LA-2005-180887

--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Agder lagmannsrett - Dom.
DATO: 2006-10-23
PUBLISERT: LA-2005-180887
STIKKORD: Barnevern. Omsorgsovertakelse. Tilbakeføring. Barnevernloven §4-12, §4-4 og §4-21.
SAMMENDRAG: Lagmannsretten kom under dissens (5-2) til at mor hadde tilstrekkelig omsorgsevne forutsatt hjelpetiltak etter barnevernloven §4-4. Føstegangsvedtak om omsorgsovertakelse for 2 år gammel gutt på domstidspunktet opphevet etter vurdering av om tilbakeføring kunne skje, jf. §4-21.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12), lov-1992-07-17-100-§4-21 (Bvl §4-21). lov-1992-07-17-100-§4-4 (Bvl §4-4).

SAKSGANG: Nordre Vestfold tingrett TNOVE-2005-76413 - Agder lagmannsrett LA-2005-180887.
PARTER: A (Advokat Ole Tom Røed) mot X Kommune (Advokat Dag Inge Urå).
FORFATTER: Lagdommer Øistein Langbakk. Lagdommer Erik Holth. Lagdommer Jan Morten Olsen. Fagkyndige meddommere: Familieterapeut Solveig Johanne Høegh-Larsen. Banksjef Arne Fjellvang. Pedagog Ida Aurora Skjeltorp Bergsland. Sosionom Berit Driessen-Larsen.

Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§148 (Tvml §148), lov-1915-08-13-6-§482 (Tvml §482), lov-1915-08-13-6-§483 (Tvml §483), lov-1992-07-17-100-§4-10 (Bvl §4-10), lov-1992-07-17-100-§4-11 (Bvl §4-11), lov-1992-07-17-100-§4-12a (Bvl §4-12a), lov-1992-07-17-100-§4-16 (Bvl §4-16), lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl §4-19), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1), lov-1999-05-21-30-bk (Menneskerettslov BK), lov-1999-05-21-30-emkn-a8 (Menneskerettslov EMKN A8)


--------------------------------------------------------------------------------




Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak truffet av Fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold 11. mai 2005 om omsorgsovertakelse og samvær.

Omsorgsovertakelsen gjelder B, født *.*.2004. Moren til B, A, har foreldreansvaret alene. Barnets biologiske far har aldri hatt del i omsorgen og har heller ikke på noe tidspunkt hatt samvær med barnet. Han er ikke part i saken.

Sakens bakgrunn:
A er født *.*.1978. Hun er utdannet apotektekniker, men arbeider i dag deltid i et boligkompleks for psykisk utviklingshemmede i X samtidig som hun studerer allmennfag med sikte på å skaffe seg studiekompetanse til videre høyskolestudier. Hun bor i egen leilighet på sin mors og stefars boligeiendom i X. A bor alene i sin leilighet, og hun har ingen kontakt med Bs biologiske far. Hun omgås imidlertid sine egen familie daglig. Videre opplyser hun at hun har et par gode venninner i X samt et vennepar i Sandefjord som også har en sønn på Bs alder.

Moren til A var 17 ½ år da A ble født. Foreldrene skilte lag da A var ca. 2 år. Familien bodde da på Kongsberg, og det ble opprettet en samværsordning. I perioden fra A var ca. 4 år til hun var 16 år, har faren etter det opplyste hatt relativt lite med henne å gjøre. Det har imidlertid vært kontakt - om enn med ujevne mellomrom. I en rapport skrevet av psykolog Melinder i 1994 refereres As far på at han « også hadde et heftig temperament når han var på alderen til A ».

I mai 1981 flyttet mor med A til X hvor hun flyttet sammen med en ny mann. Sammen fikk de en sønn i 1983. Moren og hennes nye mann skilte lag i 1987. A har etter dette hatt lite eller ingenting med denne « stefaren » å gjøre. Da A var ca. 9 år ble moren sammen med C som siden har vært As stefar. Familien har bodd i X under resten av As oppvekst. Det er opplyst at A og stefaren har et godt forhold. As mor og C fikk en sønn i 1993. As mor arbeider som lønnsansvarlig, mens stefar C er senior account manager i Telenor.

Allerede i femårs alderen (1983) ble A satt i kontakt med PP-tjenesten i Sande hvor hun da bodde. Det var barnehagen som henviste A og hennes mor. Bakgrunnen var at A hadde raserianfall hvor hun bl.a. dunket hodet i gulvet. Konsultasjonene ved PP-tjenesten tok slutt da mor etter hvert opplevde at familien ikke fikk noen hjelp.

A begynte på skolen i 1985 i vanlig klasse, men med noe støtte i enkelte timer.

Opp gjennom de første skoleår ble det rapportert om ytterligere raserianfall fra As side, samt om skulking og slåssing. Første gang A ble henvist til Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk (BUK) ved Vestfold Sentralsykehus var da hun var 11 år i oktober 1989. Bakgrunnen var utagerende atferd, problemer med grensesetting og nasking. Høsten 1992 viste hun « voldsom selvdestruktiv utagering » på skolen, og læreren opplevde henne som syk. Hun ble deretter innlagt på psykiatrisk avdeling ved sykehuset etter en episode hvor hun bl.a. hadde dunket hodet flere ganger hardt i et skrivebord. Etter noen dagers opphold på sykehuset, flyttet hun hjem. Frem mot februar 1993 hadde A og familien kontakt med Familieseksjonen ved BUK. I januar 1993 henvendte mor og stefar seg til barnevernet for å få hjelp med A som da truet med å drepe både sin mor og seg selv.

I perioden 16. august 1993 til 15. oktober 1993 hadde A opphold ved Bjerkly - fylkesbarnevernet i Vestfold sin utredningsinstitusjon for ungdom. Konklusjonen fra utredningen var at A burde få plass ved en langtidsinstitusjon.

I perioden august til oktober 1993, mens hun var på Bjerkly, ble A innlagt til sammen 5 ganger ved BUK, Vestfold sentralsykehus, p.g.a. suicidalforsøk med tabletter. Hun ble overflyttet til BUKs døgnsenter i oktober 1993, i påvente av plassering ved langtidsinstitusjon. Senere ble hun flyttet tilbake til Bjerkely 15. desember 1993 da noen plass ved langtidsinstitusjon ikke var funnet. Fra psykolog Kjell G. Johansen (BUK, Vestfold sentralsykehus) sin rapport om A til Barnevernet i X 5. januar 1994 hitsettes:

« Det foreligger ingen sammenfattende vurdering av A fra BUKs side i forbindelse med første henvisning. Når det gjelder forståelse for As utvikling og psykiske tilstand, vises derfor til utredning fra Bjerkely v/ psykolog Annika Melinder. Det tegnes her et bilde av A som stemmer godt overens med våre inntrykk og erfaringer. Vi deler oppfatningen av at det for As vedkommende dreier seg om en psykisk mangelstilstand snarere enn konflikt, og at hennes kontaktevne synes dårlig utviklet. Hun forstås som en jente med en grunnleggende personlighetsmessig umodenhet. Som tilleggsbelastning har hun vært utsatt for seksuelt overgrep, som synes lite bearbeidet. »

Av en oppsummeringsrapport fra oppholdet på Bjerkly 15. desember 1993 til sommeren 1994 fremgår bl.a.:

« A har i perioder fungert meget bra. I begynnelsen av mars begynte A å sove mer om ettermiddagen og kvelden, snakket mer og mer om BUK, tabletter og sa hun var sveket av familien. Hun ba om å få time hos psykologen sin og ba om å bli lagt inn på BUK. Den 14.03 fikk hun et 12 dagers opphold på døgn avd. på BUK.
Den siste delen av oppholdet opplever vi at A prøver å strekke grenser ved å lage sine egne avtaler eller gå uten avtaler. Hun er skiftende i humør, kan kjefte og smelle med dørene eller bare gå. Dette oppleves i miljøet som frustrerende, men har også en positiv side. Det minner mer om en vanlig pubertets atferd.
...
A har hatt en skiftende sinnsstemning. På den ene side varierer hun fra å være en tilsynelatende velfungerende 15 åring som tar ansvar for sin lillebror, ordner timeavtaler, handler og er vennlig mot butikkpersonalet. ... På den andre siden kan hun være en rampete jente som tenner bål i haven, kaster blomsterpotter i veggen, knuser glass og tallerkner og låser seg inn på rommet. »

Under det siste oppholdet på Bjerkly hadde A samtaler en til to ganger i uken med psykolog Annika Melinder for bl.a. å få vurdert hennes « relasjons- og generelle psykologiske funksjon », jf. Melinders udaterte rapport fra 1994 (utdraget side 18 flg.). I løpet av oppholdet møtte Melinder også As familie flere ganger « for å innhente materiale til forståelsen av familiens dynamikk og samspillsmønster ». I rapporten fra psykolog Melinder ved Bjerkely, som psykolog Johansen viste til, het det bl.a.:

« Både i samtalene og i MMPI-testingen har A gitt uttrykk for tanker og indre dialoger som u.t. har oppfattet som en type avvik fra det normale. I følge A selv (hun har ikke fortalt om dette tidligere) er dette noe som hadde foregått siden 4:e klasse, hvor hun lukket verden ute og ble i sin fantasiverden. A mente at hun helst ønsket å være der 24 timer i døgnet. Hun har vist mer og mer av en mistenksomhet og en sårhet som synes å ha mindre med den « objektive » virkeligheten å gjøre enn med hennes egen indre virkelighet. I MMPI testingen kommer hun ut på skala 8 (måler et svært sammensatt innhold av variabler, bl.a. psykosetrekk). U.t. tar forbehold om As krisesituasjon som kan gi ulike former for psykotiske uttrykk. Samtidig er A en jente som sterkt overdriver sine problemer og muligens kan ha overdrevet også dette for å signalisere sitt behov for hjelp og sin følelse av ikke å få/kunne ta imot hjelp.

