I et demokratisk samfunn skal selvsagt prosesser og avgjørelser kunne appelleres. Klageretten skal være reell. Det MH Skånland viser til og både mater familias og jeg selv beskriver, er en klageordning som er formell og uten reellt innhold. Den gjelder også sakkyndige, hvor Helsetilsynet gjennom et rundskriv i praksis har unntatt sakkyndige fra den klagetilgangen man skal ha ifølge helselovgivningen, og derigjennom gitt dem en immunitet som gjør at sakkyndige kan skrive hva som helst i en rapport og komme unna med det.
Det er nå innlysende for de fleste at sakkyndigordningen setter barnas rettssikkerhet i fare. Helsetilsynet kunne - utelukkende ved å ta på alvor det mandatet de har overfor ethvert helsepersonell - ha drevet en reell kontroll med de sakkyndiges arbeid.
Men fylkeslegene viser nå til helsetilsynets rundskriv og vegrer seg mot å vurdere sakkyndige, selv om rundskrivet strengt tatt ikke fritar fylkeslegene for klagebehandling. Sakkyndig rapport vil jo bli grundig vurdert i Fylkesnemnda, påpeker Fylkeslegen som mener å ikke ha mandat til selv å vurdere. Når jeg tar saken videre til Helsetilsynet sentralt, påpekes det at rapporten er vurdert av Barnesakkyndig Kommisjon, og at Helsetilsynet ikke vil klagebehandle rapporten. (Selv om den hyggelige damen i Helsetilsynet i en telefonsamtale på forhånd har uttalt at Fylkeslegen ikke kan unndra seg sitt tilsynsansvar overfor sakkyndig.)
Maktapparatet inntar den lite overbevisende rollen som hjelpeløs overfor et problem som i mange land ville blitt betegnet som korrupsjon, og som setter barnas fremtid i fare.
Helsetilsynets tilsyn er maktens tilsyn med makten. Flere synes å være klar over dette. Høringsrapporten som her er gjengitt er neppe ment som selvkritikk. Mellom linjene kan man likevel få inntrykk av at Helsetilsynet begynner å forstå det selv.
Helsetilsynets rundskriv til fylkeslegene:
https://www.helsetilsynet.no/no/Regelve ... -IK-28-97/