmark av 27.08.03 i sak 03-0060 oppheves.
2. X kommune overtar omsorgen for C, født *.*.1993 og D, født *.*.1994.
3. C og D plasseres i godkjent fosterhjem.
4. A skal minst ha samvær med C og D et døgn hver åttende uke fra fredag kl 18:00 til lørdag kl 18:00.
5. B skal minst ha samvær med C og D et døgn hver åttende uke fra fredag kl 18:00 til lørdag kl 18:00.
6. Det overlates til barneverntjenesten i X kommune å fastlegge det nærmere innholdet av samværene.
7. Saksomkostninger ilegges ikke.
A anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. B anket over samværsretten og erklærte dessuten hjelpeintervensjon for så vidt gjaldt omsorgsovertakelsen.
Kommunen tok til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Lillehammer 18. og 19. november 2004. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt sju vitner. Den sakkyndige redegjorde for sin vurdering.
A har i hovedsak anført:
Vilkårene for omsorgsovertakelse er ikke oppfylt. Mor har god omsorgsevne. Den fysiske omsorgen har ingen hatt noe å utsette på. Mor har heller ikke psykiske problemer i dag, verken angst eller depresjon, og benytter ikke psykofarmaka. Hun har hatt den daglige omsorgen for jentene alene siden 1997 og har derfor vært sliten og utmattet.
Økonomien og boligsituasjonen har vært meget dårlig, noe som har slitt svært på henne. Med omsorgsansvar for de to jentene har det ikke vært tid til å ta jobb. Dårlig økonomi er imidlertid ingen begrunnelse for omsorgsovertakelse.
I dag har mor det mye bedre. Hun er i gang med fireårig yrkesrettet attføring og skal ta fagbrev i rengjøring. Hun har også fått bedre økonomi. Begge jentene har uttrykt klart at de vil bo hos mor.
Jentene har problemer på skolen. Hjemme oppfører de seg imidlertid helt annerledes enn på skolen. De er i opposisjon, men krangler ikke mer enn det som er vanlig. Mor prøver å få dem til å opptre rolig og høflig, og slik oppleves de både hos far og i besøkshjemmet. Det er ikke klarlagt noen årsakssammenheng mellom mors omsorg og barnas problemer på skolen. Det kan ikke sees bort fra at det er genetiske årsaker til barnas atferd, særlig Ds.
Mor er bekymret for D og mener hun kan trenge psykiatrisk hjelp. Hun tok derfor selv kontakt for å få hjelp fra BUPO til å få D utredet. Kontoret på Lillehammer besluttet å ikke gå videre med dette. Mor står på, men har ikke fått den hjelpen hun trenger. Verken leger eller andre instanser har fulgt opp, selv om de har uttrykt bekymring.
Mor stiller opp når det blir gjort klart for henne at det er nødvendig. Målrettede, riktige tiltak overfor mor fra fagfolk kan derfor hjelpe henne så hun kan ha omsorgen for døtrene.
Dersom omsorgen overtas av det offentlige, må mor ha hyppige samvær med jentene. De har bodd sammen med henne hele livet og er sterkt knyttet til sin mor. En helg i måneden, tre dager i julehelgen, tre dager i påskehelgen og 14 dager på sommeren må være et minimum.
Mor motsetter seg at en eventuell omsorgsovertakelse skal gis foregrepet tvangskraft.
Mor har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
Vedtak av 27. august 2003 av Fylkesnemnda for sosiale saker Oppland og Hedmark stadfestes.
Subsidiært:
1. Blir kommunens forslag tatt til følge skal samværene mellom A og barna C og D fastsettes til en helg i måneden fra fredag til søndag, tre dager i julehelgen, tre dager i påsken og 14 dager sommerferie.
2. En dom på omsorgsovertakelse skal ikke gis foregrepet tvangskraft.
B har i hovedsak anført:
Vilkårene for omsorgsovertakelse er ikke oppfylt. Det er barnas skolesituasjon som er problematisk, og det er ikke gitt at hele årsaken til barnas problemer ligger hos mor. Mor har hatt problemer med å sette grenser, men dette skal være bedre nå. Ut fra det far vet, har mor tilstrekkelig omsorgsevne. Boforholdene kunne imidlertid vært bedre.
Far ser at barna oppfører seg forskjellig i ulike sammenhenger. Han kjenner seg litt igjen i beskrivelsen av skolesituasjonen. Far var også en « vandrer ». Ds problemer kan være genetisk bestemt. Når barna er hos far, er de rolige og greie å ha med å gjøre. Hvis mor kan nyttiggjøre seg de tiltakene som settes inn, bør hun ha omsorgen som i dag.
