|
FNV-2004-102-ROG
--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Fylkesnemnda for sosiale saker Rogaland - vedtak
DATO: 2004-06-25
PUBLISERT: FNV-2004-102-ROG
STIKKORD: Lov om barneverntjenester §4-12 første og annet ledd.
SAMMENDRAG: Saken gjelder spørsmål om omsorgsovertakelse og institusjonsplassering for en femten år gammel gutt i medhold av lov om barneverntjenester §4-12, første og annet ledd, jf. §4-14b, samt spørsmål om samværsfastsettelse mellom gutten og hans foreldre, jf. lov om barneverntjenster §4-19. Kommunens begjæring om omsorgsovertakelse og institusjonsplassering ble tatt til følge.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12), lov-1992-07-17-100-§4-14 (Bvl §4-14). lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl §4-19).
SAKSGANG: Sak nr. 04-0102.
PARTER:
FORFATTER: Fylkesnemndsleder: Ingrid Håvarstein Eldøy. 2 sakkyndige medlemmer. 2 alminnelige medlemmer.
Henvisninger i teksten: lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1), lov-1992-07-17-100-§4-6 (Bvl §4-6), lov-1992-07-17-100-§4-8 (Bvl §4-8 ), lov-1992-07-17-100-§6-3 (Bvl §6-3), lov-1992-07-17-100-§7-3 (Bvl §7-3), lov-1992-07-17-100-§9-2 (Bvl §9-2)
--------------------------------------------------------------------------------
Sakens bakgrunn:
A er født i Burundi den 10.11.88. Hans far er B. B var ikke gift med As mor, som forlot gutten da han var 3 måneder gammel. Senere var det B som sammen med slektninger tok seg av gutten. Det er opplyst at As mor døde i 1994. Hun hadde da kun besøkt A noen få ganger. B ble flyktning i 1994 da det ble borgerkrig i Burundi. B hadde på dette tidspunkt giftet seg med C og fått sønnen D sammen med henne. B flyktet etter hvert til Tanzania sammen med A. B og A bodde her sammen med en annen flyktningefamilie inntil 1996 da B fikk opphold på humanitært grunnlag i Norge, og flyttet til E. A ble værende hos nevnte flyktningefamilie inntil han i 1999 flyttet tilbake til C i Burundi. Samme år kom C sammen med A og D til E som familiegjenforening. B og C har senere fått datteren F. Familien er bosatt i E. B har i en del år arbeidet ved G mottak og kompetansesenter på H. Han snakker svært godt norsk og arbeider også som tolk. C er også i inntektsgivende arbeid.
Da A kom til E, var han først elev ved Sentral språkstasjon, deretter ved I skole i noen få måneder før han begynte på J ungdomsskole. Som elev ved J ungdomsskole fikk han ekstra oppfølgning i enkelte fag, og en miljøarbeider fulgte ham opp i friminutter og i leksegrupper. A hadde store faglige hull grunnet flere år uten skolegang. Skolen beskrev imidlertid at gutten hadde gode evner, og at han bl.a. raskt lærte seg norsk. A var også en god fotballspiller, og var aktiv i en fotballklubb.
Barnevernstjenesten i E, kom i kontakt med familien i juni 2001. B hadde selv tatt kontakt med barnevernvakten for å be om hjelp i forhold til A, bl.a. i forhold til at gutten hadde uteblitt fra hjemmet over flere dager uten å ville oppgi hvor og med hvem han hadde vært sammen med. Barnevernstjenesten startet undersøkelser i familien i august 2001. Undersøkelsessaken ble avsluttet i januar 2002 hvor man konkluderte med at det skulle settes inn tiltak i form av Multisystemisk Terapi i familien (MST). As vagabondering hadde på dette tidspunkt tiltatt. Han hadde nå uteblitt fra hjemmet mange ganger. Politi og barnevernvakt var blitt koplet inn ved mange av forsvinningene. Barnevernstjenesten vurderte As situasjon som alvorlig. Det ble etablert en ordning med ansvarsgruppemøter hvor bl.a. skolen, barnevernstjenesten, MST, barnevernvakt og B var representert.
