Kan foreldre våge å søke hjelp når et barn får problemer eller gjør hjelpen bare vondt verre, samtidig som man risikerer å miste barnet? Et veldig aktuelt spørsmål nå når omfattende endringer av barnevernloven er ute på høring.

Bakgrunn:
Etter en vanskelig vår med sykdom, dødsfall og flere ulykker i nær familie flyttet vår familie med tre barn i sommer fra Bergen til Bærum. Vi oppfatter oss som konforme, ressurssterke og velutdannede foreldre som jobber som klimaforsker i et forsikringsselskap og rådgiver i et departement. Vi har vært og er en normal og velfungerende familie.

I sommer oppdaget vi at vår datter spiste mindre og mindre, ble irritabel, og tålte lite av søsknene sine. Hennes adferd forverret seg fra dag til dag og vi søkte derfor hjelp hos BUP i Bærum hvor vi hadde et par samtaler i august. Etter trusler om selvmord ble hun henvist av fastlege og innlagt på Rikshospitalet hvor hun etter en uke og ble diagnostisert som depressiv, suicidal og med spiseforstyrrelser. Hun ble sendt videre til UK ved Ahus i Lørenskog til en avdeling for spiseforstyrrelse for jenter mellom 13 og 18 år. På grunn av alderen (11 år) måtte alltid ha en av foreldrene til stede.

Etter et par uker på UK ble det konkludert at vår datter er helt frisk mens familien er syk, og det resulterte i at hun ble plassert hos en besøksfamilie og foreldrene får nå se henne to timer per uke med personell fra barnevernet til stede. Dette er ydmykende og neppe til det beste verken for barnet eller familien ellers. Det er også stor sannsynlighet for at hun fortsatt trenger psykisk hjelp. Så sent som 13. oktober fikk vi brev fra en psykiater på Rikshospitalet at "Min vurdering er at [jentas navn] har behov for behandling innenfor psykisk helsevern" på individuell basis men at Rikshospitalet kun kunne utrede henne (som de gjorde i august) og at hun må få hjelpen lokalt.

UK lovet å søke henne og familien inn på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri på Sogn. En måned etter utskriving fra UK fikk vi et brev der Sogn etter opplysninger fra psykologen ikke vil ta i mot verken barnet eller familien mens barnet er under omsorgsvurdering av barnevernet.

For noen måneder siden ville vi aldri ha trodd at vi noen gang ville trenge å få kontakt med verken psykiatri eller barnevernet.

Vår sak illustrerer flere tema:

- Mangelfullt tilbud til barn i psykiatrien.
- Den enorme makt psykologer i systemet har til å konkludere på et spinkelt grunnlag og motarbeide familien til den enkelte pasient i stedet for å hjelpe.
- Begrensede muligheter til ny nøytral vurdering innen psykisk helsevern og i forhold til barnevernet.
- Et barnevern som ignorerer og støter ut familien som beste behandling for barn med psykiske problemer.
- Et barnevern som motarbeider familien istedenfor å spille på lag med den slik at dem som kjenner barnet best blir trodd og hørt.
- Forslag om å involvere storfamilien ble ignorert selv om barnet selv ønsket dette.
- Foreldres rettssikkerhet blir ikke ivaretatt og foreldre blir umyndiggjort.
- En selvoppholdende barnevernindustri som koster enorme summer - løsninger som involverer familiene er kanskje både billigere og bedre.
- Mens mange barn virkelig har behov for hjelp fra barnevernet bruker barnevernet energi på et barn som egentlig trenger hjelp innenfor psykisk helsevern med familien som støtte.
- Foreldre får bare to valg i forhold til barnevernet tvungen frivillighet eller tvang.
- Et sint barn på 11 blir tatt mer på alvor enn voksne mentalt oppegående og velutdannede foreldre.
- Barnevernet bruker veldig lang tid på å hente inn opplysninger som eventuelt kan støtte foreldrenes syn (lærere, barnehagepersonell, fastlege, slekt).

Vi har i hele prosessen hatt et godt samarbeid både med fastlege, Rikshospitalet, advokat og familieterapeuter og følt at vi har gjort det vi burde som ansvarsfulle foreldre.

Det var på UK det skar seg, spesielt fordi psykologen verken forstod foreldrene eller datteren. Hovedkonklusjonen var at mor er dominerende og far er feig og ikke tør si imot, datteren er den eneste som nå tør si imot. Det at vi måtte flytte fordi mor fikk ny jobb og at vår datter var mer imot flyttingen enn vi forstod ble overført til livet som helhet. Psykologen tolket pasienten sine problemer som om at familien er årsaken til problemene istedenfor å fokusere på hvordan familien kan lære å leve med og forstå en psykisk nedbrutt og veldig sint datter. Datteren beskrev kaos i familien og mye hyling og skriking, men det var bare hun som hylte og skrek og følte at alt var kaotisk. En lang liste av annet som gikk galt i forhold til UK er utarbeidet.

