I de siste 4-5 årene der barnevern har angått meg - før det angikk meg selv må jeg skamfull erkjenne at jeg var fullstendig likegyldig - har jeg fra tid til annen lest om saker der foreldre blir fratatt ett eller flere av barna i en barneflokk - men ikke alle.

For meg er dette en av de tingene som viser meningsløsheten i hele barnevernssystemet. En mor får tvillinger, stakkar, hun sliter med fødselsdepresjon og har jo en gutt fra før, -det blir nok for tungt for henne, så tar barnevernet den ene. En far har omsorgsevne for sine yngre barn, men ikke for datteren i tenårene, men mannen bytter såvidt jeg husker kommune og får der en helt annen vurdering. (Har han konfrontasjoner med datteren som har begynt sin løsrivelsesprosess?)

Det er jo noe som skurrer her. Og det skurrer alvorlig.

Også i vår egen sak, da jeg var effektivt ekspedert ut av hjemmet med trussel om akuttvedtak overhengende, - og jeg satt alene på hybel om kveldene mens barnevernet forsøkte å bygge et apparat rundt min kone og ungene, - så jeg noe av dette. I et barnevernsnotat som jeg sørget for å få kopi av registrerte jeg at saksbehandler følte seg usikker på om min kone kunne makte å ha alle barna alene.

Men det var jo akkurat det de ville - at hun skulle ha barna alene.

Sånn at hun nettopp ikke skulle makte å ha alle barna alene?

De hadde allerede begynt sine sonderinger, og som smått begynt å tenke ett eller to steg frem. Hmmm..hvem var det som skulle ut av ungene mine? Var det Victoria på rundt året? Hun kunne jo glemme at hun i det hele tatt hadde foreldre. Var det Per? Han er jo eneste gutten og kanskje passer han i et fosterhjem med en gutt som kan bli en kamerat og "bror"? Var det Kari? Hun var jo størst og den som hadde forstått mest, og kanskje burde hun nå skjermes i et fosterhjem?

Det må jo være en flott øvelse for barnevernet å ha sine mapper og kaffekopper mens de samles, legger sine ansikter i alvorlige folder og tar denne viktige diskusjonen rundt møtebordene i barnevernets lokaler.

Så skal man fortelle Victoria eller Per når de blir større og ikke lenger kjenner sin mor, ikke kjenner stort til sine søsken, og i alle fall ikke sin far, at "jo, din mor var en snill og god mor, men du vet, hun hadde jo de andre barna, og da kunne hun jo ikke makte å ta vare på deg også".

Jeg vet akkurat den innlevende og medfølende tonen ordene vil bli sagt med.

Det er neimen ikke sikkert at et slikt barn vil være takknemlig overfor barneverntjenesten.

Kan man virkelig ha omsorgsevne for ett barn og ikke ett annet? I mitt lille hode har man enten omsorgsevne, eller så har man det ikke. Og har man ikke omsorgsevne overfor et barn, så skal årsakene til dette være så alvorlige at man heller ikke har omsorgsevne for et annet. Er det jeg som er helt på viddene?

Så kan det selvsagt være ting som gjør at det blir krevende å være alene med flere barn, og som gjør at man bør få hjelp. Når vi vet hva det koster å ha barn i fosterhjem, skulle der være mye å gå på.

Da jeg selv var barn, fikk min mor hjemmehjelp i hverdagene i en del uker etter hun fødte mine yngre søsken og slet med å komme seg etter fødselen. Husmorvikaren forsøkte å få det hele til å gå rundt mens min mor var litt utilnærmelig der hun lå i sengen store deler av dagen. Husmorvikaren laget middag, vasket og gjorde innkjøp. Om jeg ikke har forstått det feil, ville jeg og mine søsken vært i faresonen om den samme situasjonen hadde oppstått i dag.

Det at man kan ta ett barn fra foreldre, og ikke det annet, viser jo også at årsakene til omsorgsovertakelse gjøres med en spesialkompetanse og et finmål som vi andre både med og uten utdanning ikke forstår oss på.

Når deler av befolkningen har mistillit til barneverntjenesten, så må også bvtj. selv forstå at noen av de utslagene barnevern får, er komplett uforståelige for den vanlige mann og kvinne, og derfor bidrar vesentlig til mistilliten.

Husmorvikaren er også vikar for det mennesket i naturen (antropologi) har rundt seg: Storfamilien og litt mer. Husmorvikaren har man imidlertid fjernet etter at man konstruert vårt unaturlige samfunn. Det finnes ingen rasjonell grunn for det. Industrisamfunnet skapte behov for denne type hjelp når familiene og nærmiljøene ble skadet.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.