Hennes personlighetsforstyrrelse kommer til uttrykk i forskjellige pressede situasjoner gjennom de impulsive suicidforsøkene eller avstikkingene hun har gjort. Videre synes hennes problemer å bli aktualisert når hun ikke lenger føler at hun har oversikt og kontroll. A kan veksle mellom sinne, sorg og fortvilelse og kan også lukke kontakt fullstendig ute hvis hun provoseres til dette. Det ser imidlertid ut som om hun har en kontroll over hvordan og når hun skal/kan gi kontakt igjen. »

I forhold til videre tiltak anbefalte Melinder at A fikk plass innenfor en institusjon. Det ble i den forbindelse bl.a. vist til at As foreldre hadde gitt uttrykk for at de i sin situasjon med to andre barn å ivareta ikke så seg i stand til å gi A « omsorg og krav tilsvarende et mye mindre barn enn hun er ». Når det gjaldt behandlingsbehov, knyttet dette seg etter Melinders oppfatning i første rekke til « å få en miljøterapeutisk tilrettelegging » av As omsorgssituasjon, hvor « muligheten til bekreftende relasjoner, speiling på seg selv og påfyll i sine relasjonelle brister » ville bli primære mål.

A bodde etter dette i institusjonen Lilleåsteigen (fylkesbarnevernets langtidsinstitusjon for ungdom i Y) frem til 1996. Hun gikk samtidig på Y yrkesskole hvor hun var kommet inn på særskilt grunnlag. Fra en henvisning til Tønsberg psykiatriske senter skrevet av klinisk pedagog Yngvil Sand ved BUK 26. juli 1996 hitsettes:



« 1996: Utskrevet Lilleaasteigen, på tross av at hun var lovet å få bli der til hun var 18 år.
Mars - Innleggelse på Psykiatrisk avdeling, post 1. Den 22.03.96 overført til BUKs Døgnavdeling.
I tiden 09.04 - 24.05: Utredningsopphold på BUKs Døgnavdeling. A var da allerede henvist til BUK fra Barneverntjenesten i X. Oppdrag fra Barneverntjenesten: Vurdering av hvilke behov som må imøtekommes for at A skal klare å mestre en hybeltilværelse.
Under det siste oppholdet på Døgnavdelingen, ble det vurdert at A fyller kriteriene til en Borderline personlighetsforstyrrelse, ut fra kriterier beskrevet i DSM IV (Diagnostic Statistical Manual).
Vi vurderer situasjonen slik at A i framtida, fortsatt på lang sikt, vil slite med omfattende vansker. En borderline personlighetsforstyrrelse medfører vanligvis en langvarig og kronisk tilstand. »



Da A fylte 18 år flyttet hun på hybel i Z og gikk på --- videregående skole. Det ble iverksatt botiltak og ettervern samtidig som A fikk poliklinisk behandling gjennom oppfølging fra distriktpsykiatrisk senter (DPS), jf. ovennevnte henvisning fra klinisk pedagog Sand. Hennes hovedkontakt i psykiatrien den påfølgende tiden var sjefpsykolog Eivind Andersen ved DPS. Av journalnotatene fra det første møtet 23. august 1996 fremgår at A klart ga uttrykk for at hun var søkt til psykiatrien mot sin vilje, og at hun selv ønsket å velge om hun skulle komme til ytterligere behandling eller ikke. Psykolog Andersen vurderte da situasjonen slik at « tilstanden ikke er uforenelig med henvisningsdiagnose ». Det fremgår imidlertid av den videre journalen fra DPS at A etter dette møtte frivillig til fortsatt behandling/terapi. Videre fremgår det at A følte seg urettmessig « kastet ut » av Lilleåsteigen institusjonen, og at hennes utagerende oppførsel i forkant av dette skyldtes at hun ikke var blitt trodd da hun fortalte om seksuelle overgrep fra en medbeboer. A føler seg avvist både av Lilleåsteigen og sin mor, og de fleste samtalene med Andersen dreier seg om As opplevelser av å bli krenket og avvist samt om sjalusi, misunnelsesproblematikk, overføring og overføringsreaksjoner. I desember 1997 fortalte hun at fars samboer hadde avsluttet forholdet til far, noe som « resulterte i at far utagerte på jobb og ble innlagt post 1, VSS. ». I mars 1998 snakket hun åpent om det psykolog Andersen kalte As « akilleshel » - at hun kommer i kontakt med sin sårbarhet, sine reaksjoner for avvisning og påfølgende sinne. Senere samme måned fortalte A at hun var blitt oppsagt fra sin leilighet, og at hun reagerte sterkt på dette « ved å utebli fra skolen og legge seg ned, nærmest resignert ». Måneden etter hadde hun imidlertid skaffet seg ny leilighet på egen hånd, og psykologen ga henne da tilbakemelding på at hun hadde mestret den vanskelige situasjonen godt ved å registrere egne regressive tendenser. Fra psykolog Andersens avslutningsnotat 11. august 1998 siteres:



« Jeg opplevde A som ustabil i sine relasjoner, og med markerte emosjonelle og relasjonelle svingninger som en del av den personlighetsmessige strukturen.
Gradvis har A vært i stand til å arbeide aktivt og direkte med sine indre og ytre relasjoner, og hun har tillatt seg å kjenne på følelser som hun nok tidligere i ganske stor grad har utagert. Hennes livssituasjon har stabilisert seg sammen med den emosjonelle stabiliseringen. Forholdet til mor er endret, og hun har i den senere tiden vært i stand til å omgås mor på en mer moden utviklet måte. »



Kontakten med DPS varte fra august 1996 til august 1998. A var da blitt 20 år, og flyttet til Oslo. Hun bodde senere i Æ (samboerforhold) før hun i 2001 flyttet tilbake til X. I mellomtiden hadde hun tatt utdannelse som apotektekniker, arbeidet som praktikant i en barnefamilie i Oslo, og også arbeidet ved apotek både i Æ og i Oslo. Etter tilbakekomsten til X, arbeidet hun noe i barnehage og som apotektekniker i Drammen. Siden 2002 har hun arbeidet i et boligkompleks for psykisk utviklingshemmede i X. Det hefter ingen negative opplysninger til As forskjellige arbeidsforhold.

I tiden fra hun flyttet på hybel som 18-åring og frem til fødselen av B i 2004 er det ingen opplysninger om spesielle vanskeligheter i As liv. På et tidspunkt i 2001 var hun imidlertid innlagt 2 dager på Blakstad sykehus etter at hun under et kirurgisk inngrep fikk anestesi som hun ikke tålte og som utløste en sjokkreaksjon med bevissthetstap. Innleggelsen på Blakstad skjedde etter anmodning fra A selv fordi hun var skremt etter bevissthetstapet og « nær døden » - opplevelsen.

Under graviditeten i 2004 hadde A ingen spesielle plager eller vanskeligheter de første 2 - 3 månedene, før hun fikk bekkenproblemer. Hun fortsatte imidlertid å jobbe en stund før hun ble sykemeldt. I forkant av fødselen ble det redegjort for As tidligere reaksjoner på anestesi, og at man ved behov for medisinering måtte unngå en rekke preparater, herunder bl.a. morfin, curasit, og kodein, jf. notat fra Klinikk Medisinsk service, Sykehuset i Vestfold HF, 22. oktober 2004.

