|
LB-2005-121249
--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Borgarting lagmannsrett - Dom.
DATO: 2006-05-03
PUBLISERT: LB-2005-121249
STIKKORD: Omsorgsovertakelse. Barnevernloven §4-12, §4-14 og §4-19.
SAMMENDRAG: Omsorgen ble fratatt foreldrene fordi disse ikke fullt ut innså og var i stand til å dekke omsorgsbehovet for en snart 12 år gammel sønn. Foreldrene hadde delvis et vrengebilde av virkeligheten som gjorde at de ikke helt ut innså barnets behov og førte til omfattende konflikter med barnevernet og andre myndigheter. Foreldrene ble tilkjent samvær hver annen måned under tilsyn. Dissens 4-3 hva gjelder samværet.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12), lov-1992-07-17-100-§4-14 (Bvl §4-14). lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl §4-19).
SAKSGANG: Fredrikstad tingrett TFRED-2004-88908 - Borgarting lagmannsrett LB-2005-121249. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2006-01333-U.
PARTER: A (Advokat Lill Anita Skaalbones Grimstad), B (Advokat Lill Anita Skaalbones Grimstad) mot X kommune (Kommuneadvokat Lars Tobiassen).
FORFATTER: Lagdommer Dag A. Minsaas. Lagdommer Anne M. Samuelson. Ekstraordinær lagdommer Pål Sannerud. Fagkyndige meddommere: Psykolog Ragnhild Målfrid Østebøvik Kvam. Spesialist i klinisk psykologi Maj Anne Finstad. Skolesekretær Liv Tore Stylegar. Personalleder Egil Solheim.
Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§213 (Tvml §213), lov-1915-08-13-6-§482 (Tvml §482), lov-1991-12-13-81-§9-10 (Sosialtjenestelov §9-10), lov-1992-07-17-100-§4-10 (Bvl §4-10), lov-1992-07-17-100-§4-11 (Bvl §4-11), lov-1992-07-17-100-§4-16 (Bvl §4-16), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1), lov-1992-07-17-100-§4-21 (Bvl §4-21), lov-1992-07-17-100-§4-4 (Bvl §4-4), lov-1992-07-17-100-§4-6 (Bvl §4-6), lov-1992-07-17-100-§6-3 (Bvl §6-3), lov-1992-07-17-100-§7-1 (Bvl §7-1), lov-1992-07-17-100-§9-1 (Bvl §9-1), lov-1999-05-21-30-emkn-a8 (Menneskerettslov EMKN A8), lov-1999-05-21-30-spn-a9 (Menneskerettslov SPN A9)
--------------------------------------------------------------------------------
Avgjørelser
Saken gjelder tvungen omsorgovertakelse og fosterhjemsplassering av en nå 11 år gammel gutt, samt foreldrenes samværsrett, jfr. barneloven (skal vel være barnevernloven, Lovdatas anm.) §4-12, §4-14 og §4-19.
Barnet saken gjelder, C, er født den *.*.1994. Foreldrene er de ankende parter, B og A. Foreldrene er gift med hverandre, og de har syv barn sammen. C er den nest yngste i søskenflokken. Den eldste av søsknene er 20 år gammel, den yngste er åtte år. A har ikke vært i ordinært arbeid siden 1982, og B har hele livet vært hjemmeværende. Familien har i det alt vesentlige livnært seg av sosiale ytelser. Familien har bodd på forskjellige steder i X. Frem til februar 1999 bodde familien hos morens foreldre da den flyttet til en kommunal bolig, -- vei 1 i X. I november 2002 flyttet den til sin nåværende adresse, **veien 24.
Barnevernet kom første gang i kontakt med familien sommeren 1997 da Cs morfar uttrykte bekymring for svigersønnens alkoholmisbruk. A er senere kommet over dette problemet, og han etter eget utsagn vært avholdende siden 1998.