  
Ganske riktig har en del familier praktiske behov. Nå er nok stat og kommune redd for at hvis de forærer eller subsidierer hjelp for dette, så ville de få pågang fra alle og hvem som helst, f.eks alle enslige mødre som ville kunne forlange å få dette gratis fordi de hadde barn. Denne motforestillingen har jeg forståelse for. Det måtte nok være klare restriksjoner og betingelser knyttet til det i dagens samfunn, jf May-Britt Tysnes' innlegg i listen nedenfor.

Men en annen sperre, som jeg ikke har sympati for, er nok at behov for hjelp til husstell og annet ikke krever psykolog-utredning. Og psykologene er en inngrodd del av systemet. De vil ikke gi slipp på barnevernet og barnevernet vil ikke gi slipp på dem, for de er sentrale i å produsere psykobabbel som de naive juristene i kommunene og domstolene gjør knebøy for, slik at man kan få tvangsfjernet barna. Og bruken av psykolog koster svære summer, som mere produktivt kunne vært brukt til hjemmehjelp i kritiske situasjoner, selv om dette ville føre til et press på kommunen om å få mer enn rimelig var. Så deri ligger "et problem": bruke mye penger på å skade og avskrekke (ved psykolog), eller bruke en god del penger på å gi effektiv hjelp men stadig måtte avvise strømmer av ønsker/krav.

Da Bhattacharya-saken pågikk i Stavanger, var det mengder av innlegg i indiske aviser og nettsteder, mange av dem med kommentarer fra lesere. Noe som gikk igjen en del, var at noen fordømte barnas foreldre fordi de ikke hadde engasjert en barnepike ("nanny"), når barnas mor var så sliten og hadde så store praktiske vanskeligheter med å greie en baby og et litt større, meget problematisk barn. Inderne trodde at familien var gjerrige som ikke engasjerte nanny. De tenkte seg vel ikke at situasjonen i Norge ikke er slik at det er mulig; det finnes ikke her en strøm av unge piker som er tilgjengelige for slike jobber.

Vi har visst hatt litt om husmorvikar / hjemmehjelp her og der tidligere, og det kan være nyttig å kikke på noe som har vært skrevet:

Tråd:
(8 september 2014)

I enkeltinnlegg i litt andre sammenhenger:
(25 mars 2012)
(6 mars 2012)
(10 oktober 2010)
(28 desember 2008)
(26 november 2008)
(4 mai 2008)
(11 februar 2007)
(30 oktober 2006)
(10 januar 2007)
(30 oktober 2006)
(8 mai 2011, i seksjonen "Hvordan hjelpe barn i nød")
(26 mars 2006)

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Takk for tilbakemeldinger. Når jeg leser noen av linkene og de smertefulle forholdene folk forteller om, blir det jeg selv snakker om surmuling til sammenligning. Men jeg forstår jo altfor godt at det som beskrives også kunne blitt vår egen situasjon, og at vi fremdeles må vokte våre steg med omhu for å ikke komme i samme situasjon igjen.

Også dette forumet skal ha takk for at vi klarte å komme oss bort, anbefalingene herfra og på hjemmesidene til MH Skånland var jo entydige, og vi hadde en advokat som på ingen måte frarådet oss å reise, og som gav oss grei juridisk informasjon i den forbindelse.

Så denne typen forum gjør allerede nytte, om ikke vi har fått et nytt barnevern enda. Jeg har stor respekt for dem som skriver her - noen i full åpenhet og med fullt navn - med den kostnad det kan ha medført og medfører.

Jeg ser jo at jeg som relativt ny bruker av forumet stadig også tar opp ting som har vært debattert på forumet før, ettersom jeg selv med skam må meddele at jeg ikke var opptatt av barnevern før jeg selv ble berørt. Jeg nevnte dette med husmorvikar i posten min. En annen ting jeg tok opp, var altså dette som stadig forundrer meg, at man tar noen av barna i en søskenflokk, men ikke alle.

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Hmm. Husker nå at jeg glemte simsalabimmen mht søk. Skulle fått tid til alternativ søkefunksjon.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Her er et foreldrepar som har omsorgsevne, men ikke omsorgskapasitet. De kan ha omsorgen for ett barn, men ikke for to.

Storesøster fikk komme hjem, men ikke lillebror
https://www.nrk.no/ho/storesoster-fikk- ... 1.13731832

Er det rart barnevernet skaper frykt hos innvandrere? Her er det altså ikke vold eller rus, men manglende stimulering, stell og barnepass som bekymrer.

Det er moren som er bekymringen. Mens farens problem kanskje er - ja, nettopp - at han er far. Derfor kan denne familien ha ansvar for en 14 år gammel jente, men ikke for en fire år gammel gutt.

