|
FNV-2007-67-MRO
--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Fylkesnemnda for sosiale saker Møre og Romsal - vedtak.
DATO: 2007-09-03
PUBLISERT: FNV-2007-67-MRO
STIKKORD: Barnevern. Omsorgsovertakelse. Plassering. Samværsordning. Barnevernloven §4-12 bokstav a og §4-19.
SAMMENDRAG: Fylkesnemnda traff enstemmig vedtak om å overta omsorgen for 6 barn i alderen 2 til 13 år. Alle seks barna fremsto med særskilte omsorgsbehov og foreldrenes omsorgsevne var begrenset. Vedtaket inneholder betraktninger omkring familieplassering m.h.t. ett av barna, samt om regulering av telefonkontakt.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12), lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl §4-19).
SAKSGANG: Sak nr. 07-0067.
PARTER:
FORFATTER: Fylkesnemndsleder: Oddbjørn Skjong. To fagkyndige medlemmer og to alminnelige medlemmer.
Henvisninger i teksten: lov-1992-07-17-100-§4-10 (Bvl §4-10), lov-1992-07-17-100-§4-11 (Bvl §4-11), lov-1992-07-17-100-§4-14 (Bvl §4-14), lov-1992-07-17-100-§4-15 (Bvl §4-15), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1), lov-1992-07-17-100-§4-4 (Bvl §4-4), lov-1992-07-17-100-§4-8 (Bvl §4-8)
--------------------------------------------------------------------------------
Saken gjelder kommune Is begjæring om omsorgsovertakelse med hensyn til A, født *.*.94, B, født *.*.95, C, født *.*.98, D, født *.*.01, E, født *.*.03 og F, født *.*.04, med hjemmel i lov om barneverntjenester §4-8, andre ledd, jfr. §4-12 a, plassering av barna i godkjente fosterhjem etter lovens §4-14 a, jfr. §4-15 og fastsettelse av samværsordning i forhold til de biologisk foreldrene etter §4-19.
Barnas biologiske mor er G, født *.*.72, bosatt i I kommune. Som barn bodde mor først i Sted I. Senere flyttet familien til Sted II. Da G (mor) var 16-17 år flyttet familien til Sted III Foreldrene ble skilt mens hun var ung, og mor vokste opp med en halvsøster og en halvbror. Mormor bor i dag i Sted IV, og er gift på nytt.
Mor har angitt at hun ble seksuelt misbrukt av en onkel i perioden fra hun var ca. åtte år til hun var 12 år. Dette har først kommet frem de siste årene. Forholdet er ikke blitt anmeldt. I følge mor har hun ikke fått noen støtte hos sin mor med hensyn til disse forholdene. Mor har i sin partsforklaring i Fylkesnemnda opplyst at hun gikk noen timer hos psykolog I sommeren 2006, med bakgrunn i overgrepene. mor har angitt at det dreide seg om samtaler, ikke om terapi. Hun avsluttet kontakten med psykologen, fordi hun ikke ville gå i terapigruppe. Mor ville heller ta kontakt med incestsenteret. Dette vil hun gjøre når hun er ferdig med foreliggende sak.
Med hensyn til utdannelse har G fullført ungdomsskolen. Hun har i tillegg etter det opplyste gjennomført grunnkurs på linje for helse og miljø. Etter dette begynte hun på VKI, kokkefag, men gjennomførte bare det første halvåret. Senere har hun hatt en del kortvarige arbeidsforhold.
G ble første gang gravid sommeren 1993. Hun fødte A i 1994. Mor har hele tiden vært alene om foreldreansvaret for A. As biologiske far har på denne bakgrunn ikke vært behandlet som part i foreliggende sak. Han har også forbeholdt seg å etterprøve farskapet ved DNA-analyse, noe som har medført at kommunen ikke i denne omgang har fremmet separat sak om hans samværsrett.
G traff etter det opplyste H da A var ca. åtte måneder gammel - høsten 1994. Mor ble tidlig gravid, og hun fødte B i slutten av 1995.
G og H var siden den tid samboere. De giftet seg etter det opplyste i 2002. G og H bodde i Sted III frem til 1999, da de flyttet til Sted V.
H er født den *.*.74. Han har opplyst til psykolog II at han har hatt en god oppvekst. Hs foreldre bor i dag i Sted III. Han har også opplyst å ha en søster som bor utenfor Sted III. H har fortalt at han søkte seg inn i militæret da han var 17 år gammel. Etter rekruttskole og førstegangstjeneste vervet hans seg til FN-tjeneste i Makedonia. Han var der i ett år. Hovedansvaret hans der var å være ambulansesjåfør. Da han kom tilbake til Norge, etter endt tjeneste, arbeidet han i en periode ved transportavdelingen ved sykehus.
