Du spurte hva som var galt med Breimyra barnehjem. Jeg har bare hørt rapportert at de bruker tvang, isolering, hindring av foreldre, overvåking, hindring av flukt, at noen har fått mareritt i lange perioder etterpå av å være der. Nå er ikke dette spesielt for bare dette barnehjemmet, det er nærmest standard. Jeg har ikke hørt at personalet fysisk skader barna, men du må nok regne med at de blir fysisk holdt fast eller tvunget hvis de prøver å gjøre opprør.

Jeg tror det er helt riktig, og meget bra, at du hele tiden forteller dem sannheten, uansett hvor meget barnevernet kommer til å presse deg til å si noe annet.
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Nå har det jo blitt reagert på at barna mine er "veldig lydige", da, så regner ikke med de har store problemer med dem... Men har merket endringer i holdningen til begge to. Ikke godt å si hva det kommer av.

F.eks:

Eldsta (C) er normalt sett omsorgsfull, blid, smilende, og liker å holde på med småplukk i fred. Hun kan også være sint, små"slem" med lillesøsteren og furten. Hun reagerer da med å "lukke ørene", og se rett foran seg. Hun tar lett til tårene om hun føler seg urettferdig behandlet.

Minsta (A) er normalt sett ei pappajente uten like, blid, smilende, og liker å dikte egne sanger, danser og eventyr. Hun kan også være bråsint, grinete, og trassig. Hun reagerer da med enten å trampe ut av stua, mens hun roper "dere ødelegger livet mitt!", eller ved å gjøre seg veeeldig lutrygget, og gå saaakte ut av stua.

Etter at barna kom til Breimyra, har C blitt mer innesluttet. Hun avviser søsteren, hun avviser oss (til dels), ber oss om å gå, o.l. Hun er fortsatt til en viss grad blid og smilende, og plukker gjerne med perler og sånt noe, men hun vimser mye, finner ikke roen. I tillegg er hun DEMONSTRATIV når hun lukker ørene, hun ser andre veier når jeg irettesetter henne, mot før at hun bare så surt på meg.

A er blitt klengete på både meg og faren. Når hun normalt sett ville søkt trøst hos ham, løper hun nå til meg. Hun er sammen med oss hele tiden, og får ikke nok oppmerksomhet. Når hun blir sur, reagerer hun med å snu ryggen til oss, nekter å snakke med oss, og går bare vekk fra oss om noen nærmer seg, hvor hun normalt sett ville stått i ro og sett ned i bakken.

Små endringer, på sett og vis, for andre, men store og brå for oss som foreldre. Det kan være Breimyra som "oppbevaringssted", eller det kan være overtakelsen. Jeg vet ikke. Men jeg er uansett bekymret. De endrer ungene mine, på mange måter, og jeg kan bare stå å se på. Dere vet jo selv hvor vondt det er.

Jeg føler at jeg ikke snakker om annet enn barne"vernet" nå om dagen, prøver å ta meg litt sammen på det, det virker som om folk enten forventer at jeg skal sitte i en krok og grine, eller at jeg skal være blid og hyggelig, med en "livet går videre"-holdning. Min mor forventer til og med at jeg skal forstå at barne"vernet" bare "vil det beste" for mine barn..!

Så jeg har noen få venner som støtter meg og forstår at jeg ikke har det bra... Samtidig som at de har forståelse for at jeg trenger å snakke om det, forstår de at jeg trenger å legge det litt til siden for å få et pusterom, og samle "kampstyrke".

Og så har jeg dere, da.
Om det er noe sted hvor jeg føler jeg blir forstått, og hvor ingen gir meg skeive blikk og tenker "for en dårlig mor, klarer til og med å få barna hentet av barnevernet", er det nettopp her.

Tusen takk.

  
Barnas endrede adferd kan skyldes én av flere ting, eller mest sannsynlig en kombinasjon:

1) Barna blir med sikkerhet hjernevasket av barnevernets personale til å legge skyld på foreldrene. Ofte kan det foregå helt åpent, ved at personalet snakker skitt om foreldrene, sier at foreldrene ikke makter å ta seg av dem, ikke vil ta seg av dem, at foreldrene har nok med sine egne problemer, at foreldrene er så og så dårlige.

