Redd Barna Våre
15 desember 2006


Barnevernets fosterhjem

Av Marianne Haslev Skånland


Barnevernet pretenderer stadig å ikke vite det vi andre vet: Når barnevernet skiller barn fra sine foreldre og tvinger dem i fosterhjem, påfører de barna ufattelig lidelse og savn og lengsel, og sender dem dertil ut i stor fare.

Når fosterbarn får samvær med sin familie, fører det regelmessig til at barna blir urolige. De lengter på forhånd, og i etterhånd blir de opprørske overfor samfunnets tyranni som tvinger dem bort fra familien igjen og igjen. Det som er meningsfylt: livet hos egen familie, det nektes dem, og uten grunn.
Fortvilet mormor
Mer om saken

Dette opprøret passer ikke barnevernet og fosterpersonene. De vil ha det lettvint. Og enda viktigere for deres geskjeft er det sentrale dogmet i barnevernets lære: at fosterhjem er storartet for barn. Barnevernet vil for all del skjule at det ikke er slik. Skylden for alle problemer i fosterhjemmet veltes derfor over på de biologiske foreldrene. Skulle det bli åpent og offentlig kjent at barna vil hjem, og skulle tvangen brytes, ville det bety kroken på døren for barnevernet. Hvis de sto igjen uten tvangsredskapet, ville de også bli avvist med de fleste av sine "hjelpe"tiltak som de presser på familier.

Barnevernet later som om den større roen fosterbarn ofte viser når familien holdes borte, skriver seg fra harmoni og velbefinnende.
Barnevernets livsløgn

Man ser aldri barnevernet i det hele tatt drøfte den hypotese at det skyldes depresjon og apati, og at barna vil hjem.
Barnevern og omsorgsovertakelse

Men det er ikke alltid fosterbarn er rolige, og barnevernet skjuler jevnlig, så godt de kan, hva som foregår av "disiplinering" i fosterhjem så vel som i barnevernets institusjoner.
Fostermoren slo barn

*

Om fosterforeldre skriver Kari Killén, en av barnevernets leverandører av ideologi og påstander som ikke stemmer med fakta:

"Fosterforeldre kan, som alle oss andre, bedre se vanskeligheter når de hjelpes til å holde fast i det positive de representerer. ... De er ressursrike mennesker." (Sveket, 2. utg 1991, side 577, se "Sveket" – barnevernets bibel).

I hele Killéns bok finner man aldri noe som helst om virkelige foreldres ressurser og det positive de representerer, nemlig at de elsker sine barn og barna dem. Tvert imot mistenkeliggjøres, radbrekkes og nedvurderes foreldre gjennom hele boken. I et avsnitt "Om eventuell tilbakeføring" heter det (side 578):

"Tilbakeføring har vist seg å være svært uheldig (Daro 1988, Veland 1993). En rekke praktikere sitter med smertefulle erfaringer fra arbeid med tilbakeføring.

Dette er ikke til å undre seg over. Vi venter svært lenge med å plassere barn i fosterhjem. Det har som oftest vært investert gjennom flere år på omfattende vis i 'forebyggende tiltak'. Når barnet endelig plasseres, er omsorgssituasjonen meget dårlig og foreldrenes utviklingsmuligheter svært begrensede.

Barnet vil dessuten ha etablert en tilknytning til foste[r]foreldrene og ha utviklet noen forventninger til voksne om å bli tatt godt vare på. Dette, og sorgen over å skulle forlate fosterforeldrene, vil uunngåelig skape problemer i forhold til foreldrene. Foreldrene på sin side, som har opplevd nederlaget over å ha blitt fratatt barnet, vil være sensible overfor å bli avvist, og vil sannsynligvis ha mye aggresjon i seg som barnet kan stå i fare for å utløse."

(Om Killéns bruk av Daro og Veland som referanser her bør det opplyses at Deborah Daros bok handler om barn som – forutsetningsvis virkelig – har vært utsatt for mishandling fra foreldre, og at en statistisk gjennomgang av Velands oversikt har som resultat at den ikke viser det som hevdes.)