I 1996 fikk han arbeid ved et slakteri som lærling. Etter hvert tok han fagbrev som slakter. Senere ble han arbeidsformann på slakteavdelingen. Han mistet dette arbeidet, grunnet reduksjon av antall ansatte ved slakteriet. Etter dette fikk han arbeid med transport av dyr som skulle til slakting. Dette innebar svært lange arbeidsdager og mye overtid. Han valgte å si opp denne jobben i mars 2006. Etter dette fikk han arbeid som sjåfør på betongbil. Høsten 2006 valgte han å søke seg tilbake til dyretransportfirmaet, som han hadde arbeidet i tidligere. Han oppnådde da å få bedre arbeidstidsordning enn han tidligere hadde hatt. Han arbeider nå åtte timer pr. dag, og kan selv bestemme arbeidstiden. De siste måneder har mor vært med ham i bilen omtrent hver dag.
Alle de seks barna saken gjelder bodde sammen med mor og far i kommune I frem til oktober 2006. Da ble de fire yngste barna - C, D, E og F - plasserte i beredskapshjem med foreldrenes samtykke. De to eldste barna - A og B - ble i første omgang boende hjemme hos foreldrene. I februar 2007 ble imidlertid også disse to flyttet frivillig i fosterhjemmet. Alle seks barna er fremdeles plasserte utenfor hjemmet.
Fra kommunens side er det opplyst at både sosialtjenesten og barneverntjenesten i kommune I har hatt kontakt med familien i en årrekke. Sosialtjenesten kom inn i bildet sommeren 1999, etter søknad fra H om økonomisk hjelp. Fra da av og frem til i dag har familien fått omfattende hjelp av ulik art. Det har dreid seg om økonomisk sosialhjelp, økonomisk veiledning, gjeldsforhandlinger, bistand til disponering av familiens økonomi og bistand til anskaffelse av bolig.
Høsten 2002 fikk således familien fullfinansiert kjøp av egen enebolig, ved startlån fra kommunen og boligtilskudd fra Husbanken.
Barneverntjenesten i kommunen har siden februar 2000 mottatt flere bekymringsmeldinger angående familien. Det ble også etter hvert vedtatt flere hjelpetiltak i form av barnehage, SFO og hjemmekonsulent.
I 2001 mottok barneverntjenesten en bekymringsmelding fra mormor. G var på dette tidspunkt gravid med D. Foreldrene bodde hver for seg. Gjennom undersøkelsen etter meldingen kom det frem at familien hadde dårlig økonomi. Situasjonen i hjemmet fremstod også som vanskelig på flere områder. Det ble vedtatt fortsatt å dekke utgifter til barnehage for B, samt utgifter til SFO for A. I tillegg startet en opp hjelpetiltak i form av praktisk hjelp i hjemmet. Etter tre -fire måneder flyttet H tilbake i hjemmet. I 2001 mottok barneverntjenesten også en anonym melding, der melder hevdet at barna ofte var sultne, dårlig kledd og at de var mye for seg selv.
I 2002 kom det en bekymringsmelding fra en nabo. I meldingen ble det opplyst at C « vandret » mye alene.
I 2003 mottok kommunen tre meldinger fra barnehagen. Meldingene ble mottatt henholdsvis i januar, februar og september. Det gikk fram av meldingene at det var vanskelig å få ene barnet på do, at de var skitne og at de ofte manglet adekvate klær. Barneverntjenesten gjennomførte besøk i hjemmet i februar 2003, og fant at det var preget av å være skittent og rotete.
I 2002 mottok barneverntjenesten melding fra barnas mormor og en søster av mor om at de var bekymret fordi barna måtte klare seg mye alene, og at de to eldste måtte ta mye av ansvaret som normalt skulle tilfalle foreldrene.
I mars 2005 vedtok barneverntjenesten å utvide den praktiske hjelpen som familien hadde i hjemmet, med fire timer pr. uke. Etter denne utvidelsen hadde familien 16 timer hjelp pr. uke.
I april 2005 mottok barneverntjenesten bekymringsmelding fra helsesøster. Bekymringen gjaldt at hun mente F var understimulert. I meldingen vises det også til en vedlagt rapport fra fysioterapeut.
I mai 2005 vedtok barneverntjenesten at de yngste barna skulle få tilbud om besøkshjem. Fra samme tidspunkt ble det også, etter avtale med mor og far, vedtatt å iverksette tilsyn i hjemmet. I løpet av 2006 deltok G og H på foreldretreningsprogrammet PMTO i regi av BUF-etat. Barneverntjenesten vedtok i juli 2006, etter ønske fra mor, å gi de tre yngste barna et tilbud om avlastning med tre overnattinger i perioden 16.07.06 til 19.07.06, på bakgrunn av at far hadde vært syk i en periode, og mor var svært sliten av denne grunn.
