FNV-2007-129-OST

--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Fylkesnemnda for sosiale saker Østfold - vedtak.
DATO: 2007-08-21
PUBLISERT: FNV-2007-129-OST
STIKKORD: Omsorgsovertakelse av tre barn på hhv. 14 1/2, 13 1/2 og 12 1/2 år hjemlet i barnevernloven §4-12 bokstav a.
SAMMENDRAG: Plassering i fosterhjem. Hvert av barna har spesielle behov. Mor ble først somatisk syk, pådro seg en hjerneskade i forbindelse med behandlingen, og fungerte svakt. Mange hjelpetiltak prøvd, det ble funnet nytteløst å prøve enda flere. Uttalelse om vektleggingen av utsagn fra så store barn som disse. Far, som har vært perifer, ble gitt en større rolle enn før overfor barna.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12),

SAKSGANG: Sak nr. 07-0129.
PARTER:
FORFATTER: Fylkesnemndsleder: Wendy Bell. Ett fagkyndig medlem og ett alminnelig medlem.

Henvisninger i teksten: lov-1992-07-17-100-§4-14 (Bvl §4-14), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1), lov-1992-07-17-100-§4-4 (Bvl §4-4), lov-1992-07-17-100-§4-6 (Bvl §4-6), lov-1992-07-17-100-§6-3 (Bvl §6-3), lov-1992-07-17-100-§7-4 (Bvl §7-4)


--------------------------------------------------------------------------------






Begjæring om omsorgsovertakelse av tre barn: jente på 14 1/2, GUTT PÅ 13 1/2 OG GUTT PÅ 12 1/2 ÅR (Sak nr. 07-129)



Klage over akuttplasseringsvedtak (sak nr. 07-156)



Saken gjelder:

Ved saksfremlegg datert 21. juni 2007 har NN kommune v/ barneverntjenesten fremmet sak for fylkesnemnda for sosiale saker i Østfold. Det er begjært omsorgsovertakelse av tre barn:

« Storesøster » født xx.xx.1992, « Mellomstebror » født xx.xx.1994 og « Lillebror » xx.xx.1994. Saken, som har sak nr. 07-129 i fylkesnemnda, ble fremmet ved « kommunens advokat ».

Barna ble akuttplassert i hvert sitt hjem den 15. mai 2007. Plasseringen ble påklaget til fylkesnemnda, og klagesaken er blitt forent med omsorgsbegjæringen.

Det er mor, ..., som har hatt den daglige omsorgen for barna siden 1998 da det ble brudd mellom henne og barnas far. Ved brev datert 3. juli 2007 oppnevnte fylkesnemnda « mors advokat » som prosessfullmektig for « mor ».

Faren til barna, ..., har etter avtale med mor del i foreldreansvaret for barna. Ved brev datert 3. juli 2007 oppnevnte fylkesnemnda « fars advokat » som prosessfullmektig for « far ».

Barna vurderes som i stand til å danne seg egne synspunkter. Ved brev datert 4. juli 2007 oppnevnte fylkesnemnda « barnets talsperson » som talsperson for barna, jfr. lov om barneverntjenester §6-3 jfr. §7-4.

Tilsvar fra « mors advokat » forelå den 23. juli 2007. Mor opprettholdt sin klage over akuttvedtaket gjort den 15. mai 2007. Hun motsetter seg en omsorgsovertakelse av barna og bestrider at vilkårene i §4-12 er oppfylt. Ved innledningen til forhandlingsmøtet trakk mor likevel klagesaken fra behandling i nemnda. Hun ber om at nemnda kommenterer situasjonen i forbindelse med akuttplasseringen av barna.

Tilsvar fra « fars advokat » forelå den 12. juli 2007. Far er enig i at omsorgen for barna tas fra mor. Far er ikke enig i beskrivelsen som er gitt i sakens dokumenter av han som far, eller i kommunens forslag om at han ikke skal ha samvær med barna etter en omsorgsovertakelse. Han reiser krav om jevnlig samvær med alle tre barna.

Rapport fra barnas talsperson forelå den 13. juli 2007. Barna er for tiden plassert i hvert sitt hjem, og talspersonen snakket med dem hhv. den 6. juli (« Storesøster »), den 9. juli (« Mellomstebror ») og den 10. juli (« Lillebror »). Alle tre barna ga hver for seg uttrykk for et ønske om å bo hos moren. Ingen av barna ønsket samvær med faren.

Forhandlingsmøte i saken ble avholdt den 31. juli, og den 1. - 3. august 2007. Tilstede var partene med deres respektive advokater. Det fremkom ikke innsigelser mot fylkesnemndas sammensetning eller merknader til sakens fremme. I tillegg til at partene avga partsforklaring ble det avhørt 10 vitner. Det vises for øvrig til møteprotokollen.

Fylkesnemnda hadde møte uten partene til stede den 3. og den 21. august 2007.



Nærmere om sakens bakgrunn

Barneverntjenesten ble kjent med familien våren 1998 da « Mor » tok med seg sine tre barn og flyttet fra deres far i « Midt Norge » til krisesenter « et sted i Østfold ». Mor hadde vært på krisesenter også tidligere, men hadde gjenopptatt samlivet med far etterpå. Denne gangen var bruddet endelig. På krisesenteret fortalte mor om et samliv med « Far » preget av alkoholmisbruk og vold. Mor redegjorde for at far utøvde vold både mot henne og mot barna. Mor oppga følgende eksempler:

- Far ristet barna i beina for å få dem til å være stille mens de var spebarn.
- Far slo barna på baken så merker etter ring har sittet igjen.
- Dersom barna ikke adlød faren ble de som avstraffelse satt i kalde, mørke skap eller lagt oppå skapet hvor de måtte være i 1 - 1 1/2 timer.

Mor fortalte at «Storesøster» trøstet de yngre barna. Hun holdt brødrene for ørene/øynene når de var redde og sa at det går over.

Barneverntjenesten i NN kommune satte inn avlastning som fungerte frem til skole - barnehagestart. Deretter fikk Lillebror og Mellomstebror hver sin 100% plass i barnehage. «Storesøster» fikk 50% plass på SFO.

I den første undersøkelsessaken som ble avsluttet i februar 1999 anga barneverntjenesten at «Mor har god omsorgskompetanse, men det at hun har levd i et voldelig samliv har vært til hinder for utøving av denne omsorgskompetansen ». Om barna ble det bemerket at de alle viste engstelig atferd i forhold til « øl/vinflasker, høy musikk, brå bevegelser, høye stemmer, uforutsigbare situasjoner ». Både « Mellomstebror » og « Lillebror » hadde en forsinket språkutvikling.

Det foreligger en rapport fra PPT om « Lillebror » datert 23. mars 2000. Det fremgår av denne at « Lillebrors » språkforståelse var omtrent to år forsinket på det tidspunktet. Hans talespråk var omtrent et år forsinket. Han hadde store uttalevansker og var vanskelig å forstå for folk som ikke kjente han fra før. Det ble anbefalt utsatt skolestart for « Lillebrors » del.

Det foreligger også en rapport fra PPT om « Mellomstebror » utarbeidet i mars 2000. Også han viste en forsinket språkutvikling og lå ca. et år etter andre på samme alder. Han stammet når han var engstelig eller utrygg. I likhet med broren var han i behov av generell språkstimulering.

I desember 1999 fant barneverntjenesten i NN kommune å kunne avslutte barnevernsaken om « Storesøster ». Saken om « Lillebror » og « Mellomstebror » ble avsluttet i februar 2001.

Etter bruddet mellom mor og far var det i en periode ikke samvær mellom far og barna. Samvær ble imidlertid gjenopptatt i 1999, og skjedde forholdsvis regelmessig frem til tidlig i 2002. Under forhandlingsmøtet ble det opplyst at foreldrene klarte å samarbeide rimelig bra om samværet. Mor kjørte barna ca. halveis til far hvor han tok imot dem og kjørte dem hjem til seg. Besøkene var med overnattinger.

I februar 2002 ble barneverntjenesten kontaktet av « Mors » bror .. . Mor hadde fått en svulst på hjernen og måtte opereres akutt. Barna var plassert hos en bekjent av mor, ... . « Fostermor » ble godkjent og barna bodde der mens mor var på sykehuset fra februar til april 2002. Svulsten var godartet og operasjonen var vellykket. Barna flyttet så hjem til mor, men dagen etter hjemføringen måtte « Mor » legges inn på ny på grunn av et skremmende epileptisk anfall. Barna ble igjen plassert hos « Fostermor » og ble boende der frem til november 2002. Etter at barna flyttet tilbake til mor fungerte « Fostermor » som besøkshjem for dem. « Storesøster » sluttet i besøkshjemmet i 2004, men guttene fortsatte å gå til besøkshjemmet hos « Fostermor » frem til våren 2007.