B ble født på Sykehuset i Vestfold *.*.2004, ca. 5 uker for tidlig i forhold til termin. Selve fødselen forløp etter det opplyste relativt ukomplisert, og B var hos mor A i 15-20 minutter etterpå. A var imidlertid svært redusert, og morkaken kom ikke ut av seg selv. Etter kort tid ble hun trillet til en annen avdeling for operasjon. Hennes mor som også var til stede, hevder at hun da minnet personalet på at A ikke måtte få morfin mv. Under oppvåkningen etter operasjonen fikk A likevel preparater som hun ikke skulle hatt, og hun fikk igjen en veldig fysisk reaksjon på dette.

Også B virket noe slapp etter fødselen, og han ble derfor brakt til overvåkningsavdelingen.

I sitt andre levedøgn fikk B pusteproblemer (« apneanfall »). Det ble utført både CT og MR undersøkelser som viste at han hadde to hjerneblødninger samt mulige tiltettinger av hjerneveskekanaler med risiko for såkalt « vannhode ». Av en barnenevrolog og en pleier fra barselavdelingen ble A meddelt at « det var noe galt » med B mens hun lå og fikk blodoverføring. Hun fikk også vite mer konkret hva dette refererte seg til. A reagerte med en slik redsel for å miste barnet sitt at hun i de påfølgende dager var tilbakeholden med å knytte for sterke bånd til ham. Hun var sikker på at B ville dø, og hun ba sykehuset om å få snakke med en spesialist på krisesituasjoner uten at dette ble fulgt opp. Da hun fikk se B med innlagt dren og annet utstyr koblet til, fikk hun et sammenbrudd. Etter påkjenningene med operasjon, feilmedisinering og informasjonen hun hadde fått om alvorlige helseproblemer med B, var A veldig svak og psykisk ustabil. Hun ble værende på barselavdelingen frem til 19. november 2004. På grunn av hennes labile situasjon, ble hun imidlertid før dette henvist til psykiatrisk avdeling ved sykehuset. Hun hadde bare i begrenset utstrekning kontakt med, og den daglige omsorgen for, B på sykehuset.

Den 11. november 2004 sendte Sykehuset i Vestfold og A en forespørsel til barnevernet i X om hjelpetiltak. Det ble vist til Bs problemer etter fødselen, og til at mor « bekymrer seg for tiden etter utskrivelse » med ansvar for B uten særlig avlastning. Forespørselen gjaldt hjelpetiltak i form av plass på mødrehjem for A og B.

Fredag 19. november 2004 ble A informert av sosionom Bjønness ved sykehuset om at plass på Vilde ikke ville være mulig før om 1-2 uker. As psykiske tilstand forverret seg samme dag slik at hun ble overført til psykiatrisk avdeling ved Sykehuset i Vestfold. Den 25. november 2004 var A fortsatt på psykiatrisk avdeling på frivillig grunnlag. B var da etter sykehusets vurdering klar for utskriving. Mødrehjemmet Vilde hadde vurdert A til å fungere for dårlig til å kunne nyttigggjøre seg tilbud fra dem, jf. As søknad 11. november 2004. På denne bakgrunn traff barneverntjenesten i X vedtak om akuttplassering av B i beredskapshjem hos As mor og stefar, C og D.

B ble deretter hentet på sykehuset og brakt til sine besteforeldre uten at A fikk beskjed på forhånd. Ved avreise fra sykehuset var B vital og « uten sikre patologiske funn, heller ikke nevrologisk », jf. brev fra sykehuset ved overlege Meberg datert 2. desember 2004. Gjennom sin advokat påklaget A vedtaket om akuttplassering samme dag, dvs. 25. november 2004.

A ble etter få dager utskrevet fra sykehuset og flyttet hjem til sin egen leilighet i X. Hun var deretter daglig på besøk hos B i beredskapshjemmet hos besteforeldrene, og hun hadde også såkalte « fritimer » med ham. Den 16. desember 2004 besluttet barnevernet at grunnlaget for plassering av B i beredskapshjem ikke lenger var til stede, og han ble derfor tilbakeført til mor. Samtidig ble barnevernvakten i Z bedt om å føre tilsyn i hjemmet. A hadde på dette tidspunkt innstilt seg på å komme til mødrehjemmet Vilde med B hvor hun hadde fått plass fra 16. desember 2004. I forbindelse med tilbakeføringen av B ble det imidlertid gitt kontrabeskjed om at inntaksdatoen på Vilde var flyttet til ut i januar 2005. A hadde for øvrig gitt uttrykk for at hun fortsatt hadde et konfliktfylt og ambivalent forhold til sin mor og stefar, og at hun derfor ikke så besteforeldrene som noe aktuelt beredskapshjem for B på dette tidspunkt.

Den 17. desember 2004 kontaktet A selv barnevernvakten i Z og ba dem komme på besøk fordi hun hadde angst for å være alene med B. Hun var da veldig redd for hvordan fremtiden ville bli for B, og var fortsatt redd for å « miste » ham. Videre var hun « svært redd for at barneverntjenesten i X nå skal bruke fortiden hennes i forhold til å vurdere henne som ikke egnet til å ha omsorgen for sønnen », jf. barnevernvaktens rapport datert 18. desember 2004. Fra samme rapport siteres for øvrig:

« Ut over i samtalen kom det helt klart frem at mor var svært redd for å være alene etter at barnevernvakta reiste. Hun gråt og viste stor fortvilelse. Barnevernvakta foreslo det som sto skrevet i tilsynsbestillingen fra X om at mors mor kunne kontaktes. Mor sier at hun ikke ønsker eller samtykker i det. Hun føler seg så motarbeidet av sin mor at hun ikke føler seg velkommen ved å reise dit.
Barnevernvakta forsøkte å få mor til å komme med andre forslag på eventuelle personer som kunne komme å være sammen med henne i helgen. Mor sier hun ikke har noen som kan det. Hun kan heller ikke reise til noen. »

Senere samme natt ble A og B akuttplassert på mødrehjemmet Vilde. Umiddelbart etterpå ble det gitt godkjenning for videre opphold på Vilde for mor og barn i tre måneder. Den 10. januar 2005 sendte mødrehjemmet bekymringsmelding til barneverntjenesten i X fordi de opplevde A som psykisk ustabil og ikke i stand til å ha omsorgen for B alene. Av rapport fra evalueringsmøte mellom A, barnevernet, Vilde m.fl. 13. januar 2005 fremgår at Vilde anbefalte at B skulle plasseres i beredskapshjem mens mor skulle bli boende på institusjonen for nærmere utredning. A samtykket på møtet i det skisserte tilbudet.

Den 26. januar 2005 traff barnevernet i X midlertidig akuttvedtak om plassering av B i fosterhjem hos ekteparet E i Å. Fra vedtaket hitsettes:

« Personalet på Vilde observerer at mors psykiske fungering endrer seg negativt under oppholdet. Mor unndrar seg sønnen, og personalet er omsorgsgivere. Mor sier i samtaler med personalet på Vilde at hun vil bli borte - at de ikke vil se henne igjen - at hun vil ta livet av seg.
Akuttsituasjonen
Mor uttaler trusler overfor personalet på Vilde den 24.01.05, i forhold til hva hun kan finne på å gjøre; Hun har konkret truet med å ta livet av seg og barnet. Mor viser en aggressiv holdning med trusler overfor omgivelsene og brå bevegelser overfor sønnen. Mor låser seg inne og nekter personalet tilgang til tøy og utstyr som sønnen har behov for.
Etter kveldsstellet den 25.01.05 hindrer mor personalet på Vilde i å ta med seg B til legging. Mor spør konkret om personalet er redd hun skal skade barnet. Personalet bekrefter dette med begrunnelse i hva mor har sagt hun er villig til å gjøre. Personalet tar barnet fra mor. Mor gråter og hyler. Mor kaster vannkoker, med kaldt vann, etter personalet som bærer barnet ut av rommet. Barnet skjermes fra mor. »

A forlot Vilde samme kveld som nevnt, men ble senere oppsporet på et hotell i nærheten. Dagen etter, den 26. januar 2005, ble A frivillig innlagt « til kriseopphold med suicidalfare » ved Psykiatrisk avdeling, Sykehuset i Vestfold. Av lege Ove Westgårds epikrise 7. februar 2004 fremgår at A ved innleggelsen fremsto som « initialt krisepreget og med suicidale trusler dersom hun ikke får se sin sønn igjen », men at hun i løpet av et par dager samlet seg greit og kunne se fremover mht mulighetene til å kjempe om omsorgsretten til sønnen. Kriteriene for tvungent psykisk helsevern ble for øvrig vurdert, men ikke ansett å være til stede. Hun ble utskrevet 4. februar 2005, og flyttet hjem til egen leilighet. Hun hadde da avtale med psykiatritjenesten i X kommune om videre oppfølging, samtaler mv.