Barneverntjenesten mente etter hvert å konstantere at der var store mangler ved barnas omsorgssituasjon, så vel med hensyn til den fysiske som den psykiske omsorgen. Barnevernkonsulenten har i sin forklaring opplyst at hun hadde omtrent ukentlig kontakt med hjemmet fra hun begynte i 2005 og utover. Av og til var hun der flere ganger pr. uke. Den etter hvert betydelige hjelp som ble satt inn i hjemmet fikk ingen varige virkninger. Saksbehandler vurderte etter hvert at foreldrene ikke evnet å nyttiggjøre seg tiltakene.
Høsten 2006 anmodet kommunen psykolog II om å foreta en sakkyndig utredning av barnas omsorgssituasjon. Psykolog IIs utredning forelå den 20.04.07.
Før utredningen forelå hadde imidlertid kommune fremmet sak om omsorgsovertakelse til Fylkesnemnda med hensyn til alle seks barna. Saken kom inn til Fylkesnemnda i Møre og Romsdal den 11.04.07. Forhandlingsmøtet ble holdt over fire dager - den 20.08., 21.08.,22.08. og 23.08.07 - i Fylkesnemndas møtelokale i Molde. Som representanter for kommunen møtte herunder leder og to saksbehandlere. Advokat I møtte som prosessfullmektig for kommunen. Som private parter møtte G (mor) og H, med advokat II som oppnevnt prosessfullmektig. Under forhandlingsmøtet ble det avgitt forklaringer fra så vel kommunen som de private parter. Videre ble det avhørt 10 vitner. Fra kommunens side ble det dokumentert fra saksutdraget som det fremgår av møteboken.
Offentlig part kommune I v/ advokat I har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Kommunen mener at vilkårene for omsorgsovertakelse i lovens §4-8, andre ledd, jfr. §4-12 a er tilstede. Når det gjelder §4-12 a finner kommunen at der er alvorlige mangler både ved barnas fysiske og psykiske omsorg. Kommunen mener at saken er meget godt belyst i så måte. Det vises til bevisførselen tilbake til år 2000. Kommunen mener at barna har vært usedvanlig dårlig ivaretatt med henblikk på den fysiske omsorgen. Barna har vært utsatt for lukt, skitt, fukt og kulde. Bevisførselen har vist at der har vært mangelfull hygiene i hjemmet, at barna har hatt skitne klær og at de selv har vært skitne. Tannstellet har vært totalt fraværende. Barnas tannhelse er « langt under pari ». Det har fremgått av bevisførselen at grensesettingen overfor barna har vært fraværende. Det har vært en kaotisk situasjon, og barna har måttet greie seg selv. Foreldrene har i liten utstrekning fulgt opp daglige rutiner. I flere situasjoner har det fremgått at foreldrene har vært mer opptatt av data enn av barna. Situasjonen har vært uholdbar over en lang periode. I 2006 ble situasjonen verre enn noensinne, slik barneverntjenesten bedømte det. Og dette skjedde til tross for hjelpetiltakene som var satt inn. Konfliktnivået mellom foreldrene preget også barna. Man mener at far har anvendt vold i hvert fall mot de to guttene. Til tross for fars gode inntekt har økonomien vært dårlig. Foreldrene har ikke evnet å prioritere barna i så måte heller. Også med hensyn til den psykiske omsorg har forholdene vært alvorlig mangelfulle. Barna er ikke blitt sett, eller møtt på sine behov. Der har vært mangel på blikkontakt, mangel på stimulans, og mangler i forhold til samspillet mellom foreldrene og barna. Hjelpetiltak vil her ikke kunne gi barna tilfredsstillende forhold. Det vises til alle de tiltakene kommunen satte inn i årenes løp. Bl.a hadde foreldrene tilgang til veiledning 16 timer pr. uke gjennom hjemmehjelpen. Problemene skyldes at foreldrene ikke har greid å nyttiggjøre seg tiltakene. Man kan heller ikke se at foreldrene har potensiale for endring i tiden fremover. Man mener at alle seks barna har særskilte omsorgsbehov. Det vises til psykolog IIs vurderinger. Fylkesnemnda må vurdere foreldrenes omsorgsevne opp mot hvert enkelt barns omsorgsbehov. Kommunen mener at begge foreldrene har en begrenset omsorgsevne. Der blir således, når man sammenholder foreldrenes omsorgsevne med barnas omsorgsbehov, alvorlige mangler. Hjelpetiltak vil i denne situasjon ikke være tilstrekkelig. Når det gjelder samvær foreslår kommunen at det fastsettes et minimumssamvær av seks ganger pr. år à fire timer. Man ber om at samværenes innhold og praktiske gjennomføring overlates til barneverntjenesten. Dette vil være særlig praktisk, i betraktning av at det er tale om så vidt mange barn. For øvrig vises det til psykolog IIs vurderinger med hensyn til samvær.
