(fortsatt fra kapitel 4)
Kapitel 5
Observasjonsrapporten fra Finnskogen. Rapportens bakgrunn
Politimesteren der i distriktet hadde ikke funnet den landsomfattende aksjonen tilstrekkelig velbegrunnet. Han hadde konferert med sin politifullmektig Gunnar Humleflekk, som hadde vært av samme mening.
De to hadde forskjellig bakgrunn.
Politimester Fredrik Sindig hadde erfaring helt tilbake til stenalderen, det vil si til 1970-tallet. Den gangen drev man politietterforskning etter metoder som førte til bevis. For eksempel hadde han i sin ungdom vært med på en sak der det var gjort innbrudd, og hvor politiet hadde anholdt mistenkelige personer. En av dem var en uteligger, en slags vagabond nærmest, som streifet en del rundt, og han hadde med én gang tilstått at det var ham. Men regelen den gang var at politiet alltid skulle sjekke tilståelser mot håndfaste fakta, så selv om det tok litt tid, dro de av sted med vagabonden til huset med innbruddet. Åstedsbefaringen hadde vist at innbruddet hadde skjedd gjennom et badevindu, så nå ba de den mistenkte vise hvordan han hadde kløvet inn. Men da viste det seg at badevinduet var så lite at det var umulig for denne personen å komme inn gjennom det. Han var for bredbygget.
Saken hadde gjort inntrykk på Sindig. Han hadde satt seg til å lese alt han kunne finne om tilståelser. Han hadde gammeldags artium, så han kunne i motsetning til de fleste jurister lese både engelsk, tysk og fransk, og i den internasjonale litteraturen fant han mye dokumentasjon for at falske tilståelser var langt fra uvanlige. Senere hadde han fått ytterligere bekreftelser på at det var sånn. Blant annet hadde han lest den svenske vitnespsykologen Astrid Holgersons analyse av elementer i Palme-saken (
Identifikasjonen av Olof Palmes drapsmann), og han hadde fått låne Devlin-rapporten fra henne i Stockholm.
Fredrik Sindig hadde på grunn av innbruddssaken og egen erfaring med andre saker, samt kunnskaper han hadde fått ved å lese grundig, bestemt seg for at han hadde en nyttig oppgave i politiet. Han ville komme i posisjon til å fortsette med håndfast etterforskning, og til å sørge for at der hvor man ikke kunne finne tilstrekkelig bevis, der skulle ingen tiltales. Fremfor alt ville han ha vekk fra politiet alt som smakte av det engelskmennene kalte "psycho-babble" – det ble psyko-babbel på norsk.
Men Sindig var allerede utover i 70-årene oppmerksom på hvilken vei vinden blåste – i gal retning, etter hans vurdering. Hvis han skulle få utrettet noe for at befolkningen på et sted skulle få et sunt arbeidende politi, måtte han unngå karusellen på de store politikamrene hvor virksomheten var preget av politiske spill og uheldige trender. Han var målbevisst, og han holdt bra tett med sine planer, slik at han ganske tidlig fikk stillingen som politimester på Finnskogen, i et utkant-distrikt, hvor man kunne bruke rolig fornuft og metoder som kunne forklares og begrunnes. Han hadde også familie, barn som likte friluftsliv og drev med orientering, og en kone som var profesjonell naturfotograf og tok bilder og filmet for tv-kanaler som sendte naturprogrammer og universitetsinstitutter som arbeidet med biologisk forskning.