Mor har mottatt medisiner for epilepsi siden hun fikk diagnosen i april 2002. Medisineringen har ikke vært enkel, og medisinene har i seg selv gitt en del sidevirkninger av negativ karakter. I februar 2004 ble mor innlagt for nedtrapping av medisiner. Det ble iverksatt en avlastningsordning slik at « Avlaster » bodde sammen med barna i deres hjem mens mor var innlagt. Da mor måtte innlegges på NN sykehus i mars 2006 ble barna på ny plassert hos « Fostermor » som fosterhjem. I et brev fra spesialist i indremedisin og fordøyelsessykdommer NN skrevet i mai 2006 står det bl.a.: « Som konklusjon vil jeg nok si at hennes sykdom og medikasjon påvirker henne som omsorgsperson i negativ retning, men i hvor stor grad er vanskelig å vurdere. Det fremgår av brevet at « Mor » tar generelt sederende medisin i tillegg til tre ulike typer antiepileptisk medisin, for å holde seg anfallsfri. Det fremgår videre at hun fortsatt har nevrologiske symptomer som skjelving og talevansker som følge av sin sykdom.

Under forhandlingsmøtet i fylkesnemnda ble det bl.a. lagt frem en epikrise fra mors sykehus opphold i mars 2006. Mor hadde selv ingen hukommelse på at hun var innlagt i 2006 og sto ved at hun blir stadig bedre og at hun ikke hadde hatt epileptiske anfall siden 2004. Det fremgår av epikrisen at innleggelsesgrunnen var « redusert allmenn tilstand og en økende hyppighet av epileptiforma anfall og nedsatte motoriske ferdigheter. » Medisineringen hennes ble endret i løpet av oppholdet.

Nemnda ble også forelagt en nevropsykologisk rapport datert 20.12.05. Fra rapporten gjengis her konklusjon og kommentar:

Konklusjon: Pt er en 50 årig kvinde, hvis udseende virker betydeligt ældre, hun har gennem 3 år oplevet at blive slået i hovedet næsten på daglig basis (børnene blev også mishandlede). Den neuropsykologiske undersøgelse viser en betydeligt nedsat verbal indlæring og hukommelse. Den verbale genkendelse er stærkt præget af interferens. Den visuo-spatiale indlæring og hukommelse er i nederste del af normalområdet ligesom figurgenkendelse. Der ses visuokonstruktioenelle deficits. Tænkning og abstraktion ligger i nederste del af normal området. Ordgenerering ligger under normal området i begge modaliteter. Interferens ratio ligger langt under normalområdet indikerende problemer med interferens/nedsat hæmning af impuls. Der ses problemer med visuel organisation. Der ses betydelige problemer med verbal abstraktionsevne. Fin-motorisk tempo ligger langt under normalområdet. Motorisk tempo ligger lige under gennemsnittet med psyko-motorisk tempo i nederste del af normal området.
Kommentar: Der ses dermed betydelige kognitive deficits - bilateralt frontotemporalt og parietalt, hvilket er foreneligt med den demens af Alzheimers type. På baggrund af tremoren kan der være tale om en Parkinsonisme i kombination med en DAT.
Det anbefales at pt får foretaget en SPECT undersøgelse for måling af blodgennemstrømningen samt evt undersøgelse for markører for DAT.

Samtidig med at mor ble operert for svulsten i hjernen, fortalte « Lillebror », « Mellomstebror » og « Storesøster » til barneverntjenesten at de ikke ønsket å besøke sin far lenger. Barna tok opp temaet på eget initiativ da barneverntjenesten var på hjemmebesøk hos mor. Det fremgår av barneverntjenestens journal: « Ett av barna sier ordrett at han er redd for pappa ». « Pappa er slem mot « Kjæresten » når barna er tilstede, de krangler ved matbordet og begynner å slå hverandre ». « Ett av barna hadde diaré en av de siste gangene han var hos pappa, da hadde pappa tvunget barnet til å gå med bleie og spylet han med kaldt vann slik at han nesten mistet pusten ». « Barna hører far og « Kjæresten » har sex på dagtid ».

« Far » kjente seg på ingen måte igjen i at det skulle ha skjedd negative ting for barna under samvær hos ham. Han forsøkte å komme i kontakt med mor, men hun var syk og han opplevde å møte stengte dører. Han var ifølge eget utsagn fortvilt og deprimert over det som barna sa.

Det ble besluttet å innhente en sakkyndig uttalelse med sikte på å avklare « barnas ekte overbevisning rundt kontakten med far ». Psykolog NN ble kontaktet og bedt om å besøke barna i fosterhjemmet hvor de bodde for utredning av saken.

« Psykologens » rapport er datert den 29. mai 2002. Hans vurdering lød som følger:



Vurdering
Den sakkyndige er vant med å snakke med barn av forskjellig alder og i ulike livssituasjoner. Dette betyr at jeg har erfaring for å se hva som ser ut til å komme spontant fra barna selv, eller om de sier noe de er instruert til å si.
Om det ikke kommer så klart frem av notatene gjengitt ovenfor, må det sies at de er betraktelig mer farget av savn med hensyn til mor og bekymring vedrørende hennes helse, enn de er opptatt av far og forhold rundt dette med å treffe ham. Dette fremkommer mer i kroppsspråket deres under samtalene enn i ordene som sies. Jeg opplevde også tre barn som har et vist sug etter ukomplisert, vennlig voksen kontakt.
Temaet med pappa og hvordan de opplever å besøke ham er noe som presses på dem utenfra, fra meg. Når det først gjøres formidler de ganske mye. Mye mer enn det jeg hadde forventet, ut fra det faktum at jeg er en fremmed og at temaet helt tydelig er vanskelig. Jeg ser det slik at når de først formidler seg så kommer dette spontant og ikke som en følge av ledende spørsmål fra min side, eller som et produkt av instruering fra en voksen. Det tyder på at de er under et visst følelsesmessig press relatert til faren og besøkene der. De vil uttale seg.
Alle tre formidler surhet og/eller sinne hos faren som ubehagelig og en kilde til skrekk.
Guttene virker mest redde. « Lillebror » vil ikke se far mer. Det fastholder han over to samtaler.
« Mellomstebror » og « Storesøster » setter døren på gløtt ved å ønske kontakt, fortrinnsvis ved at far besøker dem med en annen voksen tilstede.
Den sakkyndige har i sum opplevd at det barna har sagt fremstår som ekte. Jeg skal ikke her ta stilling til hvorvidt enkeltheter fortalt om far er sanne. Det man må merke seg er at de formidler at kontakt med faren er en komplisert affære for dem, forbundet med angst og utrygghet. Den sakkyndige har som nevnt aldri sett far. Det får være opp til far å eventuelt spørre seg selv hvordan det kan ha seg at barna sitter med de opplevelsene de har, knyttet til ham og om det kan skyldes noe ved hans egen væremåte.
I den situasjon barna befinner seg nå og i nær fremtid, vil de oppleve utrygghet med hensyn til morens sykdom og det uvisse med hensyn til når de kan bo sammen igjen. De trenger så mye ro rundt seg selv som det er mulig å gi dem. Om man har hensynet til barnas beste for øyet, vil det tilsi at prosesser som uroer dem eller deres mor utsettes på ubestemt tid. Samvær med faren bør inn til videre foregå på deres premisser. De to eldste har selv foreslått å treffes her nede med en annen voksen ved sin side. Under de rådende omstendigheter anser den sakkyndige det for en god løsning.

Far ble gjort kjent med den sakkyndiges utredning med det samme den forelå. Av hans partsforklaring for fylkesnemnda fremkom det at han reagerte med økt fortvilelse og fant hele situasjonen så vanskelig å forholde seg til at han fant det best å prøve å glemme barna. Far hadde en « ny familie » med et barn på 3 år og et annet på vei, og han viet hele sin oppmerksomhet mot dem. Det ble ikke noe av samvær i Østfold med « Storesøster », « Mellomstebror » eller « Lillebror ». Samværene opphørte totalt. Far sendte heller ikke hilsener til barna i form av gaver til fødselsdager eller jul selv om hans nye samboer oppmuntret han til å gjøre det.