I utskrivingsrapporten fra Vilde (A ble utskrevet derfra 26. januar 2005) heter det i oppsummeringen bl.a.:



« Barnet er sårbart, han er fem uker prematur og hadde en hjerneblødning få dager gammel. Barnet er påfallende stiv og anspent i kroppen, han er vanskelig å roe ned, og har vært vanskelig å etablere kontakt med, dette har i den senere tid endret seg noe. Barnets hverdag har vært preget av mors psykiske ubalanse. Mors ustabilitet har medført at barnet enten har blitt avvist eller hatt en trøstefunksjon for mor. Mor har ikke mestret å etablere gode samspillrutiner.
På grunn av mors egenproblematikk har hun hatt et stort behov for avlastning, det har medført at barnet har hatt mange voksne å forhold seg til, noe som igjen øker hans sårbarhet samtidig som det slik situasjonen var, sikret han noen voksne å være i samspill med.
Mor innehar ferdigheter i samspill og praktisk omsorg, men strever med så massiv egen problematikk at hun ikke ser barnets behov ... Mor har så omfattende hjelpebehov at hun ikke kan gi barnet den omsorg det har behov for. Mor mestrer ikke å sikre barnets fysiske eller psykisk utvikling.
... Mor evnet ikke å nyttiggjøre seg et så tungt hjelpetiltak som Vilde er, og det gjør at hun antakeligvis heller ikke vil kunne gi barnet god nok omsorg utenfor Vilde. Mors problematikk er omfattende, langvarig og av en slik karakter at det er rimelig å tenke at den vil vedvare i større eller mindre grad. »



Den 9. februar 2005 påklaget A barneverntjenestens midlertidige akuttvedtak om fosterhjemsplassering datert 26. januar 2005. Klagen ble behandlet av Fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold 4. mars 2005. Med tre mot to stemmer ble vedtaket opprettholdt. Mindretallet mente at B burde plasseres hos mormor og stebestefar på frivillig basis. Flertallet fant at barnets situasjon tilsa at B ikke ble flyttet nok en gang, og gikk ikke inn for plassering hos besteforeldrene. Flertallet ba likevel om at dette alternativ ble utredet dersom sak om omsorgsovertakelse ble fremmet.

Den 8. mars 2005 mottok fylkesnemnda forslag fra X kommune om å overta omsorgen for B og plassere ham i fosterhjem. A motsatte seg omsorgsovertakelse, men sa seg enig i at hun ikke kunne gi B forsvarlig omsorg på dette tidspunkt. Saken ble behandlet i fylkesnemnda 11. mai 2005. Fylkesnemndas vedtak lyder:



«1. B, født *.*.04, tas under offentlig omsorg av barneverntjenesten i X kommune.
2. B plasseres i godkjent fosterhjem.
3. A gis rett til samvær med sin sønn B to timer hver sjette uke.
Barneverntjenesten gis anledning til å føre tilsyn under samvær. »



Umiddelbart etter fylkesnemndas vedtak gikk Bs fosterhjem i oppløsning på grunn av skilsmisse. Han ble da overført til et nytt fosterhjem i Å 30. mai 2005 hos F og G. Samvær med mor ble for øvrig gjennomført i henhold til avgjørelsen, med tilsyn.

Ved stevning 30. mai 2005 gikk B til sak mot X kommune og krevde rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. X kommune tok til motmæle. Som sakkyndig for Nordre Vestfold tingrett ble oppnevnt psykolog Torbjørn Alme. Alme avga skriftlig rapport 22. august 2005.



Nordre Vestfold tingrett avsa 19. september 2005 dom i saken med slik slutning:

«1. X kommune frifinnes for kravet om tilbakeføring av B, født *.*.2004 til A.
2. A gis rett til samvær med B to timer hver sjette uke.
Barneverntjenesten gis rett til å føre tilsyn under samvær.»



Samvær med mor har også etter tingrettens dom blitt gjennomført i henhold til fylkesnemndas og tingrettens avgjørelser - til sammen 8 samvær. Alle samværene har vært med tilsyn og i hovedsak er de avholdt i fosterhjemmet. Et par samvær er imidlertid avholdt utendørs (strandtur mv), og det siste samværet i august 2006 ble avholdt i mors leilighet. Fra 30. januar 2006 har for øvrig A gått i samtaleterapi hos psykiater Petter Knudsen i X.

Mor har ved ankeerklæring 26. oktober 2005 i rett tid påanket tingrettens dom til Agder lagmannsrett. Kommunen har imøtegått anken gjennom sin prosessfullmektig. Under saksforberedelsen i lagmannsretten ble psykolog Alme oppnevnt med mandat å utarbeide en tilleggsuttalelse til rapporten han avga til tingretten. Ankesaken ble behandlet 27. - 29. september 2006 i Tønsberg tinghus. Den ankende part møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For kommunen møtte barnevernkonsulent Astrid Prestholt og avga forklaring som vitne. Det ble videre avhørt 9 vitner og sakkyndige redegjorde for sine rapporter. Forhandlingenes gang for øvrig fremgår av rettsboken.



Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

Barneverntjenesten/kommunen har bevisbyrden for at vilkårene er oppfylt. Det kreves dessuten « klar sannsynlighet » for at vilkårene foreligger, se Lindboe, Barnevernrett s. 57.

A er en enslig mor som sterkt ønsker å være mor for sin sønn, Hun er oppegående og utdannet apotektekniker. Hun bor på samme gård som mor og stefar hvor hun også har en lillebror på 14 år. A har ikke problemer med noe rusmiddel eller andre belastende livsformer.

En mor har rett til samvær med sitt barn. Dette følger av barnekonvensjonen. I BFDs veileder står det at selv om det er svikt i omsorgen så skal dette primært avhjelpes ved tiltak i hjemmet. Fullmaktene i §4-12 er altså subsidiære. Det vises også til EMK artikkel 8; respekt for privatliv - ikke inngripen uten at det er nødvendig. Barnevernloven bygger for øvrig på det biologiske prinsipp som utgangspunkt.

Den angitte hjemmel for fylkesnemndas vedtak er §4-12 a) som forutsetter alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får. Videre følger det av andre ledd at omsorgsovertakelse bare skal skje når det er « nødvendig ». Det betyr at det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold gjennom hjelpetiltak. En omsorgsovertakelse skal i prinsippet være midlertidig, men i praksis forutsetter man ofte likevel langvarighet.

Etter barnevernloven §4-21 skal vedtak om omsorgsovertakelse oppheves når foreldrene blir i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. Unntak fra dette er kun hvis barnets tilknytning til sitt nye miljø er blitt for stor slik at tilbakeføring vil medføre alvorlige problemer på lengre sikt, jf. Lindboe.

Lagmannsretten skal primært prøve om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Den skal ikke finne frem til en avgjørelse som er til barnets beste. Det sentrale spørsmål er om forholdene i As hjem er så skadelige at B ikke kan bo der. Hvis barnet kan gis en forsvarlig omsorg av mor skal det hjem til henne, uansett eventuelle belastninger. En barnets beste vurdering er først aktuell dersom vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede, jf. « kan"- vurderingen som §4-12 gir anvisning på. Det er for øvrig en nåtidsvurdering som lagmannsretten skal foreta.

Det anføres at vilkårene i §4-12 a) ikke er oppfylt. Tingrettens dom bygger i den sammenheng på flere forhold som ikke er i samsvar med faktum. For det første har tingretten foretatt vurderinger av mors psykiske helse som det ikke er grunnlag for. Det vises til vitneforklaringene fra psykiater Knudsen, Liv Svendsen fra psykiatrien i kommune og til sakkyndiges rapport. Det vises også til mors egen forklaring og til forklaringene fra hennes egen familie. Det foreligger ingen psykiatrisk diagnose i dag. For det annet anføres at tingrettens slutninger om mors forhold til egen familie mv heller ikke har grunnlag i de reelle forhold. A har i dag intet konfliktfylt forhold til sin mor og stefar. Det vises for så vidt til de samme forklaringene som nevnt. Fra 1998 og frem til barnefødselen i 2004 er det ingen opplysninger som tyder på annet enn at A har klart seg meget bra. Hennes reaksjoner på feilmedisinering i 2001 og etter fødselen, kan ikke vektlegges i noen annen retning. Det mislykkede oppholdet på mødrehjemmet etter fødselen skyldtes således heller ikke « varige, ustabile trekk » hos mor slik tingretten har lagt til grunn.

