Hei.
Jeg trenger endel gode råd og den hjelp jeg kan få, hadde den forrige rettsak før juletider 06 (den 4. i rekka siden 04)
Jeg kan begynne med å kort oppsummere min historie:
var i fosterhjem når jeg var 16 pga vold fra stemor. møtte så en 8 år eldre mann som 16, fikk barn som 17, har vært borti rus før sv.skap og etter, men ikke under el i amminga. flyttet på krisesenter når barnet var 6mnd. Så gikk turen til min mors hjemby, siden jeg ble lovet hjelp og avlastning av henne, men det passet aldri for henne.

Jeg oppsøkte "barnevernet" da barnet var ca 1, fikk ikke hjelp derfra, spurte om hjelp en gang til senere og da ble diverse hjelpetiltak satt igang (fytti så naiv man kan være, og for noen konsekvenser!) som mødrehjem (fengsel), avlastning og senere fosterhjem for 1 års tid (ble 1,5 år pga sommel).

Vi var heldige (syntes jeg da) som fikk "hjelp" av samme person som hadde vært vår første kurator. Siden barnet var kjent med henne, de som var avlastning var visst for gamle. Ser det suspekte ved dette nå.

Jeg har hatt depresjoner (spesielt vintertid) siden jeg selv var liten, og hatt veldig dårlig selvtillit når det angår morsrolla.
Så den hjelpen jeg fikk følte jeg var gudesendt! Jeg utviklet og et rusmisbruk, samtidig som jeg strevde med å få hjelp til å få ryddet og pratet ut om min egen barndom og ungdom, årene gikk og barnet var vekslevis hos meg og "den gode fe"

Så får jeg vite at saken min har blitt overført til nabo kommunen siden min kommune er innhabil siden fostermor jobber der.

I løpet av 6mnd var det 9 ulike "barnevernere" som var innom og pga sykdom eller andre ukjente grunner måtte sende saken videre.

Jeg så viktigheten av å komme meg ut av depresjon og rusproblem.
Jeg godkjente at barnet mitt var hos fostermor, men ikke omsorgsovertakelse som og kom på banen.

La meg inn for to uker, med avtale hos terapeut og oppfølging av lege. Og en advokattime, for jeg var da enig i at barnet mitt ikke kunne være hos meg i tilfriskning, men helt uenig at omsorgen skulle taes (hadde da vært rusfri og i terapi kun 4mnd), vi tapte.
Vi fikk rettens "medhold" til samvær en helg i mnd.
Vårt primære krav var selvsagt stopp av overtakelse, sekundert annenhver helg og en dag i uken. har nå vært rusfri og på vei opp og frem siden oktober-04. Samværsmengden har vært den samme, men da med en dags tillegg mellom helgene og ekstra i ferier, to uker tilsammen i sommerferien. Med mindre foster"mor" har andre planer, som aktiviteter med sine venners barn f. eks. Da prioriteres det IKKE noe samvær med mor.

Har utvendig et greit forhold til fostermor for barnets skyld, men hun meler sin egen kake i rapporten til sakkyndige for å beholde barnet mitt hos seg, b"v" fungerer som hennes sekretær siden hun bestemmer ang. samvær utenom, hun tilbringer jevnlig tid (jul, fødselsdager, konfirmasjoner) med min morsslekt, og Datteren min sin farsslekt, selv om jeg selv har jevnlig kontakt med dem (ikke med min mor) Min farsslekt har hun ikke fattet interesse for, jeg vet ikke hvorfor...
Jeg har ikke hatt kontakt med min egen mor siden 04, jeg hadde aldri klart å utrette så mye hvis hun hadde vært i livet mitt, men jeg har god kontakt med mine søsken som er på alder med mitt barn, og holder kontakt med resterende familie.

Jeg har klart å bygge meg opp mentalt, fått veldig gode venner, alt jeg mangler er barnet mitt, jeg ser ellers på siden her at det kan ta flere år før bv gir seg... eller de gir seg jo aldri er vel den riktige måten å si det på.
Har skrivd så godt jeg kan og har tatt med det meste.

Jeg har virkelig oppført meg uansvarlig og gjort mange feil, men jeg er uannsett mammaen til barnet mitt, og pr i dag og siden 2004, fullt i stand til at ho kan bo heime att, og ta mitt ansvar som mamma.
Håper, ber og jobber for iallfall utvidet samvær.
Kommer ikke til å gi opp


Er det noen spesielle advokat og fagpersoner jeg kan komme i kontakt med før neste rettssak??? I nærheten.
Kan søke om å få lov å ta den opp i Mars 2008


Håper på gode råd og støtte, og ber om at svarinnlegg ellers på dette tema er ang denne vår historie og situasjon.

Joar Tranøy kan være en nyttig psykolog, men hvor mye det hjelper mot overmakten er en annen sak.

Advokat Sverre Kvilhaug, som praktiserer i Isdalstø i Lindås ved Bergen, kan være en nyttig advokat. Men overmakten driver sitt kyniske maktmisbruk...

http://forum.r-b-v.net/viewtopic.php?p=12#12
http://forum.r-b-v.net/viewtopic.php?p=13#13

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Hilsen til deg, Orm, fra Marianne HS! Det er fint arbeid dere gjør i Kongsberg.