En mere fordreiet utgave av virkeligheten kan knapt tenkes. Ja, det er mange fosterbarn som er nærmest ødelagt og knapt fungerer normalt når de endelig får komme hjem. Hvorfor mon? Er de ikke veltilpasset og harmoniske hvis de for eksempel har vært i barnevernets fosterhjem fra de var 3 til de er 15 år?
Har du helt mistet dit barn?

Og hvorfor skulle det da være så farlig å la dem treffe foreldre, besteforeldre, søsken, og andre slektninger – hvis det da virkelig var sant at fosterpersonene er dem de er "knyttet til"?

I stort antall drar fosterbarn forøvrig hjem når de til slutt enten blir myndige eller barnevernet ikke klarer å tvinge dem lenger.
Også en form for flukt: De flytter hjem mot barnevernets vilje
Barn og familier på flukt fra barnevernet

Man kan jo sammenholde det faktum at så mange fosterbarn flykter fra "fosterparadisene", med barnevernets påstander om til knytning til fosterpersoner og om "dårlig fungerende" foreldre, samt med VG-artikkelen ovenfor om fostermoren som slår. Hun er ikke den eneste.

*

Dette livet, disse "hjemmene", disse foster"foreldrene" er det barnevernet holder opp som ideal. De averteres etter, de avlønnes klekkelig, opptil vel 300.000 per år per barn, for å gjøre "en jobb" – samtidig som det hevdes at de blir barnas "foreldre" som barna blir knyttet til. De får "veiledning" av barnevernet i barnevernets ideologi om barnets beste og foreldrenes uskikkethet, de organiserer seg i fosterhjemsringer og fosterhjemsforeninger og fagforeninger og krever pensjonspoeng og alle rettigheter. De får ikke sjelden ekstra betalte ferier og "avlastning" fra fosterbarna, som da sendes bort som pakker til andre, alltid andre fremmede – som også får god betaling, aldri til barnas egen familie.

Ikke så rart kanskje, at mange fosterbarn – til og med majoriteten ifølge noen undersøkelser – havner som sosialklienter, i fengsel, på mentalsykehus, eller dør tidlig.

*

Fosterforeldre og fosterhjem (samlemappe)


  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

  
Redd Barna Våre
16 desember 2006


Barnevernets og kommunens oppførsel

Av Marianne Haslev Skånland


Denne oppfølgeren i dag fra Agderposten vedrørende en fersk sak nevnt ovenfor (Fostermoren slo barn) taler i grunnen for seg selv:
Mor må godta barnevold

Vi får vite at

1) Moren har vært rusfri i mange år, men barnevernet nekter å la barna komme hjem til henne;

2) Barnevernet hevder at barna er for "vanskelige" til at hun kan klare dem, uten at barnevernet erkjenner sin skyld i at barna er så vanskelige, og uten at de er villige til å innse at barna kanskje ble mindre vanskelige hvis de fikk slippe fri fra barnevernet;

3) Barna ringer sin mor om natten og sier at de blir dårlig behandlet i fosterhjemmet og vil hjem, hvortil barnevernets reaksjon er at fostermoren skal ta fra dem mobiltelefonene om natten;

4) Barna nektes ekstra samvær med sin mor i julen, fordi barnevernet hevder at barna trenger ro i forbindelse med saken, og mer enn antyder vel dermed at moren er skyld i uroen?;

5) Barnevernet og Arendal kommune forøvrig er fullstendig passive i situasjonen. Hadde det vært virkelige foreldre som behandlet sine barn slik, ville de grepet inn med hastevedtak og flyttet barna vekk øyeblikkelig.


Jeg har et forslag til hva som som et absolutt minimum bør gjøres med et barnevern og et kommunebyråkrati og en kommuneadvokat og kommunepolitikere og et fylkesbarnevern og en fylkesmann som lar sånt foregå:

Alle disse bør stilles for strafferett med påstand om fengselsstraff. Den bør baseres på Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjons artikkel 3 "Forbud mot tortur".

Dette må til for å sette en stopper for torturen av denne familien, og også for å begynne prosessen med å stoppe alle de tilsvarende sakene som løper hele tiden og hvor familier blir behandlet på akkurat denne måten.

Det er riktignok ikke godt å si hvem som skal fungere som dommere i en slik sak. Og det sier kanskje sitt om majoriteten av dommerstanden.

*

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net