På Finnskogen styrte Sindig politiarbeidet med bestemt hånd. Hans prinsipper var:
1) hans politikammer skulle alltid lete etter bevis, og skulle aldri eskjeftige seg med eller kjøre frem påstander som hverken var bevist eller mulig å bevise,
2) politiet skulle alltid oppfylle sin plikt til å foreta en selvstendig vurdering av enhver handling det var tale om å utføre,
3) enhver anholdt skulle bli grundig opplyst om sine rettigheter, deriblant sin rett til ikke å uttale seg til politiet,
4) politiet skulle aldri holde tilbake dokumenter, og være særlig påpasselig med å fremlegge alt de visste når tilbakeholdelse kunne medvirke til at uskyldige ble dømt,
5) alt politiet gjorde skulle kunne vises offentlig, for eksempel på video. Mistenkte skulle aldri slepes etter armene, tråkkes på, eller på annen måte behandles utilbørlig,
6) de aller fleste mennesker vil være villige til å hjelpe politiet hvis politiet aldri narrer eller trikser, men opptrer ærlig og fornuftig,
7) gamle, veldokumenterte og velprøvede metoder skal ikke skyves til side uten god grunn,
8) nye metoder skal dokumenteres før de får lov å erstatte gamle,
9) man skal ikke gjøre tingene mer imponerende uforståelige enn de er,
10) man skal ikke gjøre seg dummere enn man er.
Disse etiske prinsippene hadde Finnskagen skrevet opp pent og tydelig, med bred filtpenn, på et nydelig, stort ark gul-grått papir som han kjøpte for egne penger, så han ikke skulle få noe spørsmål om bruken av det offentlige budsjettet. Og så var hans datter den gang i den spede alder hvor barn er flinke til å tegne og male, så han hadde fått henne til å male pene markblomster rundt listen: blåveis, hvitveis, hestehov, løvetann, ballblom, nyperose og blåklokke. Det store papiret med blomstene og etikken hadde han hengt opp som en vennlig huskeliste i kroken hvor kaffetrakteren sto, og alle hans folk gledet seg over de fine illustrasjonene og de gode prinsippene i teksten.
Fredrik Sindig var med andre ord gammeldags og nød stor anseelse for det blant befolkningen på stedet.
Gunnar Humleflekk var bergenser og glad i torsk og rødvin. Han var musikalsk og spilte helst Schubert og Chopin. Han var glad i å lese. Blant skjønnlitterære bøker han satte pris på, var tre av Nevil Shutes romaner. I en av dem,
No Highway, sto det et sted om Canada: "En spredt befolkning i et stort land ser ut til å frembringe mere klarttenkende mennesker enn vi får i England, selv om de kan være mindre velinformert." Aha, hadde Humleflekk tenkt, sånn er det. Han hadde søkt seg til Finnskogen, som var et spredt befolket område, og der hadde han funnet – blant annet hos sin sjef – akkurat den selvstendige, klare tenkemåte som han hadde satt seg som ideal.
Av faglig relevant stoff hadde han de siste årene lest især de grundige analysene av alle de falske overgrepssakene og de forrykte psykologiske spekulasjonene som ble brukt i slike saker, og han var konsternert over at hans egen etat politiet kunne gi seg inn på sånt sludder og dermed bidra til at uskyldige mennesker både kom i fengsel og ble berøvet sin familie. Selv kjente han to brødre som hadde vært fratatt sin far på grunnlag av en falsk anklage. Brødrene hadde insistert overfor alle på at faren slett ikke hadde gjort dem noe, men de var allikevel av rettsapparatet blitt sendt i barnevernets kvelende favntak. 6 år etter var de endelig voksne og var gått sammen med faren om å få saken gjenopptatt.
Hvordan Sindig og Humleflekk hadde plassert barnevernet der det bør være
Politimesteren og politifullmektigen hadde også naturligvis stiftet bekjentskap med barnevernet på stedet. Det hadde bestått av 2 unge barnevernspedagoger og en eldre leder, alle sammen fulle av idéer som de hadde lært på disse høyskolene sine. De hadde vært svært geskjeftige, men politiet hadde faktisk klart å stille dem sjakk-matt. Det hadde gått sånn for seg:
Barnevernet hadde villet
vurdere en ung mor med mange barn. De mente hun hadde en klar personlighetsforstyrrelse, for hun ga alle barna hjemmeundervisning helt til videregående skole. Dette gjorde hun med betydelig suksess, for alle barna gjorde det godt til eksamener. Dessuten deltok de i gymnastikk og andre aktiviteter på skolen sammen med andre barn, og var også selvstendige og initiativrike.