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Resten av diskusjonen er flyttet:
http://forum.r-b-v.net/viewtopic.php?t=3070

Så konsentrerer vi oss om "orm" her.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Først hilsen tilbake til MH Skånland

Fikk som vanlig to dyrebare uker med datteren min denne sommerferien, men med tre EKSTRA dager i ferieuke 2 (for de er selvfølgelig delt opp)Selvsagt prøvde de å få vekk disse tre dager senere, ved å påstå jeg hadde bedt om kun syv dager ved et bytte til en annen uke (ba om bytte selvfølgelig med de tre dager påfølgende)
Og også et brev om at det var åpent for overnattingsbesøker og dagsebesøk (uomtvistelig i flertall?) fikk jeg.
Foster”mor” sa det var bare en overnatting og et dagbesøk, ”Sekretæren” sa seg da enig, siden de hadde så mange planer for sommeren.
Men jeg kunne godt komme på besøk til dem etter avtale(hva med alle de planene?)

Så bestemmer også foster”mor” at Datteren skal tilbake EN dag tidligere!
Sendte selvsagt e-post pronto til barne”vernet” om at den dyrebare dagen selvfølgelig skulle datteren min og jeg få (har enda ikke fått svar, er et pr uker siden, ”sekretæren” er vel på ferie, el fått permisjon? )

Klarer ikke å få tanken ut av hodet at de pønsker på noe, muligens en liten påstand om urolighet hos barnet ved tilbakekomst til foster”hjemmet”?
Eller en ”veldokumentert” påstand om barne”vernets” velvilje til samvær utover rettens fastsatte samvær, og da gjerne med en liten dasj om mors manglende samarbeidsevne, siden det blir klaget på bare få dager mindre.

Men ellers gikk ferieukene godt, vi fikk knyttet gode bånd samværene ellers ikke tillater
Det er sånn det skal være hele tiden.

Fortsatt en god sommer!

Det er vel ikke så uvanlig OM datteren din KAN være litt urolig etter samvær med deg....Men, - og det er et stort men her: Det har vel ikke noe med deg å gjøre! Men det å bli behandlet slik er ikke godt for et barn. Å veksle mellom fosterhjem og sin egen mor. Å bli flyttet, tatt vekk, sendt tilbake etc.
Og det er barnevernets ansvar! De er de som begår disse overgrepene!
Er det noen av fjernerne som noen gang tenker over hva de gjør?
Vel, ikke det ? Da ønsker jeg at nettene deres opplyses av drømmer som kan gi noen hint..

Hvor gammel er datteren din? Ikke det at det spiller noen rolle..datteren din VET nemlig hvor hun hører til uansett alder. Det å bli tatt vekk fra sin mor er fryktelig for et barn.
Det er ikke noe de skal kunne spille på. Dessverre gjør de vel akkurat det, med både lov og psykologibok i hånd...
SAmtidig som de påfører dere begge enda flere traumatiske erfaringer- og kan hevde de gjorde det riktige.
Dette er ikke lov!

Dessuten er det ikke noe kriminelt -eller uvanlig i å slite med depresjoner etter det du har gjennomlevd. Det er en høyst NATURLIG reaksjon. I og med at du er -og har vært utsatt for traumer og overgrep.
Det å bli fratatt sitt barn er et langvarig traume. Og å overleve dèt, det koster.

Dårlig selvtillit ang. morsrollen? Morsrollen er også ny når vi får barn. Det er like mye selvtillit som vakler når man går mot andre ,nye ting. Å lære seg å sykle er også en slik ting.
Våre første skritt er litt av noen stunts!
Våre første forelskelser.
Ja, svært mye i livet. You name it!

Dette ligner på tillærte ting...du har din egen form,vet du. Den skal du finne.
Ikke la NOEN tråkke på deg, kjære deg!

Jeg har ingen råd til deg,men ønsker for deg og datteren din at dere snart kan bo sammen. Stå på!

<3

Hadde forresten en diskusjon med en venninne som har prøvd litt av livet.
Om våre observasjoner:
Hvordan kommuneansattes- spesielt bvt/sosial (vel, vi har ikke vandret så mye på andre kontor..) - kroppssråk er..
Hun jeg møtte - freidig, oppreist, i sitt 'element'. Pratet om ting hun ikke har noe med- og formelig suger ut informasjon hun egentlig ikke har noe med..
Venninnen min hadde observert det samme; denne selvgode måten å føre kroppen på- som om de har all verdens info og rettigheter til tross for harde murgulv..Deres verbale måter. Tilsynelatende hyggelige og omtenksomme. Og ikke minst forståelsesfulle.

Ikke bit på! Ikke bit på.

Holde seg unna- ikke ta telefoner. Min advokat sa at all kontakt SKAL foregå KUN gjennom ham. Skriftlig, og i to eksemplarer. God idè.