På vegne av kommunen er det nedlagt slik påstand:
1. Barneverntjenesten i kommune I overtar omsorgen for A, født *.*.94, B, født *.*.95, C, født *.*.98, D, født *.*.01, E, født *.*.03 og F, født *.*.04, jfr. lov om barneverntjenester §4-8, annet ledd, jfr. §4-12 a, jfr. §4-12, andre ledd.
2. A, B, C, D, E og F plasseres i fosterhjem, jfr. lovens §4-14 a, jfr. §4-15.
3. I henhold til lovens §4-19 fastsettes slik samværsordning mellom foreldrene og A, B, C, D, E og F
- H og G skal ha rett til samvær med A, B, C, D, E og F i form av dagssamvær à fire timer annenhver måned.
- Barneverntjenesten skal ha adgang til å utøve tilsyn i forbindelse med samværene.
- Spørsmål i tilknytning til samværsordningens innhold og praktiske gjennomføring overlates til barneverntjenesten i Gjemnes.
Private parter G og H v/ advokat II har i hovedtrekk anført:
Det er dagens forhold som skal legges til grunn ved Fylkesnemndas vurdering. Man mener at den omsorgen mor og far kan gi de seks barna er akseptabel, og over den minimumsstandard loven krever. I hvert fall når man tar i betraktning hjelpetiltak som det er mulig å sette inn, vil man komme over minimumsgrensen. Der er et godt forhold mellom barna og foreldrene. De tre eldste barna sier at de vil bo hjemme. Fylkesnemnda bør legge vekt på dette. Mor og far legger ikke skjul på at der til en viss grad var svikt i rutinene i hjemmet tidligere. Dette er imidlertid endret nå. Mor og far har også pusset opp stuen. Huset er blitt bedre enn tidligere. Det vises til dokumentert erklæring fra kommunelegen, hvoretter huset ikke er helseskadelig å bebo. Man viser også til en vitneforklaring, hvoretter der synes å være omsorgsevne hos begge foreldrene, slik dette er observert i forbindelse med samvær. Foreldrene kjenner seg ikke igjen i psykolog IIs rapport. Fylkesnemnda bør ikke legge vekt på denne. Alvoret har nå gått opp for mor og far. En omsorgsovertakelse vil være negativ for barna. Hvis omsorgen blir overtatt, vil de seks barna bli spredt over et stort område. Plassering utenfor hjemmet vil slik sett bli ekstra ille, fordi det er så mange barn. Man mener at de materielle forhold vanskelig kan danne grunnlag for sak om omsorgsovertakelse. Slike forhold kan utbedres ved hjelpetiltak. Foreldrene innser også at de trenger hjelp. Tiltakene som hittil har vært satt inn har imidlertid ikke vært formålstjenelige, og har således ikke dekket deres behov. Hvis kommunen mener at foreldrene benekter eller bagatelliserer forholdene i hjemmet, er det kommunens oppgave å få dem til å innse realitetene, og deretter sette inn de tiltak som må til for å gjøre barnas situasjon tilstrekkelig. Det er ikke på noen måte godtgjort at kommunen har gjort hva den kunne for å veilede foreldrene her. Man har ikke utprøvd alle tenkelige tiltak. Det bør legges vekt på barnas egen oppfatning. A har uttalt at hun vil hjem. Plasseringen hos mormor virker tvilsom. Med hensyn til samvær er kommunens påstand for lite omfattende. Det kan ikke være skadelig for barna å ha samvær med sine foreldre 12 ganger i året. Under enhver omstendighet bør samvær finne sted oftere enn de foreslåtte seks ganger, og vare lenger enn de foreslåtte fire timer. Et samvær bør i hvert fall vare syv-åtte timer. Man tror ikke at dette blir en langvarig omsorgsovertakelse. To eller tre år er ikke lang tid. Man mener det er sannsynlig at i hvert fall noen av barna kan tilbakeføres. Tilsyn er akseptert av foreldrene, hvis kommunen finner det nødvendig.
På vegne av de private parter er det nedlagt slik påstand:
Prinsipalt: Kommune Is begjæring om omsorgsovertakelse for A, B, C, D, E og F tas ikke til følge.
Subsidiært: Det skal være samvær mellom barn og foreldre etter Fylkesnemndas skjønn.
