Her har vi en litt annen kombinasjon av fagfolk, men noen av de samme, som igjen foreslår at Norge skal fortsette på veien i retning Øst-Tyskland:
Et nytt tredelt barnevernMilde, men lite effektive tiltak fører til lang og skadelig ventetid for barnAv Willy-Tore Mørch –
Kronikken er skrevet i samarbeid med Magne Raundalen, barnepsykolog, Torleiv Ole Rognum, professor emeritus, Eli Rygg, barnevernsarbeider, og Victor Norman, professor emeritusDagsavisen, 17 september 2018
"Det gjelder kunnskap både om langtidsvirkninger av vold, omsorgssvikt og mishandling og kunnskap om virksomme hjelpe- og støttetiltak til familien og barna. Om det sistnevnte moment, hjelp og støtte, kan vi minne om at det i ekspertutvalgets NOU 2012 -5: «Bedre beskyttelse av barns utvikling», ble foreslått å pålegge foreldre virksomme hjelpetiltak med det for øye å forbedre foreldrepraksis, slik at de kunne unngå at barnevernet hentet barnet ut av familien. Forslaget ble først tatt til følge av nåværende regjering."Tja, førte det til at man unngikk å skille barn fra familien, da? Kanskje tvert imot.
"Det kommunale barnevernet av i dag rår over en lang rekke tiltak som er ment å skulle hjelpe familiene i sitt viktigste oppdrag – å gi barna en trygg og forsvarlig oppvekst. Men tiltakene har ofte ikke de tilsiktede virkninger. De fleste tiltakene fokuserer ikke på foreldrenes omsorgskompetanse, men på viktige rammebetingelser for familien. Økonomisk støtte, barnehageplass, avlastning og tilsyn, for å nevne noen, er meningsfulle tiltak i seg selv, men bedrer ikke omsorgskompetansen."Her er fagfolkene enige i at det ikke har hjulpet, men er blinde for at skylden ligger i de feilaktige forestillingene de selv og barnevernet har. Deres konklusjoner og forslag er rene psykobabbel-forestillinger om at de og barnevernet har spesiell greie på "omsorgskompetanse" og på hva som er viktig for et barn. De ytre forhold skribentene her legger vekt på er ubetydelige i forhold til det å være hos sine egne – det som gir den essensielle tryggheten som ikke stresser og gjør fortvilet. Når det viktigste familier trenger, er nettopp praktisk hjelp: penger, barnehageplass, hjelp i hjemmet, og ellers trygghet for at de har selvbestemmelsesrett og rett til å være i fred for psyko-sosiale "hjelpere".
"Tilsyn"? Hva slags tilsyn er barnevernere, med deres forskruede oppfatninger av familie og hjem, i stand til å føre?
"Vi tror at det ellers så utmerkede prinsipp om å gripe inn i privatlivet med det mildeste, effektive tiltak fra det offentliges side, har blitt til det mildeste tiltak uten krav om effektivitet. Derfor opplever vi serier av milde, men lite effektive tiltak som får lov å virke inntil den manglende omsorgskompetansen tvinger fram en omsorgsovertakelse, ikke sjelden ved akuttvedtak etter lang og skadelig ventetid for barnet. For noen år siden var den gjennomsnittlige ventetiden tre år."De går altså ut fra, fra starten, at barnet bør og skal tas. Tiden hos familien er bare en "lang og skadelig ventetid" for barn? Og skjønner ikke at akuttvedtak selv påfører barn kanskje ubotelig, og i hvert fall langvarig, skade?
Når Norge har utstyrt seg med denne slags barnefaglige eksperter til å dirigere nasjonens forhold til barn, står vi overfor en tragedie.
Ingressens
"Milde, men lite effektive tiltak fører til lang og skadelig ventetid for barn" sier vel noe sentralt om disse folkene: De vil ha enda "kortere ventetid" før barnevernet kutter livsnerven og fyller barnet med "vaskemiddel" (hjernevask).
Det er det granngivelige helvete, det slaveriet for barn og familier som beskrives i denne artikkelen, slaveri under slike fagfolk som dem selv. Men det er ikke noe nytt – det er jo propagandaen for dette som har herjet og langt på vei slått igjennom i samfunnet lenge.
*
Raundalen og Mørch er godt kjent i landskapet fra før. Rognum har arbeidet som rettsmedisiner. Han er omtalt
her og
her, i forbindelse med at han later til kritikkløst å tro på diagnosen "Münchhausen by Proxy".