Etter tre uker på UK med lite informasjon om fremgang, planer og opplegg for datteren uttrykte vi misnøye og foreslo å ta pasienten på turer hjem (med miljøterapeuter). Psykologen misforstod og trodde vi ville kidnappe henne fra sykehuset. Dette førte til en bekymringsmelding til barnevernet, som er full av faktiske feil, men som barnevernet likevel tok og tar seriøst.

Psykologen har senere sendt en epikrise og rapport om hvor dårlig familie han tror vi er. Barnevernet tror på psykologen. I beredskapshjemmet fortsatte vår datter å ha de samme problemene som psykolog og barnevern bare trodde hun hadde når hun var sammen med familien. Nå etter 5 uker i besøkshjem er hun fortsatt ikke like tynn, men sinnet mot familien ser ut til å ha lagt seg.

I en rapporten på 6 sider til barnevernet fra UK antar psykologen at:

- Familien er uegnet til å ta foreldreansvar.
- Moren har vært psykisk syk i mange år (hun har muskelsmerter og lettere flyskrekk etter å ha mistet mange venner i en flyulykke).
- Det er en familie med maktmissbruk, tvang og grov omsorgssvikt.

Psykologen brukte ikke tid til å hente inn andre opplysninger om familie enn noen vage beskrivelser fra en sint jente. Han spurte heller ikke foreldrene om sannhetsgehalten i hennes beskrivelser. Barnevernet tør ikke å innrømme at de kanskje tar feil i saken. Vi får nå flere og flere uttalelser fra lærere og barnehagepersonell som støtter vårt syn på saken men tiden bare går og går. Det store spørsmålet nå er om vårt barn får feire jul med familien som hun sterkt ønsker.

Beskrivelsen av familien - spesielt moren - er så sterke og absurde at det hele minner om en en Kafka-prosess eller dårlig Hollywood drama.

Vi som foreldre går nå i familieterapi. Barnevernet mente en syk familie med syk kommunikasjon trengte det, og vi sa "ja takk". Terapien dreier seg nå i retning av å være veileding i å handtere et barn med spesielle behov noe vi kan trenge. Familieterapeutene begynner å bli kjent med oss og ser at vi er en vanlig familie som fungerer normalt og får en annen forståelse av situasjonen enn barnevernet. Bare synd at hovedpersonen ikke har fått være med i denne familieterapien.

Barnevernet vil ikke:

- Se at vi har 2 barn til som er fullstendig normale, rolige og glade.
- Prøve å forstå hvordan vår eldstedatter var frem til denne sommeren.
- Legge vekt på at datteren har opplevd noen vanskelige måneder før flyttingen - med dødsfall, alvorlige ulykker og sykehusopphold i nær familie.
- Forstå at hennes store sosiale problemer på skolen kan ha påvirket hennes forhold til familien.
- Innrømme at de hørt på en psykolog som kommer med falske anklager basert på tynt grunnlag.

Måten barnevernet jobber på tar fokus bort fra barnets og familiens vanskelige situasjon istedenfor å fokusere på å gjøre forholdet mellom foreldre og barn så godt som mulig.

Vi har nå engasjert en advokat til å ta all kommunikasjon med BV. Men maktapparatet er så sterkt, lite åpent; og fullt av løgner, feil og beskyldninger at dette burde legges frem for hele det Norske samfunnet. Den 11. november overtar barnevernet omsorg for barnet vårt for godt. Alt bygger på en absurd konklusjon av EN ENESTE psykolog, alle andre uttalelser som ble hentet inn fra BV som støtter familien (lege, skole, barnehage, intervju med familiemedlemmer) blir ignorert.

Hver eneste gang, griper fortvilelsen tak i meg. Avmakten, raseriet, det umulige har skjedd, - igjen. Mine tanker går til alle i familien, og vit, dere er ikke alene. Tusener har opplevd og opplever det samme som dere.

Dette var kjempetrist å høre.Det er så grusomt med et barnevern som gjør et slikt overgrep mot familien.Og ikke kan barnevernet gjøre noe bedre.Di bare gjør alt mye vanskeligere for dere og deres datter.

det er mange her som har det som dere.Og i påvente av ny barnelov vetes bare overgripene på familien å øke.Formålet med forumet er å få lagt ned barnevernet.