Fylkesnemnda skal bemerke:
Det legges til grunn at de fire guttene saken gjelder ble plassert utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke i oktober 2006, mens de to jentene likeledes ble plasserte i februar 2007. Alle seks barna befinner seg fremdeles utenfor hjemmet. Utgangspunktet for Fylkesnemndas vurdering blir således å ta i lov om barneverntjenester §4-8, andre ledd, som gjelder omsorgsovertakelse når barna bor utenfor hjemmet. Bestemmelsen lyder slik:
« Dersom det er overveiende sannsynlig at flyttingen vil føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i §4-12, første ledd, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse for barnet...§4-12, andre og tredje ledd gjelder tilsvarende. »
Når det gjelder §4-12, første ledd, har kommunen påberopt litra a, som foreskriver at vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling. §4-8, andre ledd, viser videre til §4-12, andre ledd, hvoretter et vedtak etter første ledd bare kan treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter §4-4 eller ved tiltak etter §4-10 eller §4-11.
Vurderingstemaet for Fylkesnemnda i fortsettelsen blir etter dette for det første om en tilbakeføring av barna til mor og far nå med overveiende sannsynlighet ville ha ført til en situasjon som er omhandlet i §4-12 a. Dernest blir vurderingstemaet om hjelpetiltak, som det er henvist til i §4-12, andre ledd, likevel i fortsettelsen vil kunne gi barna « tilfredsstillende forhold ».
Fylkesnemnda legger til grunn at omsorgssituasjonen for alle seks barna var alvorlig mangelfull så lenge foreldrene hadde den faktiske omsorgen for dem. Når det gjelder den fysiske omsorgen er det i saken dokumentert at foreldrenes oppfølgning av barnas tannhelse var svært mangelfull. Videre var de sanitære forholdene i hjemmet mangelfulle. Det samme var foreldrenes økonomistyring. Mest alvorlig for barnas omsorgssituasjon synes imidlertid å ha vært foreldrenes mangelfulle psykiske oppfølgning av dem. Fylkesnemnda finner klart å måtte legge til grunn at der var alvorlige mangler i forhold den « kontakt og trygghet » barna trengte etter sin alder og utvikling. Fylkesnemnda er således enig i psykolog IIs vurdering, når han i erklæringen s. 26 anfører:
« For alle barna må det konkluderes at vanskene deres i det vesentlige er relatert til mangelfull stimulering og tilknytning. Dette er forhold som tidlig omfattet de barna som i dag er eldst. Etter hvert har de også bidratt til psykososial skjevutvikling hos de yngre barna. Det synes som at barna har vært overlatt for mye til seg selv. Dette har skjedd mens foreldrene har vært for slitne til å ta seg av dem, eller har holdt på med sine ting, bl.a. data. »
På erklæringens samme side anfører psykolog II videre:
« Den dokumentasjon som foreligger viser, etter mitt skjønn, at mor og far har overlatt barna for mye til seg selv. Dels har de heller ikke maktet å sette de grenser barna har trengt, eller lære dem de regler og rutiner som må gjelde i et hjem. Alle barna bærer preg av under- og feilstimulering. I tillegg synes det også klart at foreldrene, ved en del tilfeller, har slått eller tatt hardt i barna i forsøk på å få dem til å lyde. Dokumentasjon viser også at foreldrene har prioritert egne behov i slik grad at barnas behov har blitt forsømt. I tillegg kommer det også klart frem at forholdet mellom mor og far over mange år har vært preget av store konflikter. Barna har dels vært dårlig skjermet, dels vært direkte involvert i vanskene. »
Den alvorlig mangelfulle omsorgen barna således hadde, mens de bodde hos foreldrene, har medført at alle seks barna har utviklet særskilte omsorgsbehov. I sin erklæring s. 11 og følgende går psykolog II detaljert inn på hvert enkelt barns særskilte omsorgsbehov. I erklæringen s. 26 foretar han slik oppsummering i så måte:
« Vi har i denne saken møtt seks barn i alderen fra to år til 13 år. Alle barna har i utgangspunktet et normalt evnegrunnlag. Samtidig viser denne undersøkelse at de alle sammen viser utviklingsmessige avvik i en slik grad at de må sies å ha særskilte omsorgsbehov. De to eldste, A og B, viser sammenfallende problem i form av innesluttethet, passivitet og tristhet. Begge har også sammenfallende problem i forhold til jevnaldermiljøet. Alle guttene viser seg også å ha sammenfallende problem i form av konsentrasjons- og oppmerksomhetsproblem. Dette har gitt seg utslag i form av en rastløs og urolig atferd. I tillegg sliter alle guttene med manglende empati og innlevelse. Dette har bl.a. medført at de er kontaktsøkende på en negativ måte. »
Mens hvert enkelt av de seks barna altså fremstår med et relativt stort omsorgsbehov, synes begge foreldres omsorgsevne å være relativt begrenset.