Den 31. august 2004 gjorde barneverntjenesten vedtak om akuttplassering av C, jfr. barnevernloven §4-6 annet ledd. Han ble plassert på Y barnehjem, men slik at foreldrene ikke fikk opplyst adressen, jfr. barnevernloven §19 annet ledd annet punktum (Skal vel være §4-19, Lovdatas anm.). Bakgrunnen for vedtaket var en melding fra skolen, der skolen uttrykte bekymring for Cs skolesituasjon. Han hadde høyt fravær, aggressiv og utagerende adferd, og seksualisert sprog og han laget tegninger av seksuell art. Barneverntjenesten fryktet for at C kunne være utsatt for seksuelle overgrep og anmeldte forholdet til politiet. Politiet henla straffesaken etter bevisets stilling den 20. oktober samme år.
Ved saksfremlegg av 7. oktober 2004 reiste barneverntjenesten sak for fylkesnemnda for sosiale saker i Østfold med forslag om at kommunen skulle overta omsorgen for C, at C skulle plasseres i fosterhjem og at foreldrene ble tilkjent samvær fastsatt etter nemndas skjønn.
De to sakene ble forent til felles behandling i Fylkesnemnda. Fylkesnemnda vedtok den 18. november 2004 å oppheve akuttvedtaket, men den vedtok at kommunen skulle overta omsorgen for C, og at C skulle plasseres i fosterhjem. Foreldrene ble tilkjent samvær hver fjerde uke med én overnatting. Han ble plassert i Y barnehjem i begynnelsen av september 2004.
Foreldrene brakte fylkesnemndas vedtak inn for Fredrikstad tingrett, jfr. barnevernloven §7-1 bokstav i) sammenholdt med lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. §9-10. Fredrikstad tingrett - som under hovedforhandlingen var satt med to fagkyndige meddommere - avsa den 23. juni 2005 dom med denne domsslutning:
1. X kommune ved barneverntjenesten overtar omsorgen for C, født *.*.1994.
2. C plasseres i fosterhjem.
3. C skal ha samvær med sine foreldre minimum 1 -en- gang i måneden. Hvert samvær skal være minst 6 -seks- timer. Barneverntjenesten gis anledning til å føre tilsyn under samværene.
I juli 2005 flyttet C til sitt nåværende fosterhjem på Z.
Saksforholdet for øvrig fremgår av fylkesnemndas vedtak, tingrettens dom og lagmannsrettens videre bemerkninger.
B og A har ved rettidig anke brakt saken inn for Borgarting lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde tingrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse.
Ankeforhandlingen ble holdt i Sarpsborg tinghus i dagene 28. - 30. mars 2006. Partsforklaringer ble avgitt av B og A. For kommunen møtte barnevernkonsulent Kari Folkvang, som i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd fulgte ankeforhandlingen og avga vitneforklaring. Det ble avgitt forklaring av ytterligere fem vitner og ett sakkyndig vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Lagmannsretten var under ankeforhandlingen satt med to sakkyndige meddommere og to meddommere fra det alminnelige utvalg.
De ankende parter har sammenfatningsvis anført:
Omsorgsovertakelsen må ha hjemmel i barnevernloven §4-12, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 9 og EMK artikkel 8 om vern av familielivet.
Barneverntjenesten skal bidra til å gi det enkelte barn gode levevilkår og utviklingsmuligheter ved å gi råd, veiledning og hjelpetiltak, jfr. barnevernloven §4-4 første ledd. Det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet, jfr. barnevernloven §4-1. Barneverntjenesten skal følge det mildeste inngreps prinsipp, og i utgangspunktet anses det å være best for et barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre. På lang sikt vil foreldrenes kjærlighet gi bedre oppvekstvilkår enn usikre utsikter i et fosterhjem. Omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering kan kun benyttes når andre hjelpetiltak er nytteløse, jfr. barnevernloven §4-12 annet ledd annet punktum og Kari Ofstad og Randi Skard: Barnevernloven med kommentarer side 117. Det er situasjonen ved domsavsigelsen som er avgjørende.
