It is currently Mon Nov 20, 2017 4:46 am



Post new topic Reply to topic  [ 1 post ] 
Author Message
 Post subject: Polanski om adskillelsen og overgrepene under krigen
PostPosted: Fri May 02, 2008 4:44 am 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6142
Location: Oslo
  
Redd Våre Barn
2 mai 2008



Polanski om adskillelsen og overgrepene under krigen

Av Marianne Haslev Skånland

*

I 2002 kom filmen Pianisten, spilt inn i Warszawa, basert på selvbiografien til den polsk-jødiske musikeren Wladyslaw Szpilman. Han gjennomlevet som ung voksen nazistenes jødeforfølgelse i Warszawa.

Regissør er den kjente filmskaperen Roman Polanski. Han er, ifølge hva man kan lese, en særdeles broget figur med et broget liv. Det han forteller om filmen, har imidlertid et svært realistisk og ekte preg. Det har også filmen selv. Polanskis sjefsfotograf Pawel Edelman sier: "Vi innså at det måtte bli en stille film, lavmælt kamera-arbeid, lavmælt lys-teknikk. ... Ingen tekniske triks, ingen briljering."

Roman Polanski opplevet mye av det samme som Szpilman. Også han er polsk jøde. Han ble født 20 år senere enn Szpilman og var barn under krigen. Han lyktes i å rømme fra ghettoen i Krakow, først til en familie i byen, og så videre til en bondefamilie ute på landet, hvor de levet nærmest på middelaldersk vis.

DVD-utgivelsen av filmen har verdifullt ekstra materiale om både filmingen og filmens innhold, og om hvordan Polanskis egen opplevelse av krigen har satt sitt preg på filmen. Hans kostymesjef Anna Sheppard sier: "Roman husker. Og han har et helt klart bilde i minnet av bestemte ting." Scenograf Allan Starski: "Min stil – jeg prøver alltid å være meget autentisk, men i denne filmen er det helt spesielt fordi Roman husker det og han husker det virkelig veldig godt."

I et langt intervju forteller Polanski og flere av medarbeiderne interessante ting. Barnevernsofre som har tenkt en del over sin families liv under barnevernet og over hvordan etatens personell oppfører seg, vil trolig se paralleller. Det gjelder båndene mellom barn og foreldre som tvinges fra hverandre, det gjelder hvordan overgriperne selv filmer sine ofre (jf barnevernets Marte Meo-"metode"), hvordan medløpere gjør hva som helst for å holde seg inne med makthaverne, hva slags mennesker som blir overgripere, at det er viktig å vise enkeltsaker utførlig, og det gjelder hvordan man overlever når man har vært offer for slike grusomheter.

(Oversettelsene nedenfor er mine. MHS)

*


Om nazistenes ødeleggelse av hans familie sier Roman Polanski:

"Hele min familie ble drept. Min far overlevet, overlevet en meget hard konsentrasjonsleir, Mauthausen i Østerrike. Jeg snakket nesten ikke med min far om den tiden, men av og til kom vi inn på det emnet, og dette er den erfaringen jeg har gjort:

Den styrken som hjalp ham til å overleve, er det at han ville se meg igjen. Han visste at han hadde et barn utenfor leiren. Og han ønsket desperat å se Tyskland falle sammen. Jeg var barn og jeg ville leve, jeg ville gjense mine foreldre. Av alle mulige former for lidelse var dette den største: adskillelsen fra foreldrene. Jeg tror at for barnet er dette det tristeste og det mest tragiske. Det å ha det ukomfortabelt, sult, hva som helst – det er absolutt underordnet. Men å lengte etter å få se min far komme gående mot meg i sneen, det var den virkelige sorgen. Å lengte etter å få gjense min mor, som var den første som ble tatt."


Om nazistenes egen dokumentasjon av hva de gjorde:

"Du studerer filmene – arkivene – og det er mengder av dem – fotografier. Og dette er meget hardt, og det er best å ha med deg noen du vil gå igjennom denne mentale eller moralske, eller hva du nå vil kalle det – psykologiske prøvelsen, sammen med. Ronnie Harwood [Polanskis manus-forfatter] er den ideelle mann for det. For det første har han stor humoristisk sans. Og alt jeg kan huske er at vi pleide å le hele tiden. Det var virkelig moro. [Muligens hysterisk latter? Det er en ikke ukjent reaksjon i vanlige kinosaler når groteske, tragiske scener vises, for eksempel av utmagrede konsentrasjonsleirfanger. MHS] Men noen ganger hadde han eller jeg tårer i øynene, vi var virkelig rystet.

