Trenger vi forskning ”om barnets beste”? Trenger vi mer forskning om barnets beste for å bli klokere, eller trenger vi bare bedre forskning?
Barnets beste – forskningsmessige utfordringer.
Førsteamanuensis dr juris Trude Haugli, Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø
1. Innledning
Jeg skal altså ikke snakke om forskningsprosjekt som er gjennomført, men om noen forskningsmessige utfordringer – slik jeg ser det som jurist og barnerettsforsker. Vil starte med et lite dikt av Annie Riis
Da vi lette.
Da vi lette etter hunden
fant vi den ikke
verken ute eller inne.
Da vi lette etter lykken
fant vi hunden
under trappen.
Det er et ordtak som heter at ”Den som leter, han finner”, men det er ikke alltid vi finner det vi leter etter. Og noen ganger er det kanskje nettopp det å finne ut hva vi leter etter, eller bør lete etter, som er selve problemet.
Et av barnerettens viktigste grunnprinsipper er at det først og fremst skal tas hensyn til hva som er best for barnet, eller gavner barnet best, når det treffes avgjørelser om barn. Dette er nedfelt som et grunnleggende prinsipp i FNs barnekonvensjon artikkel 3.
Her i Norge, er prinsippet bare nedfelt i barneloven og barnevernloven og adopsjonsloven. Men vi må vel kunne si at det er et uttalt velferdspolitisk mål å ivareta hensynet til barnets beste i alle sammenhenger hvor barns interesser er berørt.
Barnets beste er et begrep som gjennomsyrer barneforskningen som helhet, og i særdeleshet barneretten som forskningsfelt, både nasjonalt og internasjonalt. Det sier seg selv at et prinsipp som skal gjelder for alle barn over hele verden, i alle mulige sammenhenger, neppe kan ha noe særlig entydig innhold. Slik jeg ser det, dreier spørsmålet om hva som er best for barn seg om verdispørsmål av allmennmenneskelig karakter, som på ulike måter omdannes til et politisk, faglig eller juridisk spørsmål, og ikles en felles språkdrakt, men likevel med et ulikt meningsinnhold.
Konferansens tittel er Det mangfoldige barnevernet, det samme kan man si om barnet beste – det mangfoldige barnets beste. Barnets beste er et begrep i bestemt form entall. I sin natur spør det etter en individuell vurdering av et konkret barn. På gruppenivå der forskerne gjerne befinner seg, blir dette straks mer problematisk.
Kan vi finne svar på hva som er best for barnet hvis vi bare er gode nok som forskere? Hva som er best for flertallet barn, for bestemte barnegrupper, for det individuelle barn? Kan vi noen gang få fram eksakt viten om hva som er bra for barn, generell viten og viten som er av en så vidt lovmessig karakter at det er mulig å slutte fra det generelle til enkeltsaker? Jeg tror ikke det, jeg håper ikke det.
Også i forskningsprosjekt vil de konklusjonene vi trekker være basert på verdier, og de vil befinne seg på gruppenivå. Forskerne må synliggjøre og praktikerne må se i øynene at barnevern dreier seg om viktige og vanskelige verdivalg, som krever mot, og som medfører stort ansvar for aktørene. Det er nok i erkjennelse av dette at våre lovgivning har lagt så stor vekt på å gjøre prosessen så betryggende som mulig.
Barnets beste er altså en underlig størrelse og det lar seg bare til en viss grad analyseres på generelt grunnlag. Hvis man skal få tak i noe av substans, må man i hvert fall definere hvilken kontekst man befinner seg innenfor. Men selv om vi avgrenser oss til barnevernet, og til det norske barnevernet, og kanskje til de rettslige aspektene ved barnevernet, vil vi se at uttrykket brukes med varierende meningsinnhold og vanskelig lar seg definere. Barnevernsforskningen er imidlertid ikke bare juss, mange faggrupper deltar, og hver med sine til dels innbyrdes varierende forståelser av barnets beste. La oss si at en forsker spør om etablering av fylkesnemndene er til barnets beste. Forskeren vil ha sin forståelse av barnets beste, de som spørres vil kanskje legge noe helt annet i begrepet, og leseren har kanskje igjen sin forståelse av begrepet.
En tydelig forskningsmessig utfordring blinker mot oss – hvordan skal vi på tvers av faggrensene kunne kommunisere, hvordan skal vi forstå hverandres forskning, når vi bruker de samme ordene, men mener forskjellige ting??