Barnevernstjenesten oppfattet A som en trist gutt som sa svært lite. Gutten viste tiltrekning mot miljøer som var kjent i forhold til rus og kriminalitet. Skolen meldte også om bekymring for gutten da enkelte elever klaget på As oppførsel. A ble oppmeldt til Pedagogisk Psykologisk Tjeneste (PPT) da man vurderte at han hadde behov for ekstraressurser i skolen.
MST - terapeut K hadde oppfølgning av familien i perioden 14.11.01 til 08.05.02. MST hadde fokus på å stoppe As vagabondering, bedre hans skoletilbud, øke hans tilhørighet i familien, øke guttens trygghet både i forhold til skole og hjemmesituasjon, og gi veiledning til familien om regler/forventninger som er tilpasset det norske samfunnet. A uteble fra hjemmet to ganger i den perioden MST var i kontakt med familien.
Ved den ene anledningen ble A funnet i forkommen tilstand (forfrossen og dehydrert ) på et loft etter å ha vært borte fra hjemmet i mange dager. Han ble ved anledningen innlagt på sykehus for behandling og observasjon. Det ble fra sykehuset anbefalt at A skulle følges videre opp ved ungdomspsykiatrisk avdeling. Da MST avsluttet sitt arbeid med saken, ble det anbefalt at barnevernstjenesten fulgte opp familien videre.
As situasjon bedret seg ikke den påfølgende tiden. Den 20.10.02 tok B kontakt med barnevernvakten og ga uttrykk for at han ikke kunne ha ansvaret for gutten lenger. A hadde nå skulket skolen en del, vært innblandet i flere kriminelle forhold, og uteblitt fra hjemmet på nytt. Det var også mistanke om at gutten ruset seg. A ble med farens samtykke akuttplassert ved Barnevernsenterets utredningsavdeling i E (BUA) i medhold av bvl. §4-6, 1. ledd. A ble videre innlagt Ungdomspsykiatrisk avdeling (UPA), Rogaland psykiatriske sykehus for nærmere utredning den 22.10.02. Han var innlagt her fram til den 02.12.02.
A ble elev ved Møllehagen skolesenter, (ungdomspsykiatrisk skoleavdeling) den 24.10.02. Han er fortsatt elev ved denne skolen.
Barnevernstjenesten vurderte at A ikke kunne flytte hjem etter endt opphold ved ungdomspsykiatrisk avdeling, og søkte derfor om fylkeskommunalt barneverntiltak. A bodde ved L fra den 02.12.02 til den 16.04.03 da han flyttet til M Ungdomsbase på H hvor han fortsatt bor. B samtykket til disse plasseringene. I brev til barnevernstjenesten datert 30.03.04 trakk imidlertid B samtykket til plassering idet han ønsket at sønnen nå skulle flytte hjem.
E kommune v/ barnevernstjenesten fremmet ved skriv fra kommuneadvokat N datert 10.05.04 begjæring for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse for A etter bvl. §4-8, jf. bvl. §4-12. Advokat O og advokat P har på vegne av henholdsvis B og A inngitt tilsvar til begjæringen.
Møte til behandling av saken ble avholdt i fylkesnemndas lokaler i E den 21. og den 23. juni 2004. For E kommune møtte kommuneadvokat N. Fra barnevernstjenesten møtte saksbehandler Q. B møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat O. A var ikke til stede under forhandlingsmøtet, men var representert ved advokat P. A hadde en samtale med nemndsmedlemmene hvor også advokat P var til stede. B avga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner, og foretatt slik dokumentasjon som møteboken viser. Dokumenter fremlagt under saksforberedelsen anses dokumentert, jf. bvl. §7-3, første ledd. Partene leste opp de avsnitt som de særskilt ville påberope seg.
E kommune har i det vesentlige anført:
Spørsmålet i denne saken blir om B kan gi A tilstrekkelig god omsorg ut fra de omsorgsbehov gutten har, eventuelt ved at det settes inn hjelpetiltak. Nemnda må videre vurdere om en hjemflytting nå er til guttens beste.
Etter barnevernstjenestens mening er A en gutt som sliter med store problemer. Det bestrides ikke at B har god nok omsorgsevne, generelt sett. Guttens problemer er imidlertid så store at faren ikke vil makte å ivareta omsorgen for ham. A har en utrygg tilknytning til sin far. Dette kommer til utrykk ved at han ikke ønsker samvær med faren.
