Vi må ha noen fagpersoner i hver helseregion som skaffer seg erfaring med foreldre som mister barn, og som dermed kan møte og hjelpe foreldrene adskillig bedre enn de gjør i dag, sier psykolog og leder for Senter for Krisepsykologi Atle Dyregrov.
- Sorg er et underprioritert område i Norge. Det å miste et barn er det verste et menneske kan oppleve, mener Dyregrov.
Rådet for psykisk helse slår fast at tidlig behandling kan være avgjørende i arbeidet med å bli frisk etter en stor mental påkjenning.
I flere år har Dyregrov forsket på sorgreaksjoner. En større dansk undersøkelse viser blant annet at kvinner som opplever å miste barna sine har økt risiko for å dø tidligere enn andre kvinner.
- Å miste et barn forandrer deg for alltid. Det er ingen som går uberørt videre. Sorgen og dødsfallet ligger som et bakteppe gjennom hele livet, sier Dyregrov.
Kommentar: Foreldre som opplever å miste barna som følge av "barnevernets" tvangsvedtak, mottar ingen hjelp overhodet, selv om sorgen over barna er stor. Det er i praksis ingen hjelp til disse foreldrene, som må takle sorgen på egen hånd. Det oppleves som krenkende å bli tilbudt hjelp av "barnevernet", som er ansvarlig for at barna er bortført. Foreldrene ønsker naturlig nok ikke kontakt med de samme mennneskene som står bak overgrepet. Slikt tilbud om "hjelp" gjør bare vondt verre for foreldrene.
Foreldrene burde få tilbud om økonomisk bistand slik at de kan kjøpe seg den hjelpen de selv mener at de har behov for. Det å bli fratatt et barn er en stor mental påkjenning. Foreldrene kan ha godt av for eksempel massasje for å takle det akutte stresset. Slik stresslindrende behandling tilbys ikke. Foreldrene må i tilfelle selv bekoste det.
Foreldrene kan også ha bruk for tilrettelagt arbeidstid, som følge av økt behov for hvile. Den enorme påkjenningen som er påført foreldrene av "barnevernet" fører til økt behov for restitusjon.
Det kan også være aktuelt for foreldrene å få lov til å restituere seg på utenlandsopphold, slik at de kan komme seg litt vekk fra all ondskapen i Norge. Hyggelige opplevelser kan hjelpe foreldrene med å komme over den akutte sorgen.
Det er ofte verre å miste barna av annen årsak enn død. Det å vite at barna savner foreldrene og gråter men likevel ikke får lov til å komme hjem, gjør usigelig vondt. Saksbehandlerne i "barnevernet" viser ingen nåde, hverken mot foreldrene eller barna, som de har bestemt skal skilles med tvang.
Jeg tror det er ekstra vondt for en mor å bli fratatt et lite barn. Det er noe av det verste en mor kan oppleve. Likevel fatter myndighetene slike brutale avgjørelser like enkelt som man skriver ut en parkeringsbot. Grunnlaget er ofte syltynt, og det er de sakene som er de verste for de involverte. Barnet er tatt uten grunn, og moren har fått livet sitt knust på grunn av kjerringsladder. Slikt skulle ikke kunne skje i et sivilisert samfunn, men domstolene gir ingen beskyttelse mot maktovergrepet. Moren sitter tilbake og må klare seg som best hun kan på egenhånd. Barnet vil hun aldri mer få se i frihet. Hun vil aldri kunne ta det med på stranden. Barnet er blitt eiendommen til et kynisk og utspekulert ektepar som ser på sitt nye "fosterbarn" som en ren forretning. Barnet er blitt deres hovedinntekt. Moren blir demonisert og trakassert gjennom løgner. Målet er å beholde barnet for enhver pris. Pengebegjæret er sterkere enn alt annet. Det er fosterpersonene som mottar penger fra samfunnet. Det burde vært omvendt. Moren har fått barnet sitt konfiskert uten noen form for erstatning. Hun betaler i praksis blodskatt (
devşirme) til samfunnet.
Barnet blir ofte traumatisert (skadet) som følge av "barnevernets" onde handling. Det vil ikke få noen erstatning for sin stjålne barndom. Barnets hovedfunksjon er å forsørge sine nye "fosterforeldre". Barnet skal dekke de voksne kvinnenes behov for en sikker inntekt. Det er barna som ofres for at voksne kvinner skal ha såkalt "meningsfylt arbeide".
Dette er grov undertrykkelse av verste sort. "Barnevernet" påfører årlig et stort antall foreldre og deres barn stor sorg. Barna får oppfølging av Barne- og ungdomspsykiatrien, for sorgen deres anerkjennes kun som psykiske problemer. Ellers er de henvist til trøst fra gisseltagerne, gjerne "fostermoren". Slik utvikler barna
Stockholmsyndromet. Den eneste hjelpen foreldrene tilbys av det såkalte "barnevernet" er en henvisning til akuttpsykiatrien. Foreldrene påføres store utgifter, men midlene brukes likevel mer effektivt enn om de ansatte i "barnevernet" skulle sitte og bestemme. Foreldrene vet hva de trenger, og setter inn midlene der de gjør mest nytte.
De færreste foreldre har mottatt noen form for hjelp fra "barnevernet" etter å ha blitt fratatt barna med tvang. Det står i bv-loven at "barnevernet" plikter å følge opp foreldrene, men hvem ønsker "hjelp" fra de samme personene som er ansvarlige for det uhyrlige overgrepet som er begått mot dem og barna?
Derfor må det andre ordninger på plass. Jeg mener foreldre burde få dekket utgifter til sorgarbeid og restitusjon etter å ha blitt fratatt barna. Foreldrene må selv få lov til å velge hva som hjelper dem best. Det er ikke hjelp å bli påtvunget samtaler med overgriperne eller potensielle angivere blant psykologer. Alle som har vært i kontakt med "barnevernet" vet at taushetsplikten blir opphevet i det "barnevernet" fatter vedtak om undersøkelse hjemlet i § 4-12.
Hvor mange foreldre som blir alkoholikere eller rusmisbrukere som følge av at "barnevernet" har tatt fra dem barna, vites ikke. Noen foreldre velger å døyve sorgen med kjemiske midler. Fysisk trening gir også en form for rus ved at endorfiner (kroppens eget morfin) frigjøres. Det er viktig med tilstrekkelig med søvn. Under hard belastning trenger kroppen mer tid til restitusjon. Massasje er en eldgammel metode mot stress. Foreldre som har blitt fratatt barna burde få klippekort på massasje i den akutte sorgperioden. Mange treningssentre tilbyr massasje, men timeprisen ligger på ca. kroner 600.