Barnevernet i Bodø har
påkjært avgjørelsen fra Hålogaland lagmannsrett fra 1. mars i år der domstolen avviste å realitetsbehandle spørsmålet om Cecilie Nilsens og Remi Eiviks datter Maya Helen fortsatt skal være i fosterhjem siden barnet allerede er hos sine foreldre og kommunen dermed ikke har noen rettslig interesse i å få avgjort spørsmålet. Det er uvisst om Høyesterett vil rekke å behandle saken før selve omsorgsovertagelsen blir behandlet i tingretten.
Foreldrenes advokat Finn Ove Smith sier han er sjokkert over barnevernet i Bodø men at ingenting denne etaten gjør overrasker han lenger. Politiet har, som kjent, ikke funnet grunnlag for å straffeforfølge foreldrene, men barnevernet i Bodø, representert ved kommuneadvokat Mona Negård og barnevernleder
Torill Müller, vil likevel ikke gi seg. De forfølger familien Nilsen Eivik som nå har flyttet til Sandnessjøen for å få være i fred.
Deres datter Maya Helen på 18 måneder har fått være hos sine foreldre i to stakkarslige måneder etter at hun urettmessig var tvangsplassert i fosterhjem i hele tolv måneder av sitt unge liv. Den lille piken fikk ikke die sin mor fordi barnevernet tvangsfjernet henne fra foreldrene på grunn av ”mistanke” om vold. Nå har Cecilie Nilsen endelig fått trille sin lille datter, men en slik ”luksus” vil barnevernet sette en stopper for. Det tas ingen menneskelig hensyn overhodet i barnevernets kyniske jakt etter barn som skal plasseres hos fremmede i såkalte ”trygge og gode fosterhjem”. Profittmotivet blir underslått, for det er ingen tvil om at fosterforeldre rekrutteres med en god årslønn som gulrot. Det kan virke som om hensynet til Maya Helens fosterforeldres økonomi veier tyngre enn hensynet til Maya Helens eget beste.
Hvilke andre drivkrefter ligger bak barnevernets groteske forfølgelse av familien? Hva er det som gjør at offentlige ansatte, som skal være folkets tjenere, setter i gang en prosess som skal frata en liten pike hennes naturlige foreldre? Barnevernet snakker bestandig om ”barnets beste” når de tar sine uhyrlige avgjørelser, men i denne saken er det ingen som tror at Maya Helen lider noen nød hjemme hos foreldrene.
Foreldrens advokat Finn Ove Smith mener at det har gått prestisje i saken. Maya Helens mor, Cecilie Nilsen, uttaler at barnevernet har behov for å redde ansikt. Barnevernerne kan simpelthen ikke leve med at foreldrene har ”vunnet” retten over sin egen datter. Deres herskesyke er så inngrodd at de nærmest har et patologisk behov for å sette foreldrene på plass og vise hvem som bestemmer. Og det er barnevernet!
Hensynet til Maya Helen selv blir helt underordnet hensynet til barnevernernes eget behov for å redde ansikt. ”Barnets beste” brukes som et vikarierende motiv. I virkeligheten er det ”barnevernets beste” som gjelder. Barnevernet står for tusenvis av trygge og gode kvinnearbeidsplasser, og fagbevegelsen kjemper hardt for disse behagelige arbeidsplassene. Da er det mindre viktig om barn fjernes urettmessig fra sine foreldre.
Det er ren tortur for foreldrene å leve med uvissheten om de får beholde Maya Helen eller ikke. Kommuneadvokat Mona Negård kan på sin side sove godt om natten. Ingen truer hennes familie. Hun risikerer verken jobb eller familietrygghet ved å forfølge familien Nilsen Eivik. Barnevernsleder Torill Müller er like trygg der hun sitter med sitt kronisk ”bekymrede” åsyn.
Den manglende empatien for familien Nilsen Eivik er foruroligende. Det tas ikke hensyn til familien overhodet. Barnevernet kjører som en dampveivals over familien, som ligger knust tilbake.
Faktum er at barnevernet i Bodø gjorde en stor bommert da de fattet vedtak om midlertidig tvangsfjerning av Maya Helen. Denne grove feilvurderingen, som påførte familien Nilsen Eivik store lidelser, bør de beklage. Isteden velger barnevernet, av hensyn til egen prestisje, å fortsette å kreve Maya Helen utlevert til barnevernets kalde ”omsorg”. Må de
ikke få medhold, verken i Høyesterett eller Salten tingrett.