Er helt enig med deg her, og i andre historier hvor barnas urolighet etter samværet blir lagt til grunn for å innskrenke et allerede lite samvær, vi har det ikke så ille som mange andre som er nede på knappe tre samvær årlig på noen timer, med tilsyn! Uten at noe som helst etterforskning av familie og sak er gjennomført.
Har ikke vært plaget med depresjoner siden høsten 2004, heldigvis. Det er jo rart siden det jeg har opplevd før ikke kan sammenlignes med det å bli fratatt barnet sitt. Er nok overlevelses instinktet mitt og det at jeg er så heldig å ha et nettverk rundt meg, og viten om at jeg ikke er en særsak hos barne"vernet". Selv om det selvsagt er dager hvor det er ei tjukk maske klistret på meg. Har ikke overlevd livet hittil, for å bukke under for barne”vernet” Ikke når jeg har ei så flott jente å kjempe for.
Datteren min er 10 år i år, og tross alt ei veldig blid og intelligent jente (men det sier vel alle foreldre?)

Tusen takk til sint

Da er jeg i gang med å forberede saken, som kan takes opp Mars 2008
Kjenner meg litt lettere.
Men får allikevel en ny tyngde, nå starter det igjen.

Har mange tanker om det skulle være for sent, er datteren min for "tilpasset" foster"hjemmet"?
Vil hun kanskje ikke hjem til meg? men er redd for å såre meg hvis hun sier det?
Selv om jeg skriver og prater om saken vår,
så kjenner jeg at jeg har holdt mine greier på avstand, ved å lese på forum, nettsider, engasjere meg i gruppen GFSR og andres saker.
Men nå er det i gang igjen.

Jeg er så redd for at dette er siste sjanse,
orker ikke å tenke på hva jeg skal gjøre om det er tilfellet,
er de siste årene bare en forsmak på hvordan resten av livet mitt og hennes skal bli?

Sitte hjemme, dra på jobb, GFSR møte, ha henne en helg i måneden hvor jeg rives i stykker når hun kommer og når hun drar.
Skygge unna uvedkommende som prakker på meg sine meninger om det fantastiske vernet for barna, unngå spørsmål om jeg
har barn for å slippe enda flere spørsmål fra fremmede.
Passe meg for å bli glad i en mann, tanken på flere barn, i det hele tatt en familie gjør meg kvalm av skrekk.
Jeg er så desperat etter å få kontroll over livet mitt,
få bestemme fremtiden (i alle fall ha en finger med i spillet)

Is i magen skal jeg ha. Nå er det denne saken som gjelder.
Først gjennom julen, skape litt hygge for jule samværet. Og så resten i et nytt år. Bedøvelse og dobbeltgjenger frem til sommeren "Ja takk"

Det verste blir retten, å prate og utlevere meg til disse uvedkommende som mener seg bedre skikket enn jeg, mammaen, til å vurdere mitt barns beste.
Som prakker på meg råd, meninger, holdninger, synder, umyndiggjør, vrir og vender, legger til.
De samme skuespillerne som spilte for galleriet dukker nok opp igjen for 5. gang.
Den bestemorslignende ondskapsfulle barne"verneren" med snurpet munn og tilgjort oppgitt blikk når jeg prater.
Den sjuskete barne"verns" advokaten som snøvler, sikler mens hun prosederer nasalt skitne ord gjennom en konstant tett nese,
iført et slags rynkete kostyme hun kaller dress.
Dommeren som muligens igjen kan finne på å komme ut i første pause og fortelle min daværende advokat at de har allerede bestemt seg.
Slik det ble gjort første gang.
Om vi vennligst kunne spare retten for tid å ta opp saken senere, uten å ha hørt på meg.
Eller som neste gang jeg så den bajasen av en mann.
Glatt bestemte han seg for at det kun skulle brukes 1 dag, ikke 2, på saken om min datter og meg.
Den sakkyndige, et uvesen, som først var ansatt av barne"vernet", for så neste gang motta sin lønn fra retten.
Som påstod i sin konklusjon at min datter var bestemt på å bo i foster"hjemmet", selvsagt etter at sakkyndige hadde "kurert" henne for lojalitetskonflikt, ved at hun sa klart i fra
at mor og bestemor kunne ikke velges.

Farsen er i gang.
Forhåpentligvis med en ikke så forutsigbar slutt denne gang.

Den styrken som har fått meg så langt får bringe meg et stykke til.

[face=Comic Sans MS]Alle gode ønsker![/face]

Tragisk at folk skal slite så forferdelig for selvfølgeligheter!


Nedenfor skriver jeg litt generelt:

Mange flere må sikte på menneskerettighetsdomstol. Spesielt de som har helt små barn. Dere kan rekke opp til tre runder i menneskerettighetsdomstol, før barnet er 18. Fire ganger om de tar kontrollen til "barnet" er 23. Enda flere ganger om man kjører flere "løp" samtidig.

Vi vil lære mer om dette ettervert.

La det finnes mest mulig av offentlige dokumenter som viser at du kjempet for din lille. Dagen kommer normalt når barnet vender tilbake og ser at du kjempet for det. Kjemp kampen på alle mulige måter sammen med andre. Da sliter man seg ofte litt mindre ut.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<