Når det gjelder mors omsorgsevne, heter det i psykolog IIs vurdering i erklæringen s. 5 bl.a.:
« Mor er en person med begrenset omsorgskapasitet. Ut fra hennes historie synes det klart at dette har kjennetegnet henne i hvert fall siden 2000, utalt siden 2002. Deler av hennes omsorgsbegrensninger kan knyttes til oppvekstrelaterte belastninger, andre deler til bekymringer som følge av samliv, økonomi og forhold knyttet til barna. Samlet innebærer dette at hennes energiløshet fremstår som en tilstand som en må legge til grunn fortsatt vil prege henne i lengre tid. Art og omfang av de vanskene hun sliter med er av en slik karakter at en viktig forutsetning for bedret omsorgsevne er at hun går i behandling. En må imidlertid legge til grunn at vanskene hennes er at et slikt omfang at hun vil trenge lang tid (to-fire år) med tett oppfølging før hun kan regne med en opplevelse av bedring. Skal dette skje bør det også skje positive endringer i belastninger knyttet til økonomi og samspill med ektefellen. »
Med hensyn til fars omsorgsevne anfører psykolog II s. 6 bl.a.:
« Tross at far makter å ta en del initiativ i forhold til barna er likevel hovedinntrykket av ham at han fremstår som sliten og passiv. Således er nok situasjonen at når han er hjemme etter en lang arbeidsdag makter han bare i begrenset grad å ta initiativ i forhold til barna eller når det gjelder alt som skal gjøres av praktisk art i hjemmet.
Samlet fremstår far som en person med nedsatt frustrasjonstoleranse. Ut fra hva han selv forteller om hvordan han har håndtert en del av de vanskelige situasjoner som har vært de siste årene, blir det også klart at han i belastende og konfliktpregede situasjoner kan preges av nedsatt impulskontroll. I slike situasjoner kan han bli slik frustrert at han kan fremstå som sint for de som er rundt ham. Samtidig innebærer dette at han nok i en del av disse konfliktpregede situasjoner først og fremst er oppgitt og fortvilet og ikke makter å se noen løsning. »
Til slutt i vurderingen anfører psykolog II:
« Samlet innebærer dette at far er en person med begrenset omsorgskapasitet. En må legge til grunn at dette i hovedsak har vært situasjonen i det meste av den tiden han og mor har vært sammen. På bakgrunn av de vanskelige utfordringer som fortsatt preger situasjonen deres, må en også legge til grunn at han også i tiden som kommer vil ha begrenset omsorgskapasitet. »
Når Fylkesnemnda sammenholder barnas store omsorgsbehov med foreldrenes begrensede omsorgsevne ville det, vurdert for hvert enkelt barns vedkommende, med overveiende sannsynlighet ha oppstått en situasjon karakterisert ved alvorlige mangler i forhold til den kontakt og trygghet barnet trengte etter sin alder og utvikling, dersom man tenkte seg ett eller flere av barna tilbakeført til foreldrene nå.
Fylkesnemnda er således også enig i psykolog IIs vurdering, når han i erklæringen s. 27 anfører:
« Alle barna viser at de er knyttet til sine biologiske foreldre. Imidlertid må denne tilknytning for alle barna beskrives som svak og tvetydig. Den har ikke bare en positiv valør. Dette henger sammen med at relasjonene til foreldrene for alle barna også har hatt en negativ karakter i form av bekymring, savn, avvisning og utrygghet. Det synes også klart, både gjennom barnas vansker og de beskrivelser som foreligger at de negative elementene har vært dominerende og vedvarende. Etter mitt skjønn sliter alle barna med uttalte vansker i form av konsentrasjonsproblem, manglende empati og samspillproblemer. Mot denne bakgrunn mener jeg at det ikke er tilrådelig at noen av barna flytter hjem igjen og at de biologiske foreldrene får tilbake omsorgen for dem. Dersom barna blir flyttet hjem til foreldrene, må en legge til grunn at det fort igjen blir en familiesituasjon slik preget av kaos og mangelfull omsorg at barna vil lide overlast. Det er etter mitt skjønn heller ingen god løsning at de to eldste barna flyttes tilbake tilforeldrene. For det første var dette den omsorgsløsning som var situasjonen før A og B ble flyttet hjemmefra. Selv i denne situasjonen klarte foreldrene ikke å skjerme jentene for innsyn og involvering i de vanskene de hadde. »
På bakgrunn av hva som foreligger i saken, finner Fylkesnemnda, vurdert for hvert enkelt barn, at vilkårene i lovens §4-8, andre ledd, jfr. §4-12 a, andre alternativ, er tilstede.