I 2002 initierte far en rettssak hvor han fikk tildelt del i foreldreansvaret for « Storesøster », « Mellomstebror » og « Lillebror ». Han ble registrert med delt foreldreansvar for alle tre barna i folkeregisteret i hht. en avtale datert 13.11.02. I 2003 initierte far enda en rettssak med sikte på å få igangsatt samvær på ny, men i følge det han fortalte under sin partsforklaring for nemnda var han for fortvilt til å fullføre den. Det ble imidlertid inngått en avtale mellom partene i august 2003 om at det skulle bli samvær med far etter barnas ønsker. Avtalen inneholder også en passus om at « "Mor » forplikter seg til å omtale « Far » på en positiv måte overfor barna og oppfordre disse til samvær med sin far ».

I april 2003 mottok barneverntjenesten en bekymringsmelding om « Storesøster » fra jentas klassestyrer og fra sosiallæreren på NN skole. Det fremgikk av meldingen at « Storesøster » fortalte at hun var redd og at hun hadde mange tanker i hodet og drømte vonde drømmer om nettene. Mye av redselen hennes knyttet seg til morens sykdom og til faren. Klassestyreren mente at « Storesøster » strevde med så mange tanker i hodet at hun ikke hadde « plass » til å lære nye ting.

Våren 2006 uttrykte NN ungdomsskole bekymring for at « Storesøster » til tider virker depressiv og at hun sliter i forhold til mat. Skolen uttrykte bekymring for økende fravær og for « Storesøsters » omgangskrets. Det var også en del selvskading i den tiden.

Fra og med høsten 2006 igangsatte barneverntjenesten et nærmiljøtiltak for « Mellomstebror » og « Lillebror ». Målene med tiltaket var å bistå mor, å gi guttene opplevelser og mestring og å bistå guttene som voksenpersoner. I en rapport avlagt i februar 2007 påpekte miljøarbeiderne nr. 1 og nr. 2 bl.a. at « Mellomstebror » tar mye ansvar for sin mor, og har vansker med å reise fra henne. Han gir uttrykk for at han må passe på i tilfelle mor blir syk. « Lillebror » virker utrygg på seg selv og har bl.a. vansker med å ta avgjørelser på egne vegne selv i forhold til enkle valg når « Mellomstebror » er tilstede. Han titter på storebror for å få dennes aksept på det han gjør.

Barneverntjenesten besluttet tidlig i 2007 å fremme sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse av barna. De opplevde at mor ikke klarte å skjerme barna og at barna ble i økende grad urolige. Det ble rapportert at « Lillebror » var urolig på skolen, kastet papir og viskelær i nesten alle timene og fant på mye ugagn i friminuttene. Flere elever meldte at han plagde dem i friminutter og på skoleveien. Tilstanden i hjemmet var kaotisk, og mor klarte ikke å sørge for middag til barna. Barna gikk i økende grad på selvstyr. De var ofte ute i « Sentrum » på kveldstid og mor hadde ikke kontroll med hvor de var eller hva de gjorde.

I januar 2007 ble det etablert et nytt besøkshjem til « Storesøster », hos NN.

Barneverntjenesten mottok den 15. februar 2007 en bekymringsmelding fra en nabo av « mor », NN.

Melder tegnet et bilde av en mor som var glad i sine barn, men som hadde mistet styringen over både dem, hjemmet og seg selv. Det var rot og skitt i hjemmet, klesvask ble ikke gjort, mor klarte ikke lenger å holde seg selv ren og pen. Mor hadde ikke styring med penger, og måtte låne penger til antibiotika. Barna gjorde hva de ville. Det ble ikke laget middag til barna. Mor sov mye. Naboen ble spurt om å gå og vekke mor fordi « Storesøster » ønsket å ha med seg noen hjem etter skole.

Utover i 2007 kom det flere bekymringsmeldinger om « Storesøster ». Hun fremsto som trist, og hun holdt seg i økende grad borte fra skolen. Hun uttrykte at livet bare var jævlig. Våren 2007 var det en episode med selvskading hvor « Storesøster » stakk seg dypere enn hun planla. Hun måtte sys flere sting. « Storesøster » var tidligere med i et « pilotprosjekt » på skolen og dette ble systematisert til en « pilotskole ». Det kom en epikrise fra kontakt mellom « Storesøster » og BUPP. Det siteres derfra:



Behandlingstiltak:
« Storesøster » har møtt til to samtaler ved Bup i januar 2007. Hun uteble til tredje samtale ved Bup og vi mottok ingen beskjed vedrørende uteblivelsen. Det ble senere avtalt med barneverntjenesten at vi skulle tilby samtaler med « Storesøster » på familiesenteret i kommunen. Dette ble det ikke noe av da situasjonen rundt pasienten var uavklart.
............. .............


Konklusjon med videre behandlingsforslag:
Ut i fra tilgjengelig informasjon og kartleggingsskjemaer vurderte undertegnede det til at « Storesøster » kan ha sammensatte vansker, og fant det således relevant å sette i gang en ADHD utredning av pasienten. I og med at pasienten ikke tok imot et tilbud om videre samtaler kom Bup ikke i slik posisjon at utredningsarbeidet kunne følges opp og behandling utøves. Vi vurderer det slik at pasienten ikke ønsker å behandles under polikliniske rammer nå og at motivasjonen for behandling ikke er tilstede.
Dersom pasientens egen motivasjon skulle endres kan hun rehenvises til Bup. Pasienten vil også trenge hjelp til motivering/oppfølging av eventuell behandling i spesialisthelsetjenesten av voksne hun har tillit til, og som kan hjelpe henne til kontinuitet i behandlingen. Pasienten vil være i behov av tett oppfølging.


Forslag til videre tiltak
- Foreta en AD(H)D utredning, - hvor av IQ-test er en del av utredningsarbeidet.
- Utredes med henblikk på depresjon/angst.
- En bredere kartlegging/utredning av hennes kognitive fungering/emosjonelle vansker. Før utredningsarbeidet settes i gang bør omsorgssituasjonen være avklart.
- « Storesøster » kan være i behov av mer tilrettelagt undervisning på skolen. Dette bør utredesnærmere av PPT.
- Skole i samarbeid med PPT bør følge opp lese-skrivevansker. I samtale med PPT 27.02.07 ble det avtalt at de kunne foreta en WISC-III i april i år.
- Tilbud om samtaler med helsesøster/psykiatrisk sykepleier ved familiesenteret i « kommunen » hvor en motiverer for tilbud i spesialisthelsetjenesten ved behov.
Saken avsluttes ved Bup « Sentrum ».

Den 15. mai 2007 besluttet barneverntjenesten å plassere barna utenfor hjemmet. « Storesøster » ble plassert hos « Sitt besøkshjem ». « Mellomstebror » ble plassert hos « Miljøarbeider nr. 1 » som fungerte som nærmiljøarbeider for gutten. « Lillebror » ble plassert hos « Miljøarbeider nr. 2 » som midlertidig fosterhjem.

Akuttvedtaket som var hjemlet i lov om barneverntjenester §4-6, 2. ledd, ble påklaget til nemnda av mor.

I løpet av sommeren 2007 forelå det en oppdatert utredning fra PPT om « Storesøster ». Det fremgår at « Storesøster » har betydelig større kognitive problemer enn en hittil har vært oppmerksom på. Hun fungerer under normalområdet når det gjelder begrepsforståelse. Hun har krav på en tilrettelagt skolesituasjon.



NN kommune har i det vesentlige anført:

Alle de berørte i denne saken er enige om at de nærmeste årene er svært viktige for de tre barna som saken omhandler. « Storesøster », « Mellomstebror » og « Lillebror » ble født veldig tette og er alle tenåringer nå, med de utfordringene det innebærer.

Det er kommunens vurdering at hvert av disse barna har særlige behov.

« Storesøster » er i behov av spesialundervisning på skolen. Hun er i behov av oppfølging fra spesialisthelsetjenesten. « Storesøster » skal bli utredet videre. Hun har søkt bistand fra en psykolog.

Både « Mellomstebror » og « Lillebror » har store behov for stimulering. De trenger hjelp med lekser og med skolegang i det hele. De trenger å lære å håndtere konflikter på en mer konstruktiv måte enn det de bruker i dag.

Kommunen vurderer at årsakene til at barna alle har særlige behov er sammensatte. Det er bl.a. på det rene at de har levd med større belastninger enn barn flest under oppveksten.