Ved en eventuell omsorgsovertakelse bør det være hyppige samvær med begge foreldrene, like mye med hver. Bånd til slekten må ikke brytes da dette er en sak hvor tilbakeføring kan være aktuelt.
Far har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
1. Fylkesnemndas vedtak datert 27. august 2003 stadfestes.
Subsidiært:
1. X kommune overtar omsorgen for C f. *.*.1993 og D f. *.*.1994.
2. Det fastsettes samvær etter rettens skjønn mellom B og hans døtre C f. *.*.1993 og D f. *.*.1994.
3. Begjæring om foregrepet tvangskraft avvises.
Kommunen har i hovedsak anført:
Det foreligger alvorlig omsorgssvikt som har sammenheng med mors psykiske problemer med angst, uro og depresjon. Mors problemer blir styrende for situasjonen hjemme. Begge barna har emosjonelle og atferdsmessige vansker, særlig D. De er ustrukturerte, har store problemer på skolen og mye « vondter ».
Mor gir god omsorg fysisk, men barna trenger adekvat voksenkontakt med omsorg, empati, grensesetting og atferdsstyring. Mor mener problemene skyldes barnas konstitusjon og skolen. Kommunen mener på sin side at mors dårlige psykiske helse klart påvirker omsorgen. Mor er ofte utmattet og ser ikke barnas behov. Hun er passiv, viser lite empati og kommuniserer dårlig. Hun har heller ikke samarbeidsevne og følger ikke opp når hun tilbys hjelp og støtte.
Far har jevnlig samvær med barna, og de er også i besøkshjem en gang i måneden. Verken dette eller mors familienettverk har imidlertid kunnet avhjelpe barnas problemer.
Etter at kommunen mottok den første bekymringsmeldingen i 1996, har den satt inn en rekke tiltak for å hjelpe mor. Det er tale om råd og veiledning, barnehageplass, besøkshjem, støttekontakt, leksehjelp, avlastning og ansvarsgruppe. I tillegg er det gitt økonomisk støtte til turer og aktiviteter. Mor har imidlertid ikke klart å gjøre seg nytte av hjelpetiltakene, og barnevernets bekymring har vokst. Mor venter at andre skal ordne opp. Hun har ikke fulgt opp ansvarsgruppen som ble etablert høsten 2004, og ønsker ikke lenger kontakt med barnevernet.
Kommunen anser de store samspills- og relasjonsproblemene mellom mor og barna som årsak til barnas emosjonelle og atferdsmessige vansker. Barnevernet har forsøkt alle relevante tiltak for å gjøre det mulig for mor å beholde omsorgen og ser nå omsorgsovertakelse som eneste alternativ siden mor ikke vil samarbeide. Det vil være til barnas beste å flytte til fosterhjem.
Ved en omsorgsovertakelse bør det ikke være for hyppige samvær. Kommunen mener begge foreldrene bør ha like mye samvær, og at minimumssamvær for hver av dem bør være hver åttende uke, slik tingretten har fastsatt.
Det bes om at dommen gis foregrepet tvangskraft. Det er særdeles viktig at barna snarest mulig kommer i en stabil omsorgssituasjon.
Kommunen har nedlagt slik påstand:
1. Nord-Gudbrandsdal tingretts dom i sak nr 03-00217 stadfestes.
2. Lagmannsrettens dom gis foregrepet tvangskraft.
Lagmannsretten bemerker:
Etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse « dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling ». Denne bestemmelsens annet alternativ er påberopt av kommunen.
Kommunen har også anført bokstav d som hjemler omsorgsovertakelse « dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet ».
Vedtak om omsorgsovertakelse kan ikke treffes « dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter §4-4 eller ved tiltak etter §4-10 eller §4-11 », jf. §4-12 annet ledd.
Etter §4-1 skal det « legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen ».
Ved vurderingen av om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, lagdommerne Dons Jensen og Nyhus, de fagkyndige meddommerne Asknes og Skjæret og meddommer Løkken, er kommet til at vilkårene i §4-12 annet ledd er oppfylt både for bokstav a og bokstav d.
