Barnevernombud Reidar Hjermann er ikke måteholden når det gjelder kritikk av hvordan andre foreldre oppdrar sine barn. Selv lar han barna hoppe ut av vinduet og spise bløtkake til frokost. For foreldre som undersøkes av "barnevernet" kan slike "synder" være nok til å frata dem omsorgen til barna. Det viser nemlig at foreldrenes er ute av stand til å dekke barnas såkalte basale behov, jf.
bvl § 4-12. a) Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes
a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får
Bløtkake til frokost er neppe hva helsesøster vil anbefale og vil fint kunne kalles "alvorlig mangel" av "barnevernet".
Slik "omsorgssvikt" kan være fatal for alle andre enn Reidar Hjermann, som kan ture frem som han vil mens andre foreldre pent må finne seg i minimum tre måneders undersøkelse dersom noen skulle bli bekymret over at barna ikke får i seg nok næring.
Tilde (datteren til Hjermann)
hopper halvannen meter ned fra vinduet og treffer bakken med et stort smil.
- Nå skal jeg skal spise bløtkake til frokost, sier hun fornøyd.
- Javel, så gjør det da.
Barnevernombud Hjermann mener flere tvangsplasserte barn må adopteres:
- Vi må også se på om det er mulig å bruke adopsjon i større grad enn fosterhjem, sier Reidar. Han ser at det er mange som trenger hjelp til å være en god mor og far.
Etter at barna er tvangsadoptert er ikke lenger foreldrene barnas foreldre. Hvorfor skal de da trenge hjelp til å være en god mor og far? Særlig logisk er ikke Reidars resonnement. Det er bare tomt prat uten innhold. Foreldre som har fått barna tvangsadoptert trenger da ikke hjelp til å være gode foreldre. Hvem skal de være foreldre for når barna har blitt tvangsadoptert?
Alt var jo egentlig ganske greit. Han jobbet for at barn ikke skal være redde. Ingen skal ligge våkne med mageknip og grue seg til morgendagen, eller oppleve belastninger over tid. Ukontroversielt, skulle man tro. Men så ble han plutselig selv liggende våken.
Så Reidar Hjermann ble liggende våken fordi han ikke automatisk fikk forlenget åremålsstillingen som barnevernombud. Selvopptatte og innbilske Hjermann følte seg hardt rammet, stakkars. Sammenlign dette med de tusener av foreldre som har blitt fratatt barna med tvang av norske myndigheter. Mon tro om ikke de har hatt mer å bekymre seg for enn Reidar Hjermann hadde da han nesten mistet jobben.
Det å miste jobben (attpå til bare
nesten, som i Reidars tilfelle) er bare blåbær sammenlignet med det å miste barna. Den navlebeskuende Hjermann ser bare sin egen "tragedie" og har ikke tilstrekkelig empati til å sette seg inn i hvorledes situasjonen er for foreldrene som risikerer å bli frastjålet barna.
Det er ikke bare foreldrene som mister barna sine. Også barna som blir fratatt sitt hjem, sin familie, sine venner, sine kjæledyr, sin skole/barnehage, lider store tap.
Sammenlignet med dette er Reidar Hjermanns klage over hvor vondt det var å nesten bli fratatt embedet som barnevernombud, bare patetisk.