La oss holde barnets beste i fokus:
hvordan skal loven tolkes, forstås, hvordan blir den praktisert av våre besluttende organer, hvordan ser det juridiske barnets beste prisnippet ut på et gitt område - dette er typisk arbeide for en rettsforsker
hvordan virker loven i samfunnet, hva er konsekvensene av de beslutninger for eksempel domstolene treffer, med intensjon å være til barnets beste, her kommer sosiologien inn med sine metoder,
hvordan harmonerer lovgivers og domstolenes kunnskapsfundament, verdigrunnlag med det man innenfor psykologien tror og vet om hva som fremmer barns utvikling og hva som er skadelig, hvilke teorier eller retninger innen psykologien er det som er fremherskende i våre domstoler og hvorfor, her kan kanskje både psykologene og juristene bidra.
og siste, men kanskje viktigst – trenger vi forskning om det normative, om hva som bør være, ikke bare hva som er. Det lar seg vanskelig gjøre å trekke logiske slutninger fra er til bør. Normative standpunkt kan bygge på faglige argumenter, på verdisyn, ideologier, fordommer, uvitenhet eller totalt usaklige argumenter. Det normative kan utforskes ved at man spør, man går ut og kartlegger ulike gruppers oppfatninger om hva som er bra for barn, eller man kan nærme seg det teorietisk, i jussen for eksempel ved å gå veien om grunnrettigheter.
Det må det skje en vekselvirkning, vi må prøve å forstå hverandres premisser, og bruke hverandres resultater på edruelig vis, hvis vi skal klare å lage et mer fullverdig bilde enn vi gjør i dag. Det kan lett komme galt av sted hvis rettighetsforskere, forskeren som intenderer å utrede barns rettsstilling, ikke har grunnleggende kunnskaper om rettigheter og det nyanserte normbildet man må forholde seg til. Når sosiologer evaluerer lovgivningen, uten juridiske kunnskaper, mangler tolkningsbiten. Man vurderer en lovgivning som man kanskje feiltolker, og dermed kan resultatene lide av svakheter, eller påstås å lide av svakheter, som gjør at i hver fall jurister flest viser liten interesse for resultatene. Det er ikke særlig bedre med rettsforskere som opererer med skrivebordsforutsetninger om lovgivningens virkninger, fordi vi ikke behersker de metoder som skal til for å foreta faktiske undersøkelser, og fordi vi ikke er gode nok til å orientere oss innefor andre samfunnsvitenskapelige prosjekter.
Det ligger store forskningsmessige utfordringer i å formidle forskningsresultatene på en måte som når fram til viktige adressater. Fortsatt er tverrfaglighet et nøkkelord. Som jurist vet jeg at juristene i barnevernet leser juridiske tidsskrifter og bøker. De leser lite sosialfaglig eller psykologisk litteratur. Det er i hvert fall min uerbødige påstand. Da opplever jeg at det er min forpliktelse som rettsforsker å forsøke å integrere forskningsresultater fra andre fag, i de barnerettslige arbeidene mine, selv om det kan være vanskelig å orienter seg godt nok. Og likedan bør forskere i andre fag forsøke å formidle noe av rettsforskernes resultater til sine fagfeller, i og utenfor forskningsverdenen.
Det er f eks noe jeg som jurist ikke skjønner, som jeg vil illustrere med fare for en viss overforenkling:
Jeg har lest at et stort flertall barnevernsarbeidere mener at fylkesnemnda treffer juridisk gode beslutninger, mens samtidig mener mange av de samme at beslutningene ikke er til barnets beste. Da er det noe som skurrer i mitt juristhode. Lovens krav er at beslutningen skal være til barnets beste. Dersom en beslutning ikke er til barnets beste, oppfylles ikke lovens krav, og man kan dermed heller ikke si at det foreligger en juridisk god beslutning. En juridisk god beslutning, må altså være en beslutning hvor det har vært lagt avgjørende vekt på hensynet til barnet beste. En forklaring kan være at beslutningene tilfredsstiller det man i rettslig sammenheng forstår med barnets beste, men at barnevernsarbeiderne har en annen verdioppfatning, en annen forståelse av begrepet. Den juridiske barnets bestevurdering er ikke en fri vurdering, men en vurdering som må foretas innenfor lovens rammer, innenfor de øvrige kriteriene loven stiller opp for inngrep i familien.
En annen mulig forklaring er at noen vil definerer en juridisk god beslutning dit hen at det har vært en god prosess, at saksbehandlingsreglene er fulgt. Men dette blir for snevert etter min vurdering. Realitetene er tross alt det viktigste, også for jurister.
Hva betyr barnets beste innenfor en barnevernfaglige behovsvurdering, til forskjell fra den barnets beste vurderingen som foretas av fylkesnemnda og domstolene – den rettslige barnets beste vurderingen - og til forskjell fra den psykologfaglige barnets beste vurderingen som sakkyndige foretar? Finnes det et spesifikt barnevernfaglig barnets beste-prinsipp?
