Jeg skjønner.
Det er litt slik blant en del vi kjenner. Den som var mest forstå-seg-påer i vår tidligere omgangskretts hadde ett lite barn. Den som var mest for å ta barn fra familier, hadde ikke barn.
Men samtidig funderer jeg over de som har hatt mange barn og mange søsken, men som bare "vet" ditt og datt på tvers av livserfaringer, og som ikke forstår et fnugg av livet.
I kulturer hvor man lever tett på hverandre og hverandres unger, driver man likevel omskjæring av jentene. Hva er det som gjør at mange mennesker ikke lærer av erfaring, men sitter "fast" i samme kulturelle galskap gjennom livet.
Overført til vårt samfunn: Er det ikke fryktelig mye støy fra de som skaper vår kultur - opinionsdannerne? Hva gjør det med unge mennesker?
Hva slags opinionsdannere var Killén ute for som tenåring og som student? Det var vel i opptakten til 68-erne og hippi-tiden, hvor man gjorde de eldre til de uvitende, og ungdommene til mer rebelske forstå-seg-påere enn noen gang.
Quote:
Det ER utgit værker om den plads vi intar i søskenrekken, hvilken rolle vi får. Den mindste er rotehoved og klovnen i familien. f.eks. Den ældste er den perfektionistiske osv osv.
Dette er opplæringen vår, at vi i stor grad er produkt av vårt miljø. Selvsagt finner man på gruppenivå at en del ting går mer igjen enn annet.
Men så er det dette med arv, som adferdsindustrien og bv tier ihjel. Når 60-70-80% av adferd, følelser og lykke kan være arv, så får ikke plasseringen i søskenflokken så veldig mye å si.
Jeg kan godt tenke meg at det å være enebarn har mer å si enn f.eks plassering i søskenflokk. Det indikerer mulig genetisk svakhet for lite familiefølelse. Har hun selv ikke barn, så indikerer også det mulig manglende familieinstinkter. Og dertil manglende forutsetninger for å forstå det hun driver med.
Jeg har gjerne tenkt slik at mennesker som gjennomfører lange utdannelser, på gruppenivå har mindre familiefølelser, enn de som naturlig velger barn mens de er yngre.
Det samme kan man si om de som jager karriere fremfor familien, eller de som jager politisk makt fremfor familien.
Om dette stemmer, så har folk flest mer familiefølelse enn de som sitter i styre og stell, eller som driver med forskning/liksomforskning.
Dette gir et samfunn med "kari-killén-syndrom".
Løsningen er mindre toppmakt, og mer makt til individ og familier.
Ideen om å lage verktøy som forteller hvilke foreldre som er brukelige og ikke, virker som litt stormannsgalskap på meg. Kan ikke skjønne at slikt ikke må kreve allsidig og omfattende forskning, som bygger på historisk og antropologisk forskning. Etc. Og så skulle hun gjøre dette nærmest med 17 personer?! Er det slikt man kaller "verdensmesterkompleks"?
Det var litt løse tanker...
_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
."Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<