I dagens situasjon er det noe uklart hva som er årsaken til Cs problemer. Han er ikke tilstrekkelig utredet, og den informasjonen som foreligger om ham, er ikke entydig. At han har vist en rivende utvikling i fosterhjemmet, sier lite. Slik var han hjemme hos foreldrene også. Utviklingen skyldes i hovedsak at C oppfører seg pent av strategiske grunner for å komme hjem. Hans problemadferd er særlig knyttet til skole og barnehage. Der ble det satt inn tiltak, men de fikk ikke lang nok tid til å virke før omsorgsovertakelsen ble iverksatt. Det er iallfall ingen holdepunkter for at Cs vanskeligheter skyldes forholdene i det biologiske hjem eller manglende omsorgsevne hos foreldrene. De har oppdratt syv barn uten at de andre barna har utviklet noen problemadferd. Det er ikke nok til å overta omsorgen for et barn at foreldrenes omsorg ikke er ideell, eller at fosterforeldrene kan tilby en bedre omsorg enn de biologiske foreldrene er i stand til. Det kreves alvorlige mangler ved omsorgen før denne kan overtas av kommunen. Hvis C var blitt tilstrekkelig utredet, kunne riktige hjelpetiltak ha vært satt inn og omsorgsovertakelsen ville ha vært unødvendig, jfr. barnevernloven §4-12 annet ledd annet punktum.
Vurderingen av omsorgsovertakelsen glir over i en vurdering etter barnevernloven §4-21. C har nå vært plassert utenfor hjemmet i cirka et og et halvt år, og situasjonen har endret seg siden saken ble reist for fylkesnemnda. Barneverntjenesten burde ha iverksatt en ny vurdering av behovet for omsorgsovertakelse etter at straffesaken mot faren var henlagt, jfr. barnevernloven §4-16. Det var denne anmeldelsen som utløste akuttvedtaket. Uten denne ville det sannsynligvis aldri ha vært reist noen omsorgsovertakelsessak. Foreldrene vil samarbeide med barnevernet, de aksepterer og har tatt imot en rekke hjelpetiltak, og de er positivt innstilt til besøk fra fosterforeldrene. Hjelpetiltakene må kunne overflyttes fra dem og til de biologiske foreldrene. Foreldrene er innstilt på å medvirke til en myk tilbakeføringsprosess. At enkelte problemer vil kunne oppstå i forbindelse med prosessen, er ikke tilstrekkelig grunn til å nekte tilbakeføring, jfr. Rt-1984-289.
Det er barneverntjenesten som skal godtgjøre at vilkårene for omsorgsovertakelse foreligger, noe som barneverntjenesten i dette tilfellet ikke har gjort i tilstrekkelig grad. De manglende utredningene medfører at det i dag er vanskelig å fastslå med sikkerhet hvilke omsorgsbehov C har og hva som foreligger av omsorgsevne hos foreldrene. Det sakkyndige vitnets rapporter er beheftet med vesentlige feil. De hendelsene som beskrives er ikke tidfestet, vitnet er oppnevnt av barnevernet, han har gått ut over mandatet, han har basert seg på annenhånds kildemateriale, observasjonene er til dels mangelfulle og han skiller ikke mellom observasjoner og sine egne vurderinger. Generelt er det behov for å kvalitetssikre sakkyndigrapporter på dette feltet bedre enn det gjøres i dag. Det vises til Barne- og likestillingsdepartementets pressemelding av 28. mars 2006 om sakkyndighetsutvalgets forslag om å etablere en barnesakkyndig kontrollkommisjon etter modell av den rettsmedisinske kommisjon.
Det er en svakhet ved saksbehandlingen at Cs syn ikke er kommet frem på en bedre måte. Hans « vet ikke » kan ikke tas til inntekt for at han ikke ønsker å komme hjem.
Subsidiært har foreldrene krav på en fungerende samværsordning, jfr. barnevernloven §4-19. A/B har ingen problemer med å etterleve en samværsordning forutsatt at det i forbindelse med gjennomføringen av samværene ikke oppstår uakseptable forhold som gir grunnlag for konflikt.
