Etter en stund begynte jeg å få en skremmende følelse av at barneverntjenesten ikke var interessert i fakta. I alle fall ikke etter at de hadde gjort seg opp en mening. I det lengste trodde jeg jo at de ville rette seg etter faktaopplysningene som etter hvert kom frem i saken. Plutselig forsto jeg imidlertid at barnevernet hadde gått så langt i å hevde sin merkelige saksoppfatning at jeg tenkte: "Herregud, nå har de gått så langt at de ikke kan gå tilbake!". Saksbehandlere som jeg hadde inntrykk av hadde en bedre forståelse, forsvant også ut av saken, ukjent av hvilken årsak.
På et stadium i saken fornemmet jeg derfor at jeg var kommet om bord i et tog som var umulig å snu eller bremse. Fornemmelsen kom i et helt spesielt øyeblikk da jeg satt hos min veileder hos barneverntjenesten. Veileder hadde inntil da forsøkt å veilede meg på en helt grei måte, men det begynte å nærme seg forhandlinger i Fylkesnemnda. Veilederen begynte mer og mer å bruke veiledningstimene til å kritisere meg og korrigere min saksoppfatning. Jeg forsto jo da at også veilederen bare var en del av apparatet vi hadde imot oss, og jeg husker at jeg i det sekundet ble helt matt, og at jeg begynte å bli virkelig redd.
Jeg måtte etter dette erkjenne at barneverntjenesten for alt i verden ikke ville innrømme feil, og at der ikke lenger fantes noen ærbar retrett for dem. Barneverntjenesten hadde gått så hardt ut at de bare måtte stå løpet ut, selv om barnas fremtid var innsatsen. Altså forsto jeg at dette heller ikke egentlig handlet om barna.
I landet jeg nå bor i, har de et ordtak som heter: Dersom der finnes ti personer i et rom, og en av dem snakker sant, mens ni av dem lyver, - vel, da er det de ni som snakker sant og den ene som lyver.
Bvtj. vet at de har makten i sin hånd. Dersom der står en rød stol i rommet, kan de derfor si: Dette bordet er grønt! Som barnevernsklient kan jeg forsøke å forklare dem at gjenstanden er en stol, og at den er rød.
Problemet er at de fire andre barnevernsansatte personene i rommet sier:"Vi forstår at du ser noe annet enn det vi ser. Vi ser bare et grønt bord." De vet at fylkeslegen, rådmannen, kommuneadvokaten og hvem det skulle være i byråkratiet vil si at de ikke kan overprøve barneverntjenesten i spørsmålet om hvilken gjenstand det er og hvilken farge det er på den.
(Inntrykket fra vår sak er forresten at fylkeslegen forstår men kvier seg for å gripe inn, at kommuneadvokaten ukritisk effektuerer barnevernssaker og (mot bedre vitende?) kjemper barnevernets sak uhemmet, mens rådmannen forsøker å fraskrive seg sitt overordnede ansvar for barnevernssaker).
Jeg var dum og trodde i det lengste at barneverntjenesten ville rette seg etter fakta, når det ble klart for dem. Det ble en masse diskusjoner og samtaler som jeg kunne spart meg.
Jeg får si som Fylkeslegen sa da barneverntjenesten ikke rettet seg etter en av nøkkelopplysningene i saken vår: "Det er spesielt at barneverntjenesten ikke retter seg etter disse opplysningene, men de har likevel full anledning til det".
Under slike forhold må man bare akseptere at den røde stolen er et grønt bord, og innrette seg deretter.
|