Hei.
Mitt navn er Kathrine Hess, jeg er audiopedagog, Oslojente, og jeg er den lykkelige mor til Knut Egil, nå 18 år...i sommer.
Audiopedagoger underviser eller på annen måte hjelper folk med hørselsproblemer. Jeg har i 20 +++ år, undervist barn på ungdomsskole og videregående, da mest i heimkunnskap. Jeg sier for spøk at min tittel er "Cand. litt av hvert."
Kort fortalt, min sønn fikk hjernehinnebetennelse da han var 6-7 mnd. gammel.
Han ble døv, men fikk også store deler av hjernens talesenter ødelagt.
Han er altså i tillegg dysfatisk, dvs. uten forståelig verbalspråk for andre enn mor.
Jeg liker godt å jobbe. Men siden jeg er alenemor, ble det i meste laget for meg en stund.
Uten forvarsel, gikk jeg i bakken med 9 blødende magesår.
Behandlende lege på sykehuset sa jeg var helt utbrent, hadde ikke mer å gå på. Jeg hadde i tillegg opparbeidet et friskt forbruk av Paralgin Forte.
Det tok jeg hver gang ryggen låste seg, hodet verket, angsten kom, trøttheten...osv.
Jeg prøvde alene å bli kvitt problemet, men det var ikke enkelt. Jeg fikk til slutt plass på et rehabsenter hvor jeg fikk hjelp. Der kunne man ikke ha med barn, så jeg var nødt til å be b.v. om hjelp.
Og der har jeg fått så mye hjelp at vi nesten gikk konkurs. De ville ikke gi meg min sønn tilbake, for f.familien var blitt så glad i han, de var så flinke i tegnspråk, min sønn hadde en positiv utvikling etc.
De diktet opp, det ene og det andre.
Min sønn og jeg var likevel sammen mer enn 50% av tiden.
Men jeg ble mindre og mindre samarbeidsvillig, for jeg skjønte raskt at de fant på ting for at han ikke skulle flytte hjem.
F.familien og b.v.leder har politianmeldt meg tilsammen 5 eller 6 ganger. Alt oppdiktede ting. B.v.leder ville ha meg straffedømt for ting jeg aldri hadde gjort "av almenn- preventive hensyn". Jeg har aldri hatt noe usagt med hverken politi eller lensmann. Jeg visste faktisk ikke at det var forskjell på straffedom og sivil dom.
Men nå vet jeg det. De kom aldri noen vei, men det er ikke artig å bli politianmeldt i tide og utide for oppdiktede ting.
B.v.leder har skrevet om meg at jeg har hatt store rusproblem.
De har ikke vært større enn at jeg har jobbet hele mitt liv, aldri borte fra arbeid, ikke røyker eller drikker.
Men, nå arbeides det intenst for at de skal få igjen all "juling" og urettferdighet de har begått mot oss.
Sønnen min tok f.familien og låste inne i en blokkleilighet på Etterstad, i 28 graders varme, utenfor. Han skulle ikke få se sin mor. Hverken bønner eller gråt fra han hjalp. Det er ikke greit å være døv, uten verbalspråk, og så bli låst inne, fratatt mobil og laptop, fratatt penger og hjemmenøkler.
Men, de har litt å se fram imot, denne familien.
De søkte omsorgsovertakelse i mai 2005. Begrunnelsen var at jeg var så lite samarbeidsvillig. Da hadde jeg ( og fremdeles har), rene u.prøver siden oktober/ nov. 2004.
B.v.leder ble rasende da prøvene ikke inneholdt noe ulovlig.
Dette holder for i dag.
Vennlig hilsen Kathrine.

_________________
Kathrine.

Terningkast 7 for den du Kathrine!

Jeg oppfordrer med dette alle andre til å kopiere Kathrine sitt utspill.

Og jeg følger på med en kort presentasjon av meg selv:

Jeg heter Mona Lygre, er 46 år, og bor i Bergen.

Problemene mine / våre startet den gang da min eldste sønn var 10 år. Han gikk til angrep på meg midt på Torgalmenningen. Etter å spent og slått meg og forsøkt å renne meg over ende helt ned til torget, for en fillating, la jeg ham i bakken og dro ham med meg bort på politistasjonen for å be om hjelp til å sette grenser for ham. På dette tidspunktet var jeg også gravid med attpåklatten min Mats.

