Ja, da var det vel tid for ny oppdatering...
Skal i fylkesnemnda på tirsdag og onsdag... Barnevernet har bestemt at jeg ikke er skikket til å gi min datter, som har særskilte behov, adekvat omsorg. Men syns jo det er godt gjort å finne ut, siden de har hatt...hmm...tre? hjemmebesøk siden jeg fikk henne tilbake. Uten noen form for hjelpetiltak. Uten å fortelle meg hva de mener jeg ikke gjør. Uten å i det hele tatt gi meg noe konstruktivt å forholde meg til. Er de redd jeg skal "utbedre" forholdene, sånn at de passer til det de mener det skal være?
At jeg ikke har fått hjelpetiltak, begrunner de med at det ikke finnes hjelpetiltak som kan forbedre situasjonen; altså, jeg er hinsides hjelp. Men de har ikke engang forsøkt foreldreveiledning. Ble vel litt vanskelig for dem, dette, siden jeg ikke motsetter meg hjelpetiltak. Så da kan de altså ikke skylde på det, men må finne noe annet å si. Så da ble det til den hinsides-all-hjelp-varianten.
Og forresten, det er altså et problem å sende en ti-åring ut med vennene sine. De mener jeg skal dingle i halen på henne, tror jeg. For de påstår iallefall at jeg sender ungen ut alene. At vennene hennes kjenner til hennes begrensninger, sånn at de både henter henne, og følger henne hjem, er visst ikke så nøye. "Jenta går ut ALENE, nemlig! Så det så!" Syns jeg hører dem...
Det er forøvrig også et faktum, at mens hun var i beredskapshjemmet, pleide hun å si at hun ikke hadde venner (ikke HELT sant, da, men...), mens nå ramser hun opp tre-fire jenter hun leker med på skolen. I tillegg til at hun ofte blir hentet av både to og tre og fire små frøkner, som alle har lyst til å være med henne. De har en kjempefin omsorg for henne, hennes vansker blir ikke sett på som negativt, tvert imot virker det som om de liker å "ta seg av" henne. De hjelper henne med det hun måtte trenge hjelp til, sålenge de evner til det. Hvis ikke, er det jo en selvfølge at jeg hjelper. Før sa hun aldri at hun hadde bestevenner. Nå har hun tre.
Av og til går hun for seg selv på skolen, for å klatre i klatrestativ, men kontaktlærer syns det er positivt, fordi det er selvvalgt. Kontaktlærer mener det viser at jenta er sikker på seg selv, og viser evne til å underholde seg selv, og altså ikke bare trasker målløst rundt, og kjeder seg helt alene. Må si jeg er mer på bølgelengde med denne læreren enn på den skolen hun gikk på før hun ble tatt. Nå blir hun sett som hun er. Jeg har hele tiden sagt at hennes "alenetid" er selvvalgt, og kommer av at hun ønsker å få plukke med sitt, uten at noen blander seg. Hun liker å bruke sin egen fantasi, og sitt eget hode, til å gjøre det HUN syns er gøy. Hun avviser derimot ikke andre som vil leke med henne, så lenge hun får gjøre det hun ønsket å gjøre. Dette ble før sett på som at hun ble "utstøtt", mens denne nye læreren mener at det er en styrke for henne, at hun ikke er avhengig av andre barn hele tiden.
Jenta skifter klær HVER dag. Og da mener jeg ALT: Undertøy, genser, bukse... Hun spiser 4 skiver til frokost, hvorav to er med makrell i tomat (favoritten hennes), og to hvor hun velger servelat eller leverpostei (de ligger sammen, så i praksis er det 2). Med seg som niste, har hun ytterligere fire skiver, med makrell i tomat, og servelat eller leverpostei, alt etter frokost-valget. I tillegg får hun en matboks full av frukt. For ikke å snakke om middag (om hun ikke har vært ute evig-lenge, da lager jeg noe lett varm-mat, som en kombinert middag-kvelds). Og seks skiver til kvelds, om hun hadde middag den dagen. Hvis vi ikke hadde middag, blir det noe lettvint som pytt-i-panne, ostesmørbrød, eller lignende. Jeg fyller ungen med mat..!
