*
11. februar 2006

Barnemishandling?

Helt fra for ca 3 år siden har barnevernet hatt på programmet å kaste seg over alle tilfeller hvor de ser mulighet for å "mistenke" barnemishandling.

På den tiden fant de ut at de ble gjenstand for mere kritikk enn behagelig i psykobabbel-saker, alle de sakene hvor de "barnefaglige" hevder at foreldre lider av allehånde psykiske ditt og datt, og at barna deres derfor skal fristilles for utnyttelse av barnevernet og deres kumpaner: psykologer, fosterforeldre, beredskapsforeldre og andre. En del av det kritikkverdige kom tilfeldigvis frem under Svanhild Jensen-saken, og myndigheter og profesjoner bestemte seg for å avlede oppmerksomheten.

En ny strategi ble derfor lagt. Denne ble blant annet utbasunert på et møte i Oslo. Der sto de "barnefaglige" på talerstolen og lo åpent av Svanhild Jensen, mens de samtidig sa at nå skulle de "tone ned" disse såkalt "vanskelige" sakene, og isteden kjøre frem i offentligheten at det var så mange "greie" barnevernssaker, nemlig saker med rus og barnemishandling.

Akkurat det har de gjort, og media følger lojalt opp og tekkes myndighetene. Det er ikke måte på hvordan det hviskes, snakkes, skrives og ropes om at stadig flere foreldre ruser seg på narkotika og alkohol og slår og skader og dreper sine barn.

I den ene enden av tragedier som denne demagogien fører til, finnes de tilfellene av virkelig og alvorlig mishandling som det ikke gjøres noe med fordi barnevernet er fullt opptatt med å bygge opp fiktive saker mot andre, uskyldige foreldre, noe som naturligvis er langt ufarligere, behageligere og lettere.

I hvor stor andel av "barnemishandlings"sakene det foreligger virkelig barnemishandling, er det nærmest umulig å vite. Barnevernet påstår naturligvis at det er alle saker hvor de overhode har "mistanke". Vi som har satt oss inn i saksdokumenter og saker, vet at det er meget langt fra sannheten. Ingen offentlige undersøkelser eller statistikker kommer i nærheten av spørsmålet. Det er som en psykose: statistikker og dommer tas som gudsens sanning.

I den andre enden står da de fiktive sakene selv: alle de sakene som er spunnet opp uten grunnlag og uten virkelige undersøkelser. Barnevernet tar barnet, og barnevernets herjinger bryter familier ned uansett om foreldre kanskje kan påvise at de aldeles ikke har mishandlet sitt barn.

Og når barnevernet en sjelden gang ikke får medhold i å ta barnet på grunnlag av barnemishandling, da skifter de straks strategi. Da heter det gjerne "tilknytning". Barnevernet har holdt barnet unna foreldrene i måneder eller til og med år. Barnet hevdes nå å mangle "tilknytning" til sine foreldre og isteden å være "tilknyttet" sine fosterforeldre, og må ifølge barnevernet absolutt ikke flyttes derfra. At fosterbarn jevnlig sendes som pakker hit og dit til andre som tjener penger på dem, når fosterforeldrene "trenger avlastning", og ikke sjelden også må oppholde seg i lange perioder i såkalte "beredskapshjem" eller på institusjoner, nevnes ikke i forbindelse med manglende "tilknytning". Forøvrig er tilknytnings-teorien nærmest troskyldig miljø-determinisme, den mangler saklig grunnlag og har ikke funnet støtte i empirisk forskning. Det er ikke slik at det er farligere å fjerne et barn fra fosterforeldre enn å fjerne det fra sine virkelige foreldre. Tvert imot, og fordelene ved å være kommet hjem til sine egne (hvor tilknytningen er naturlig), gjør seg sterkere og sterkere gjeldende opp igjennom oppveksten.

Men tilknytnings-teorien er hendig for barnevernet, for de lykkes lett i å få dommere og nevnder og godtfolk til å tro på den. Og den kan brukes til å holde barnet i barnevernets makt. Til og med fortvilede foreldre lar seg innbille at det er for sent for barnet å komme tilbake til dem.

Og her har barnevernet funnet på noe lurt. For når tallet på tvangsfjernede barn stiger uten at man får fanget opp alle tilfellene av barnemishandling – og det får man jo langtfra, og især ikke når de virkelige sakene knapt blir viet oppmerksomhet – da er veien åpen for å rope at barnevernet stadig trenger enda flere titalls millioner. Ropene er alltid høyest etter nyttår. Da er det nye budsjetter å jafse av.

*

Resultatet er sånn som vi ser i Cecilie Nilsens og Remi Eiviks sak, og likeledes i et opplysende innlegg til BarnasRetts gjestebok 09.02.06 med overskriften Unge foreldre som er blitt fratatt sønnen vår, et innlegg som også er postert som med tittelen "Vi har også en identisk sak" i tråden Barnevernet i Bodø, et galehus.

*

Det ser ut til at det norske folk totalt mangler moralsk holdning og ikke vil innse at disse tragediene virkelig er tragedier, kanskje i enda større grad for barna som blir berøvet sine eneste virkelige foreldre enn det er for foreldrene, skjønt foreldrene naturligvis er bedre i stand til å artikulere sin fortvilelse og sorg. Og tragediene er skapt av et barne"vern" som nok alltid har vært ille men som ser ut til å bli stadig verre, og skråsikrere, uten det fjerneste saklige grunnlag.

At barn er langt mere utsatt for mishandling, sykdom og til og med død når de blir tatt fra sine foreldre og behandlet sånn, vet vi (se f.eks Høy dødelighet hos barnevernsbarn). Barnevernet vil gjerne hevde at dette skyldes hva barnet har vært utsatt for hos foreldrene før barnevernet "reddet" dem, men det er beviselig ikke slik.

All slik informasjon lukker barnevernet øynene for. Noe annet ville jo koste dem jobben.

*

Marianne Haslev Skånland

*