Grunnen til han begynte å bli så hissig mot meg og på skolen, var at den kjekke faren hans slapp taket i ham fordi at han og samboeren hadde fått en ny sønn som han prioriterte. Han ble rett og slett sjalu.

Da barnevernet den gang kom inn i bildet, gikk det ikke lang tid før Andreas' far kom inn igjen på banen, og Andreas fikk etter vårt ønske bo 50 / 50 med pappaen sin og den nye familien. Og da ordnet tingene seg.

Men, så ville ikke faren til attpåklatten min være far til sin gutt, og jeg trodde feilaktig at barnevernet kunne hjelpe meg med å få ham óg inn på banen og stille opp for sin lille gutt.

I tillegg var jeg mye syk, inn og ut av sykehus. Tilslutt knakk jeg sammen, på grunn av alt stresset som både fedrene og barnevernet og skolen og sykdommene påførte meg.

Det hele endte med at barnevernets psykolog diskvalifiserte meg som omsorgsperson for Mats. Og jeg fikk valget mellom å sende Mats til faren eller fosterhjem. Og selvfølgelig valgte jeg faren.

Jeg var blant de heldige av oss som likevel har fått ha min elskede attpåklatt hos meg på vanlig samvær.

Men, jeg er snøforbanna på barnevernet som har skrevet så vanvittig mye drit på meg for å få rett, og fordi at jeg ble tvunget til å gi ifra meg min lille sønn som den gang bare var 1 1/2 år.

Og resten av min story kan du lese på den linken som du finner nederst på dette innlegget, se barnevernetdreper!

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

Dette er nok en trakisk historie, men slett ikk uvanlig. Jeg vet bestet at barnefjerntjenesten er som en klo rund barn med funksjonshemming, og det er fosterfamilier og - om barnet ikke er fungsjonshemmet fra før så blir det hurtig laget en ellr annen form for diagnose på det straks barnevenet har fått fatt i det. Åsak finner man nok i de økte bivilginge og fosterdfamilier har likedan motiv - PENGER...

At du mister omsorgen og kontakten med din sønn etter et eget sykehusopphold, ja det er helt vanlig det og, selv opplelvde je det samme - dog jeg hadde da vært under så mye prss som alenmor at jeg falt under med dyp depresjon og selvmordsforsøk.

Etter endt "mishandling" med bevist feilmedisinering for å skaper "korrekte" symtomer til den psykisk diagnose barnevernet har besilt fordi de vil bruke den i tvangsovertagelse. Behandling går i øvrig utpå at "jeg frivillig må forstå at jeg må gi fra meg omsorgen for min sønn og gjøre nytt slvmordsforsøk"...

Helt typisk

Etter utskrivelse får man overhode ikke kontakt og samvær med sitt eneste barn - og alt skal foregå kontrollert under avtalte samværbesøkt fra barnevernets side under trusler og tvang på deres "frivilige" kontrakter...

For som barnefjernkurater sie.."Din sønn elsker deg ikke lenger..."

Når barnet er døv og med de taleproblemer du ovenfor beskrive er det ekstra ille. Barnefjenkuratorer har dermed all mulighet til å dikte opp hva de mener han sier....

Dette gjør de i øvrig og også ellers.

Helt til sist vil jeg si at det viktigste du gjør i denne kampen er å legge ut din egenh historie, og hent in alle sakdokumenter i henhold til forvaltningslov og helselov §§ 18 og 19. Når du får kun selekterte papirer så klag til fylkesmann og fylkeslege, ikke gi det. Du er blandt flere.

Videre håper jeg du vil melde deg inn i GRFS og treffe flere i tilsvarende situasjon, du vil opdage at den støtte og hjelp man gir hverandre her er kjempeviktig.

Du nevner konkurs økonomisk...ja det er heller ike uvanlg, derfor skal du også få bank og forsinkringselskap til å sende deg alle sine papirer om deg og, det er mange private organisasjone som melker av barnefjern kuen.

_________________
AMA

Skriver på en bokserie under tema "Når barnevernet dreper med loven i hånden"...
Internettside der saksdokumentasjon som benyttes oppdateres regelmessig:

http://www.freewebs.com/amasbvt/

Hun er medlem!

Og vi har god plass til enda flere, det er bare til å gi meg et lite pip om den saken, så ordner jeg det.

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

...