Mormor og stefar er ikke utredet som alternativt fosterhjem/plasseringsalternativ, jf. fylkesnemndas klare oppfordring i vedtak 4. mars 2005 (klagebehandling av akuttvedtaket 26. januar 2005). I vedtaket om omsorgsovertakelse 11. mai 2005 går man overhode ikke inn på denne utredningsplikten - man hopper bukk over spørsmålet om plassering i familien. I stedet foretas en grunnleggende negativ vurdering av mors forhold. Det vises i denne sammenheng også til at fosterhjemmet er i gang med avlastningstiltak. Er de så slitne? Og hvis så - hvorfor kan ikke barnets mor eller hennes familie trekkes mer inn? I følge barnevernloven §4-16 plikter barneverntjenesten å følge barnets og foreldrenes utvikling nøye. Det har heller ikke skjedd her i særlig grad.

Rapportene fra samværene er viktige ved vurderingene. Dette er den eneste kontakten mor har hatt med B. Generelt må kunne sies at forholdet mellom mor og barn har vært helt utmerket under samværene. De gir ikke grunnlag for andre slutninger enn at mor har tilstrekkelig omsorgsevne.

Det gjøres gjeldende at §4-21 ikke er relevant i foreliggende sak hvor det er tale om overprøving av førstegangsvedtak om omsorgsovertakelse. For det tilfellet at lagmannsretten mener noe annet om dette, anføres at det uansett kan stilles spørsmål ved om Bs tilknytning til fosterforeldrene er så sterk at slike « alvorlige problemer » kan oppstå ved en tilbakeføring. Det vises bl.a. til sakkyndiges vurdering av at B ikke har kommet langt i tilknytningen til fosterhjemmet tatt i betraktning at han er to år - selv om tilknytningsprosessen selvsagt er i gang. Eventuelle skadevirkninger ved tilbakeføring ville kunne kompenseres ved mors gode utvikling og støttetiltak. Mor er således innforstått med - og enig i - at en tilbakeføring må skje over en lengre periode hvor også dagens fosterhjem er involvert.

For det tilfellet at samvær blir aktuelt anføres at barnevernet/kommunen ikke har kunnet redegjøre for hvorfor dette er fastsatt til så sjeldent som to timer hver 6. uke. Da B var i det første fosterhjemmet, var det samvær hver uke. Det fungerte fint. Mor selv har ingen begrensninger mht hyppigheten av samvær - hun ønsker mest mulig. B har heller ikke vært utsatt for omsorgssvikt hos mor. Sakkyndige mener at samværshyppigheten bør økes. Ingenting skulle for øvrig tilsi at tilsyn er nødvendig. Det vises til Lindbo: Bare i alvorlige/grovere tilfeller skal det være tilsyn.



Den ankende part har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

1. Fylkesnemndas vedtak i sak 05-066A oppheves.

Subsidiært:

2. Samvær fastsettes etter rettens skjønn uten tilsyn.

I begge tilfeller: Lagmannsrettens dom gis umiddelbar rettskraft.



Ankemotparten, X kommune, har i hovedsak anført:

Det er ingen uenighet om at kommunen har bevisbyrden. Men i forhold til beviskrav vises til Lindboe s. 57: ..."en sannsynlighetsgrad som ligger klart over «sannsynlig », men ikke nødvendigvis så høyt som « overveiende » sannsynlig ».

Det sentrale spørsmål er; foreligger vilkårene i bvl. §4-12 a). Kravet er « alvorlige mangler ved den daglige omsorg » eller ved den personlige kontakt » barnet trenger. Dette ble vurdert på et tidligere tidspunkt, og det sentrale for kommunen var da den psykiske omsorgen mor var i stand til å tilby.

Kommunen er enig i det rettslige utgangspunktet om at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre og at det skal mye til for at kommunen skal overta omsorgen. Situasjonen må være « klart uholdbar », jf. Ot.prp.nr.44 (1991-1992). Ikke ethvert avvik fra det ønskelige eller ideelle er nok. Videre skal vedtak om omsorgsovertakelse kun treffes når det er nødvendig, jf. §4-12 andre ledd. Og selv om vilkårene ellers er til stede, må det foretas en skjønnsmessig vurdering, bl.a. i lys av prinsippet om hva som er « barnets beste ».

Lagmannsretten skal foreta en nåtidsvurdering. Likevel kan man ikke hoppe bukk over den situasjonen som har etablert seg, dvs. den endringen som har inntrådt. Derfor må også tilknytningskriteriet i bvl. §4-21 første ledd andre punktum vurderes ved spørsmål om tilbakeføring/opphevelse av omsorgsovertakelsesvedtaket. Det vises bl.a. til Rt-1993-671.

Både mors omsorgsevne og Bs tilknytning må for øvrig vurderes på grunnlag av Bs situasjon og behov i dag.

Kommunen anfører at Bs opplevelser i hans første leveår har medført en spesiell sårbarhet hos ham. Han ble tidlig atskilt fra mor og overført til beredskapshjem. Deretter bodde han på Vilde sammen med mor og med flere andre omsorgspersoner før han fikk plass i sitt første fosterhjem. Fra sommeren 2005 har han vært i sitt andre fosterhjem. Det har m.a.o vært mange omsorgspersoner for B å forholde seg til, og den sakkyndige har redegjort for hvilke konsekvenser dette kan få. I tillegg hadde B hjerneblødninger i forbindelse med fødselen, og det knytter seg fortsatt en viss usikkerhet til spørsmålet om senskader av disse.

Utviklingen i løpet av det siste året gjør at B i dag fremstår som velfungerende. Han har også utviklet en tilknytning til fostermor og hennes øvrige familie. B har i dag en fosterfamilie, et barnehagetilbud og et nettverk som gir ham trygghet og gjør ham glad. Men selv om han er velfungerende, er han altså spesielt sårbar.

Også mor ser ut til å ha fått det mye bedre i den senere tid med arbeid, studier, støtte i kommunen og et godt forhold til egne foreldre. Det er bra, men ikke tilstrekkelig til å ha omsorgen for B slik situasjonen er i dag. Det må i denne sammenheng også ses hen til mors forhistorie med alvorlige problemer fra barne- og ungdomsår med en type opplevelser/opptreden som synes å ha blitt reaktivert ved fødselen av B. Det må således konstateres en latent sårbarhet også hos mor, jf. sakkyndiges karakteristikk: Mor har et sterkt temperament og er særlig sårbar ved opplevelser av avvisning.

Kommunen er enig med sakkyndige i hans vurdering av farer/vanskeligheter som vil kunne oppstå hvis B bor hos mor: B vil for det første få en tilbakegang i sin fine utvikling - i alle fall på kort sikt. For å hente inn dette kreves særlig omsorg og bistand fra den han bor hos og massive støtte-/hjelpe tiltak i form av råd og veiledning, samarbeidsmøter mv. Kommunen mener mor ikke vil strekke til i en slik sammenheng, og det er heller intet å gjøre med det gjennom ytterligere hjelpetiltak. Det vises i denne sammenheng særlig til følgende momenter:



- Det er ikke lenge siden mor vurderte å flytte fra X til Å. Dette ville medført at hele det etablerte støtteapparatet der ville ha falt bort, og man måtte i så fall ha begynt på nytt igjen.
- Mor har vanskeligheter med å motta veiledning. Veiledning fører til en følelse av å bli kontrollert hos henne - hun skal vite alt best selv. Kommunen mener det er urealistisk å tro at man i løpet av ett år kan sy sammen et hjelpetiltak med dette som utgangspunkt slik at mor kan være hovedomsorgsperson.
- En tilbakeføring som nevnt vil dessuten kreve et massivt samarbeid. I følge den sakkyndige mangler ikke mor samarbeidsvilje, men samarbeidsevne. Det vises til at hun lett oppfatter veiledning som kritikk.



Ovennevnte refererer seg til grunnvilkårene i §4-12 første og andre ledd, og kommunen anfører at disse fortsatt er til stede. Da gjenstår en « barnets beste » - vurdering. Kommunen anfører i den forbindelse at fosterhjemmet fremstår som det klart beste alternativet for B i dag. Inn under dette kommer også en §4-21 vurdering mht. tilknytning. Kommunen mener B har en slik tilknytning til fosterhjemmet at han ikke bør flyttes.

For det tilfellet at lagmannsretten er enig i at vedtaket om omsorgsovertakelse må opprettholdes, skal det tas stilling til samværets omfang, jf. bvl. §4-19. Barnets beste blir også her retningsgivende ved vurderingen, jf. §4-1. Den praktiske tilretteleggingen av samværet skal for øvrig overlates til og foretas av barnevernet.