Det er ikke tale om svikt i den fysiske omsorgen, slik at bokstav a første alternativ ikke er aktuell. Barna er alltid rene og velstelte og får den maten og de klærne de trenger. De synes også å møte til riktig tid på skolen og ha med seg det de skal bruke den dagen. Hjemmearbeidet har imidlertid ikke vært fulgt opp, bortsett fra enkeltstående tilfeller i den senere tid. Mor har heller ikke vært til stede på foreldremøter, men har møtt til noen konferansetimer.
Mor mener at de dårlige boforholdene har innvirkning på omsorgen. Ut fra bevisførselen finner flertallet ikke å kunne legge dette til grunn. Selv om boligen er liten, noe slitt og gulvkald, har mor gjort den hyggelig og tiltalende. Det er ikke holdepunkter for at boligens størrelse eller standard skaper så spesielle problemer for mor eller barna at det påvirker omsorgen for barna.
I hele den perioden mor har vært alene med barna, har hun imidlertid hatt en strevsom og vanskelig tilværelse psykisk, noe som etter flertallets syn nødvendigvis må ha influert på omsorgen for barna. Hun har hatt store problemer med uro, angst og depresjon og har vært sliten og utmattet.
Mors fastlege har i sin forklaring opplyst at mors problemer går langt tilbake i tid. Angst, depresjon og ulike kroppslige reaksjoner, blant annet mye hodepine, har over årene ført til en rekke henvendelser til legekontoret på stedet. I 2002 ble hun innlagt på sykehus i forbindelse med et selvmordsforsøk. Mor er blitt tilbudt hjelp mange ganger, men har ikke fulgt opp. Så sent som i november 2004 ringte hun fastlegen for å få en sykmelding fordi hun ikke orket å følge opp attføringsprogrammet. Etter å ha gjennomgått hennes journal mener fastlegen at han eller andre i helsevesenet burde tatt affære for lenge siden. Mor har aldri vært skikkelig utredet.
Fastlegen fortalte at mor ikke klarte å følge opp behandlingen da barna hadde brennkopper, og at han hadde observert dårlig samspill mellom mor og barn. Både pedagogisk-psykologisk rådgiver som har bistått barna i skolesituasjonen og vært hjemme hos familien, og den sakkyndige for lagmannsretten har forklart om mangelfullt samspill mellom mor og barn.
På grunnlag av bevisførselen, særlig den sakkyndiges rapport og hennes forklaring i retten, finner flertallet at det er alvorlige mangler ved barnas omsorgssituasjon. Mor fremstår som en sårbar person som selv har stort behov for støtte, oppmuntring og aksept. Hun kan virke rolig og blid i situasjoner der hun føler seg trygg, mens hun mister mye av selvkontrollen når hun føler angst og uro. Hun tar kontakt med helsevesenet for å få hjelp når hun er deprimert eller helt utmattet. Dagen etter, når situasjonen har roet seg, lar hun problemene ligge og følger ikke opp.
Det er opplyst at det kan bli helt kaotisk i hjemmet når mor opplever angst og uro. D tar etter mors atferd, slik at problemene forsterkes. Den sakkyndige har forklart at kaos blir møtt med kaos fra Ds side, og til dels med resignasjon fra Cs side. Mor klarer ikke å møte barna som en trygg voksenperson og skape ro og faste rammer. Grensesetting har vært et stort problem som også far har forklart seg om. Mor hevder at dette fungerer bra nå, noe flertallet ikke finner å kunne legge til grunn. Bevisførselen viser at barna ikke respekterer sin mor, at de blir aggressive, stadig prøver ut grensene, slåss og hersjer med moren og i stor grad gjør som de vil.
Flertallet finner det ikke tvilsomt at barnas atferd i skolesituasjonen har sammenheng med problemene hjemme. Skolen har satt inn store ressurser for å hjelpe barna, men klassestyrerne forklarte i retten at barna, som beskrives som blide og gode, også er meget urolige og ofte lei seg. Tidligere ringte de stadig hjem eller rømte hjem til mor. De klaget over « vondter » og ville hjem, eller i alle fall sjekke at mor var hjemme. Nå er mor ikke tilgjengelig fordi hun er opptatt med yrkesrettet attføring, noe som gjør situasjonen lettere for mor både sosialt og økonomisk. Særlig D kan bli så ute av seg og desperat fordi hun ikke får kontakt med mor, at skolen må tilkalle far for å få roet henne ned. For barnas del ser situasjonen ikke ut til å ha bedret seg, snarere tvert imot.