Det er vel heller ikke innen barneverntjenesten enighet om hva som er et faglig godt barnevern, til det beste for barn, hva som er idealene, hvordan barns behov skal defineres. Men hvis opplevelsen for mange er den at fylkesnemnda ikke ivaretar barns behov, hvilket idealer er det dette måles opp i mot?
Vi får på bordet undersøkelser som viser at mange barnevernarbeidere mener at terskelen for å gripe inn med tvungen omsorgsovertakelse er for høy, samtidig får kommunene medhold i nesten samtlige saker som fremmes for nemnda. Hvordan kan saksbehandlerne i barnevernet vite noe om hvor terskelen ligger, og dermed mene noe om at en ligger for høyt, dersom det bare er de alvorligste sakene som legges fram for nemnda? Lovens kriterier for å gripe inn er skjønnsmessige, og det er gjennom praksis terskelen for inngrep vil utkrystallisere seg.
Barnets beste kan tilsynelatende karakteriseres som et åpent begrep. Dette kan både ha sine fordeler og ulemper. Styrken ligger i at det er stort rom for individuelle vurderinger. Svakheten ligger i at det oppstår en manglende forutsigbarhet og likebehandling, og dermed en svekkelse av rettssikkerhetsidealer som ellers anses som verdifulle.
Spørsmålet er likevel om barnets beste er en åpen avveiningsnorm, et åpent uttykk og umulig å definere? Skjer det i praksis en helhetsbedømmelse av det individuelle barnets situasjon, slik at hele virkeligheten vil være rettslig relevant. Eller er det slik at rettsreglene og rettspraksis har skilt ut spesielle typer faktum som rettslig relevant? At det åpne skjønnet i praksis standardiseres og lukkes?
4. De underliggende verdier, få fram i lyset.
En forskningsmessig utfordring når det gjelder begrepet barnets beste, er å få fram de underliggende verdier.
Det er viktig at forskerne avslører og synliggjøre alle de kolliderende interessene som kan skjules bak begrepet barnets beste. Alle mulige oppfatninger om hva som er bra for barn, kan skjules bak en generell henvisning til barnets beste. Hensikten med å synliggjøre verdiene, er at det vil kunne åpen for dypere refleksjon og mer åpenhet. Ved å henvise til at en avgjørelse er truffet i samsvar med prinsippet om barnets beste, gis avgjørelsen en legitimitet, en legitimitet som det kanskje faktisk ikke alltid er grunnlag for.
Et lite utforsket spørsmål er hvilke verdier, holdninger har våre ansatt i barneverntjenesten, hva bygger de på, i sin vurdering av hva som er bra for barn? Hva med våre sakkyndige, hva med dommerne? Når og hvordan skjer verdidannelsen og hvordan og hvorfor endres verdioppfatningene over tid? Hvem og hva er viktige påvirkningskilder? Ligger det f eks verdier innebygget i utdannelsene våre, holdninger, fordommer som ikke kommer åpent fram. Hva påvirker barnevernet og domstolene, eller hvilken vei skjer påvirkningen, kommer endringer først i folkedypet, i litteraturen, i politiske debatter, i andre land, eller skjer det en vekselvirkning? Jeg skulle altså gjerne vite mer om selve djupstrukturen.
5. Verdioppfatninger om barnets beste har også noe med normalitet og avvik å gjøre.
En utfordring er å få til en enda bedre integrering av forskning om barn med særlige problemer og barn i sin alminnelighet. En prosess som kan gi bedre kunnskap om variasjoner og likheter mellom ulike grupper med barn. Vi kan fokusere på normalitet og avvik. Hva er det som representerer det normale, hva er så sterkt avvik at samfunnet må reagere med særtiltak? Hvis vi sammenligne lovverk som gjelder for barn generelt med barnevernloven. Ser store forskjeller, ikke alltid like vel begrunnet. For eksempel når det gjelder samværsreguleringer er det tydelige forskjeller, utover hva som kan begrunnes rasjonelt. Dette må ha noe med verdioppfatninger eller fordommer å gjøre.
Hva hvis vi overskrider sektorgrensene og for eksempel spør hvordan barnets beste skal forstås for barn med funksjonshemminger? Barnevernloven gir anvisning på at man skal søke å oppnå stabilitet, kontinuitet for barnevernets barn. Hvorfor har vi ikke en tilsvarende regel for barn med funksjonshemninger? Hvorfor må disse barna, som kanskje er ekstra sårbare for endringer, i barnebolig, avlastningsinstitusjon, forholde seg til turnusordninger, en rekke ansatte og vikarer. Hvor blir det av disse barnas beste? Hvorfor finner vi ikke en barnets beste paragraf i sosialtjenesteloven, lov om kommunehelsetjenesten og grunnskoleloven? Er det andre interesser som går foran? Hvilke? Noe å ta tak i for forskerne.
|