B og A har nedlagt denne påstand:
Prinsipalt:
1. Fredrikstad tingretts dom av 23.06.05 oppheves og C, f. *.*.94 tilbakeføres til sine foreldre.
2. Dommen fra Borgarting lagmannsrett gis foregrepet tvangskraft, slik at C tilbakeføres snarest mulig og senest i forbindelse med skoleferie.
3. Inntil skolen slutter i juni, skal C ha samvær med sine foreldre i hjemmet fra fredag til søndag annenhver helg.
Subsidiært:
4. B og A skal ha samvær med C minimum 1 helg pr måned fra fredag ettermiddag, samt feriesamvær.
Atter subsidiært:
5. C skal ha samvær med sine foreldre og søsken inntil 6 timer pr måned enten lørdag og/eller søndag i foreldrehjemmet. Barnevernet sørger for levering og henting.
6. C skal ha rett til samvær med sine foreldre og søsken i ferier.
Ankemotparten har sammenfatningsvis anført:
Kommunen er enig med tingretten i så vel begrunnelse som i resultat, og det er ikke i anledning ankesaken fremkommet nye forhold som tilsier en annen vurdering idag.
C har gjennom lang tid vært understimulert i hjemmet. Han har utviklet en problemadferd preget av skolefravær, avvik, kunnskapsmangler, og hans sprogbruk er sterkt seksualisert. Det ble registrert en stor bedring allerede under oppholdet på Y barnehjem bare på grunn av bedre rutiner. Samtidig viste han sterk tilbakegang etter å ha besøkt foreldrene. Den gode utviklingen har fortsatt i fosterhjemmet. Men han er fortsatt sårbar, og han har et stort bedringspotensial. Sosialt sett befinner han seg fortsatt på tredjeklassestadiet.
Barneverntjenesten betviler ikke at foreldrene er glad i C og de andre barna sine. De mangler imidlertid innsikt og evne til å se hans behov. Cs oppvekst har til nå vært opplevelsesfattig og lite stimulerende. Det vites ikke hvilke tiltak av økonomisk eller annen art som ikke har vært prøvd. Likevel har de fysiske boforholdene vært vedvarende dårlige og kaotiske. Det er også vesentlige mangler ved deres psykiske omsorg for C. Det må forlanges av foreldrene at de blir bekymret når det er grunn til å bli det, og at de gjør noe med årsaken til problemene. Ved å legge saken ut på Internett lar de sine egne behov for å rettferdiggjøre seg gå foran Cs behov for at hans vanskeligheter ikke blir offentlig kjent.
Når det så gjelder Cs mening om saken, lukket han seg helt da han ble spurt, og han reagerte så kraftig at han neste dag holdt seg hjemme fra skolen. Neste gang svarte han gjentatte ganger « vet ikke ». Dette er langt fra foreldrenes oppfatning om at han oppfører seg pent for å komme hjem igjen.
Barneverntjenesten aksepterer at C og foreldrene skal ha samvær med hverandre, jfr. barnevernloven §4-19. I dette tilfellet tas det sikte på en langvarig plassering, noe som gjør et omfattende samvær betenkelig, jfr. Rt-1998-787. Barneverntjenesten aksepterer den samværsordningen som tingretten har kommet frem til. Et mer omfattende samvær, og overnatting, er i dagens situasjon utilrådelig. Samværsordningen er imidlertid ikke statisk. Retten fastsetter et minimumssamvær. Barneverntjenesten vil fortløpende vurdere omfanget, og hvis situasjonen gjør det forsvarlig, aksepterer barneverntjenesten å legge opp til et mer omfattende samvær enn det minimum som retten fastsetter.
X kommune har nedlagt denne påstand:
Fredrikstad tingretts dom av 23.06.05 stadfestes.