2) Det skal godt gjøres at barna, selv i nokså stor alder, ikke tenker tanken at "Hvordan kunne mor og far overlate meg til å gjennomgå dette? Hvorfor har de ikke gjort det som skal til for å unngå det?" Barn har sjelden forståelsen av at deres foreldre er maktesløse overfor barnevernet, at foreldrene ikke har makt til å hente dem hjem.

Om din mor: Du får si til henne at i denne katastrofen som har rammet dere, må hun se alvoret og gjøre en innsats: Hun vet åpenbart intet om virkelighetens barnevern. Hun får bruke 3-4 timer hver dag til å lese artikler på BarnasRett.no, nkmr.org, sfm.no. Uten at hun gjør dette, er hun til skade for sin datter og sine barnebarn, ved at hun tror på en usann propaganda. Det hjelper ikke at noen "vil det beste" og tror de gjør det. Det mente også tyskere som hjalp nazistene i deportasjonene av jøder. De trodde de gjorde det beste for Tyskland – de "renset samfunnet". Likedan i andre diktaturer. Her i Norge har vi jo lang tradisjon i barnemishandling, helt fra slutten av 1800-tallet helt klart. Og vi har ligget i teten når det gjelder å tvangssterilisere alle som ikke var A4. Skaff deg Joar Tranøys bok Usedelighet og samfunnsfare – se det klikkbare bildet i høyre kolonne på BarnasRett.
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Er en smule indignert.

Ringte barnevernet i dag, for å kreve fortgang i samværsavtale, og telefonkontakt med barna... Og den delen gikk jo i og for seg greit.

Men plutselig kunne den "snille" damen opplyse at de gjerne ville at jeg skulle opplyse om min bakgrunn, som oppvekst, og annet fra mitt liv før de kom inn i bildet. Dette var visstnok heeelt normalt.
Ga beskjed om at det ikke kom på tale, da det aldeles ikke har betydning for denne saken, eller barna forøvrig. Jeg ble passe irritert... Hvor dum tror hun at jeg er?? Frekka...

Og så på slutten av samtalen: Så medfølende og bekymret (my ass, unnskyld språkbruken): "Hvordan går det med deg?" Så tenkte med meg selv at "jeg skal søren meg ikke si noe dere kan bruke mot meg", og svarte med den mest pusete stemmen jeg klarte å tvinge fram: "Jeg har det veldig bra med meg selv, men det er selvsagt vondt at barna ikke er her." Ikke pokker om de skal få bruke min diagnose mot meg.

Er så irritert, at jeg vet ikke hvor jeg skal snu meg.

ja helt enig hold ting for deg selv,det eneste problemet du har er barnefjernsidiotene som ser på deg(og oss andre som udugelige)stå på du er ikke alene fortiden min prøver de seg på også så vit at vi er her for deg

_________________
(jeg klarte ikke og endre brukernavnet mitt så derfor legger jeg til fullt navn her!!!)
jannicke tysse.

Jeg kan være motbydelig hyggelig når jeg gidder, og har tenkt å være akkurat sånn overfor barne"vernet". Så kan de tro jeg er dum. Om ikke annet kan det hende jeg kan utmanøvrere dem med deres egen taktikk: Vær behjelpsom og grei (innenfor rimelighetens grenser), gi dem en falsk trygghetsfølelse, ha alle møter behørig arkivert i form av referater sendt til barne"vernet", OG selvsagt på opptak, for å underbygge nevnte referater... For så å bruke ALT imot dem, for alt det er verdt.

Om de tror jeg er stokk dum, vil de ikke forvente noen særlig form for taktikk. Håper jeg.

ja de tror jo vi er helt udugelige så bare fortsett i samme stilen.håper du holder meg oppdatert på hva som skjer videre med deg,husk vi er her for hverandre

_________________
(jeg klarte ikke og endre brukernavnet mitt så derfor legger jeg til fullt navn her!!!)
jannicke tysse.

Og så var det sendt begjæring om sak til fylkesnemnda...

Det er en ukes tid siden nå, og har vært innom og lurt på å skrive det... Har bare ikke funnet ordene.