Har dere tips om en god advokat? Vi har en veldig hyggelig og engasjerte dame - Hildur Strømshaug - men hun snakker ganske lavt, er veldig, veldig tålmodig med systemet (hun sier hun har erfaring) og hun godtar alt barenvernet sier, føler jeg, på en ymyket måte. Jeg selv er veldig sterk, resurssterk, lite diplomatisk, men ærlig og rett frem - kan ikke sitte og vente - og se at min datter får skade av å bli holdt unna medisinsk hjelp og familien sin. Hun går fortsatt ned i vekt (hun har en BMI av 13!!), også når BV forteller at hun spiser mer og mer, og hun er ikke blitt bedre sine depressjoner. Må hun først ta livet sitt før noen reagerer? Hva slags senskader vil hun få? Hun var superflink - hoppet over ett klasstrinn og var fortsatt best - og nå - med depressjon og spiserforstyrrelse tar hun samme klassetrinn en gang til - og syns det er veldig vanskelig - ting hun har lært og har kunnet tidligere perfekt.

Hvor er Østlandets beste barnevernsadvokat? Vi får nok dekket bare den første vi har, men en til - en sterk og erfaren - kan vel ikke være skadelig? Tar gjerne opp lån for å finansiere det - familien og datteren er viktigst i livet.

Jeg blir så forbannet på det "systemet"!

Jeg har selv en datter som er på god vei til å utvikle spiseforstyrrelser. Hun er plassert i fosterhjem og problemene kom etter avslag på å få komme hjem til mamma, i tingretten.

Den advokaten du beskriver kan du bare sparke. Du trenger ikke en sjelesørger nå. Du trenger en som kan kjempe kampen for deg.

Tips om advokater. Vel. Jeg tviler sterkt på at det finnes noen advokat som ikke er innenfor "systemet" på en eller annen måte. Det er så mye kameraderi. Men det vil du nok snart oppdage selv.

Bor du på østlandet, så kan du også ha en advokat fra Oslo.

Å hvis din datter er 15 år eller eldre, har hun rett på egen advokat.

Dermed får du dekket utgifter til 2 advokater.

Men sørg for ay di er flinke til å samarbeide seg i mellom. Di skal jo så å si kjøre samme sak, sammen.

Å husk å sjekke dem opp mot svartelisten Ingen som står oppført der er å anbefale.

Lykke til i kampen for sannhet og rettferd!

_________________
Jeg fører ingen krig.
Det er det Fredrikstad kommune v barneverntjenesten som gjør.
Jeg forvarer det som er rettmessig mitt.
Det er kun jeg som har båret mine 4 barn under mitt hjerte i 9 mnd, for så å sette dem til verden.
Jeg krever å få tilbake mitt liv, som Fredrikstad kommune v barneverntjenesten urettmessig har fratatt meg.

Altfor mange advokater tror de skal være foreldrenes sjelesørger og trøster. De forstår ikke at deres jobb er å kjempe uavlatelig med nebb og klør, mot barnevernet, for å få barnet hjem. Å samarbeide med barnevernet er fånyttes, de skjønner kun ett språk: Trusler, angrep og makt. (De er ganske redde for søksmål - nå eller senere).

Desverre tenker mange advokater mere på sin fremtidige karriere i kommuner eller domsvesen, enn de tenker på det ansvaret de har i dag. Videre er det helt nødvendig at advokaten er sterkt følelsesmessig engasjert i saken, - på din datters og deres vegne. Alvheims 10 råd mot barnevernet en god rettesnor.

Hvis dere trenger en sjelesørger, gå til en prest eller lignende. Det er fint mulig, hvis en har penger/låner penger, å bruke en advokat et annet sted i landet. Mail og telefoner er gratis, reiser koster. Jeg satt heller på gaten og tigget enn å se barnet mitt gå til grunne under barnevernets "omsorg".

Kast ikke bort tiden på tålmodige advokater. Som sagt, barnevernet skjønner bare ètt språk. Raseriet er den beste hjelpesvenn når en står i sitt livs krig.

Dette er det "alle" tror når barnevernet banker på.
"Min sak" er spesiell på den måten at "Barnevernet" ikke har noe å gjøre hos oss, men hos "noen" andre har de det..............
Ikke for å fornærme tertnes eller noe, men dette gjentar seg gang etter gang etter.....

Du sier ikke noe om når saken var oppe for fylkesnemnden, men dersom dere tapte i første runde bør dere selvfølgelig fremme sak for tingretten.
Det kan være et bra tidspunkt å bytte advokat.

Deres historie viser med all tydelighet at "barnevernet" nå er i ferd med å sikte seg inn på middelklassens barn. Det er ikke lenger barn av fattige og rusmisbrukere som "trenger hjelp" av "vernet". Nå er det de ressurssterkes barn som skal tvangsflyttes over i fosterfengslene.

Mange tror at det nytter å samarbeide med "vernet", men i virkeligheten er det bare én vei ut av uføret: total krieg. I likhet med Winston Churchill kan jeg ikke love dere annet enn blod, svette og tårer i årene fremover. Velkommen til "barnevernet".



