Til barnets beste
Barnevernet bør oppfattes som hjelp, ikke en trussel.
Av journalist Hege Ulstein, politisk avdeling i Dagsavisen, skrevet den 4 oktober 2008
” En dag kom barnevernet og sa til meg at mamma og jeg aldrig skulle bo sammen mer – og at mamma var enig i at det var best for meg å bo i fosterhjem. (...) Også ble det litt bedre, først på skolen også etter hvert hjemme, ja hjemme i fosterhjemmet mitt da hvis du skjønner hva jeg mener".
(Agnete, 13 år)
En venn av meg som har jobbet med psykisk helsevern har hørt en god del nitriste historier. Om foreldre som alltid sov til langt på dag. På 17. Mai var det ekstra ille. De kom seg aldrig av gårde på noe. Ikke fintøy, ikke barnetog, ikke ballong. Ikke pølser. Ikke is. Ikke sekkeløp. Alle de andre dagene, hver eneste, når ungene sto opp sjøl. Ordnet mat og kjær. Selv om å fikse klær var å ta på seg de nedpissa buksene som fortsatt stinka etter en vask i håndvasken, selv om å skaffe mat betydde å pante flasker for å kjøpe en pose rosinboller. Kveldene når barna dytter senga foran soveromsdøra for å holde foreldrenes svirebrødre ute, fordi de ellers kan gå feil på vei til do og plutselig stå det og tisse utover soveromsgulvet.
Barn og fulle folk hører ikke sammen.
Unger i en så umulig situasjon er helt avhengige av at noen ser hva som skjer og sørger for at de får hjelp. Som regel vil det si at barnevernet stiller opp med ett eller flere tiltak.
Å få hjelp fra barnevernet betyr slett ikke at en gjeng rabiate sosionomer stormer inn i familien og river med seg ungene til foreldrenes fortvilte hyl, slik en del medier ynder å gi inntrykk av. Av 42.600 barn som fikk hjelp av barnevernet i 2007, hadde det offentlige omsorgen for 7.710. De resterende 32.890 barna fikk andre typer hjelp mens de bodde hjemme. For eksempel penger til fritidsaktiviterer, helsetilbud eller barnehageplass.
I en ideell verden er alle familier lykkelige og alle barn trygge. Men i virkeligheten er det ikke sånn. Unger som blir slått eller voldtatt av foreldrene sine, eller som blir overlatt til seg selv fordi mamma og pappa sliter med rus og psykiske problemer, har krav på hjelp. Derfor er det viktig at noen tør å kontakte barnevernet når de blir bekymret. For at naboer, venner, slektninger eller barnehager skal tørre å gjøre det, må de stole på at barnevernet er i stand til å fikse jobben.
På dette pungtet har barnevernet problemer. Selv om andelen av befolkningen som har et dårlig inntrykk av barnevernet er redusert fra 44 prosent i 2003 til 30 prosent i dag, er tallet fortsatt alt for høyt. Et ekstremt grelt eksempel på disse holdningene er barnevernsinstitusjonen på Rokke i Halden. Naboer har startet en underskriftskampanje mot at stedet, som skal huse tre barn, blir startet. Vinduer og dører er blitt sprayet ned med hatbubskapene ”Uønsket” og ”Bort fra Rokke”. Til sist er huset brent ned. Politiet undersøker om sinte naboer kan ha påsatt brannen. Det er sikkert flere grunner til at mange har et dårlig inntrykk av barnevernet. En av dem er at det i alt for mange tilfeller ikke gjør en god nok jobb. For eksempel er det åtte ganger vanligere med selvmord blant barnevernsbarn enn blant andre barn og unge. Dette er veldig stygge tall, og en tydelig beskjed om at barnevernet er nødt til å bli bedre.
En annen grunn til den manglende tilliten er at mange journalister har svartmalt barnevernet med en tendensiøs og sosialpornografisk dekning. Tirsdagens ”Brennpungt” på NRK er et lavmål i så måte. En 17 år gammel barnevernsjente blir invadert av TV-kameraer mens hun får en av sitt livs kjipeste meldinger. De som skulle hjelpe henne, plaprer om helsetilstanden hennes og andre taushetsbelagte opplysninger for åpen skjerm. Det offentlige barnevernet henges ut som vanskelige og inkompetente, mens den private stiftelsen som har invitert NRK inn i intimsfæren til en av sine klienter, ikke får et eneste kritisk spørsmål.
Barnevernet når mange. Nesten ti prosent av alle norske barn kommer inn under barnevernstiltak før de fyller atten år. Det alminneliggjør og ufarliggjør barnevernet, og det er bra. Statistikken over hvem som melder fra til barnevernet, viser at det svikter spesielt på ett felt. Mens nesten en fjerdedel av meldingene kommer fra familier som selv ønsker hjelp, er bare fattige tre prosen av meldingene fra barnehager. Det er skremmende lite, og det fører til at mange barn får hjelp altfor sent, ofte ikke før de nærmer seg puberteten.
Barn som sliter fortjener barnehager som tør å slå alarm. Det blir lettere å si fra hvis barnevernet kan bli kvitt imaget som fiende, og framstå som en venn.
hege.ulstein@dagsavisen.no
Dette er ren bv propaganda av verste sort. Det vi burde gjøre var å ta kontakt med slike journalister og si vår hjertens mening. Ikke det at jeg tror det hjelper, men det synliggjør oss bv offre. Det som er litt gøy å filosofere over er følgende: hvor mye betalt får disse journalistene for å løpe denne "pedofile" menneskehandels organisasjonens ærend...