Noe jeg har registrert ved å gå igjennom disse arkivfilmene og fotografiene, hvor du kan se de forferdeligste ting, er at når du ser det på lerretet så kommer du noen ganger skjelvende ut, men du har glemt én ting: at det må ha vært noen bak kameraet, som faktisk filmet alt dette skrekkelige, som tok fotografier av alle disse greiene. Folkene som gjorde det, var tyske nazister. .... Men i arkivmaterialet kan vi til og med se tyske team som filmer, så det må altså ha vært mer enn ett filmteam som gjorde opptak. Og de arbeidet med – med bravur, med intens begeistring, eller også gjorde de opptak fullstendig kjølig, som dokumentasjon for sine militære formål. Det er vanskelig for meg å fatte det, men noen av disse scenene er til og med regissert teater. De filmet sitt mesterverk, faktisk."


Om jøder som ble innsatt av nazistene som nazistenes redskaper:

Gene Butowski, en av filmens produsenter, sier:
"Det som gjorde fryktelig sterkt inntrykk på meg var scenen der familier blir jaget i flokk fra "omlastingsplassen" og lange rekker av dem ble stuet inn i kuvognene for å kjøres til gasskamrene. Og den vonde scenen, de siste blikkene. Farens, morens, hvordan de blir skjøvet inn .... og hvordan de blir jult opp. Fordi jeg visste nøyaktig at dette var slik som min familie hadde blitt sendt av gårde. Og jeg ble virkelig rystet. Det var så realistisk, til og med ondskapen til den jødiske militsen, som var så ivrige etter å hjelpe tyskerne fordi de håpet at det ville redde dem fra å dø selv – hvilket det til slutt ikke gjorde – men de var så ivrige etter å behage herrene slik de dengte løs på sitt eget folk og skjøv og puffet dem inn i kuvognene – for å gjøre nazistene fornøyd ..."


Om nazistene, og om skuespillerne som spilte rollene som tyske offiserer/nazister:

Polanski:
"... og så, da vi hadde filmfremvisning og jeg så dem [skuespillerne] uten kostymer, håret noen ganger helt blondt, bleket, med øreringer, briller, sjarmerende, intelligente, sympatiske, virkelig skjønne mennesker. Og det var et sjokk for meg, for jeg tenkte at de folkene som vi så under krigen, som utførte de mest foraktelige av handlinger, de kunne ha vært kledd og se ut som de skuespillerne jeg så. Det var en innsikt, faktisk, innsikten at hvem som helst er i stand til hva som helst på et gitt tidspunkt i historien."


Om betydningen av nettopp å beskrive enkeltsaker utførlig:

Adrien Brody, som spiller hovedrollen som Szpilman, sier:
"Det som er fantastisk med denne historien er at den ikke gir et generelt perspektiv på hendelsene, men fokuserer på én manns kamp, én manns styrke gjennom det hele."


Livet videre:

Om Szpilmans liv sier Polanski:
"Det er meget vanskelig å avgjøre hva som gjør at noen kan overleve mord. Jeg tror musikken hjalp ham veldig, at viljen til å sitte ved pianoet igjen, i en stor konsertsal, definitivt var et motiv som hjalp ham til å overleve.

Det som står ditt hjerte nærmest er naturligvis følelsesmessige bånd til dine nærmeste, til din familie. Og han håpet utvilsomt å se dem igjen selv om han hadde blitt fortalt at de var sendt i døden. Du tror ikke på det ett hundre prosent; der er alltid en liten gnist av håp. Men når du har fått vite at familien er død, hva lever du for? Du lever for noe som er din lidenskap. Og derfor tror jeg at musikken spilte en kolossal rolle i det at han overlevet."

*


--------------------------
Om filmen:
The Pianist (2002 film)
Wikipedia

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
Post new topic Reply to topic  [ 1 post ] 

Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 0 guests


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum

Search for:
Jump to:  
cron
Theme designed by stylerbb.net © 2008
Powered by phpBB © 2000, 2002, 2005, 2007 phpBB Group
All times are UTC [ DST ]