Varigheten av vedtaket om omsorgsovertakelsen henger sammen med samværets omfang, jf. Rt-1998-787. Ved langvarig omsorgsovertakelse skal samvær iverksettes for at barnet skal opprettholde kjennskap til sine biologiske foreldre. Se også Rt-2006-247. Momenter ved den nærmere fastsettelsen av samværsomfanget fremgår av NOU 2000:12, pkt. 13.4.3. Det vises også til St.meld.nr.40 (2001-2002), Samværet må ikke være så omfattende at det griper forstyrrende inn i barnets stabile forhold. I sakkyndiges tilleggsrapport, nederst side 9, anbefales at man i en prøveperiode utvider samværene noe i tid fremfor i hyppighet. Dette kan og vil også barnevernet gjøre ved behov - det de ikke kan er å redusere samværet til mindre enn det retten bestemmer.

Når det gjelder tilsyn, så er kommunen enig i at dette er inngripende. Men kommunen mener likevel det fortsatt bør gis anledning til det, selv om det ikke vil være nødvendig kontinuerlig. Lagmannsretten kan for øvrig ikke legge til grunn at samværene skal være hjemme hos mor. Det er det barnevernet som skal vurdere.



Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Tingrettens dom stadfestes.



Lagmannsretten bemerker:

Etter Høyesteretts praksis og avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol etter EMK, vil det biologiske prinsipp være et sentralt hensyn og rettslig bindende utgangspunkt i saker som den foreliggende. Mens en « barnets beste"-vurdering, jf. nærmere nedenfor, ofte vil være knyttet opp til det konkrete barn og den aktuelle situasjon, vil det biologiske prinsipp i større grad være et generelt utgangspunkt og en bærende verdinorm. Det vises til Lindboe, Barnevernloven, 5. utgave, 2006, s. 36 flg.

Barnevernloven §4-12 første ledd oppstiller i bokstav a til d fire alternative grunnvilkår for omsorgsovertakelse. I andre ledd oppstilles tilleggsvilkåret om at omsorgsovertakelse bare kan skje dersom det er nødvendig - altså selv om grunnvilkårene etter første ledd skulle være til stede. I så fall er det opp til barneverntjenestens skjønnsmessige vurdering om omsorgsovertakelse skal skje. Den aktuelle hjemmelen for omsorgsovertakelse i foreliggende sak er §4-12 første ledd bokstav a) som lyder:



« Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes
a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den alminnelige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling. »



Tilleggsvilkåret om nødvendighet i andre ledd er utformet slik:



« Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter §4-4 eller ved tiltak etter §4-10 eller §4-11. »



Bokstav a) i §4-12 gjelder tilfeller av omsorgssvikt - både i forhold til fysisk og praktisk omsorg samt psykisk eller følelsesmessig omsorg. Formuleringen « alvorlige mangler » innebærer at situasjonen må « være forholdsvis klart uholdbar », jf. Lindboe, Barnevernloven, 5. utgave, 2006, s. 48. Det er m.a.o. ikke ethvert avvik fra vanlige normer som er tilstrekkelig. For øvrig er det klart nok at bestemmelsen forutsetter en nåtidsvurdering av om det er en aktuell omsorgssvikt, men nødvendighetsvilkåret i andre ledd krever likevel en vurdering også fremover i tid før vedtak treffes.

Før det vedtas omsorgsovertakelse må det imidlertid alltid foretas en « barnets beste » - vurdering. Det følger således av barnevernloven §4-1 at det ved skjønnsutøvelse innenfor lovens adgang til å iverksette tiltak i henhold til lovens kapittel 4 skal legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste. Hensynet til barnets beste kan altså ikke i seg selv begrunne et tiltak, men blir først avgjørende etter at det er klarlagt at barnevernloven ellers gir adgang til å iverksette tiltak. Verken Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon eller FNs barnekonvensjon anses å føre til et annet grunnlag for vurderingen av om inngrep skal skje, enn det som følger av barnevernloven og ovennevnte prinsipper.

Stabil og god voksenkontakt er for øvrig særskilt nevnt i §4-1 som moment ved barnets beste vurderingen, og i lovforarbeidene er det uttalt at dette vil ha like stor vekt ved flytting av barn fra foreldrene som ved flytting tilbake etter atskillelse. Om vurderingen av virkningene av en tilbakeflytting i tilfeller der barnet har vært en stund i fosterhjem på tidspunktet da domstolen skal overprøve et førstegangvedtak om omsorgsovertakelse, har for øvrig Høyesterett uttalt i Rt-1993-671: « Men prøvelsen må skje på grunnlag av situasjonen i dag, og atskiller seg reelt ikke fra en prøvelse av et krav om å få opphevet et gyldig omsorgsvedtak ». Av barnevernloven §4-21 fremgår vilkårene for opphevelse av et gyldig vedtak om omsorgsovertakelse. Slik opphevelse skal skje « når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg » (første ledd, første punktum), forutsatt at barnet ikke har « fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet » (første ledd, andre punktum). Ved spørsmål om tilbakeføring ved overprøving av førstegangsvedtak om omsorgsovertakelse, må altså tilsvarende avveining mellom barnets tilknytning og skadevirkningene av en flytting foretas. Det vises i denne sammenheng også til Rt-2002-327 og Rt-2002-875 med videre henvisninger.

Om kravene til barnevernstjenestens oppfølging av vedtak om omsorgsovertakelse vises ellers til barnevernloven §4-16: Barneverntjenesten skal nøye følge utviklingen til de barn som det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for, og likeledes utviklingen til deres foreldre. I forarbeidene (Stortingskomiteen) til denne bestemmelsen er bemerket at plassering utenfor hjemmet i utgangspunktet vil ha tilbakeføring til hjemmet som mål. Etter §4-16 skal barneverntjenesten således fortløpende vurdere om vilkårene for å opprettholde omsorgen for barnet er til stede, eller om barnet skal tilbakeføres foreldrene. Det kan etter loven ikke treffes bindende vedtak om varige omsorgsovertakelser. Slike vedtak er i prinsippet av midlertidig art.

En omsorgsovertakelse krever i likhet med andre inngripende tiltak klar lovhjemmel. Det er likevel ikke holdepunkter for å legge til grunn at kravene til bevis for tilstedeværelsen av vilkårene for tiltak i utgangspunktet er noe mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt. I Ofstad/ Skar, Barnevernloven med kommentarer, 4. utgave, 2004, s.111 heter det imidlertid i forlengelsen av dette:



« Lovens utgangspunkt er at foreldrene selv skal sørge for sine barn - i forarbeidene beskrevet som det biologiske prinsipp. Dette rettslige utgangspunktet gir neppe grunnlag for å hevde et skjerpet beviskrav i barnevernsaker i sin alminnelighet. Det er imidlertid knapt mulig å foreta en samlet vurdering av om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt med en sannsynlighetsgrad angitt i en eksakt prosent. Et vedtak om omsorgsovertakelse forutsetter at man er utenfor området for den absolutte tvil. Når det konkluderes med at vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, vil dette derfor antakelig være med en margin på godt over 50%. Det vises for øvrig til Knut Lindboes bok Barnevernrett 4. utgave der han på side 57 foreslår å benytte begrepet klart sannsynlig for å angi graden av sannsynlighet som kreves ».



Det er for øvrig ikke tvilsomt at det er kommunen/barnevernet som har bevisbyrden, dvs. er den part som må sørge for at den nødvendige sannsynlighetsovervekt foreligger i den enkelte sak. Videre nevnes at lagmannsretten kan prøve alle sider av saken, jf. tvistemålsloven §482.

I foreliggende sak blir det etter dette spørsmål om inngrepskriteriene i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a er til stede i dag: Foreligger alvorlige mangler ved mors evne til daglig omsorg for B, eller alvorlige mangler ved hennes omsorgsevne i forhold til den personlige kontakt og trygghet som B trenger? Hvorvidt eventuelle mangler ved mors omsorgsevne kan avhjelpes ved hjelpetiltak etter barnevernloven §4-4, inngår som en del av vurderingen, jf. §4-12 andre ledd. Spørsmålet blir nærmere bestemt hvorvidt det er alvorlig grunn til å frykte at Bs omsorgssituasjon dersom han tilbakeføres mor, vil bli slik at hans psykiske helse eller utvikling vil bli utsatt for skade eller fare. Dersom lagmannsretten skulle komme frem til at disse kriteriene ikke er til stede, eller er i tvil om de er til stede, må det også vurderes hvorvidt B likevel fortsatt skal bo i fosterhjemmet fordi det foreligger slike forhold som nevnt i barnevernloven §4-21 første ledd, andre punktum.