Genialt! Tenker barnevernet.

Kanskje moren lider av det samme som jeg selv - at hun har "flat inntoning" og "keitete samspill" med barna?

Hvorfor ikke sende inn en barnevernsansatt som kan gjøre spillopper med barna i ny og ne, stimulere dem og få dem til å le? Vi hadde en slik ansatt hjemme på stuegulvet vårt en gang, og barna syntes hun var festlig.

Dessuten har gutten fått "tilknytning" til fosterfamilien, og derfor kan det være skadelig for ham å komme hjem til mor og far. Slik tilknytning opphører ikke sjelden når barna er 18 år gamle. Den er veldig sterk når noen ønsker å flytte barna tilbake til biologisk familie, men er uten betydning når barnevernet flytter barnet fra et fosterhjem til et annet, eller når barn flyttes ut av biologisk familie.

Jeg har noen ganger fundert over at tilknytningen til fosterforeldre som må ha penger fra Staten for å ta vare på barna, så ofte ansees å være sterkere enn tilknytningen til foreldrene hvor barna er en ren utgiftspost. Ren logikk skulle jo tilsi det motsatte.

Vi ser altså at hele saken er basert på barnevernfaglige argumenter. Det er lite fornuft i saken. Og de sakkyndige brukes - og lar seg villig bruke - som alibi for å få det hele gjennom. Fylkesnemnda sitter der antakelig alvorstungt og tror at de gjør verden en tjeneste. De klarer jo ikke å lese statistikken som viser at resultatene av deres egne vedtak langt på vei er tragiske.

Det har blitt mer og mer klart for meg at hele dette systemet, med dets fag og såkalte fagkyndige må bort.

Jeg velger å ikke nevne hvilken kommune dette har skjedd i, fordi jeg regner med at vi har dårlig barnevern over hele landet. Noen vil nok ha det til at denne kommunen er spesielt ille, men jeg tror ikke det.

Nesten litt fornøyelig å se Fylkesmannen i kjent stil, som har gitt denne kommunen massiv kritikk for å ikke overholde frister og lignende.

Men å hjelpe ett enkelt barn i en enkelt barnevernssak, det har jeg aldri hørt at Fylkesmannen har klart å få til. Sånn sett fungerer antakelig klageapparatet slik myndighetene ønsker.

Det hele - med klageapparat og ansvarlige - ligner en stor komedie. Problemet er at ingenting av det komiske i alt barnevernssystemet foretar seg er det spor morsomt.

Det marerittet denne flyktningefamilien nå gjennomlever må føles som ren tortur.

Vi ser forøvrig at "NRK har valgt å anonymisere familien av hensyn til barna." Om denne anonymiseringen virkelig hjelper barna, er etter min mening imidlertid et åpent spørsmål.

  

Jan Simonsen:

Demokratene i Norge, 28 oktober 2017

"En fersk sak gjengitt av NRK 27.oktober beviser at norske myndigheter lyver om barnevernet. To barn ble tatt fra deres foreldre. Etter 2 1/2 år kom saken opp for fylkesnemnden som behandler barnevernssaker, til tross for at loven sier at det ikke skal gå mer enn 3 måneder. Den nå 14 år gamle datteren fikk komme hjem til sine foreldre, men den nå 4 år gamle sønnen måtte bli hos sine fosterforeldre. Barnevernet argumenterte blant annet med at det var gått så lang tid at han var blitt vant med sine nye omgivelser, og fikk medhold.

Det dreide seg ifølge NRK ikke om rus eller vold, men om manglende oppmerksomhet og kunnskaper om barnepass, stell og stimulering. Med andre ord: begrunnelsen for barneoverdragelsen var verken » serious neglect, maltreatment or abuse». Banrevnernet aksepterte tilbakelevering av datteren, men ikke av sønnen. Ifølge NRK pekte Fylkesnemnda å at moren krever særlig oppfølging, og at det derfor vil være faren som må bære hovedtyngden av omsorgen. Den sakkyndige mente at han har omsorgsevne, men ikke «omsorgskapasitet». Å ta vare på to barn ble for mye for en far."


Artikkelen ligger også her:
Jan Simonsen:

247avisen, 29 oktober 2017

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

  


247avisen, 28 oktober 2017

"igår skrev NRK om en barnevernssak der to barn ble tatt fra deres foreldre. Etter 2 1/2 år kom saken opp for fylkesnemnden som behandler barnevernssaker, til tross for at loven sier at det ikke skal gå mer enn 3 måneder. Den nå 14 år gamle datteren fikk komme hjem til sine foreldre, men den nå 4 år gamle sønnen måtte bli hos sine fosterforeldre. Barnevernet argumenterte blant annet med at det var gått så lang tid at han var blitt vant med sine nye omgivelser, og fikk medhold."