Barnas tidligste leveår var preget av alkoholmisbruk fra fars side. « Storesøster » som den eldste av barna levde i et hjem hvor far misbrukte alkohol fra hun var født og frem til hun begynte på skolen. Den største bekymringen den gangen knyttet seg likevel til « Mellomstebror », og « Lillebror », som begge hadde forsinket språkutvikling som barn.

I tiden etter bruddet mellom mor og far (1998), ble barnas bilde av far preget av mors fremstillinger og forestillinger om ham. Mor hadde opplevd far i alkoholpåvirket tilstand, og kan ha overført sin redsel for ham til barna. I tillegg var det en stor grad av ustabilitet i barnas kontakt med far etter samlivsbruddet. De hadde trolig ikke et tilstrekkelig nært forhold til ham til at det var nok for å korrigere mors ensidig negative forestillinger om ham.

Mor har del i ansvaret for at det ikke var mer kontakt enn tilfellet var mellom far og barn. Men også far har sin del av ansvaret. Han valgte å ikke opprettholde kontakt med barna i lange perioder.

Etter at mor ble syk tidlig i 2002, har hennes evne og kapasitet til å utøve omsorg for barna vært begrenset. Det ble en svikt i mors kognitive fungering, som medvirket til at barna mottok mangelfull stimulering og som medvirket til at barna fikk mangelfull oppfølging i skolesammenheng.

Siden 2002 har barna opplevd flere svært dramatiske situasjoner. Mor måtte innlegges akutt på sykehus to ganger i 2002. Hun måtte innlegges på NN epilepsisenter over flere uker i 2004. Og hun ble akutt innlagt på sykehus enda en gang i mars 2006. Barna måtte plasseres utenfor morens hjem ved alle disse anledningene.

Ett resultat av deres opplevelser er at de to eldste barna har påtatt seg et stort ansvar for moren sin. Dette har vært et belastende ansvar for dem.

Kommunen vurderer det som klart at vilkårene i §4-12 a) er oppfylt. Omsorgen som barna har fått de siste årene, både mht. praktisk omsorg og mht. emosjonell omsorg, har lidt av alvorlige mangler.

Kan hjelpetiltak kompensere for manglene i omsorgen? Barneverntjenesten har hatt tiltak inne nesten kontinuerlig siden 1998.

Mor har anført at hun burde ha fått mer praktisk hjelp enn det hun har fått. Samtidig har hun takket nei til tilbud om økt hjemmehjelp og om hjelp med praktiske gjøremål. Mor fremstår for barneverntjenesten som tiltaksløs. Hun tar ikke initiativ.

Barneverntjenesten vurderer nå i etterkant at de burde ha undersøkt mer rundt morens helsetilstand enn det de gjorde. Når det nå foreligger epikrise fra sykehusoppholdet i 2006 og en nevropsykologisk undersøkelse fra desember 2005, fremstår det som klart at skadene som mor har fått er av et annet omfang og en annen alvorlighetsgrad enn det som barneverntjenesten var klar over. Kommunen har fått en ny innsikt i at mor har meget begrenset endringspotentiale mht. læring. Dette burde barneverntjenesten ha forstått tidligere.

I hvilken grad skal fylkesnemnda vektlegge barnas egne standpunkter? Dette er forholdsvis store barn, og de har klart formidlet bl.a. til talspersonen at de ønsker å bo hos moren.

Samtidig formidler barna at de setter pris på å være hos voksne som ser og ivaretar dem på en god måte.

Kommunen viser til diskusjonen om barnas mening i Rt-2006-1308 flg. Kommunen vil anføre at drøftingen i Høyesterett om betydningen av uttalelsene til ei jente på 15 år har overføringsverdi i forhold til denne saken.

Det er kommunens konklusjon at en plassering utenfor hjemmet vil være til barnas beste.

Når det gjelder samvær mellom mor og barna, vil kommunen foreslå at barna skal besøke mor en ettermiddag i uken. I tillegg kan det bli enkelte overnattingssamvær hos mor, dog ikke for ofte. En vesentlig del av problemet har vært at barna ikke blir stimulert hos mor, og at det ikke er gode nok strukturer og rutiner i mors hjem. Dette er tenåringsbarn i risikosonen for en negativ utvikling. De var ofte ute i « Sentrum » om kvelden mens de bodde hos mor; etter plasseringen har de ikke hatt det samme behovet for å dra ut så ofte som før.

På den annen side er det tilknytning mellom mor og barna. Barna har hatt skremmende opplevelser knyttet til morens helse, og det vurderes som viktig for dem å følge med på hvordan mor har det.

Når det gjelder samvær med far, er også det et komplisert spørsmål. Med bakgrunn i det en har lært om far under forhandlingsmøtet, har kommunen beveget seg fra å være negativ til samvær mellom ham og barna, til å håpe om at han kan representere en ressurs i barnas liv.

Alle tre barna har hatt negative forestillinger om faren og om hvordan han er og hva han har gjort mot dem og mot deres mor. « Mellomstebror » er det eneste av barna som har begynt å stille spørsmål med om det som mor har sagt om far er sannferdig. Dette er en spire til noe positivt.

Det er samtidig på det rene at far har sviktet og skuffet sine barn med at han ikke har gitt lyd fra seg på flere år. Fars kapasitet til å holde det han lover kan virke noe usikkert. Dette er barn som ikke vil tåle et nytt svik. Barna vil nok også kreve svar på vanskelige spørsmål fra sin far.

På grunn av ovennevnte faktorer vurderer kommunen det som nødvendig å « skynde seg langsomt » med innføring av samvær mellom barna og far. Samvær bør skje etter barnas ønsker og i barnas tempo.

Kommunens siktemål er at barna skal treffe far 4 ganger i året. Tid, sted og lengde på disse treffene må være på barnas premisser. Barna må få anledning til å ha med noen som de er trygge på til samværene med far så lenge de ønsker det.

Det er fremmet følgende forslag til vedtak:



I sak nr. 07-156:
1. Sak nr. 07-156 heves.


I sak nr. 07-129:
1. NN kommune ved barneverntjenesten overtar omsorgen for « Storesøster » født xx.xx.92, « Mellomstebror » født xx.xx.94, og « Lillebror » født xx.xx.94 etter barnevernlovens §4-12, første ledd bokstav a jfr. annet ledd.
2. « Storesøster », « Mellomstebror » og « Lillebror » plasseres i hvert sitt forsterkete fosterhjem, jfr. bvtl §4-14 a).
3. Mor og barn har sammen rett til samvær en gang i uken. Et av samværene kan være overnattingssamvær, fra lørdag ettermiddag kl 14.00 til søndag ettermiddag kl 14.00. Det overlates til barneverntjenesten å avgjøre når mor kan ha barna på overnattingssamvær. De øvrige samvær er ettermiddagssamvær, hvor barna dels har samvær samlet med mor, dels har samvær hver for seg med henne. Det overlates til barneverntjenesten å utarbeide en plan for disse samværene.
4. « Far » skal ha samvær med barna etter barnas eget ønske.
Barneverntjenesten har som mål at far og barn treffes 4 ganger i året. Tid, sted og lengde på det enkelte samvær må være på barnas premisser. Det overlates til barneverntjenesten å bestemme tid og sted for samvær og når det skal gjennomføres samvær mellom far og barn.
En barna er trygg på skal inntil videre være til stede under samvær.



« Mor » har i det vesentlige anført:

« Mor » har vært alene med omsorgen for sine 3 barn siden 1998. Det er bare et knapt år mellom hvert av barna, slik at hun fikk alle 3 i løpet av bare to år. Når er det snakk om tre tenåringsbarn på 14 1/2, 13 1/2, og 12 1/2 år.

Barneverntjenesten var inne i familien fra 1998-1999. Da ble saken henlagt for « Storesøsters » del. I 2001 ble saken henlagt også hva angår « Mellomstebror » og « Lillebror ». Barneverntjenesten i NN kommune uttalte at mor hadde god omsorgskompetanse når hun ikke bodde sammen med barnas alkoholiserte far. Det foreligger mye informasjon om at mor og barna er glade i hverandre og knyttet til hverandre. Flere vitner har nevnt at det alltid er en god stemning i hjemmet og en god tone mellom barna og mor. Fylkesnemnda kan legge det til grunn.

Det er ikke riktig når kommunen nå oppfatter at mor saboterte fars samvær. Fra 1999 til 2002 var det regelmessig samvær mellom barna og far, og mor støttet opp om det både emosjonelt og praktisk. Hun deltok i noen av samværene i startfasen for å trygge barna, og hun kjørte barna til og fra samværene med far. Barna fortalte selv om negative opplevelser under samværene. Det var barnas egne utsagn, kombinert med at far trakk seg, som førte til at samvær ikke ble fulgt opp etter 2002.