Barnevernssaken startet med akuttvedtaket 25. november 2004. Før dette hadde imidlertid sykehuset i samarbeid med mor sendt søknad til barnevernet om hjelpetiltak (plass på mødrehjem). Søknaden datert 11. november 2004 ble satt frem fordi mor - på bakgrunn av Bs skader under fødselen - var bekymret med hensyn til å skulle ha eneansvaret for ham etter utskriving fra sykehuset. Da hun den 19. november fikk meddelt at en plass på mødrehjem ikke ville være mulig før noe frem i tid, forverret mors psykiske tilstand seg slik at hun ble overført til psykiatrisk avdeling. Da det aktuelle mødrehjemmet Vilde fant at mor fungerte for dårlig til å kunne nyttiggjøre seg en plass der, ble akuttvedtaket om plassering av B i mormors hjem truffet. I vedtaket ble det redegjort for Bs og mors opphold på sykehuset, og til mors engstelse for å flytte hjem alene med sønnen. Videre ble det vist til at mor « har diagnosen « personlighetsforstyrrelse » og har hatt psykiske problemer siden puberteten », og at sykehusets psykiatriske avdeling har « vurdert mor som umoden med manglende forståelse for den reelle situasjonen ». Siden det var aktuelt med utskriving av både mor og B fra sykehuset samtidig som mor ikke hadde fått plass på mødrehjem, fant barnevernet at en plassering av B hos besteforeldre var den beste løsning « i påvente av videre tiltak ».

Selv om mor påklaget akuttvedtaket, synes det i ettertid ikke å være uenighet om at mor på dette tidspunkt ikke var i stand til å ivareta omsorgen for B alene. Sykehuset i Vestfold utarbeidet for øvrig 11. januar 2005 en rapport til barneverntjenesten fra mors opphold på sykehuset i forbindelse med fødselen og den videre oppfølging av denne. Det gikk bl.a. frem av rapporten at mor viste store variasjoner i sin atferd og sosiale fungering under oppholdet, samtidig som hun var psykisk labil. Hun kunne i perioder vise nærhet og omtanke for barnet og være positiv og konstruktiv i sin tankegang, for deretter å gråte og legge seg ned på sengen i et mørkt rom.

Fra 16. desember 2004 og frem til det neste akuttvedtaket 26. januar 2005 hadde mor den daglige omsorgen for B - først alene en kort tid, dernest fra 18. desember 2004 i forbindelse med opphold på mødrehjemmet Vilde. Omstendighetene rundt tilbakeføringen 16. desember og overføringen til Vilde, er nærmere beskrevet foran. Det som etter lagmannsrettens oppfatning særlig er verdt å merke seg i denne sammenheng, er at det var mor selv - og ikke barnevernet - som 17. desember 2004 ba om hjelp fordi hun fortsatt hadde angst for å være alene med B. Barnevernet vurderte således situasjonen slik at det - i påvente av plass for mor og barnet på Vilde - var riktig å tilbakeføre B til mors omsorg i hennes hjem, med tilsynsbesøk fra barnevernvakten. Ut over det som foran er sitert fra barnevernvaktens rapport fra besøket hos mor samme kveld hitsettes:



« Da dette ble en problemstilling som barnevernvakta tidligere ikke har vært borti, var det vanskelig å finne ut hva som var det beste å gjøre i denne situasjonen. Det var helt klart at det barnevernvakta observerte under besøket i forhold til samspillet mellom mor og barn, var veldig bra og godt. Mor var hele tiden observant på sønnen sin, hadde han nært kroppen sin, bredte teppe rundt, matet ham med ro, godsnakket med han o.s.v. Det ville ut fra denne observasjonen ikke være det beste for barnet å fjerne ham fra sin mor. »



Det kan ut fra dette ikke være grunn til å stille spørsmål ved at barnevernet på dette tidspunkt vurderte saken slik at B i utgangspunktet kunne tilbakeføres til mor. Mor og barn hadde imidlertid klart behov for hjelpetiltak ut over det barnevernet hadde besluttet, og hun fikk da også akuttplass på mødrehjemmet Vilde fra 18. desember 2004. Plassering på mødrehjem antas å være det mest omfattende hjelpetiltak barnevernet kan iverksette uten å overta omsorgen fullt ut, jf. utskrivingsrapporten fra Vilde datert 21. februar 2005, pkt. 1.0:



« Vilde er en døgninstitusjon med mål å gi hjelp til foreldre og barn. Oppholdet på institusjonen er frivillig og basert på et samarbeid mellom den gravide/foreldrene, institusjonen og barnevernet. Vilde arbeider med barnet, foreldrene og samspillet mellom disse. Man gir under visning med fokus på barnas utvikling i samspill med foreldrene. Vilde gir praktisk opplæring i stell av barn, matlaging, hus og økonomistyring. Institusjonen har gruppetilbud, sang/lekegrupper, samtalegrupper, temagrupper og musikkgruppe. Familien får tilbud om jevnlige individuelle samtaler med hovedkontakt, Marte Meo etc. »



Oppholdet på Vilde fungerte åpenbart ikke etter hensikten for A. Siden dette er den eneste perioden av noe varighet som mor har hatt omsorgen for sitt barn, og som dessuten var den direkte foranledningen til de senere vedtak om plassering i fosterhjem, finner lagmannsretten grunn til å sitere relativt utfyllende fra Vildes utskrivingsrapport. I rapporten skrevet av utredningskonsulent Jytte Nielsen og psykologspesialist Gro Vatne Brean heter det bl.a:



« 4.1 Samspillet mellom foreldrene og barnet:
Det er foretatt daglige miljøobservasjoner av mor og barn under hele oppholdet. ...
Disse observasjonene ble foretatt i perioden 20.12.04 til 07.01.05. Etter denne datoen har det ikke vært mulig å gjennomføre avtalte observasjoner pga mors ustabile adferd/væremåte. Mors samvær/kontakt med barnet ble også gradvis redusert etter denne datoen.
...
Observasjonene viser at mor virket opptatt av hvordan barnet reagerte i enkelte situasjoner. I disse situasjonene kunne hun stryke ham med gode hender, småprate og trøste ham ved uro. Mor viste da god evne til å mestre å ha fokus på guttens behov og hun fulgte opp hans reaksjoner på en god måte. Mor gav ofte uttrykk for at gutten betydde svært mye for henne. Hun virket opptatt av at alt han fikk av utstyr, klær etc skulle være det beste. Mors væremåte/adferd endret seg ofte raskt fra å være sensitiv, til å bli irritert på barnet. Dette skjedde for eksempel når barnet gulpet på rent tøy, når han hadde avføring eller rapte etter måltider. I disse situasjonene kunne mor banne høyt og ha negative beskrivelser av ham som at han var matvrak, grisunge og lignende.
...
Ved en anledning tok mor kontakt med personalet og ba oss om å overta da hun ikke visste hva hun kunne gjøre med barnet. Mor var tydelig sint ved denne episoden. Ut over i oppholdet ba mor ofte personalet overtta gutten når han ikke sov/var rolig. Mot slutten av oppholdet brukte mor høy stemme og utagerte på ulike måter med barnet til stede. Barnet reagerte med uro/gråt og mor greide ikke å trøste barnet i disse situasjonene.
...
Mor viste gradvis dårligere evne til å gjennomføre stell av barnet og hun overlot barnet til personalet.
...


4.2. Vurdering av samspillet mellom foreldrene og barnet.
Mors adferd skiftet mellom å være nær og sensitiv til å være avvisende og likegyldig mot barnet. Mors ønske om å ha barnet hos seg eller ikke varierte fra time til time og hennes evne til å engasjere seg i barnet ble gradvis redusert. Mot slutten av oppholdet var mor så fylt av egen problematikk at hun ikke greide å skjerme barnet for egen frustrasjon og smerte. Dette første til at hun ikke greide å se barnet eller hans behov godt nok.
...
Mors egen problematikk og hennes labile emosjonelle fungering førte til at hun i liten grad var tilgjengelig for råd/veiledning med hensyn til samspill/kontakt med barnet.
...
Mor innehar ikke/benytter ikke grunnleggende samspillskompetanse.
...


5.2. Vurdering av mors omsorgspraksis.
Kvaliteten på mors omsorgspraksis varierte mye. Mor mestret praktiske oppgaver på en meget god måte når hun var i stabilt humør/stemningsleie. Mor viste liten utholdenhet i oppgaver som måtte gjennomføres daglig. Hun utsatte ofte gjennomføring eller prøvde å få personalet til å overta. Når mor viste stor ustabilitet i sin adferd/væremåte, meldte hun seg ut av alle gjøremål. I disse situasjonene virket mor likegyldig og evnet ikke å ta i mot hjelp til å finne løsninger på gjennomføring.
Når mor var i stabilt humør/stemningsleie, avviste hun innspill og råd i forhold til den praktiske omsorgen. Mor markerte seg ved å vise til egen utdanning og erfaring i disse situasjonene, og mente hun ikke hadde behov for hjelp.
...