Flertallet legger til grunn at både C og D har store emosjonelle og atferdsmessige problemer. De har vært utagerende, hatt konsentrasjonsproblemer, vandret rundt i klasserommet og stadig kommet i konflikt med andre elever, i klassen eller i friminuttet. Skolen er og har vært svært bekymret for dem. C er mindre utagerende enn før, men er blitt mer innesluttet og oppfattes som mer fortvilet og resignert. Hun har også store problemer faglig hvor hun anses som « underyter ». D er sterk faglig, men har en atferd som gjør det vanskelig å ha henne i en klassesituasjon. Når hun får være alene med besøksmor, som fungerer som hennes assistent, har hun det mye bedre. D har imidlertid så stort fravær at skolen er redd for at også hun kan få faglige problemer.
Det kan synes påfallende at barna oppfører seg helt annerledes i skolesituasjonen enn hos far og i besøkshjemmet, hvor de er rolige og respekterer de grenser som blir satt. Flertallet legger til grunn at de føler trygghet og har god voksenkontakt hos far og i besøkshjemmet. Situasjonen på skolen er en helt annen. Her må barna dele oppmerksomheten med de andre i klassen. Det er opplyst at begge stadig søker voksenkontakt, og at de fungerer best når de er alene med en lærer eller assistent som vier dem full oppmerksomhet. Alle « vondtene » og behovet for stadig kontakt med mor tyder på at de ikke er trygge, og at de er usikre på hvordan mor har det, at de føler de må sjekke at hun har det bra. Når de er hos far eller i besøkshjemmet, har de verken behov for å se eller snakke med mor.
Skolen har forsøkt å få til et nærmere samarbeid med mor og har oppfordret henne til å være med barna på skolen. Mor har imidlertid ikke møtt opp og har heller ikke vært til stede på foreldremøter, bare på et par konferansetimer. Samtalene mellom lærerne og mor har stort sett foregått på telefon, og mors reaksjoner på skolens bekymring har vekslet mellom kritikk av lærerne og takknemlighet for deres innsats. Mor har også selv ytret bekymring for barna, men utover kontakten med BUPO synes hun ikke å ha fulgt dette opp.
Slik flertallet ser det, har mor ikke klart å gi barna den trygghet og kontakt de trenger etter sin alder og utvikling. Mor klarer ikke å sette sine egne problemer og følelser til side og reagere som en trygg og rasjonell voksenperson. Hun evner ikke å ta tilstrekkelig ansvar for barna, og flertallet finner det overveiende sannsynlig at barnas helse eller utvikling vil ta alvorlig skade dersom barna blir boende hos mor. Bekymringen er meget stor for Ds del.
Kommunens mange tiltak har ikke hjulpet på situasjonen. Mor synes å mangle evne til å nyttiggjøre seg de tiltakene som settes inn. Hun har heller ikke klart å følge opp annen hjelp som tilbys, enten den gjelder henne selv eller barna. Det eneste tiltaket hun pr. i dag godtar, er besøkshjemmet, men også denne ordningen har hun sagt opp eller begrenset flere ganger til tross for at den åpenbart er meget positiv for barna. Flertallet finner det formålsløst med ytterligere tiltak fra kommunens side i forsøket på å skape en tilfredsstillende situasjon for barna hos mor. Omsorgsovertakelse anses nå som eneste alternativ.
Flertallet finner også at det er til beste for barna at kommunen overtar omsorgen. Barna er 10 og 11 år gamle og kan fortsatt gjøre seg nytte av fosterhjemsplassering hvor de kan få trygge rammer og god voksenkontakt gjennom oppmerksomhet, empati, oppmuntring og hjelp fra fosterforeldrene. Barna trenger klare, konsekvente grenser å forholde seg til, ro og stabilitet. Den sakkyndige har uttalt at det er fare for at i alle fall D vil få alvorlige psykiske problemer, hvis hun ikke nå får riktig omsorg og behandling. Omsorgen for jentene vil antakelig bli svært krevende, særlig i starten. Det kan være problematisk med andre barn i fosterhjemmet. Kommunen må vurdere om fosterhjemmet bør være forsterket, i alle fall i en periode.
Barna har selv uttalt at de vil bo hos mor. De har imidlertid snakket med den sakkyndige på en grei og åpen måte om fosterhjemsplassering som et alternativ. D har klart uttrykt at det kunne være spennende å bo i fosterhjem, og at det kanskje kunne være bra for mor som fikk bedre tid til å skaffe seg jobb, tjene penger og kjøpe seg et ordentlig hus. C har sett for seg et kortvarig opphold i fosterhjem, mens D har forutsatt at det kan vare et partre år. Ingen synes å ha uttrykt sterk motstand. De er glade i dyr og ønsker at det skal være dyr i fosterhjemmet. De ønsker helst å være de eneste barna i familien, men D ga uttrykk for at en baby kunne være fint.