Lagmannsretten er - når det gjelder omsorgsovertagelsen - kommet til det samme resultatet som tingretten og bemerker:
Generelt bemerker lagmannsretten at barneverntjenesten ved anvendelsen av bestemmelsene om tiltak etter lovens kapittel 4 skal legge avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet, jfr. barnevernloven §4-1. Det følger av denne bestemmelse at en avgjørelse om at det offentlige skal overta omsorgen for et barn, må være begrunnet med at dette er til barnets beste. Men det er ikke tilstrekkelig for at det offentlige skal overta omsorgen i slike tilfeller som barnevernloven regulerer, at dette etter en totalvurdering fremstår som best for barnet. Barnevernloven bygger på at barn normalt skal vokse opp hos foreldrene. Vilkårene for at det offentlige skal kunne overta omsorgen, er derfor strenge. I vår sak er fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse truffet med hjemmel i barnevernsloven §4-12 første ledd bokstav a). Etter bokstav a) er det et vilkår for omsorgsovertakelse at det foreligger alvorlige mangler ved den daglige omsorgen. I §4-12 annet ledd er det presisert at vedtak om omsorgsovertakelse etter første ledd bare kan treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i, og at det derfor ikke kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter §4-4 eller ved tiltak etter §4-10 eller §4-11. I forarbeidene blir det fremholdt at ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse, men at situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar, se Ot.prp.nr.44 (1991-1992) side 110, jfr. Innst.O.nr.80 (1991-1992) side 21.
Ved overprøving av fylkesnemndas vedtak har domstolene kompetanse til å prøve alle sider av vedtaket, både de rettslige og de faktiske, og også selve forvaltningsskjønnet, se tvistemålsloven §482. Overprøvingen skal skje på grunnlag av forholdene på domstidspunktet.
Når det så gjelder Cs omsorgsbehov, bemerkes at det siden sommeren 1997 er innkommet en rekke bekymringsmeldinger til barneverntjenesten om ham. Meldingene er kommet fra barnehage, skole, helsesøster, Frelsesarméen og privatpersoner. Gjennomgående uttrykkes bekymring for hans adferd, hans påfallende seksuelle sprogbruk, foreldrenes manglende oppfølgning og de fysiske boforholdene i hjemmet. Barneverntjenesten har foretatt flere hjemmebesøk og satt inn en rekke hjelpetiltak for familien. C har også vært utredet gjentatte ganger av forskjellig fagpersonell og på forskjellige institusjoner. I utredningene beskrives han som en engstelig, ensom og tilbaketrukket gutt med et dårlig eller negativt selvbilde. I skolesituasjonen er han påfallende sosialt sett, ukonsentrert og han har et høyt fravær. Han mestrer dagligdagse aktiviteter dårlig, og han må forklares daglige gjøremål. Han har dårlig utviklede ferdigheter både motorisk og kognitivt, dårlig sprogutvikling, det er store mangler ved hans sosiale kompetanse og kontaktevne, og han virker enkelte ganger ustelt. Dette gjør ham sårbar for mobbing og utstøting. Han beskrives videre som et barn med et særlig sterkt behov for trygghet, nære relasjoner, trygg voksenkontakt og for å oppleve en fast og forutsigbar tilværelse. C har imidlertid vist en merkbar fremgang allerede under oppholdet på barnehjemmet, og fremgangen har fortsatt etter fosterhjemsplasseringen. Det står imidlertid ennå meget igjen å gjøre. Lagmannsretten oppfatter at C fortsatt er et sårbart barn med store og spesielle omsorgsbehov.
Mest sannsynlig skyldes hans problemer en medfødt sårbarhet og uheldige oppvekstforhold, herunder generell understimulering i hjemmet. Dette har ført til at han synes å lide av en reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Hans raske fremgang er, slik lagmannsretten forstår det, vanskelig å forene med biologiske forklaringer. Det er derfor ingen holdepunkter for at Cs problemer kan være forårsaket av sykdom eller ha andre biologiske forklaringsgrunner, slik som foreldrene har fremhevet. Hans søsken synes riktignok å ha klart seg bedre enn han har gjort, men også overfor enkelte av dem har det vært satt inn ulike former for hjelpetiltak.