Spørsmålet blir dernest om hjelpetiltak som det er henvist til i lovens §4-12, andre ledd, i tilfelle tilbakeflytting av barna, eller noen av dem, ville ha gitt disse « tilfredsstillende forhold ». Med bakgrunn i hva som er fremkommet i saken finner Fylkesnemnda å måtte legge til grunn at hjelpetiltak her, uansett art, ikke ville ha gitt noen av barna tilfredsstillende forhold. For så vidt kan det vises til at barneverntjenesten, gjennom flere år, fulgte hjemmet tett opp, og satte inn flere tiltak uten at barnas omsorgssituasjon engang ble i nærheten av tilfredsstillende.
Foreldrenes endringspotensiale synes også i foreliggende tilfelle å være relativt begrenset. I den forbindelse vises det til psykolog IIs vurdering s. 27, der det bl.a. heter:
« Det kan også legges til grunn at forholdet som må endres i foreldrenes omsorgsatferd er personlighetsmessig fundert. Av denne grunn er omfattende endringer, av den typen det her er behov for, vanskelig å oppnå, selv med tett faglig oppfølgning. Om det skal skje må en legge til grunn at dette vil være en gradvis prosess og ta lang tid. »
Fylkesnemndas samlede vurdering blir således at hjelpetiltak, vurdert i forholdt til hvert enkelt av barna, ikke ville ha gitt tilfredsstillende forhold for noen av dem, i tilfelle tilbakeføring.
Frivillig plassering er også et hjelpetiltak, jfr. lovens §4-4, femte ledd. Fortsatt frivillig plassering har ikke av foreldrene vært fremholdt som noe alternativ i foreliggende tilfelle. Uansett finner dog Fylkesnemnda at frivillig plassering i fosterhjem her ikke er egnet til å gi noen av barna tilfredsstillende forhold. I den forbindelse kan påpekes at alle barna har et stort behov for trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Bare en omsorgsovertakelse vurderes å kunne gi dem dette i tilstrekkelig grad i tiden fremover.
Vilkårene for omsorgsovertakelse også i lovens §4-8, andre ledd, jfr. §4-12, andre ledd, anses på foreliggende bakgrunn å være tilstede.
Endelig finner Fylkesnemnda at omsorgsovertakelse/plassering i fosterhjem, vurdert mot hvert enkelt av barna, fremstår som et klart bedre alternativ enn tilbakeføring til foreldrene. Omsorgsovertakelse fremstår således som det beste alternativ for barna, jfr. lovens §4-1. Ved sin vurdering har Fylkesnemnda også iakttatt de tre eldste barnas uttalelser til talspersonen. Fylkesnemnda finner ikke å kunne tillegge barnas oppfatning utslagsgivende vekt.
Samtlige vilkår for omsorgsovertakelse anses på denne bakgrunn for å være tilstede, og kommunens begjæring i så måte blir å ta til følge for alle seks barna.
I henhold til lovens §4-14 skal barna, etter omsorgsovertakelse, plasseres enten i fosterhjem eller i institusjon. Etter lovens §4-15 skal stedet for plasseringen i det enkelte tilfelle, innenfor de rammer som er fastsatt i §4-14, velges ut fra bl.a. hvor lenge det er trolig at plasseringen vil vare og til om det er mulig og ønskelig at barnet har samvær og annen kontakt med foreldrene.
Kommunens påstand går ut på at alle barna skal plasseres i fosterhjem. Fylkesnemnda er enig i at dette fremstår som det beste alternativ. Nemnda vil ikke stille særskilte vilkår i forbindelse med noen av plasseringene.
Imidlertid har Fylkesnemnda merket seg plasseringen av A hos mormor og dennes ektefelle. Det er fremkommet i saken at der synes å foreligge en dyptgående konflikt mellom mormor og hennes ektefelle på den ene side, og mor og far på den annen side. Der synes også å foreligge dårlig kommunikasjon mellom partene. Disse omstendigheter gjør en plassering av A hos mormor og ektefellen svært betenkelig. Det kan i så måte trekkes paralleller til de vurderinger Barne- og likestillingsdepartementet gjør i retningslinjene for fosterhjemsplassering hos biologiske foreldre av 23.11.93 s. 6, der nettopp plasseringens konfliktforsterkende betydning fremheves som et vesentlig moment mot plassering innen biologisk familie. Barneverntjenesten bør under enhver omstendighet vurdere nøye hvorvidt plassering hos bestemor/ektefellen her totalt sett vil være den beste løsning for A, eller ikke. Som nevnt oppstiller dog ikke Fylkesnemnda særskilte vilkår i forbindelse med plasseringen.
Kommunens påstand med hensyn til plasseringen blir således å ta til følge.
I henhold til lovens §4-19 har barn og foreldre, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre. Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal Fylkesnemnda ta standpunkt til omfanget av samværsretten, men kan også bestemme at det av hensyn til barna ikke skal være samvær.