Det er slikt folk sier for å fremstå balanserte, i motsetning til alle de "ekstreme". (det er oss på r-b-v, det) Det er ingen barn som har behov for hjelp fra overgriperne og barnemishandlerne i det såkalte "barnevernet". Det har nemlig ingen hjelp å tilby. "Barnevernet" er et kontroll- og overvåkningstiltak, ikke en servicestasjon.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Tertnes skriver at mange barn har behov for hjelp av barnevernet.Det kan tenkes der finns barn som trenger hjelp.Men det såkalte barnevernet er ikke di rette og mest kompetente til å hjelpe barn.da barnevernet er totalt uforstandig i sine avgjørelser.Og værst av alt det er det at barnevernet bare gjør alt mye værre for barn.Og di rett og slett ødlegger barns liv.Barn trenger sine foreldre .adskillelse fra sine foreldre er svært skadelig for barn.

Så barn trenger aldeles ikke hjelp av barnevernet.Men skal være enig i at der finns barn som trenger hjelp.Og ergo familien hjelpen skal ikke bestå i å røve det kjæreste barn har i fra dem.Nemlig foreldrene.

Legger til at din sak er slettes ikke spesiel, det er mange og di fleste som ikke fatter hvorfor i alle dager skal di ta barna fra akkurat meg.

Svært mange som kommer inn har den holdningen at deres historie er så spesiel.Men her finns mange urettmessig behandla sjeler.Hvem som skal hjelpe der noen måtte trenge hjelp er ens familie slekt og venner.

Og di som vil kan tro på at Jesus kan hjelpe.

Nei, nå mener ikke jeg at min sak er spesiell. Skulle ha skrevet det litt bedre og satt på noen flere tegn. Jeg hadde bare ikke tid fordi forumet hadde fullt opp av lesestoff for meg siden Turid har vært så produktiv....

Produktiv er jeg på flere plan har født elleve barn og et mista jeg i magen .Tolv svangerskap.Maura er kjent for å være arbeidsom.Og man trenger slettes ikke lese alle innlegg.Det gjør ikke jeg.Man leser der man vil og skriver der man vil.Det er godt å vite at du ikke mente at noen treng barnevernet ,men ikke du.Barnevernet er jo overgripere og hvem trenger det? Og ingens sak er spesiel her.Her er ofre for barnevernet i mengder.

Å ha mange barn er en velsignelse. Skulle ønske flere ville være åpne for at det er lov å velge selv om en vil ha mange eller få barn - slik det nå ser ut skal alle ha bare 1,85 barn og ikke en promille mer.........

Ja, Turid, dessverre er vi alle offer for barnevernets iver etter å få utløp for sine egne frustrasjoner ved å ta andres barn og samtidig berike seg selv og sine eventuelle venner på skattebetalernes surt ervervede skillinger, penger som kunne gått til barnefamilier som sliter både fysisk og psykisk pga. dårlig økonomi.

Jeg og mine barn er ferdig med "BV" sak nr. ? i løpet av 7 år og er klar til å gå løs på en del skrivearbeid som skal publiseres rundt omkring i landet i vinterens løp..

Nå har man jo rett til å bestemme selv hvor mange barn en vil ha. Men helt sant som du skriver at det kan se ut som om man bare får lov å ha et par barn.

Barnevernet plukker jo gjerne ut noen barn av en familie om di syns di har for mange. Barn har jo svært god glede og nytte av hverandre da.

Det er bra du skal bruke vinteren til å berike andre med dine erfaringer. Man trenger fleres synspunkter tanker og erfaringer på banen. Sammen kan man gjøre det bra. Med alle di forskjellige ting man har å opplyse og erfart.
Kunnskap og hva det måtte være.

Fokus er i alle fall felles kamp mot barnevernet.

Etter hva som blir opplyst, så minner mye av dette på et barns sorgreaksjon, ble hun henvist til en sorggruppe for barn??

Takk for ideen om en sorgegruppe - visste ikke en gang at sånne ting fins for barn. Hun har sorger - og sinnhet, fordi vi etter mange triste hendelser også flyttet østover. Hun tror fortsatt at Mamma har overkjørt familien og bestemte at alle MÅ flytte og at pappa ble tvunget til å flytte også. Det er nok vanskelig å forstå for en 11-åring at Mamma - etter to år som ulønnet forsker endelig fikk en drømmejobb, en jobb som Pappa støttet henne til å takke ja på det allersterkeste. Hun har en trauma, kompleks sammensatt, som gjorde at hun sluttet å spise. Men da trenger hun psykiatrisk behandling og ikke tatt bort fra familien!!!!!!