Gutten har ønsket følge til og fra skolen etter at faren trakk samtykket om plassering. A har hatt en oppvekst hvor han i lange perioder har vært skilt fra sin far. Relasjonen har heller ikke vært trygg og god i perioden etter at familien kom til Norge. B har et urealistisk bilde av hvordan ting vil kunne utvikle seg dersom A nå flytter hjem. Han synes ikke å ha adekvate løsninger på guttens problemer.
De vitner som har uttalt seg om As problemer har gitt utrykk for at gutten trenger stabile og gode rammer i sin omsorgssituasjon. Ved --- får gutten oppfølgning hele tiden. Han har også flere personer å spille på. Det er lettere å ivareta guttens behov dersom man har en litt perifer rolle i forhold til ham, og ikke er for sterkt følelsesmessig engasjert.
As problemer er sammensatte. Han har en rekke diagnoser, diagnoser som hver for seg er alvorlige. De som har ansvaret for behandlingen av gutten, vet ikke hvor langt man kan komme med behandling. Det er imidlertid framhevet at behandlingen må skje i stabile og trygge rammer, noe som er en forutsetning for å kunne lykkes i forhold til å gi gutten god hjelp.
Situasjonen for A er i dag slik at faren ikke vil makte å gi gutten den nødvendige personlige kontakt og trygghet som han trenger etter sin alder og utvikling. Enhver forelder ville få problemer med å makte omsorgsoppgavene for denne gutten. Samtidig deler barnevernstjenesten B bekymring i forhold til at far og sønn ikke har et nært forhold til hverandre.
Det er ikke utelukkende B ansvar at ting har utviklet seg slik de har gjort. Det er imidlertid bekymringsfullt at B ikke har den samme forklaringsmodellen på problemene som barnevernstjenesten og behandlingsapparatet har. B vektlegger for eksempel i liten grad guttens oppveksthistorie.
Det har vært forsøkt satt inn hjelpetiltak overfor familien uten at dette har hatt tilstrekkelig effekt. Det er vanskelig å sette inn hjelp ved den type problematikk man her står overfor. Gutten synes å mangle den grunnleggende trygghet hjemme, og relasjonen til faren er vanskelig. Når det gjelder As atferdsmessige problemer, er det forsøkt med MST-behandling over lang tid. Dette viste seg heller ikke å være tilstrekkelig.
Barnevernstjenesten mener at det er nødvendig med en omsorgsovertakelse for A når B nå har valgt å trekke samtykket til frivillig plassering.
A ønsker heller ikke selv å flytte hjem. Han har uttalt at han føler at personalet på M Ungdomsbase ivaretar ham og at de bryr seg.
Når det gjelder samvær mellom A og faren, vil det være viktig at kontakten gjenopptas. Det vil imidlertid bli en stor utfordring å motivere A for samværskontakt. Det har ikke vært samvær mellom far og sønn på flere måneder. Det er i denne situasjonen vanskelig å angi omfanget av en samværsrett. Et minimumssamvær skal dog fastsettes.
B må vise fleksibilitet i forhold til samværsutøvelsen. Samværene bør kanskje skje på M til å begynne med. B bør også kunne levere fra seg sønnens pass slik at A kan slippe å være redd for å bli tatt med ut av landet.
E kommune har nedlagt slik påstand:
1. E kommune v/ barnevernstjenesten overtar omsorgen for A, f. *.*.88.
2. Samværsavtale for A og B fastsettes etter fylkesnemndas skjønn.
3. Bidrag for B fastsettes etter fylkesnemndas skjønn.
B har i det vesentlige anført:
B er ikke enig i at vilkårene for omsorgsovertakelse for A er oppfylt. Han er heller ikke enig i at det er til guttens beste å være under offentlig omsorg framover. En tvangsmessig omsorgsovertakelse må være til guttens beste for at den skal kunne forsvares. Det er her ikke sannsynliggjort at det er bedre for A å bo ved M Ungdomsbase enn hjemme.
A har vist en akselererende negativ utvikling i den tiden han har vært under offentlig omsorg. Han har vært innblandet i til dels alvorlige voldsepisoder, og er blitt tatt av politiet for dette. Man synes ikke å ha lyktes med å skape faste rammer rundt gutten på M, noe man hadde som målsetting i rapporten fra MST.
