En mann, i en mørk periode av sitt liv, ba til Gud. Desperat ropte han, "Gud, hvorfor har du sviktet meg?" Gud følte medlidenhet med mannen, og bestemte seg for å svare ham.
Mannen fant plutselig seg selv på en strand. Og Gud sa: "Se bak deg. Alle sporene du har gått, er sporene av ditt liv." Mannen gjorde som Gud sa, og så bak seg. Han kunne se to par spor enkelte steder, andre steder var det bare ett par. Han gransket sporene lenge. Til slutt spurte han Gud, "Gud, hvem har gått sammen med meg?" "Det var jeg", svarte Gud.
Mannen så igjen på sporene, og sa "Gud, da jeg trengte deg mest, var du ikke der. Der er det bare et par spor. Da jeg hadde det vondt, og ba deg om å være der for meg, var du borte. Men da jeg var lykkelig, var du der. Hvorfor sviktet du meg når jeg trengte deg?"
Og Gud sa: "Da du var lykkelig, trengte du meg ikke. Jeg fulgte deg, passet på deg, våket over deg likevel. Men da du hadde det vondt, sviktet jeg deg ikke. Der det bare er et par spor, var det fordi jeg bar deg i mine armer."
----
Nå tror jeg riktignok ikke på Gud. Men dette er likevel en historie som har gjort inntrykk på meg. Jeg leste den en gang for lenge siden, så jeg husket ikke alle detaljene. Jeg husket iallefall poenget, så håper den vil gi dere en følelse om ikke å være alene.
For noen vil det kanskje være mer naturlig å se på Gud i denne historien, som venner, familie, og andre som støtter en. Ikke vær redd for å støtte dere til andre. Fortell hva dere føler, for å holde det inni dere, vil ikke hjelpe dere i kampen mot bv. Har dere ingen det føles naturlig å dele de tankene dere har nå med (det føles ikke alltid naturlig å snakke med dem man er nær om dette), så snakk om det her.
Sett ord på følelsene, og ta imot råd og veiledning, og den styrken som er her. Man har alltids noe som gir en den styrken en trenger; noen finner den i tro, andre i seg selv. Men finn den, for den er der. Og selv om alt virker svart nå, så vit at du ikke er alene. Fokusèr på det, når alt virker håpløst... Det vil hjelpe deg gjennom det.
|