Mor arbeidet i ca. 25 år som bokbinder. Etter at hun ble syk har hun ikke klart å arbeide. Hun har en midlertidig uføretrygd.

Morens helse var dramatisk endret da hun ble fikk en hjernesvulst fulgt av epilepsi i 2002. Imidlertid har hun etter eget utsagn gode rutiner i hjemmet for måltider, for innetider og leggetider. Mor kjenner seg ikke igjen i utsagn om at hun har mistet styringen med barna - hun tilbakeviser vitneprovet fra naboen som påsto det. Mor viser i den forbindelse til at « Mellomstebror » og « Lillebror » måtte vitne mot naboens sønn, noe som resulterte i at han satt en periode i fengsel. Det kan stilles spørsmålstegn ved naboens motiver for sitt vitneprov mot mor.

Mor kjenner seg ikke igjen i en konklusjon om at hennes helsetilstand er kronisk redusert. Hun opplever at hun blir bedre. Hun har ikke hatt epileptiske anfall på 3 år, og hun er på ingen måte like plaget av skjelving nå som hun var tidligere. Mor anfører at konklusjonene i den nevrologiske utredningen ikke er endelige, og at de ikke bør vektlegges.

Det som fortsatt er plagsom for mor, er at hun har svak bevegelighet og hun har problemer med hukommelsen.

Det anføres at hensiktsmessige hjelpetiltak ikke har vært prøvd i tilstrekkelig grad. En omsorgsovertakelse er ikke nødvendig. Disse barna er store og selvhjulpne i forhold til de fleste av dagens alminnelige gjøremål.

Det som må være avgjørende i en sak av denne karakter, er hva som vil være til beste for « Storesøster », for » Mellomstebror » og for « Lillebror ».

Et viktig moment i en slik vurdering er hva barna selv mener vil være best. Alle tre barna er klare på at de ønsker å bli boende hos sin mor. Dette er store barn, og deres mening skal vektlegges.

Enda et moment i en barnets beste vurdering er hvorvidt søskenflokken kan holdes sammen eller blir oppsplittet. Barneverntjenesten er mest innstilt på at barna skal bo i hvert sitt fosterhjem. Dette er en liten familie uten mye nettverk, og barna er svært knyttet til hverandre. Det vurderes som uheldig for barna at de blir adskilt fra hverandre.

Et tredje moment som må nevnes er at det foreligger en stor risiko for at fosterhjemmene som barna bor i ikke makter oppgaven, og at barna kan bli « kasteballer » i systemet. Allerede nå er det på det rene at « Mellomstebror » må flytte til et nytt fosterhjem.

Konklusjonen må bli at det ikke vil være til barnas beste at omsorgen for dem overtas. Det anføres i tillegg at vilkårene i §4-12 a) ikke er oppfylt.

Subsidiært, dersom fylkesnemnda kommer til at omsorgen skal overtas likevel, kan mor si seg tilfreds med kommunens forslag om at barna skal besøke henne minimum en ettermiddag i uken og skal overnatte hos henne en helg i måneden. Mor vil finne det naturlig at ikke alle barna alltid er hjemme samtidig. Det vil ha betydning for både mor og « Storesøster » at de to er alene sammen enkelte ganger.

Mor er også tilfreds med forslaget når det gjelder samvær mellom barna og faren. Det må bli barnas ønsker som er styrende i så måte. Det bør være tilsyn når barna skal være sammen med faren.

Det er fremmet følgende forslag til vedtak:



Prinsipalt:
Kommunens forslag til vedtak tas ikke til følge.


Subsidiært:
Barna skal ha samvær med sin mor en ettermiddag pr. uke og ett overnattingssamvær fra lørdag til søndag hver 4. uke. Det avtales mellom mor, barna og barneverntjenesten om barna skal komme sammen eller hver for seg på ettermiddagssamværene.
Far skal ha samvær med barna fastsatt etter fylkesnemndas skjønn.



« Far » har i det vesentlige anført:

Far ble gift med « Kjæresten » for 3 år siden. De har tre barn sammen - « Gutt » på 8 år, « Jente » på 3 år og en baby på 4 måneder.

« Far » tilbakeviser påstander inntatt i saken om at han skal ha utøvd vold mot « Mor » og mot barna under deres samliv. Voldsutøvelsen er en udokumentert påstand fra « Mor » som barneverntjenesten feilaktig har trodd på og lagt til grunn som sannferdig. Far anfører at denne beskrivelsen overhodet ikke stemmer.

Far anfører at han hadde problemer med alkohol frem til han brøt med mor i 1998. Han sluttet å drikke i 1999 og har siden ikke rørt alkohol. Det har vært noen få « sprekk », men han har hver gang klart å slutte før det var for sent. Far har de siste årene vært i arbeid som sjåfør. Drikking har aldri medført fravær fra jobben.

To ganger har « Far » brakt sak inn for rettsapparatet om overføring av daglig omsorg fra mor til han og subsidiært om samvær. Han har oppnådd å få del i foreldreansvaret for barna. Til tross for at samvær har blitt avtalt, har dette blitt motarbeidet av « Mor » og i det vesentlige ikke har funnet sted.

Far lurer på om det er sjalusi fra « Mor » sin side som gjør at hun gir en ensidig negativ fremstilling av ham. Den negative omtalen har hun også til stadig fremført for barna som etter hvert har fått et skremmebilde av faren sin.

Etter at barna ble plassert i beredskapshjem har far snakket noen ganger med « Mellomstebror » i telefon. Han har også hatt kontakt med gutten over e-mail. I løpet av forhandlingsmøtet traff far « Mellomstebror » for første gang på mange år. Treffet var vellykket for både han og « Mellomstebror ». « Mellomstebror » fortalte sin « fosterfar » at « mor må ha misforstått; far er hyggelig! » Gutten fortalte at han ønsker å treffe faren igjen snart.

Under møtet med far fortalte « Mellomstebror » at han gjerne vil flytte hjem igjen til mor. Far ønsker å støtte « Mellomstebror » i dette, og velger å gå imot kommunens forslag om omsorgsovertakelse. Far har forstått det slik at også « Storesøster » og « Lillebror » ønsker å flytte hjem, jfr. vitneprovet fra talspersonen. Far motsetter seg omsorgsovertakelse også i forhold til dem.

Far er selvsagt glad for at kommunens innstilling er endret fra samværsnekt til samvær minimum 4 ganger i året for hans del. Imidlertid er 4 ganger i året altfor lite, minimumsnivået bør fastsettes til et samvær i måneden, dvs. 12 i året. Far reiser gjerne til « Østfold » for å treffe barna sine, hvis det blir tryggest for dem. Far har ingenting imot at barna har med seg en person som de kjenner og er trygge på, til samværene. Far er rimelig trygg på at det vil bli etablert en god relasjon mellom han og hvert av barna etter hvert som de blir kjente. Han gleder seg til å ha en fars rolle overfor « Storesøster », « Mellomstebror » og « Lillebror », og mener at han selv, hans kone og fellesbarna deres vil representere en positiv ressurs for dem.

Det er fremmet følgende forslag til vedtak:

NN kommune v/ barneverntjenestens forslag til tiltak tas ikke til følge.


Subsidiært:
« Far » skal ha jevnlige samvær med « Storesøster », « Mellomstebror » og « Lillebror ».



« Storesøster » på 14 1/2 år har uttalt:

« Storesøster » fremsto for talspersonen som sint på barneverntjenesten og som sint for at det er fremmet sak om omsorgsovertakelse av henne og av brødrene. « Storesøster » forklarte for talspersonen at moren har problemer med nerver, men at det er på grunn av saken. Moren har også epilepsi, men har ikke hatt et anfall på et år. « Storesøster » hjelper sin mor med praktiske ting i huset og med brødrene. « Storesøster » mener at mor klarer å ta seg av dem og hun ønsker å flytte hjem igjen til mor. « Storesøster » uttrykte at hun er glad for at hun ikke har sett faren på en stund. Hun er enig i forslaget om at det ikke skal være samvær med faren.



« Mellomstebror » på 13 1/2 år har uttalt:

« Mellomstebror » uttrykte overfor talspersonen at han helst vil flytte tilbake til mor, men at han også kunne forstå barneverntjenesten fordi moren er syk. På en skala fra 1 - 10 ønsket « Mellomstebror » å bo hos mor og ga det tallet 7. Det å bo i et fosterhjem isteden ga han tallet 4. « Mellomstebror » pleide å hjelpe mor ved at han gikk i butikken for henne. « Mellomstebror » syntes det var leit at mor måtte gi bort hunden deres etter at han ble plassert. Hun klarte ikke å ta seg av hunden alene.