Sønnen ble imidlertid holdt hos fosterfamilien, med fylkesnemden støtte, også fordi den ifølge NRK mente at moren krevde særlig oppfølging, og at det derfor vil være faren som må bære hovedtyngden av omsorgen. Den sakkyndige mente at han har omsorgsevne, men ikke “omsorgskapasitet”. Å ta vare på to barn ble for mye for en far, mente de. Barnevernet kunne gått inn i familien med hjelpetiltak, men valgte altså å presse gjennom en fjerning av sønnen fra hans kjødelige familie.


Nå er artikkelen dukket opp også her:
Jan Simonsen:

Norge IDAG, 30 oktober 2017

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Denne saken viser at terskelen for omsorgsovertakelse ikke er høy i Norge.

Jan Simonsen har helt rett i at saken viser at ambassadene ute i verden feilinformerer. De sier at det bare er rus, vold og vanskjøtsel som kvalifiserer for omsorgsovertakelse. Sludder! De fleste omsorgsovertakelser skjer etter et par-tre års kontakt med barnevernet. Det er omtrent den tiden det tar å bygge opp en sak når det ikke er vold, rus og vanskjøtsel. Det skjer gjennom systematisk overvåkning hvor også skoler, barnehager og andre bidrar.

Omsorgsevne er dertil en mystisk størrelse som barnevernet har monopol på. Når de trekker frem sine "barnevernfaglige" argumenter så kan i praksis hvem som helst miste barna.

Selv har jeg og min kone hatt omsorgen for egne barn siden den eldste ble født for 14 år siden. Visstnok har ingen av oss omsorgsevne. Prøv å forklare det for lokalbefolkningen der vi flyktet og nå bor, og de vil bare riste på hodet.

Vi opplevde første begjæring etter tre-fire måneders kontakt med barnevernet. Det var en pro-forma begjæring ledsaget av et ultimatum som utelukkende skulle tvinge oss til separasjon og skilsmisse.

Bort med far, tiltak rundt mor og senere omsorgsovertakelse. Det er slik barnevernet ofte opererer. Og spillet og virkemidlene behersker de til fingerspissene. Mens barnevernsofrene blir tatt på sengen og trenger ett år eller to for å lære de kyniske spillereglene. Men da er det ofte for sent.

Hvis ikke slik og slik, så tar vi barna! Samfunnet truer - uten skjemsel og uten å blunke - med å ta ifra deg det som gjør livet ditt verd å leve.

De sier i klartekst at dersom du ikke gjør som de sier, så skal de legge livet ditt i ruiner. Og gjør du som de sier, så tar de gjerne barna fra deg likevel.

Slike røverstat-aktiviteter skjer i full åpenhet uten at noen reagerer. Barnevernet bruker barna som pressmiddel for å styre og terrorisere familier før omsorgsovertakelse har skjedd. Og når de så har tatt barna, brukes samvær som straff og belønning, for eksempel overfor foreldre som går offentlig ut med kritikk.

Det er umoral satt i system, og man kan rope av full hals om urett, men absolutt ingen vil trå til for å hjelpe.

Norsk barnevern er uforståelig og avskyelig for svært mange utlendinger.

Med god grunn.

Nordmenn på sin side tenker så godt om velferdsstaten at de ikke kan tro at barnevernet opererer på så fullstendig og gjennomført uforsvarlig vis.

Den saken som her er gjengitt av NRK viser etter min mening barnevernet slik mange opplever det:

Inhumant, kunnskapsløst og med vilje og evne til å misbruke makt.

EMD har grepet tak i det som er et stort mysterium - for alle utenom barnevernet selv. Nemlig at foreldre kan ha omsorgsevne for noen av barna, men ikke alle.

Norge ber Strasbourg ligge unna i betent adopsjonssak
https://www.dagbladet.no/nyheter/norge- ... ovZRu833J8

"Sejersted måtte håndtere flere kritiske spørsmål fra EMDs dommere.
De ville ha utdypende svar rundt vurderingene som lå til grunn for at moras førstefødte ble tvangsadoptert, når hun hadde fått et nytt barn som barnevernet mente hun kunne ha omsorgen for."

Dette er gode og betimelige spørsmål, som vi også har stilt her på forumet. Moren er ifølge norske myndigheter håpløst hjelpeløs som omsorgsperson for sitt første barn, men helt adekvat for sine to neste.

Forstå det den som kan.

Men EMD kan altså ikke forstå det, og agerer deretter.