Det er naturlig å reagere på at ens barn er truet av kidnapping, eller allerede er kidnappet.
Å redde barnet fra et fælt fosterhjem er en viktig motivasjon for å anke saken. Hva så hvis man tror at barnet har det bra, og den motivasjonen forsvinner? Vi er likevel sinte for at noen har stjålet et velfungerende barn, og vi har svært vanskelig for å forholde oss til dem som har stjålet barnet.
Nå skriver jeg egentlig bare videre for egenterapiens del, så det blir sikkert litt langt. Men hvis man ikke liker å høre på de Bv-ansatte som snakker og snakker, er det en stor motivasjon for å anke saken. Miljøterapeuten forsøkte jeg å jage ut av hjemmet vårt for flere år siden, men hun vender liksom stadig tilbake. Klarer ikke å bli kvitt henne, eller dempe henne.
Igår etter besøket innså hun at det var fredag og hun skulle ta juleferie. Derfor ble hun på kontoret sitt utover kvelden, for å få gjort mest mulig. Jeg ble noe overrasket da hun ringte klokka 18 på en fredags ettermiddag. Men i tilfelle hun ville tilby et nytt besøk, følte jeg meg tvunget til å ringe tilbake. Jeg gjorde det, og ble utsatt for en ordflom uten like

.
Dattera vår tilpasset seg bra, og det var fordi barn er tilpasningsdyktige, mente hun. I tillegg trakk hun fram kompetansen til fosterhjemmet, at "fostermor" er vant med barn i den alderen, og har jobbet i barnehage.
Huff... dattera vår og fosterhjemmet skulle altså sammen ta æren for at hun fungerte så bra. Det er så bak mål, vi foreldre og andre som har passet på henne, skulle selvfølgelig ikke ha noen betydning.
Så tenkte miljøterapeuten åpenbart at dette skulle bli en "stjernesamtale" for henne, hvor hun kunne gripe fatt i at jeg var fortvilet. Hun hadde tidligere tilbudt oss familieterapeut, og nå mente hun at vi trengte et psykiatrisk akutt-team.
Hun og fostermor hadde blitt enige om at vi ikke fikk ringe til fosterhjemmet med det første. Hun ønsket oss god jul, og håpet at denne omsorgsovertagelsen ikke ville bli en tung byrde for oss i lang tid framover. (Skjønte hun ikke at vi hadde anket?)
Det virket som hun hadde svært god tid, og ville sagt en god del mer. Men jeg ville ikke snakke så mye lengre. Finnes det da ingen stoppknapp på denne miljøterapeuten? I morges var det ikke kjekt å våkne og huske denne samtalen med henne. Men jeg kommer vel over det... Nå har hun heldigvis ferie en stund.