« Mellomstebror » ønsker mer samvær med moren enn det som er foreslått, og helst vil overnatte hos henne noen ganger.

Om far ga « Mellomstebror » uttrykk for at han synes det er greit at det ikke skal være samvær, men at han ønsker å snakke med faren en gang. Han ønsket å snakke med faren om barna hans, fordi det « kan hende de har opplevd det samme som vi har opplevd ».



« Lillebror » på 12 1/2 år har uttalt:

« Lillebror » hadde mest lyst til å bo hjemme og gå på samme skole som før hvis han kunne det. Hvis han blir flyttet vil han likevel fortsette på samme skole. Hvis han ikke kan bo hos moren, vil han helst bo der han bor nå. « Lillebror » ønsker å treffe mor to ganger i uken med overnatting hvis han ikke kan bo hos henne. Han hadde ikke noe ønske om kontakt med faren.



Fylkesnemnda skal bemerke:

NN kommune ved barneverntjenesten har begjært omsorgsovertakelse av barna « Storesøster », 14 1/2 år, « Mellomstebror », 13 1/2 år og « Lillebror », 12 1/2 år. Kommunen har anført at barna har ekstraordinære omsorgsbehov hver for seg som foreldrene ikke kan dekke på en tilfredsstillende måte. Det er foreslått samværsordninger mellom barna og hhv. mor og far etter en eventuell omsorgsovertakelse.

Kommunen har anført at hjemmelen for omsorgsovertakelse av barna er §4-12 a), begge alternativer, jfr. også 2. ledd.

Det heter som følger i §4-12 a): Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling.

I §4-12, 2. ledd står det bl.a.: Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelptiltak etter §4-4.

Fylkesnemndas første oppgave er å kartlegge omsorgsbehovene til hvert av barna, for dernest å prøve behovene opp mot foreldrenes evne til å ivareta dem.

« Storesøster » på 14 1/2 år skal begynne i 10. klasse høsten 2007. « Storesøster » er det eldste av barna, og tidligere i hennes oppvekst var hun den som vekket minst bekymring fra hjelpeapparatets side. Hun fremstår som meget knyttet til moren, og siden mor ble syk i 2002 har hun vært svært behjelpelig i hjemmet. Hun er glad i moren og bekymrer seg for morens helse og velvære.

En ny utredning gjort av PPT i 2007 indikerer at « Storesøster » har betydelig større problemer med innlæring og med begrepsforståelse enn det som omgivelsene har vært klar over. Hun fungerer under normalområdet mht. språk. Hun har en rett til spesialundervisning.

I løpet av 9-klasse ble « Storesøster » kognitive vansker og vantrivsel på skolen tydeligere enn før. Hun har hatt stort fravær og har gitt uttrykk for at hun ikke vil på skolen. Fraværet fortsatte etter plasseringen hos tidligere besøkshjem, men da slik at hun kom tidsnok på skolen, men gikk fra timene uten å komme tilbake. I 9-klasse fikk « Storesøster » et tilbud gjennom et pilotprosjekt som senere er blitt integrert i timeplanen og som nå kalles pilotskole. Pilotskolen, som bare gjelder noen timer i uken, er mindre teoretisk enn de øvrige timene.

« Storesøster » har vært henvist til BUP i hhv. 1999, 2002, 2003, 2006 og 2007. Det er kjent at « Storesøster » har drevet en del med selvskading, risping. Det har vært indikasjoner på spisevansker i perioder. Den siste utredningen som foreligger konkluderer med at « Storesøster » har sammensatte vansker og bør utredes nærmere bl.a. for en mulig ADHD. « Storesøster » har ønsket å ha samtaler med en psykolog og har nå begynt hos en privatpraktiserende psykolog som hun selv har valgt.

Fylkesnemnda finner det dokumentert at « Storesøster » er ei jente med særlige behov som trenger tett oppfølging, struktur og grenser, og for øvrig konstruktiv, oppbyggende veiledning og omsorg fra sine daglige omsorgspersoner.

« Mellomstebror » på 13 1/2 år fremstår for fylkesnemnda som et fremmelig barn som har påtatt seg å « ordne opp » i livets vansker. Det ble nevnt ved flere anledninger at når « Mellomstebror » er misfornøyd med en beslutning eller en hendelse, går han til beslutningstakeren og krever en endring. Eksempler er at « Mellomstebror » oppsøkte barneverntjenesten når han ble akuttplassert utenfor hjemmet og forlangte å bli sendt hjem igjen. Han gikk også til sin lærer og klagde over plasseringen. Han ringte til sin far i 2005 og klagde over at far ikke fulgte opp han selv eller søsknene med jule- og fødselsdagsgaver. Han truet ved den anledningen faren med at han skulle komme og drepe ham. « Mellomstebror » ga overfor talspersonen uttrykk for at han ønsket å treffe faren for å « fortelle ham hvor skapet skulle stå », dvs. for å fortelle faren hvordan han skulle te seg i forhold til ... og farens øvrige barn. « Mellomstebror har påtatt seg en voksen rolle i familien, det er han som forsøker å ordne med at de tre søsknene skal være på samvær med mor samtidig, og det er han som unnskylder at det er rotet hjemme.

« Mellomstebror » er i likhet med « Storesøster » svært bekymret for morens helse. Det er flere eksempler på at han ikke ville være med på ellers svært tiltrekkende aktiviteter hvis det innebar at han ikke ville være tilgjengelig for mor. Han sover med mobilen på og rett ved siden av sengen slik at mor alltid kan nå ham.

Samtidig som han har de nevnte trekk i sin væremåte, sliter « Mellomstebror » på skolen. I 2001 hadde han skolevegring. Til høsten skal « Mellomstebror » begynne i 8. klasse. Han har et klart behov for hjelp og tett oppfølging med lekser.

Fylkesnemnda oppfattet at hjemmet hvor « Mellomstebror » er plassert har funnet oppgaven krevende. « Mellomstebror » er vant med å ordne og styre selv, og er veldig i opposisjon til grensesetting, at andre skal bestemme hva han skal og ikke skal gjøre. « Mellomstebror » ville bl.a. ikke på skoleavslutningen, men « fosterfar » mente det var viktig at han dro dit, og forlangte det. « Mellomstebror » fremsto som nærmest sjokket over det og det satt svært langt inne hos han å høre på den voksne i den forbindelse. « Fosterfar » fortalte også at « Mellomstebror » har vært i ytterkant av noen voldsepisoder, bl.a. en veskenapping og at noen ble slått.

Fylkesnemnda finner det dokumentert at « Mellomstebror » er en gutt med særlige behov som stiller ekstraordinære krav til de som skal ivareta hans behov i det daglige.

« Lillebror » på 12 1/2 er yngst av de tre barna som kom til verden i løpet av bare 2 år. « Lillebror » har lent seg mye mot storebroren « Mellomstebror » under oppveksten, og har hatt store problemer med å uttrykke egne meninger eller ta egne beslutninger - selv i bagatellmessige spørsmål. Ifølge hans fosterfar har han kommet seg en del i den forbindelse nå som han ikke bor i det samme hjemmet som « Mellomstebror » gjør. I hjemmet fremstår « Lillebror » som blid og med godt humør, som en omgjengelig gutt. Han er godt likt blant jevnaldrende i nabolaget. På skolen derimot er « Lillebror » et uromoment og det har kommet mange klager fra barn og fra foresatte om at han plager andre i friminuttene og på skoleveien. I skolesammenheng fremstår « Lillebror » som en gutt som oppsøker trøbbel og som er fiksert på våpen og på vold.

Fylkesnemnda finner det dokumentert at også « Lillebror » er en gutt med særlige behov som vil stille ekstraordinære krav til omsorgsgiverne sine.

Når det gjelder mors evne til å ivareta barna, vil fylkesnemnda bemerke følgende:

Nemnda har merket seg at barneverntjenesten i NN kommune avsluttet en undersøkelsessak i 1999 med bl.a. følgende merknad: Barneverntjenesten vurderer at mor har god omsorgskompetanse, men det at hun har levet i et voldelig samliv har vært til hinder for utøving av denne omsorgskompetanse.

Fylkesnemnda legger til grunn at « Mor » hadde en god omsorgskompetanse mens barna var små, og at hun har bidradd til at de har fått en tilfredsstillende start i livet.

