10.5 Partsrettigheter for barn
Barnets partsrettigheter i barnevernssaker reguleres av barnevernloven § 6-3 annet ledd. Barnet kan etter denne bestemmelsen ”opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder”, og fylkesnemnda kan innvilge yngre barn partsrettigheter ”i særskilte tilfeller”. I saker som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker, jf barnevernloven § 4-24, ”skal barnet alltid regnes som part”. Barn over 15 år vil normalt ha evne til å forstå hva saken gjelder, men det kan tenkes unntak for psykisk utviklingshemmede barn eller barn med alvorlige sinnslidelser. Barn over 15 år har anledning til å velge å avstå fra å opptre som part og fra å få oppnevnt advokat, jf formuleringen ”kan” i bestemmelsen. Dette vil imidlertid ikke være aktuelt i saker om tiltak for barn med atferdsvansker, jf lovens formulering ”skal alltid regnes som part”. I slike saker har barn over 15 år forøvrig i tillegg en selvbestemmelsesrett – en rett til å samtykke til inntak og kortvarig tilbakeholdelse i institusjon selv om de som har foreldreansvaret motsetter seg det, jf barnevernloven § 4-26 første ledd, jf annet ledd.
Ved avgjørelsen av om et barn under 15 år skal innvilges partstatus i ”særskilte tilfeller” er det naturlig å legge vekt på om barnet har forutsetninger for å forstå hva saken gjelder, og på barnets behov for å kunne utøve slike rettigheter selv. Et eksempel på en slik situasjon kan være når barnets foreldre ikke er tilgjengelige og barnet derfor har særlig behov for å få oppnevnt advokat. I et brev fra Barne- og familiedepartementet datert 22. oktober 1993 fremgår det at departementet mener at adgangen til å innvilge yngre barn partsstatus må forstås slik at fylkesnemnda ikke bare kan innvilge disse barna partsstatus i saker som allerede er brakt inn av andre. Nemnda kan også gi partsrettigheter dersom saken bare ønskes prøvet av barnet. Fylkesnemndsutvalget slutter seg til de vurderinger som er gjort av Barne- og familiedepartementet med hensyn til yngre barns partsstatus.
I tillegg til reglene om partsstatus har barnevernloven § 6-3 første ledd en regel om at barn som er fylt syv år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. I annet punktum sies det at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.
Fylkesnemndsutvalget foreslår disse reglene om partsstatus og uttale- og informasjonsrett videreført uten realitetsendringer i Lov om barne- og sosialnemndene § 10.
For saker etter sosialtjenesteloven er det gitt bestemmelser om barns rettigheter under saksbehandlingen i samme lov § 8-3. Barn under 18 år ”skal tas med på råd når barnets utvikling og modning og sakens art tilsier det”, og barn over 12 år har partsrettigheter når de ”forstår hva saken gjelder”. Dersom saken gjelder tiltak overfor rusmisbrukere under 18 år skal vedkommende barn alltid regnes som part. Fylkesnemndsutvalget finner at det verken er nødvendig eller hensiktsmessig å ha ulik regulering av barns partsrettigheter og uttalerett i henholdsvis barnevern- og russaker som behandles av barne- og sosialnemnda. Det foreslås derfor en felles regulering for saker i nemnda bygget på barnevernlovens regler. For partsstatus innebærer dette ingen endring for russakene. De saker etter sosialtjenesteloven som behandles av barne- og sosialnemnda gjelder tiltak overfor rusmisbrukere, og da følger det av sosialtjenesteloven § 8-3 at barnet tiltaket gjelder alltid har partsrettigheter. Fylkesnemndsutvalgets forslag viderefører denne regelen.
For spørsmålet om uttalerett innebærer den felles reguleringen at alle barn over syv år har rett til å uttale seg. Etter sosialtjenesteloven er det ikke angitt noen aldersgrense for barnets uttalerett. Dersom rustiltaket ikke gjelder vedkommende barn vil barnet neppe ha uttalerett, jf formuleringen ”gjelder ham eller henne” i Fylkesnemndsutvalgets utkast til lovbestemmelse. Den felles reguleringen av spørsmålene om partstatus og uttalerett vil dermed ikke medføre noen realitetsendringer for barns stilling i barne- og sosialnemnda i russakene etter sosialtjenesteloven.