6.0. Foreldrenes fungering.
Mors væremåte har gjennom hele oppholdet skiftet hyppig fra å være i godt humør og tilgjengelig til å være avstengt, svært deprimert eller sint/aggressiv. Mor gav tidlig signaler på at hun strevde med egen problematikk i tillegg til at barnet var prematurt og hadde hatt en hjerneblødning. Mor hadde søvn- og spisevansker gjennom hele oppholdet.
I samtaler var mor åpen og fortalte om egen fortid. Hun følte seg sveket av hjelpeapparatet, barnefar og egen familie. Mor gjentok ofte at hun var redd for å miste barnet. Mor kunne i perioder sette ord på egen begrensning mht omsorgen for barnet. I andre deler av samtalen virket hun svært sikker på egen kompetanse og avviste behovet for hjelp....
...
Når mor fikk tilbakemeldinger på egen væremåte og manglende omsorg for barnet, truet hun med å rømme med barnet eller å ta livet sitt. I disse situasjonene avviste hun alle former for kontakt, ved å låse seg inn, nekte å svare etc. Hun kunne gå ut og bli borte i flere timer uten at vi visste hvor hun befant seg. I andre tilbakemelding situasjoner begynte mor å gråte. Hun ble liggende sammenkrøket under teppe/dyne og ba om trøst/nærkontakt. Mor ga uttrykk for redsel for å være alene i disse situasjonene.
...


6.1. Vurdering av foreldrenes fungering.
Mor har fremstått som sliten og utslått gjennom hele oppholdet. Hun har strevet med å spise, sove og slappe av, selv når barnet sov, eller ble passet av personalet. Mors evne til egenomsorg har vært mangelfull og hennes innsikt i egne problemer har vært varierende. Mors labile adferd/væremåte har resultert i at personalet har hatt store vansker med å gi mor den hjelp og støtte hun har hatt behov for.
...
Mor har gjennom hele oppholdet truet med å rømme med barnet. Mot slutten av oppholdet gav mor uttrykk for at hun ville ta livet av seg og barnet dersom barnet ble tatt fra henne.


6.2 Psykologisk undersøkelse av foreldrene.
...
Mor fremsto som emosjonell svært labil, og med massiv egen problematikk...
...
Siste dagen mor bodde på Vilde mottok vi epikriser/ og rapporter fra tidligere behandlere... Mors fungering i disse rapportene fra tidlig ungdomstid beskrives relativt lik slik vi opplevde henne under oppholdet på Vilde.
...
Slik mors fungering/symptomatologi fremstår under oppholdet på Vilde, er det rimeig å tenke at den er omfattende og langvarig, og ikke kan forklares med fødsel/barnets sykdom. Mors ustabile psykologiske fungering er beskrevet siden 1993 og må således sees som relativ varig trekk. Det er rimelig å tenke at mor har en ustabil personlighetsforstyrrelse. »



Rapporten fra Vilde munnet ut i en oppsummerende vurdering bl.a. av at « mor har et så omfattende hjelpebehov at hun ikke kan gi barnet den omsorg han har behov for » og at hun ikke mestrer « å sikre barnets fysiske eller psykiske utvikling ». Det vises for øvrig til det som er sitert fra rapporten under gjennomgangen av sakens faktum foran.

Akuttvedtaket om plassering av B i fosterhjem datert 26. januar 2005 skjedde på bakgrunn av bekymringsmelding fra Vilde 10. januar 2005. Mor fikk da et nytt « sammenbrudd » og ble innlagt til et kortvarig kriseopphold ved psykiatrisk avdeling på Sykehuset i Vestfold. Som det fremgår av gjennomgangen foran, vurderte sykehuset situasjonen slik ved utskrivingen 4. februar at mor hadde kommet seg greit og kunne se fremover mht mulighetene for å kjempe om omsorgsretten til B. I pasientansvarlig lege Ove Westgårds oversendelse til advokat Refstie 17. februar 2005, er det bl.a. uttalt følgende om sykehusets vurderinger etter denne innleggelsen:



« Diagnostisk tilfredsstiller ikke A kriteriene for alvorlige psykiatriske sykdommer eller personlighetsforstyrrelser som beskrevet i epikrise, men hun synes så langt man kan diagnostisere under oppholdet å ha en reaksjon på det som har skjedd den siste tiden. »



Mor flyttet etter dette hjem til sin egen leilighet, og fikk ha samvær med B i hans fosterhjem en time to ganger per uke, jf. notat fra Barneseksjonen, habiliteringstjenesten, datert 21. februar 2005. Dette var i hovedsak situasjonen da fylkesnemnda 4. mars 2005 traff vedtaket i klagesaken knyttet til akuttvedtaket, og vedtaket om omsorgsovertakelse 11. mai 2005 som saken nå gjelder. I vedtaket 11. mai 2005 vurderte fylkesnemnda mors omsorgsevne slik:



« Fylkesnemnda legger vekt på mors egen erkjennelse av ikke å strekke til slik situasjonen er i dag. Hennes erkjennelse underbygges av den øvrige bevisførsel i saken. Psykisk labilitet har vært et vedvarende trekk hos mor siden barnehagealderen. Hun er fra fem års alderen og inn i voksen alder beskrevet som en jente med alvorlige emosjonelle problemer, utrykk tilknytning og med en adferd som har vist et udekket behov for voksenkontakt, anerkjennelse og bekreftelse.
Fylkesnemnda viser også til forklaringene fra representantene for institusjonen Vilde, og til epikrisen fra psykiatrien i Vestfold, datert henholdsvis 07.02.05 og 17.02.05. Fra Vildes side er det gjort grundig rede for mors manglende evne til å ta hånd om barnet, selv innenfor den tette ramme denne institusjonen representerer.
På den annen side vurderer fylkesnemnda bevisførselen dit hen at mor til tross for store personlighetsmessige vansker kan fungere bra når hun føler seg trygg og blir godt ivaretatt. Problemet oppstår først og fremst når det stilles krav til mor eller når kravene som stilles blir for store. Omsorg for barn stiller store krav til foreldre, og med de problemer mor har med eget følelsesliv, blir det vanskelig for henne å romme og ta inn over seg et barns følelser og behov. »



Ved vurderingen av prognosene videre fremover mht. mors omsorgsevne viste nemnda til at mor hadde hatt psykiske problemer siden barndommen, og at det « er grunn til å se dagens problemer i sammenheng med problemene hun (hadde) som barn/ungdom ». Videre ble det pekt på at det i epikrisen fra psykiatrien i Vestfold 7. februar 2005 var uttalt at det ikke hadde vært mulig å vurdere en eventuell personlighetsforstyrrelse hos mor siden hun da var i en fase hvor hun hadde vært utsatt for store belastninger. Nemnda bemerket imidlertid også at epikrisen « avkrefter at mors problemer skyldes en vanlig svangerskapspsykose/-depresjon ». I forlengelsen av dette uttalte nemnda:



« Mor har i ettertid fått støttebehandling av psykiatrisk sykepleier i kommunen, og har hatt fem enkelttimer med sosialkonsulent ved Nordre Vestfold DPS. Det at en psykolog har gjennomgått journalnotatene fra disse timene og ikke funnet symptomer på personlighetsforstyrrelser, er ikke egnet til hverken å bekrefte eller avkrefte de vurderinger som er gjort av psykolog Vatne Brean på Vilde. Hun har vurdert mors fungering på institusjonen i sammenheng med det som ligger i rapportene fra barnepsykiatrien og fra mors tidligere psykolog i voksenpsykiatrien, Eivind Andersen. Sistnevnte har overfor Vatne Brean beskrevet mors vansker til å være forenelig med en ustabil personlighetsforstyrrelse.
På denne bakgrunn finner fylkesnemnda at man vanskelig kan legge til grunn at mor fra årsskiftet kan gi forsvarlig omsorg. Det er mer sannsynlig at vi her står over for en plassering av lengre varighet som man pr. i dag ikke ser avslutningen på. »



Fylkesnemnda la for øvrig også til grunn at B hadde et spesielt omsorgsbehov på bakgrunn av sin premature fødsel med hjerneblødning og den tilleggsbelastningen han hadde hatt med skiftende omsorgspersoner å forholde seg til. Nemnda mente dette tilsa at B « har et betydelig behov for stabilitet og forutsigbarhet », og at dette sammen med tegn på « lite eget samspillsinitiativ » samlet representerte et « varsko om muligheter for utviklingsvansker ». Frivillig plassering hos Bs besteforeldre ble ikke ansett aktuelt fordi nemnda ikke kunne legge til grunn at mors konflikter med disse « var ute av verden for godt », og fordi nemnda uansett fant det tvilsomt om mor kunne ivareta foreldref