Klarer egentlig ikke å sette ord på det enda, men dere vet jo hva jeg går gjennom. Akkurat nå føles derimot alt veldig håpløst og vanskelig.

Ikke har jeg helt anelse om hva som venter meg, venter jo fortsatt på at klagen skal behandles. Heldigvis er legen min på min side, hun mener at det ikke skulle være noen som helst grunn til å ta omsorgen.

Kjenner jeg blir eitrende forbannet, når jeg tenker på at barne"vernet" mener 4 timers samvær hver 4. uke skal være nok for barna. Hvem pokker tror de at de er?! Med hvilken rett kan de si at barna mine ikke har behov for å være hos mammaen og pappaen sin?? Har de rater for hvor glad barna er i oss? "Barn A er fire år: Det vil si at hennes behov for kjærligheten til sine foreldre er rangert 5 på behovsskalaen. Det er 4 timer i måneden, det." Det er sånn det føles. Og det neket som legger fram forslaget, har seg selv som barnevernets vitne. Et menneske som knapt har vært innenfor dørene våre, knapt har sett jentene...

Det er kanskje synd og skam å si at man hater et annet menneske. Men jeg hater henne, virkelig. Et hvitt, hett, eitrende hat. Hun har snudd opp-ned på livene til mine barn, til meg, og min samboer. Jeg ønsker henne alt vondt. Bare jeg ser henne for meg, kjenner jeg hvor sinnet bobler i meg.

Heldigvis har jeg min psykiatriske sykepleier å blåse ut alt sammen til. En veldig hyggelig, og snill dame. Som alt i mitt første møte opplyste meg om at barnevernet aldeles ikke hadde rett på innsyn i mine papirer hos psykiatrisk helsetjeneste. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten henne. Hun hjelper meg å rydde i min nå nokså kaotiske tankegang, forsikrer meg om at tankene mine er helt normale, og veldig forståelige, og at jeg har en veldig god innsikt, i både meg selv, og familiens situasjon.

Men hva hjelper det, egentlig, når det motbydelige kvinnemennesket som har tatt barna mine, tror hun vet noe som helst om dem?? Vi opplever at barna ikke får ha ro rundt seg ved telefonsamtalene (det skal jeg ta opp med beredskapshjemmet), i tillegg til at det blir mast på dem "nå har du pratet så lenge". Skulle ikke det tilsi at ungene har lyst til å snakke med oss? Er det galt også, nå?

Minsta sa til og med at hun ikke skulle gråte når vi dro etter sist samvær. Vi ga henne klar beskjed om at om hun hadde gråt inni seg, som ville ut, skulle hun bare gråte. Det er lov å være trist og lei seg. Hvem pokker tror de har rett til å be MINE barn om å gjemme følelsene sine? Jeg er av den mening at barn har rett til å ha sine egne følelser, at disse skal bli sett, forstått, og anerkjent. Hvor vondt er det ikke for en fire-åring å se at mamma og pappa må dra, uten henne? Hvor vondt er det ikke, når nevnte fire-åring ber foreldrene "lure meg med hjem", for å slippe å være der hun er?

Jeg hadde minsta hjemme til hun var nesten 4 år, da HUN SELV ga uttrykk for at hun ville gå i barnehage. Hun bestemte altså selv når hun var klar for den lange "løsrivningsprossessen". Jeg som mor, følte at det var dette som var riktig overfor barnet mitt. Barne"vernet" har satt oss mange skritt tilbake. For hun har sagt at når hun kommer hjem, "vil jeg bare være hjemme, hele tiden". Og selvsagt vil hun det, hun har vel ikke lyst å forlate hjemmet sitt, selv ikke for den korte tiden i barnehagen.