Også når det gjelder foreldrenes rett til samvær, og omfanget av samværet, blir lovens §4-1 retningsgivende. Ved vurderingen skal man således se hen til hvilken løsning som er til barnas beste.
Ved vurderingen av foreldrenes samværsrett finner Fylkesnemnda å måtte legge til grunn, som mest sannsynlig, at det blir tale om en relativt langvarig plassering av alle seks barna. Dette tilsier generelt at det bør være rimelig ro og stabilitet omkring barnas omsorgssituasjon, og at foreldrenes samværsrett bør tilpasses dette hensyn.
Videre finner Fylkesnemnda å måtte legge til grunn at alle seks barna, etter plassering i fosterhjem, sannsynligvis har et særskilt behov for forutsigbarhet, ro og stabilitet. Også dette moment vil i vesentlig grad virke i begrensende retning når det gjelder omfanget av de biologiske foreldres samværsrett.
Når det gjelder varigheten av de enkelte samvær, finner nemnda ikke å burde basere seg på overnattingssamvær som en obligatorisk ordning. Ved vurderingen i så måte finner nemnda at der foreligger en betydelig risiko for at foreldrene her ikke vil makte å skjerme barna for « voksenproblemer » i tilstrekkelig grad, og at det derfor som utgangspunkt bør være anledning til tilsyn i forbindelse med samværene. Tilsyn vil være problematisk i forbindelse med overnattingssamvær.
Fylkesnemnda er således enig i at foreldrenes samvær bør være dagssamvær, slik kommunen har lagt opp til. I den forbindelse tilføyes at også de private parter synes å basere seg på dagssamvær - dog av noe lengre varighet enn hva kommunen foreslår.
Kommunen har foreslått at foreldrene skal ha rett til samvær minimum åtte ganger pr. år. Hvert samvær skal ha en varighet av minimum fire timer.
Fylkesnemnda har ved sin samlede vurdering funnet å kunne legge forslaget til grunn. Det tas i forbindelse i betraktning at fastsettelsen er å anse som et minimumssamvær, hvilket innebærer at barneverntjenesten skal kunne utvide samværsordningen, ut fra en konkret vurdering av hva som er til barnas beste. Slik utvidelse kan foretas både i relasjon til antallet samvær og til lengden av de enkelte samvær.
Som nevnt skal barneverntjenesten ha adgang til å utøve tilsyn i forbindelse med samværene.
Spørsmålene om samværsordningens innhold og praktiske gjennomføring - herunder hvor samværene skal finne sted - overlates til barneverntjenesten i hjemkommunen.
Under forhandlingsmøtet har det kommet frem at der har vært en relativt hyppig telefonkontakt mellom mor og noen av barna. Fylkesnemnda vil understreke at denne telefonkontakten er det opp til barneverntjenesten å regulere. Det vises i den forbindelse til Ofstad/Skar (2004) s. 154, der denne problemstilling er nærmere behandlet. Det siteres der fra departementets skriv av 04.06.03, der det bl.a. fremgår:
« Det sentrale utgangspunktet er (imidlertid) at barn og foreldre har rett til kontakt med hverandre. Spørsmålet om begrensning i brev- og telefonkontakt må, på samme måten som spørsmål om begrensning av omfang og hyppighet av samvær, avgjøres ut fra hva som i det enkelte tilfellet er best for barnet, jfr. barnevernlovens §4-1. Dette vil igjen kunne henge nøye sammen med omsorgsvedtakets formål og varighet, og av de konkrete omstendigheter i den enkelte sak. »
Vedtaket er enstemmig.
Slutning:
1. Kommune I v/ barneverntjenesten overtar omsorgen for A, født *.*.94, B, født *.*.95, C, født *.*, D, født *.*.01, E, født *.*.03 og F, født *.*.04, jfr. lov om barneverntjenester §4-8, andre ledd, jfr. §4-12a, jfr. §4-12, 2. ledd.
2. A, B, C, D, E og F plasseres i godkjente fosterhjem, jfr. lovens §4-14 a, jfr. §4-15.
3. I henhold til lovens §4-19 fastsettes slik samværsordning mellom barna og de biologiske foreldre:
- Mor og far skal ha rett til samvær med barna i form av dagssamvær minimum åtte ganger pr. år. Hvert samvær skal ha en varighet av minimum fire timer.
- Barneverntjenesten skal ha adgang til å utøve tilsyn i forbindelse med samværene.
- Spørsmålene om samværsordningens innhold og praktiske gjennomføring - herunder hvor samværene skal finne sted - overlates til barneverntjenesten i kommunen.
Last edited by Tetris on Thu Apr 24, 2008 11:16 am, edited 1 time in total.
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
