Det er naturlig å reagere på at ens barn er truet av kidnapping, eller allerede er kidnappet.
Å redde barnet fra et fælt fosterhjem er en viktig motivasjon for å anke saken. Hva så hvis man tror at barnet har det bra, og den motivasjonen forsvinner? Vi er likevel sinte for at noen har stjålet et velfungerende barn, og vi har svært vanskelig for å forholde oss til dem som har stjålet barnet.

Nå skriver jeg egentlig bare videre for egenterapiens del, så det blir sikkert litt langt. Men hvis man ikke liker å høre på de Bv-ansatte som snakker og snakker, er det en stor motivasjon for å anke saken. Miljøterapeuten forsøkte jeg å jage ut av hjemmet vårt for flere år siden, men hun vender liksom stadig tilbake. Klarer ikke å bli kvitt henne, eller dempe henne.
Igår etter besøket innså hun at det var fredag og hun skulle ta juleferie. Derfor ble hun på kontoret sitt utover kvelden, for å få gjort mest mulig. Jeg ble noe overrasket da hun ringte klokka 18 på en fredags ettermiddag. Men i tilfelle hun ville tilby et nytt besøk, følte jeg meg tvunget til å ringe tilbake. Jeg gjorde det, og ble utsatt for en ordflom uten like .
Dattera vår tilpasset seg bra, og det var fordi barn er tilpasningsdyktige, mente hun. I tillegg trakk hun fram kompetansen til fosterhjemmet, at "fostermor" er vant med barn i den alderen, og har jobbet i barnehage.
Huff... dattera vår og fosterhjemmet skulle altså sammen ta æren for at hun fungerte så bra. Det er så bak mål, vi foreldre og andre som har passet på henne, skulle selvfølgelig ikke ha noen betydning.

Så tenkte miljøterapeuten åpenbart at dette skulle bli en "stjernesamtale" for henne, hvor hun kunne gripe fatt i at jeg var fortvilet. Hun hadde tidligere tilbudt oss familieterapeut, og nå mente hun at vi trengte et psykiatrisk akutt-team.

Hun og fostermor hadde blitt enige om at vi ikke fikk ringe til fosterhjemmet med det første. Hun ønsket oss god jul, og håpet at denne omsorgsovertagelsen ikke ville bli en tung byrde for oss i lang tid framover. (Skjønte hun ikke at vi hadde anket?)
Det virket som hun hadde svært god tid, og ville sagt en god del mer. Men jeg ville ikke snakke så mye lengre. Finnes det da ingen stoppknapp på denne miljøterapeuten? I morges var det ikke kjekt å våkne og huske denne samtalen med henne. Men jeg kommer vel over det... Nå har hun heldigvis ferie en stund.

Kjære Skuffet.

Takk for alt du skriver. Jeg beundrer din evne til å sette ord på, og dele med oss, dine følelser og erfaringer. Også når livet er på sitt verste.

Dine ord får meg til å lure på, om ikke den "skånsomme" og planlagte omsorgsovertakelsen, er enda verre og mer utstudert grusom enn akutte omsorgsovertakelser.

Fatt håp og hold fast på kampviljen din. Jeg ønsker deg og familien din alt godt, for julen og framtiden.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Takk for dine kommentarer, mater familias.
Synes dattera begynner å bli lenge borte nå. Har lyst til å ringe til noen for å få henne tilbake igjen, men det vil ikke akkurat nytte.

Har i kveld tenkt mer på hva som skjedde i nemnda, da jeg nektet sakkyndig der. Det var ei eldre psykologdame som satt i nemnda, som ble sint. Nemndslederen prøvde gjentatte ganger å lokke meg til å si ja til sakkyndig, og da mistet psykologdama fatningen et øyeblikk. Hun så rasende ut, det var som det hvite håret ble bustete og hun hveste noe til nemndslederen. Den yngre nemndslederen holdt straks opp med sine overtalelser.
Psykologdama forstod nok at jeg var i stand til å blånekte, så lenge som helst. Og hun ble sint fordi hun forstod at vi ville få barnet tilbake igjen før eller senere.

Der og da var jeg noe usikker på situasjonen, tenkte til og med at hun kanskje ble rasende fordi jeg ikke visste vårt eget beste. Det var en sjanse for oss vi ikke benyttet...? Men nå virker det innlysende at hun ble sint fordi hun ikke ville at barnet skulle bli vårt igjen... noensinne.
Dette er det noe oppløftende å tenke på. Kanskje det blir ett av mine beste øyeblikk da jeg nektet sakkyndig foran nemnda.
Selvfølgelig er det også et ulykkelig øyeblikk å tape i nemnda, men på lang sikt er det minneverdig å ha nektet sakkyndig på en slik måte.

Må si at vi ble behandlet med normal høflighet og tilsynelatende vennlighet i nemnda. Men det kan godt være slik at de som kommer uten sakkyndig utredning, blir behandlet vennlig. Mens de som kommer med ferdig sakkyndig utredning, blir behandlet uvennlig og respektløst. Nemnda må få til en god tone med dem som ikke har blitt utredet, slik at de kan lokke dem til å gi sitt samtykke.

Egentlig er det ekstremt perverst å knuse mennesker med en vennlig tone.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.