Eldsta er en helt annen sak. Som samboeren min sa: "Gi henne litt tid i en brennende tønne, så vil hun ikke dra derifra". Hun trives hvor det skal være, så lenge hun får mat og kos. Dessuten trenger hun kontinuitet, så så lenge hun får gode rutiner, går det bra med henne. Heldigvis. Hun er den jeg er minst bekymret for. På de FLESTE områder. Det jeg er mest bekymret for, er sinnet hennes. Hun er så sint, hele tiden. Så selv om hun trives, i store trekk, er det hele veldig vondt for henne. I tillegg er hun uspesifisert psykisk utviklingshemmet, så hun klarer ikke sette ord på hva hun føler. Men vi ser det jo.
Min eneste trøst, er at iallefall hun har slått seg til ro for nå. For uansett hvor gjerne jeg vil at barna skal være hjemme, så kommer de ikke hjem i morgen, eller dagen etter der, eller... Og i mellomtiden vil jeg at barna skal ha det så bra som de kan få det. Og jeg kjenner dem iallfall igjen, personlighetsmessig, de er mer seg selv nå, enn de var på Breimyra. Og disse beredskapsforeldrene, er iallefall oppofrende, ifølge folk som kjenner dem. De har visstnok vært fosterforeldre til barn med allslags problemer, og to av dem har de adoptert.
Det betyr selvsagt ikke at jeg mener det er den beste løsningen, så langt derifra. Og det hjelper ikke mye på nattesøvnen. Men jeg vet iallefall at barna er trygge, for nå. Det kunne vært bedre... Men det kunne også vært MYE verre.

Dette ble veldig mye... Og det var visst ikke noe poeng heller, ser jeg nå. Men det var iallefall godt å få det ut. Det ble litt ryddigere i hodet nå... Så lenge det varer...

Takk igjen for at dere er her. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort, uten noen som forstod den smerten og det sinnet så fullstendig, som dere. Jeg er så uendelig lei av at folk som ennå har barna sine, sier "Jeg skjønner hvordan du har det"... Til en viss grad, ja. Men på den annen side... Man må ha vært der selv, for fullt ut å vite det. Bare EN har reagert på en måte jeg fant veldig naturlig: "Jeg fikk et så sterkt behov for å klemme ungene mine, vi prates senere", sa han. De mener det godt. Men likevel... De skjønner ikke hvordan det føles. Ikke i det hele tatt. Og jeg håper så inderlig de aldri får vite hvordan det føles, heller.

Jeg klarer ikke å la være å kommentere dette:

Raven Emerald skrev:



Da må flertallet av Norges befolkning også være utviklingshemmet. For å kunne sette ord på følelsene sine må en ha et begrepsapparat til det. Dette må så praktiseres - det tar tid og det krever tillit og trygghet mellom "avsender" og "mottaker" - altså forutsetninger som ikke er tilstede i dette tilfellet.

_________________
Don't hate the media, become the media!

Det raseriet og hatet man opplever, ville i en naturlig tilstand gitt mot og kraft til å ta barnet tilbake.

I vår syke kultur nytter ikke det.

De menneskene som har tatt barna fra deg er ikke som oss andre. Ingen normale mennesker stjeler andre sine barn. Det er en svært syk og grusom handling.

Det er også en ærklæring om krig.

Vi har ikke midler til å vinne en fysisk krig om barna. Men vi får bruke midler vi har for å vekke opinionen og for å legge trykk på de forferdelige menneskene som tar andre sine barn.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Til Raven Emerald:

Gjett om jeg kjente meg igjen da!

Du skriver etandes godt, og det var lett for meg å leve meg inn i det som du her forteller.

Og det der med barna går gjennom marg og bein på en, det var så jævli at det går ikke ann å forklare med ord

min sønn Mats den gang 5 år ble holdt i beredskapshjem i 2 månder i Haukedalen nord for Førde hos Aud Jorunn Etterlid Gjerland

jeg bor i Bergen og jeg og kjæresten min den gang, som er politimann, vi er fremdeles bestevenner og treffes dann og vann, vel, vi fikk i hvert fall lov til å reise opp og hente Mats annen hver helg,

3 timers bilkjøring opp til Førde og 3 timer ned igjen til Bergen

det var et sant HELVETE for Mats - og for meg

han hylte og skreik hele veien og tryglet og bad for sitt liv

for å slippe å bli kjørt opp igjen der

*

jeg er fremdeles traumatisert av den episoden

tårer og snåttet renner nå

for jeg blir like oppbrakt hver gang jeg hører om andre folk som får gjennomgå den samme umenneskelige behandlingen

vent litt, jeg må hente et nytt lommetørkle

*

etter å ha sutret en stund kommer jeg i hu bv-ansatt Lillian kjelsvik og psykolog Svein Magnar Hansen m.fl.