Flertallet legger til grunn at omsorgsovertakelsen må være langvarig. Barna er imidlertid så store at de likevel bør ha jevnlig kontakt med foreldrene. Barna har vært mye sammen med begge foreldrene og er knyttet til begge. Slik flertallet ser det, kan far i fortsettelsen være en like viktig forelder som mor. Han kan samarbeide med fosterhjemmet, f.eks. om transport og aktiviteter, og representere en avlastning. Flertallet finner at et minimumssamvær både for mor og far bør være en helg hver annen måned. Kommunen kan utvide samværet dersom det er til beste for barna. Flertallet ser ikke bort fra at det kan være behov for en viss faglig bistand for å få en bedre relasjon mellom mor og barna. Det forutsettes at kommunen eventuelt kan være behjelpelig her i samarbeid med mor og fosterhjemmet.
Barna har store problemer som sikkert er forsterket på grunn av omsorgssaken. Det er ønskelig at omsorgsovertakelsen iverksettes så snart som mulig, slik at barna ikke behøver å leve med usikkerheten lenger enn nødvendig. Flertallet beslutter derfor at dommen skal gis foregrepet tvangskraft, jf. tvistemålsloven §148 første ledd.
Mindretallet, ekstraordinær lagdommer Rygg og meddommer Johansen, er kommet til samme resultat som fylkesnemnda og skal bemerke:
Vi har å gjøre med et søskenpar på snart 12 og snart 11 år som begge ønsker å fortsette å bo hos sin mor, slik de har gjort hele livet. Begge barna er åpenbart sterkt følelsesmessig knyttet til sin mor. Barna har en besøksordning med sin far og en ordning med besøkshjem som fungerer godt. Mor og far er på talefot. Det er ingen opplysninger om rusproblem hos noen av foreldrene, og barna har ikke på noe tidspunkt vært materielt vanskjøttet hos moren. Årsaken til at de søkes fosterhjemsplassert, er at det angivelig er store mangler ved mors evne til å kommunisere med og oppdra barna, og at dette anses å være årsaken til problemer barna har hatt særlig i skolesituasjonen.
C og D har åpenbart hatt problemer, slik det er nærmere redegjort for under ankeforhandlingen og i flertallets domsgrunner. Det foreligger imidlertid etter mindretallets vurdering ikke noen slik situasjon som tilsier at barna bør tas bort fra moren og plasseres i fosterhjem. Fosterhjemsplassering er et dramatisk inngrep i en familiesituasjon og kan bare forsvares når barna er utsatt for alvorlig omsorgssvikt som ikke med rimelighet kan avhjelpes på annen måte. Terskelen for et slikt inngrep bør etter mindretallets syn legges høyere enn tingretten og lagmannsrettens flertall legger opp til i denne saken. Mindretallet kan ikke være enig med flertallet i at ytterligere hjelpetiltak vil være formålsløse, slik at omsorgsovertakelse nå er eneste alternativ. Verken mor, far eller besøksmor oppfatter barnas situasjon som spesielt problematisk. Det er på skolen problemene har manifestert seg.
Det er etter mindretallets syn ikke uten videre klart hva som er årsak til barnas problemer, og det er helt uvisst om problemene vil bli borte eller bli mindre etter en fosterhjemsplassering. Barna er nå kommet i en alder hvor deres egen vilje må tillegges vekt. En fosterhjemsplassering av dem burde i tilfelle ha vært foretatt for flere år siden, men synes ikke tidligere å ha vært vurdert som aktuelt. Å påtvinge dem fosterhjemsplassering mot deres vilje nå, kan vise seg å bli mer til skade for dem enn til gagn.
Dom avsies i samsvar med flertallets syn.
Domsslutning:
1. X kommune overtar omsorgen for C, født *.*.1993, og D, født *.*.1994.
2. C og D plasseres i fosterhjem.
3. A skal minst ha samvær med C og D en helg hver åttende uke fra fredag kl 18.00 til søndag kl 18.00.
4. B skal minst ha samvær med C og D en helg hver åttende uke fra fredag kl 18.00 til søndag kl 18.00.
5. Lagmannsrettens dom gis foregrepet tvangskraft.
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