A strir med ting som henger sammen med det som også faren har opplevd tidligere. Gutten har opplevd traumer og tap, og han har blitt flyttet på flere ganger gjennom oppveksten.
B er genuint opptatt av sønnen og hans problemer. Han ser at effekten av den offentlige omsorgen uteblir. Det er svært viktig for A at en bygger opp de relasjoner som er mellom ham og faren. A har ikke bygd opp noen nære relasjoner på M. Gutten synes ikke å forstå når grenser settes for ham. Behandlingsapparatet har også kommet til kort. A uteblir fra samtaler, og synes å ha profittert lite på den behandling han har fått.
B har innsikt i sønnens situasjon. Han innser at gutten trenger hjelp. MST var et positivt tiltak så lenge dette tiltaket varte. Etter B mening vil det være bedre for gutten å bo hjemme. Relasjonen mellom far og sønn kan da bedres. B er innstilt på å ta imot hjelpetiltak og veiledning. B har vist seg å være veiledbar tidligere.
Dersom fylkesnemnda kommer til at omsorgen for A skal overtas av det offentlige, bør det fastsettes samvær mellom far og sønn minst hver 14. dag. Dette som et minimumssamvær som kan trappes opp etter hvert. B er for øvrig villig til å levere fra seg As pass.
B bestrider ikke at han skal betale bidrag for sønnen i tilfelle omsorgsovertakelse.
B har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
E kommunes begjæring tas ikke til følge.
Subsidiært:
Samvær mellom B og A fastsettes etter fylkesnemndas skjønn.
Oppfostringsbidrag fastsettes etter fylkesnemndas skjønn.
A har i det vesentlige anført:
I henhold til bvl. §6-3 skal det legges vekt på hva A selv mener i en sak som den foreliggende. A har klart og entydig gitt uttrykk for sitt standpunkt i forhold til hvor han vil bo framover. Han ønsker å bli på M Ungdomsbase.
Det er viktig at kontakten mellom A og faren bygges opp igjen. A ønsker samvær med faren. Han trenger stabilitet og forutsigbarhet i samværsutøvelsen.
A har støttet E kommunes påstand i saken.
Fylkesnemnda skal bemerke:
Utgangspunktet for fylkesnemndas avgjørelse er at alle tiltak som iverksettes skal være til barnets beste. Det vises til prinsippet i bvl. §4-1. Fylkesnemnda legger til grunn som et utgangspunkt at det er best at barn får vokse opp hos sine biologiske foreldre. Det er kun når omsorgen ligger under lovens minimumskrav og hjelpetiltak ikke vil føre fram, at det offentlige kan overta omsorgen.
Etter bvl. §4-12, første ledd bokstav a er det et vilkår for omsorgsovertakelse at det foreligger alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får i hjemmet, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling. Etter samme bestemmelse bokstav d kreves det at det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Foreldrenes omsorgsevne må i hvert enkelt tilfelle vurderes opp i mot det omsorgsbehov det aktuelle barn har. Videre følger det av bvl. §4-12, annet ledd at vedtak om omsorgsovertakelse etter første ledd bare kan treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Det kan derfor ikke treffes vedtak om omsorgsovertakelse dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved at det settes inn hjelpetiltak.
Er barnet allerede plassert utenfor hjemmet av foreldrene, eller med deres samtykke, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse for barnet dersom det er overveiende sannsynlig at en tilbakeflytting til foreldrene vil føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i bvl. §4-12 første ledd. Det vises til bvl. §4-8, annet ledd. Et barn som har fylt 12 år, har rett til å få si sin mening før det blir truffet vedtak om plassering utenfor hjemmet, eller senere flytting.
Det skal legges vekt på hva barnet mener. Det vises til bvl. §6-3. Fylkesnemnda legger ved sin avgjørelse til grunn forholdene slik de er på tidspunkt for vedtak. Fylkesnemnda har kompetanse til å prøve alle sider av saken. Sakens rettslige, bevismessige og skjønnsmessige sider er således vurdert.
Fylkesnemnda er kommet til at vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt etter de bestemmelser som er nevnt ovenfor, og at hjelpetiltak ikke i tilstrekkelig grad vil kunne avhjelpe situasjonen i hjemmet dersom B skulle ha den daglige omsorgen for A. Etter nemndas mening er en omsorgsovertakelse både nødvendig og til guttens beste.