og da blir jeg straks i bedre humør

for da kommer sinne, nøyaktig slik som du beskriver

og ja, av dem har jeg lært at ord kan drepe, og omsider, det tok sin tid, men nå ruler jeg altså nettet og freewebsen

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

Nja, hun klarer ikke å fortelle oss som foreldre om det, heller... Hun gjenkjenner ikke engang sinne som sinne. Hun skjønner "lei seg", og "glad". Men det er klart at det begrenser seg, når hun ikke helt skjønner selv at hun er sint. Men jeg ser det så tydelig på henne... Måten øynene gnistrer i rent raseri, uten å si et ord. Det har hun etter meg.

@Mona, det er vondt å vite at du kjenner deg igjen. Jeg unner ingen det. Samtidig er det godt å vite at jeg ikke står alene. Motstridende følelser... Jeg hater det, de er så vanskelige å sette ord på... Særlig når det handler om ting som dette.

@Arild, det forklarer isåfall den desperate trangen min til å finne uut hvordan, og hvor, jeg kan dra med barna mine. Spurte til og med Sverre om det der. Hehe... Han kan jo ikke råde meg til noe som helst, da, stakkar. Men om jeg får barna mine tilbake på anken, anbefalte han Spania som feriested, men jeg måtte dra før saken kom opp i nemnda. Som han sa: "Ingen kan klandre dere for å ville ha en ferie med barna, og dere har heller ikke møteplikt på nemndsmøtet".

Lurer veldig på hvordan anken slår ut, siden det ene ankepunktet går på lovligheten av selve hastevedtaket... Men må visst vente en stund til. Seigpining, kalles det vel...

Raven Emerald skrev:



Det er godt mulig at hun er utviklingshemmet, men jeg klarte da heller ikke å sette ord på følelsene mine før jeg ble godt voksen. og slett ikke overfor foreldrene mine (som jeg elsket over alt i verden). Jeg mener - hvor skal en begynne? Når alt var så kaotisk inne i en, var det fryktelig vanskelig.
hvorfor følte jeg som jeg gjorde? hva følte jeg egentlig? jeg husker at livet ofte virket som en eneste kommunikasjonskollaps.

_________________
Don't hate the media, become the media!

Skjønner hva du mener...

Men det er altså litt mer enn som så med henne. De aller fleste barn gjenkjenner basisfølelser, de ser når du er glad, trist, sint, osv... Iallefall når de er 9 år gamle.

Uansett, så reagerer hun med å be oss dra hjem, si at hun ikke vil hjem igjen, o.s.v... Og det er der dette med kontinuitet kommer inn: Så lenge hun har kontroll på det som foregår rundt seg, er alt annet av mindre betydning. Men det er så skummelt med hennes måte å reagere på, med et barne"vern" som nekter å forstå hva reaksjonene kommer av, og hvordan man da best møter barnets interesser. I C's tilfelle vil det jo da ikke være å forbli utenfor hjemmet, men å komme hjem, og bli forsikret om at hun ikke må flytte igjen og igjen, men at hun skal få lov å være hjemme. Men barne"vernet" vil vel se det som et bevis på hvor rett dette var av dem.
ÅÅÅ, så sint jeg er..!

Er det stygt av meg å kalle dem noen forbaska inkompetente idioter? For isåfall skal jeg ikke gjøre det.

Kjære Raven Emerald

At barnevernet gjør ting som du vet vil skade barnet ditt ytterligere virker som om det er en regel, mer enn et unntak.

Jeg tenker ofte på hvor rasende og fortvilet jeg selv ville ha vært dersom jeg som mor var blitt utsatt for det du gjennomlever.
At du hjelpeløs må se på at barna dine lider, eller til og med blir påført varige skader i lovens navn.

det er kanskje den groveste forbrytelsen i dette spillet (for BV er det et spill).
At barna blir skadet og at de foreldre som forsøker å gjøre det somgode foreldre bør - kjempe for å verge barna - blir fremstilt som egoistiske og dumme.

_________________
Don't hate the media, become the media!