Mor fikk en tumor i hodet i 2002, og måtte brått opereres. Operasjonen ble betegnet som vellykket og tumoren som godartet. Imidlertid måtte mor legges inn på ny dagen etter at hun ble utskrevet etter operasjonen på grunn av et alvorlig epileptisk anfall. I løpet av forhandlingsmøtet i fylkesnemnda ble det bl.a. innhentet en nevropsykologisk undersøkelse foretatt av mor i desember 2005. Det fremgår av denne at « Mor » har fått en hjerneskade hvilket har gitt betydelig kognitiv svikt så vel som et langsomt motorisk tempo, nedsatt hukommelse og initiativløshet.

Fylkesnemnda er ikke i tvil om at mor er glad i sine barn, og at barna er glade i sin mor. Mor ønsker utvilsomt det beste for barna sine, men hun evner ikke å kunne ivareta barna på en god nok måte. Jfr. mors partsforklaring for fylkesnemnda, klarer ikke å mor å oppfatte at omsorgen ikke er tilfredsstillende. Hun tror at det er rutiner for måltider, for innetider, for leggetider, osv. uten at dette stemmer. Hun tror at hun har ordnet med matpakke når det likevel ikke har skjedd, og hun ser ikke rotet i hjemmet eller skitne kopper på kjøkkenet som andre ville ha reagert på. Det som andre kan oppleve som likegyldighet fra mors side, er det vel så sannsynlig å vurdere som en del av skaden som hun har fått.

Det fremstår for fylkesnemnda som tydelig at mor ikke vil klare å dekke behovene til tre tenåringsbarn som hver for seg stiller ekstraordinære krav til oppfølging.

Fylkesnemnda finner det dokumentert at « Mor » ikke har maktet å gi barna sine tilstrekkelig god omsorg de senere årene. Hun ønsker å gi barna god omsorg, og hun har sannsynligvis også trodd at hun gjorde det. Likevel har det vært alvorlige mangler ved både den fysiske omsorgen som barna har fått og ved den psykiske kommunikasjonen og oppfølgingen som mor har evnet å gi dem.

Fylkesnemnda finner at morens reduserte funksjonsnivå må vurderes som kronisk. Mor vurderes som sterkt funksjonshemmet. Hennes endringspotensiale vurderes som meget begrenset.

Det fremkom under forhandlingsmøtet at mor har hjemmehjelp en gang i uken og har hatt tilbud om en økning til flere ganger i uken, men at hun ikke har ønsket det. Hun hadde mottatt tilbud bl.a. fra næromsorgsarbeiderne om praktisk hjelp fra deres side, men hun takket nei til det. Den ene omsorgsarbeider nevnte at de hadde tilbudt å hjelpe til med vekking om morgenen, å hjelpe barna med lekser, å hjelpe med matlaging og å hjelpe med rydding og annet forefallende arbeid i hjemmet. Det fremstår slik for nemnda at det er en del av mors skade at hun ikke innser eller forstår at enkelte ting må gjøres for at hjemmesituasjonen skal være god nok. Hun ser ikke behovet for hjelp.

Fylkesnemnda kan ikke være enig med mors advokat i anførselen om at det ikke har vært forsøkt hensiktsmessige hjelpetiltak i tilstrekkelig grad. Barneverntjenesten har forsøkt kompenserende tiltak rettet direkte mot barna, som besøkshjem og næromsorgstiltak. Det er også forsøkt tiltak som tok sikte på å øke morens omsorgskompetanse, og tiltak rettet inn mot å gjøre de jobbene som moren ikke makter selv. Fylkesnemnda finner det nytteløst å fortsette med å forsøke å bøte på en situasjon med så alvorlige mangler som det en finner her.

I tillegg til at det må foreligge alvorlige mangler i omsorgen som barna får, og i tillegg til at en omsorgsovertakelse må fremstå som nødvendig, må det være til barnets beste at omsorgen overtas, jfr. §4-1.

« Storesøster », « Mellomstebror » og « Lillebror » er alle i en alder hvor de skal høres og hvor deres mening skal tillegges vekt. De har hver for seg gitt klart uttrykk for at de ønsker å flytte hjem til mor i samtaler både med talspersonen og med andre i sine omgivelser.

Samtidig ligger det i sakens natur at barn som har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt hos sin omsorgsgiver, og som selv strever med alvorlig problematikk i utviklingen, ikke alltid klarer å se hva som vil være til deres eget beste. Nemnda viser bl.a. til følgende utsagn inntatt i Rt-2006-1308 flg. i punkt 60: Etter min mening må det legges stor vekt på den snart 15 år gammel jentas oppfatning, men avgjørende alene kan den ikke være. Hennes mening må holdes opp mot en vurdering av den risiko hun utsettes for ved at omsorgen for henne overlates til mor.

Hvis « Storesøster » fortsatt skal være hos mor, er det sannsynlig at hun fortsatt vil ha store problemer med skolegang og at hennes selvdestruktive atferd vil øke. Slik nemnda ser det har « Mellomstebror » et for stort ansvar for morens helse og for ivaretakelsen av familien. Skal han bo hos mor, vil dette ansvaret forbli plassert hos han. Verken han eller « Lillebror » vil få den oppfølgingen bl.a. med leksehjelp som de har behov for. « Lillebror » trenger ekstra omsorg pga. økende atferdsproblemer på skolen.

Som konklusjon finner fylkesnemnda at vilkårene i §4-12 a) jfr. også 2. ledd er oppfylt og at det er til beste for « Storesøster », « Mellomstebror » og « Lillebror » at omsorgen for dem overtas av NN kommune.

Mht. plasseringsvalg ble det opplyst at familien hvor « Storesøster » er plassert pr. i dag, er godkjent som fosterhjem for henne og er innstilt på at hun kan bo der også i fortsettelsen. Etter det som fylkesnemnda forsto, gjelder det samme for familien hvor « Lillebror » er plassert. Familien som tok imot « Mellomstebror » akutt har derimot sagt at de ikke kan fortsette som fosterhjem for han.

Det ble beskrevet et forhold mellom « Mellomstebror » og « Lillebror » hvor « Lillebror » « lener seg » sterkt mot « Mellomstebror » hva angår valg og beslutninger, og nesten ikke har en egenvilje. Det ble også nevnt at dette er blitt bedre etter at barna ble plassert i hvert sitt hjem i mai 2007.

Fylkesnemnda har tillit til at barneverntjenesten vil vurdere muligheten for at disse guttene eventuelt kan vokse opp i det samme fosterhjemmet, og da slik at fosterhjemmet får veiledning hvis mønsteret beskrevet foran skulle bli et problem på nytt.

Nemnda vil formulere et punkt i vedtaket om plassering av barna som åpner for at « Mellomstebror » og « Lillebror » eventuelt kan plasseres i samme fosterhjem, men som ikke gir bindinger på en slik løsning.

Når det gjelder samvær mellom mor og barna, åpner kommunen for en svært omfattende ordning, slik nemnda vurderer det. Mors fungeringsnivå er så vidt lavt, jfr. foran, at nemnda er i tvil om hensiktsmessigheten av for hyppige overnattingssamvær mellom mor og barna. Dette er tre tenåringsbarn i risikosonen. En del av problematikken hos mor har vært at barna har gått på selvstyr, og har vært ute i « Sentrum » både sent og ofte. Barnas behov for bl.a. å forsikre seg at mor har det bra, vil være godt ivaretatt ved at de er hos henne en ettermiddag i uken.

Formuleringen i punkt 3 i forslaget til vedtak hvor det er presisert at barneverntjenesten kan bestemme at det skal være overnattingssamvær innimellom, vurderes som dekkende også for fylkesnemndas syn.

Fylkesnemnda vil for øvrig bemerke at « Mor » må søkes fulgt opp med tanke på at samværene skal være gode for barna. Dette innebærer bl.a. at noen bør oppsøke hjemmet minimum engang i uken for å påse at det er rent og ryddig, at det er egnet mat tilgjengelig, osv.

« Mor » er å vurdere som en sterkt funksjonshemmet kvinne, og bør ha rett til den hjelpen og oppfølgingen som gis voksne funksjonshemmede for egen del. Det vurderes å kunne være til stor hjelp også for barna å vite at det er noen som hjelper mor.

Til slutt hva angår mor, er fylkesnemnda bedt om å knytte noen merknader til akuttplasseringen som skjedde den 15. mai 2007. Klagen er formelt trukket og det vil bli truffet et vedtak om heving. Imidlertid vurderer også fylkesnemnda det slik at akuttplasseringen bør kommenteres.