Hun er flink med leksene, men hun må alltid rette opp feilene sine. Vi går gjennom leksene sammen, etter at hun har gjort sitt, og så påpeker jeg det som er feil, og som må gjøres på nytt.
Hun har også snakket med talspersonen sin (samme som sist), og opplyst ham om at hun vil bo hos meg (fortalte hun meg). Sist gang sa han at hun ikke hadde villet snakke med ham. Denne gangen hadde jeg forklart henne hvorfor han skulle komme, og at hun måtte svare på alle spørsmålene hans, fordi det var veldig viktig. Etter den seansen, sa han at hun hadde vært veldig flink, og svart på det han hadde å spørre om. Er ikke det et tegn på at jenta føler seg tryggere her, siden hun ikke vegrer seg for å snakke med ham om disse tingene? At sist føltes dette som vanskelige ting for henne å snakke om (hun er ikke flink til å sette ord på følelser), mens hun nå syns dette var mye enklere?
Jeg spør henne nesten hver dag: Hvor har du mest lyst å bo? Har du lyst til å flytte tilbake til beredskapsforeldrene (bruker navnene deres her, da)? Og hun er alltid like klar på hva hun vil: Hun vil bo hos meg, og vil aldeles ikke flytte. Og jeg VET at hun hadde det bra i beredskapshjemmet, de var generelt veldig flinke med henne. Men de er selvsagt ikke mamma...
Samarbeidet mellom meg og min eks går kjempefint, vi er gode venner, og han kommer ofte innom, siden jeg ikke har bil, og kan ta turen dit iblant. Han er fortsatt en god støtte. Siden han vet at også jeg har mine begrensninger, trår han til når det trengs. Dermed er jeg også mer avslappet i forhold til min egen situasjon, noe som er utelukkende positivt for meg.
Det hører også med til det hele, at den psykiatriske sykepleieren jeg har kontakt med, er utelukkende positiv til min håndtering av egen lidelse, og min innsikt i hvordan jeg skal håndtere ting. Jeg har rom for å ha depresjoner, fordi jeg kjenner min egen fungering da. Jeg har ingen realitetsbrister, tvert imot.
Oppsummering: Leiligheten holdes i orden. Jenta trives på skolen, og har fått gode venner, som aksepterer hennes vansker uten å finne henne merkelig. Jeg hjelper henne med leksene, lærer henne å ta seg god tid, rette opp feilene hun gjør (på en god måte; hun føler seg ikke udugelig, for hun flirer når hun ser feilene sine), hun ler MASSE (nevnte vel det før, at jenta ikke virket så sprudlende i beredskapshjemmet), hun er trygg på seg selv, hun får godt med mat, rene klær hver dag, er ute med venner etter skolen, og legger seg i normal tid. Hun får, som mange andre unger, skjenn når hun gjør noe galt, men jeg er nøye på å avslutte skjenneprekenen med at jeg er glad i henne, selv om jeg ble sinna. Jeg kjenner hennes svakheter, så jeg prøver å styrke henne på de tingene (hun klarer ikke helt å ta inn det hun leser, så spør henne om ting fra det hun leser).
Hva er det da jeg gjør galt??
Har forøvrig en gladnyhet UTEN forbehold: Barnevernet har droppet saken mot eksen min, så nå er er iallefall veslejenta offisielt trygt hjemme igjen, hos pappaen sin!
Så nå konsentrerer de seg da selvsagt om å knekke meg. Det er jo jeg som er psyk.
Men de glemmer at jeg ikke lot meg knekke av en depresjon, hvor jeg etterhvert manglet kampvilje. Nå er jeg derimot stabil, og har kampvilje så det holder. Nå er det krig!
Edit: Føyde til litt jeg hadde glemt å skrive, og rettet skrivefeil.
Forresten... På foreldresamtalen, utbrøt læreren plutselig: "HUN ER SÅ SKJØNN!" Gjett om mitt moderhjerte ble stolt da..!
Board index » NYE MEDLEMMER » >> NYE MEDLEMMER kan skrive om d.s.k. barnevernet her