Ved sin vurdering vil fylkesnemnda ta utgangspunkt i As omsorgsbehov. Ut fra de opplysninger som er fremkommet både gjennom saksdokumentene og gjennom bevisførselen for fylkesnemnda, legger nemnda til grunn som bevist at A er en gutt med særskilte omsorgsbehov.
A har over lang tid vist at han har omfattende og sammensatte problemer. Han har over flere år hatt atferdsvansker. Det har fra A var 12-13 år gammel vært gjentatte tilfeller av vagabondering og gutten har etter hvert vist dragning mot negative ungdomsmiljøer hvor han også har vært involvert i kriminelle forhold, bl.a. voldsbruk. Det vises til politiførstebetjent Rs vitneforklaring for nemnda. Det er videre kommet fram opplysninger om at A har ruset seg, bl.a. ved å sniffe bensin og ved alkoholbruk.
A ble høsten 2002 utredet ved UPA og fikk etter oppholdet følgende diagnoser: F 43.1. Posttraumatisk stresslidelse, F. 43.22. Tilpasningsforstyrrelser med blandet angst og depressiv reaksjon, og F 32.10 Moderat depressiv episode uten somatisk syndrom. Psykolog S som har hatt langvarig behandlingskontakt med gutten (fra oktober 2002 til mars 2004), opplyste i sin vitneforklaring for nemnda at hun i tillegg til de nevnte diagnoser også hadde satt diagnosene « Atferdsforstyrrelse » og « Kronisk depresjonstilstand ». A har over lang tid blitt medisinert med antidepressive medisiner (Soloft).
Psykolog S beskriver A som en svært engstelig og utrygg gutt med store tilknytningsmessige vansker. S har fremhevet at A har opplevd store belastninger over svært mange år av sin oppvekst, og at hans personlighetsutvikling synes å ha blitt preget av dette. Klinisk pedagog T ved Ungdomspsykiatrisk poliklinikk som også har deltatt i samtaler med A over lang tid, uttalte i sin vitneforklaring at A er en vanskelig gutt å gi omsorg til. Det beskrives at gutten har mye « protest » i seg, at man ikke har oppnådd å komme i noen behandlingsallianse med ham, og at det virker som om gutten ikke har noen form for innsikt i egne vansker. Vitnet U fra M Ungdomsbase fremhevet As tendens til tilbaketrekking og at man ved Ungdomsbasen knyttet guttens rømninger og forsvinninger opp mot perioder hvor han har det særlig vanskelig. U uttalte bl.a. at As nettverk for en stor del består av mange og flyktige bekjentskaper.
Ut fra de opplysninger som er fremkommet vil fylkesnemnda først og fremst trekke fram As omfattende relasjonelle vansker og alvorlige tilknytningsproblemer. Han synes i stor grad å velge unnvikelse og rømning når ting blir vanskelige for ham.
Personer med denne type problemer vil ha store vansker med å forholde seg til nære relasjoner, og vil lett « flykte » når mennesker rundt dem innbyr til tett kontakt, noe omverdenen lett vil kunne oppfatte som en avvisning. Disse forhold gjør det svært krevende å ivareta omsorgen for A, i særlig grad når A i tillegg har utviklet atferdsproblemer hvor han søker mot antisosiale miljøer.
Nemnda fikk ved B partsforklaring inntrykk av en ressurssterk og reflekterende far som er genuint opptatt av sin sønns utvikling og framtid, og som vil gutten det beste. Nemnda har merket seg at B selv har bedt om hjelp for sønnen, og at han har samarbeidet med hjelpeapparatet over lang tid. Høsten 2002 innså B at han ikke maktet å ivareta omsorgen for gutten lenger og samtykket til at han ble plassert utenfor hjemmet.