Eller kynisk beregnende? Det er enda flere ord som passer også.
Etter at barn har blitt kidnappet, er det vanlig at foreldrene mottar et brev om at barnetrygden er stanset. Som om ikke det var nok, mottar en del også sjokkerende brev om oppfostringsbidrag.
Jeg hadde lest denne artikkelen tidligere: http://www.karmoynytt.no/2012/11/07/fik ... rnevernet/
så jeg visste at slikt var mulig. Men det var likevel uventet da brevet om oppfostringsbidrag dumpet ned i postkassen vår.

Ekteparet i artikkelen skulle som maksbeløp betale 27000 kroner i måneden, for to barn. I kommentarfeltet nevnes det at et oppfostringsbidrag er på 13 000 kroner for hvert barn. Det er derfor et ørlite snev av logikk når maksbeløpet for to barn er på 27000 kroner.

Men i vårt tilfelle er maksbeløpet for ett barn satt til 18 400 kroner i måneden, og det er jo enda høyere. Hva skal de siste 5000 kronene gå til, skal fosterfamilien på rundreise i Orienten hver sommer?
Nå er det jo ikke 18000 i måneden vi faktisk kommer til å betale, men det kan regnes som terrorisering å sende slike brev der det antydes altfor høye bidragsbeløp.
Er det for at folk da vil bli mer fornøyde med å betale 4000 kroner i måneden, når det virker som de nettopp har sluppet unna med omkring 10 000 kroner?
For foreldrene vil det da fortone seg som om vi har "spart" over 10 000 kroner, og vi vil være lykkelige over å betale 4-5000 kroner i måneden.

Dette er så perverst at jeg mangler ord.

For all del må du få dette ut på nett! Få det scannet. Om ønskelig så kan du jo skjule navn, selv om vi oppfordrer til det motsatte. Det er såpass viktig at det gjerne kan ligger her på RVB.

Mangler du mulighet for scanning, så si gjerne fra, så finner vi en løsning. Dette er for viktig til å ikke få ut.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.

Helt sprøtt å måtte betale bidrag for at bv har tatt barna fra en.

Det er noe tull at en ikke kan nekte. Selvsakt kan en nekte. La dem tilkalle politiet da vel. Og så får en sitte der og holde kjeft, eller gå ut på verandaen mens de er der. Det er jo bedre enn å ha noen samtale med dem. Ingen kan tvinge en til å delta i noen samtale. Bare tull at det ikke lønner seg. Det lønner seg mye dårligere å la dem skrive rapport om noe de sier en har sagt. Den rapporten blir klistret til en for resten av livet og gjennom alle rettssakene. Alle burde nekte. Og nekte å snakke med psykologene deres også.

https://www.facebook.com/notes/slutt-å-kalle-deg-for-mamma-og-pappa-til-mitt-barn/grunnloven-og-menneskerettsloven-spesielt-relatert-til-barnevern-og-forvaltnings/445234172197681

Da tapte vi i tingretten.
De la vekt på våre personlighetstyper, og at det kan komme til å bli uheldige hendelser i framtida med min mann. De mener at jeg ikke kan avhjelpe manglene som han har, fordi jeg ifølge helsesøster trengte hjelp til samspill med den nyfødte babyen, og senere har avslått diverse hjelpetiltak.

Kan skjønne hvis de personlig mener dette, men tingretten skulle ikke dømme etter sine personlige meninger, de skulle dømme etter beviser.
Mulig jeg bedrar meg selv...

Da jeg vitnet sa jeg at vi kunne motta visse hjelpetiltak heretter. Men retten la vekt på at vi tidligere avslo diverse hjelpetiltak.

Får høre om det er mulig å anke videre. Hvis ikke, har det ikke vært noen vits i å si nei til sakkyndig utredning. Bortsett fra at vi slapp belastningen ved å bli utredet.

Forresten fikk Bv tidligere avslag på søknaden om oppfostringsbidrag, da det finnes en grense for hvor små barn de kan søke om bidrag for.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.

Hvor lenge tar det egentlig å få svar fra retten om man får anke videre? Nå har det gått litt over 2 mnd siden retten fikk inn tilsvaret fra bv.
Retten håper sikkert at vi gir opp det hele, og de har sikkert ikke lyst til å gi oss en anke.
Men selv med dette i betraktning, tar det lang tid.
Hva med sommerferie?
Husker ifjor at vi fikk brev fra nemnda midt i juli, så jeg går ut fra at det også kan skje med henvendelser ifra retten.
Eller er det nå sikkert at vi ikke får svaret før i august?

Øh... der fikk vi svaret midt i sommerferien. Strategien med å nekte sakkyndig i nemnda har til nå slått helt feil, vet ikke om den er å anbefale. De mener nemlig at jeg må ha en så ekstrem personlighet som har motsatt meg hjelpetiltak og utredning, at jeg ikke egner meg som omsorgsperson.
Hvordan dette kan forsvares juridisk forstår jeg ikke, men det er vel nok en gang den rettssakkyndige som har overtalt dommeren.

Regner med det samme kan skje igjen hvis man anker senere! På den annen side kan man ikke være sikker. Det er litt forskjellige meninger om hva som teller mest av skriftlige og muntlige kilder. Leste nettopp at vitner ikke er så viktige, men at skriftlige kilder betyr mest. I tilfelle står jo bv sterkt, med alle sakspapirene. Det ble derfor oppmuntret til å skrive sin egen saksframstilling, og sende inn. Den må i tilfelle sendes av advokaten, ettersom den ellers ikke vil bli regnet som rettsdokumenter.