I og med at klagen ble trukket, ble ikke temaet veldig godt opplyst under forhandlingsmøtet i fylkesnemnda. Skal en akuttplassering være berettiget er det en forutsetning at det har skjedd noe like forut som var ekstraordinært og som satte barna i større fare enn det som ellers var tilfellet i deres hverdag. Det ble ikke nevnt noe slik ekstraordinære hendelse for fylkesnemnda. Det en oppfattet av det som ble kommentert var at barneverntjenesten opplevde at « nok var nok » og at situasjonen til barna ikke endret seg til det bedre tross omfattende hjelpetiltak. Nemnda kan ikke se at det ble ført bevis for at vilkårene i §4-6, 2. ledd var oppfylt den 15. mai 2007.

Nemnda viser i denne forbindelse også til at barna har vært innom mor ca. en gang i uken siden plasseringen. Nemnda registrerte videre at « Lillebror » tilbrakte flere døgn hos mor/overnattet hos henne ved minst en anledning etter plasseringen. Selv om nemnda er enig i at mor ikke kan ivareta den daglige omsorgen for barna, jfr. diskusjonen foran, tyder de hyppige besøkene ikke på at det har foreligget en situasjon hvor de ville ha blitt « akutt vesentlig skadelidende » ved å være hos henne frem til en ordinær behandling av omsorgsspørsmålet fant sted.

Det gjenstår å foreta en drøfting av farens rolle fremover i barnas liv.

Far har selv fortalt at han var aktiv alkoholmisbruker under samlivet med « Mor ». Han har reagert kraftig og negativt på beskyldninger om voldsbruk mot barna, men han medgir at det ikke var bra for dem at han drakk mens de var små.

Far har en oppfatning av at « Mor » står bak barnas vedvarende redsel for ham. Han anførte at episoder som ikke var negative da de skjedde, ble vridd til det negative i ettertid. Et eksempel er at far husker å ha satt « Mellomstebror » oppå et skap under lek. Han husker det slik at « Mellomstebror » hadde det skøy, lo og koset seg i leken med far. I ettertid er dette blitt til en episode av mishandling, hvor « Mellomstebror » måtte sitte på skapet frem til han turde å hoppe ned. I tillegg kom det til usannheter om at barna ble låst inne i skap. Fra tiden barna var hos han på samvær (1999 - 2002), forklarte fars kone som vitne at en av guttene sto i dusjen da vannet plutselig ble kaldt trolig fordi noen slo på varmtvannet på kjøkkenet. Dette er blitt til en skrekkhistorie hvor far skal ha spylet et sykt barn med kaldt vann slik at barnet nesten mistet pusten.

Far har anført at det måtte være mor som har gjort at ting har blitt så vridd.

Far medgir at han ikke hadde kontakt med de tre barna i årene etter at samvær ble avsluttet i 2002. Far opplevde det slik at han bare møtte stengte dører da han forsøkte å nærme seg mor og barna i tiden etter at mor ble syk. Far forsøkte to ganger å gå til sak for å vinne innpass i barnas liv igjen. Far opplevde at det stadig ble rettet ondsinnede beskyldninger mot ham fra mors side, og til slutt klarte han ikke mer. Han besluttet å prøve å få avstand til både mor og barna, og han tok ikke flere initiativ overfor dem etter 2003. Han sendte ikke barna hilsener av noe slag - verken julegaver eller fødselsdagsgaver. Dette merket selvsagt barna, og deres sinne mot faren økte.

Fylkesnemnda opplevde at far utviste fortvilelse for at han ikke hadde klart å være til stede for barna sine i en periode da de opplevde at mor ble syk. Slik nemnda vurderer det er det sannsynlig at far ved å svikte barna i en tid da også mor var kraftig svekket, medvirket i barnas øyne til en forestilling om at han bare var ond.

Nemnda mener at far selv har en vesentlig del av ansvaret for at barnas negative holdning til ham fikk gode utviklingsvilkår i de nesten fem årene far var helt fraværende i deres liv.

I disse samme årene har likevel « Far » utført en bragd ved at han gjennom egen innsats og personlig styrke synes å ha fått kontroll over sin alkoholisme. Han forklarte at han begynte å drikke allerede som 14 åring, og at han som 17 åring ble plassert i en avrusningsinstitusjon. Han fortsatte å drikke også etter det oppholdet. I 1999 bestemte han seg for å slutte. Det ble bekreftet av hans kone at han bare har hatt noen få (og små) sprekk siden 1999. Når han har hatt en sprekk og har inntatt noen øl, har han selv klart å slutte før det blir et problem. Det står veldig respekt av det som « Far » har klart.

I tillegg stilte far opp under hele forhandlingsmøtet. Han fremsto for nemnda som ærlig og troverdig i sine forklaringer mht. hvordan det kunne ha seg at han ikke var på banen for barna fra 2002 og frem til nå i 2007. Han fremsto som angrende på at han hadde medvirket til problemer for barna under deres tidlige oppvekst ved sin alkoholisme. Han fremsto som genuint opptatt av barna og interessert i å ha en god relasjon til dem fremover.

« Far » har i tillegg til « Storesøster », « Mellomstebror » og « Lillebror », en (eldre) datter fra et tidligere forhold og tre yngre barn med sin kone « Kjæreste ». Han arbeider som sjåfør. Han har mao. mye å følge opp. Fylkesnemnda vil understreke at blir det etablert en relasjon mellom far og hhv. « Storesøster », « Mellomstebror » og « Lillebror » nå, må far være innstilt på å stå i den resten av livet. Disse barna har behov for å ha en far som de kan regne med og stole på. Det vil være en ny og ødeleggende svik for dem hvis far trekker seg fra kontakten som blir etablert.

Fylkesnemnda mener det er grunnlag for å vise far tillit og gi han den plassen som han har ønsket i livet til de tre barna denne saken omhandler.

Forslaget som kommunen har fremmet er en målsetting om at far skal ha fire samvær med barna pr. år, avhengig av at barna selv ønsker å treffe han. Det er noe uklart om kommunens forslag innebærer at far skal treffe hvert av barna fire ganger i året hver for seg eller sammen, eller om kommunen mener at eksempelvis fire samvær med bare « Mellomstebror » vil være tilstrekkelig.

Fylkesnemnda merket seg at det første møtet mellom « Mellomstebror » og far, som fant sted mens forhandlingsmøtet pågikk, var vellykket. Når « Mellomstebror » forteller « Storesøster » og « Lillebror » om at far fremsto som en OK person, har nemnda tro på at også « Mellomstebrors » søsken vil ønske å treffe ham.

Fylkesnemnda har kommet til at fire samvær i året vil være for lite til at far kan etablere en relasjon til disse barna, og få en rolle i forhold til dem. Nemnda vil fastsette minimumsnivået til seks samvær med hvert av barna pr år, og vil samtidig oppfordre til at antallet økes etter hvert. Det bør arbeides mot en situasjon hvor far og barna treffes i hvert fall en gang i måneden.
Fylkesnemndas vedtak er enstemmig.



Slutning i sak nr. 07-156:



Sak nr. 07-156 (klagesaken) heves.



Slutning i sak nr. 07-129:



1. NN kommune ved barneverntjenesten overtar omsorgen for «Storesøster» født xx.xx.92, «Mellomstebror» født xx.xx.94, og «Lillebror» født xx.xx.94 etter barnevernlovens §4-12, første ledd bokstav a jfr. annet ledd.
2. «Storesøster», «Mellomstebror» og «Lillebror» plasseres i fosterhjem, jfr. bvtl §4-14 a). Fosterhjemmene forsterkes så lenge det vurderes som nødvendig av hensyn til barna.
3. Hvert av barna har rett til samvær med mor en gang i uken. Et av samværene kan være overnattingssamvær, fra lørdag ettermiddag kl 14.00 til søndag ettermiddag kl 14.00. Det overlates til barneverntjenesten å avgjøre når mor kan ha barna på overnattingssamvær. De øvrige samværene er ettermiddagssamvær, hvor barna dels har samvær samlet med mor, dels har samvær hver for seg med henne. Det overlates til barneverntjenesten å utarbeide en plan for disse samværene.
4. Far og barna har rett til samvær med hverandre minimum seks ganger i året. Barna kan møte far samtidig eller hver for seg etter eget ønske. Barna kan ta med seg noen som de kjenner og er trygge på når de skal møte far hvis de ønsker det.