Det er lite som tyder på at foreldrene i dag er, og i overskuelig fremtid vil bli, i stand til å dekke Cs omsorgsbehov. Dels innser de ikke helt hvilke behov han har, og dels evner de ikke å dekke dem ut over de helt enkle ting. Barneverntjenesten har i lengre tid satt inn omfattende hjelpetiltak. Familien har to ganger fått bistand til anskaffelse av bolig, og barneverntjenesten har satt inn miljøarbeider, støttekontakt og den har etablert besøks- og avlastningshjem. I tillegg har familien mottatt en rekke forskjellige former for økonomisk bistand som til sammen må dreie seg om betydelige pengebeløp. Likevel har de fysiske forholdene i boligen vært av en slik art at det har vært reist spørsmål om foreldrenes boevne. Boligen er for øvrig til dels lite tilrettelagt for Cs behov. Når det gjelder den psykiske siden av omsorgen, ser det ut som om foreldrene ikke forstår Cs problemer helt ut. I deres øyne reduseres Cs problemer til i det vesentlige å være adferdsproblemer i skolesammenheng, og som er forårsaket av biologiske forhold som ingen fagpersoner hittil har kunnet bekrefte. Dette har ført til at de har ansett hjelpetiltakene som til dels inadekvate, noe som igjen har medført et konfliktfylt forhold til barneverntjenesten. At foreldrene forklarer Cs bedring den senere tid med at han handler strategisk for å komme hjem igjen, styrker inntrykket av at de fortsatt ikke ser hans spesielle omsorgsbehov, ei heller er i stand til å vurdere hans kompetanse og problemer. Inntrykket forsterkes ytterligere av foreldrenes skriverier om saken på Internett, som særlig på grunn av innhold og form er egnet til å skade gutten. At foreldrene er glade i C, og et stykke på vei innser at han har problemer og spesielle omsorgsbehov, kan ikke være avgjørende når de ikke omsetter dette i praktisk handling.
Fagkonsulent Jan Petter Jahre har under ankeforhandlingen hatt kontakt med fosterforeldrene og ett møte med C for at C skulle få anledning til å uttale seg før retten avgjør saken, jfr. barnevernloven §6-3 første ledd. som et resultat av den første kontakten med fosterforeldrene reagerte C kraftig, han trakk seg unna og ble borte fra skolen neste dag. Ved møtet neste dag svarte han bare « vet ikke, vet ikke » gjentatte ganger. Lagmannsretten oppfatter hans reaksjoner som utslag av en lojalitetskonflikt som oppstår når han trekkes inn i saken. Opptredenen hans tyder iallfall ikke på at C av strategiske grunner har oppført seg bedre i fosterhjemmet for å komme tilbake til sitt biologiske hjem igjen, slik som foreldrene anfører.
Etter en totalvurdering er lagmannsretten på grunnlag av Cs spesielle omsorgsbehov, foreldrenes manglende innsikt i og evne til å imøtekomme disse behovene og guttens egen holdning kommet til at det beste for ham vil være at vedtaket om omsorgsovertakelse opprettholdes. Hvis han føres tilbake til sine biologiske foreldre, er det etter lagmannsrettens oppfatning fare for at han kan utvikle en varig funksjonssvikt.
Det gjenstår for lagmannsretten å ta stilling til spørsmålet om foreldrenes samværsrett.
Barn og foreldre har, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre, jfr. barnevernloven §4-19 første ledd. Dette er ikke bestridt av barneverntjenesten, som har nedlagt påstand om at tingrettens dom stadfestes også på dette punkt.