Ut fra sakens opplysninger er det slik nemnda ser det, ingen grunn til å betvile at B har god omsorgsevne generelt sett. Med de problemer A har utviklet, mener imidlertid nemnda at faren ikke kan makte å ivareta gutten i tilstrekkelig grad og over tid. Slik nemnda vurderer det, vil A ha behov for profesjonelle folk rundt seg som kan makte å tåle hans avvisnings- og unngåelsesatferd, noe som vil være vanskelig for faren som er sterkt følelsesmessig involvert i gutten. Gutten trenger ro, stabilitet og forutsigbarhet i sin omsorgssituasjon hvor man må gå forsiktig fram i forhold til å nærme seg gutten. Etter nemndas mening tilsier As fungering i dag at han trenger de rammer og den struktur en institusjon kan gi ham. Det er positivt at han der har flere voksne som han kan spille på. Når nå B har trukket samtykket til en frivillig plassering for A utenfor hjemmet, finner nemnda det nødvendig å treffe vedtak om omsorgsovertakelse. Problemene rundt A er av en slik art og av et slik omfang at de ikke vurderes å kunne avhjelpes ved at det settes inn hjelpetiltak i hjemmet. I tillegg kommer at A selv ikke vil flytte hjem, noe som ut fra hans alder må vektlegges i saken.
Nemnda vil i denne sammenheng stille spørsmålstegn ved om B i etterkant av plasseringen av A i for liten grad er blitt trukket med i behandlingsprosessen for gutten, og om han i for liten grad er blitt forklart og veiledet i forhold til hvordan man oppfatter guttens problemer og hvordan faren best kan forholde seg til A.
Slik nemnda ser det vil både B og det miljøpersonell som har med gutten å gjøre i det daglige, ha behov for faglig hjelp for å forstå gutten og for å tilegne seg gode strategier i forhold til hvordan man skal opptre som guttens veiledere og oppdragere.
Når det gjelder spørsmål om samvær mellom B og A, viser fylkesnemnda innledningsvis til bestemmelsen i bvl. §4-19. Det heter her at barn og foreldre i utgangspunktet har rett til samvær med hverandre. Bestemmelsen sier imidlertid ingenting om hvor omfattende samværet skal være. Avgjørelsen må bygges på et konkret skjønn. Samværet skal fastsettes ut fra barnets behov, jf. bvl. §4-1.
Det har de siste måneder ikke vært samværskontakt mellom far og sønn. A oppgir å være redd faren, og vil ikke flytte hjem. Han har også stukket av når det har vært snakk om at han kan treffe faren. Gutten har vært så vidt engstelig at han ikke har villet gå på skolen uten følge i frykt for å treffe faren. A trenger etter nemndas mening sårt kontakt med sin far og sin øvrige familie. Etter nemndas mening er det svært viktig at det nå arbeides intensivt for at kontakten mellom far og sønn gjenopptas så fort som mulig.
Nemnda vil anbefale at en forsøker å få til hyppige, korte møter mellom far og sønn på M med miljøpersonell til stede. Det må være siktemålet at samværskontakten bygges gradvis opp til for eksempel samvær annenhver helg i fars hjem. Foreløpig fastsettes samværet til 2 timer en gang hver uke.
Hovedregelen er at foreldre som ikke bor sammen med barnet skal betale bidrag til forsørgelse og skolegang. Dette gjelder selv om omsorgen for barnet er overtatt av det offentlige, jf. bvl. §9-2, første ledd. Av bestemmelsens tredje ledd framgår det at utgiftsdekning bare kan kreves dersom det anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon.
E kommune har krevd at B skal betale oppfostringsbidrag for A, fastsatt etter fylkesnemndas skjønn. Det er fremlagt dokumentasjon som viser at B har en skattbar inntekt på ca kr 240.000,- pr. år. Han oppgir å ha ca 90.000,- i gjeld, og han har to mindreårige barn å forsørge i tillegg til A. Nemnda finner på bakgrunn av disse opplysningene det rimelig å fastsette et oppfostringsbidrag for A på kr 1000,- pr måned.
Fylkesnemnda vedtak er enstemmig.
Slutning:
1. E kommune v/ barnevernstjenesten overtar omsorgen for A, f. *.*.88.
2. A skal være plassert i institusjon som nevnt i bvl. §4-14, bokstav b.
3. B og A skal ha rett til samvær med hverandre 2 timer en gang hver uke.
4. B skal betale oppfostringsbidrag for A til E kommune. Bidraget fastsettes til kr 1.000,- pr. måned.
Last edited by Tetris on Tue Apr 29, 2008 12:37 pm, edited 2 times in total.
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