Etter lagmannsrettens oppfatning bør samværsretten ha et forholdsvis begrenset omfang, og barneverntjenesten bør gis anledning til å føre tilsyn. Ettersom det er lite som tilsier en snarlig bedring av foreldrenes omsorgsevne, legges det til grunn at plasseringen av C i fosterhjemmet vil bli langvarig. Samværsordningen må gi C rom for å utvikle seg trygt over tid og ikke påføre ham stadige lojalitetskonflikter, og han bør minst mulig drives inn i foreldrenes vrengebilde av virkeligheten. Foreldrene har ikke fulgt opp den samværsretten som de ble tilkjent i tingretten med et eneste samvær. Selv om hvert enkelt tilfelle - bedømt isolert - muligens kan forklares, er det likevel påfallende at det ikke er blitt noe samvær gjennom så lang tid. Flere ganger er C blitt forberedt på å møte foreldrene og blitt skuffet over at møtet ikke ble noe av. Han synes ikke lenger å se poenget med samvær, han har uttalt at « de møter jo ikke opp likevel ». Dertil kommer den uroen og ulempen som hyppige samvær medfører i fosterhjemstilværelsen. Erfaringer fra tidigere besøk under barnehjemsperioden er til dels negative i forhold til Cs utvikling. Det sakkyndige vitnet, psykolog Bjørn Roald Larsen, har anbefalt mellom fire og seks årlige samvær under tilsyn.
Samværene bør skje under tilsyn. Særlig internettskriveriene, men også andre forhold, tyder på at foreldrene ikke makter å skjerme C fra sin sorg over at han er tatt ut av familien.
Foreldrene har nedlagt påstand om at lagmannsretten også treffer avgjørelse om at samværene skal skje på bestemte ukedager, i hjemmet og at barnevernet besørger henting og levering. Til dette bemerker lagmannsretten at fylkesnemnda - og dermed domstolene - skal ta standpunkt til omfanget av samværsretten, jfr. barnevernloven §4-19 annet ledd. Fastsettelse av tid og sted for utøvelsen og hvem som skal dekke kostnadene, anser lagmannsretten for å være innholdsmessige spørsmål som mest hensiktsmessig avgjøres av barneverntjenesten i samråd med foreldrene, jfr. Trude Haugli: Samværsrett i barnevernssaker (2. utgave) side 385 og Ofstad og Skard: Barnevernloven med kommentarer side 153. Barneverntjenesten må uansett vurdere om kommunen skal dekke foreldrenes reiseutgifter, jfr. barnevernloven §9-1 og Skar og Ofstad side 163.
Ved den konkrete fastsettelsen av samværet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - lagdommer Samuelson, ekstraordinær lagdommer Sannerud og de fagkyndige meddommerne - stemmer for at samværene begrenses til seks timer hver annen måned, og at barnevernstjenesten gis anledning til å føre tilsyn. Flertallet legger særlig vekt på at C har en tilknytningsforstyrrelse. Dette medfører at han har et spesielt behov for å utvikle tilknytning til fosterforeldrene. Stabilitet og forutsigbarhet er også helt nødvendig. Det er grunn til å frykte for hans utvikling dersom planlagt samvær ikke finner sted, eventuelt at de medfører sterke følelsesmessige reaksjoner.
Mindretallet - rettens formann og meddommerne fra det alminnelige utvalg - er ikke uenig i flertallets synspunkter, men legger avgjørende vekt på at barnevernet har akseptert den samværsordning som tingretten har fastsatt. Etter mindretallets oppfatning vil en begrensing av samværsretten utover det kommunen har nedlagt påstand om, være egnet til å høyne konfliktnivået mellom foreldrene og de offentlige myndigheter som har hatt med saken å gjøre, på en måte som ikke er til Cs beste. Mindretallet stemmer således for å stadfeste tingrettens dom også hva gjelder samværsretten.
Dommen er avsagt under dissens hva gjelder samværsrettens omfang, men den er ellers enstemmig.
Domsslutning:
Tingrettens dom stadfestes med den endring at B og A har rett til samvær med C i 6 -seks- timer på dagtid hver annen måned. Barneverntjenesten gis anledning til å føre tilsyn under samværene.
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