Denne moren, Maud Minny Ibbesen, avviste imidlertid å snakke med barnevernet og deres psykolog Floke Slottelv. Hun avslo også å bruke advokat. Da ble barnevernet så forferdet at de fattet et hastevedtak. Alle de 7 barna skulle sendes til et miljøhjem på Finse snarest. De troppet opp hos politiet og rekvirerte 10 politifolk til utrykningen, som måtte foretas straks, ellers kunne man risikere at moren og barna ble advart.
Sindig og Humleflekk så på hverandre. Så sa Sindig: "Fru Ibbesens to eldste barn er 17 og 19 år og i full lærlingutdannelse som elektriker og snekker. Visste dere ikke det? Vi skal gå med på å tilby dem å reise til Finse hvis de har lyst og hvis barnevernet på forhånd etablerer håndverksbedrifter der oppe hvor de kan fortsette sin lærlingpraksis. To av de yngre spiller fiolin, den ene av dem tar sikte på å bli musiker. Hun øver selvsagt hver dag og det er meget viktig å ikke få avbrudd i undervisningen. Et slikt avbrudd ville det bli erstatningssak av. Kan barnevernet tilby en profesjonell fiolinlærer på Finse? – Ikke det? Da ville jeg måtte melde dere til fylkesmannen for omsorgssvikt, og jeg ville måtte vitne i erstatningssaken."
Barnevernslederen prøvet å si at spilling ikke ga den nødvendige stimulering eller riktig utvikling for barn med små ressurser. Humleflekk gikk tett inn på henne og sa: "Som dere vet spiller jeg selv. Det er meget viktig å kunne spille. Jeg har studert disse tingene fra utviklingspsykologisk perspektiv. Det finnes nå flere avhandlinger som viser at personlighetsforstyrrelse er 28 ganger vanligere blant folk som ikke spiller, og at ressursene i hjem uten spilling er meget begrenset. Hvilke instrumenter kan dere selv dokumentere at dere mestrer?"
Barnevernslederen ble blek, for hun spilte ingen ting. Det gjorde heller ikke de unge barnevernspedagogene. De ville derfor kunne stå svakt hvis det ble en vurdering av hvorvidt de var personlighetsforstyrret. De hadde hørt rykter om at nordpå etsteds hadde en sakkyndig i en barnevernssak faktisk tatt med en vurdering av barnevernssjefen i sin rapport, og hadde konkludert med at barnevernssjefen, ikke foreldrene, hadde en forstyrret personlighet. Det var jo fryktelig at sånt kunne skje, men man kunne kanskje risikere at denne avvikeren av en sakkyndig ble budsendt til Finnskogen også, og begynte å personlighets-teste barnas vernere!
Humleflekk gikk bort til datamaskinen og klikket frem sin egen hjemmeside. Han skrev litt inn der og da, sendte manuset gjennom publiseringsprogrammet, og trykket så på utskrift. Denne rakte han til barnevernerne, som kunne se at det nå sto på internett at man ville søke ANOVA om en bevilgning på 3 millioner til en utgreiing som allerede var startet, nemlig en undersøkelse av de problemer barnevernsarbeidere i det østlige Norge hadde i arbeidet fordi de i sitt privatliv var understimulert og hang etter finmotorisk, som et resultat av neglisjering av at fingrene måtte øves opp gjennom spilling av klassisk musikk.
Barnevernet skjønte at det ikke ble noen utrykning, og turte ikke gå videre med saken. De ble enige om at de skulle skrive i sin rapport at det var fordi de ville skjerme barna fra uthenging av deres fiolinspill. Men saken gikk sånn inn på alle tre at de måtte sykmelde seg. Lederen ble langtidssykmeldt, for hun orket ikke å arbeide så lenge det om spille-undersøkelsen sto på internett. De to yngre var sykmeldt kortere, litt om hverandre, slik at det nesten alltid var bare én av dem på jobb. De klarte ikke å få gjort noe særlig, og de hadde på følelsen at bygda lo av dem fordi de ikke hadde hverken trekkspill eller piano eller fløyte, så de holdt seg på kontoret sitt og skrev rapporter.
Sindig og Humleflekk hadde ledd lunt av barnevernerbølingen. De hadde i grunnen vært enkle å håndtere. Når de ble rykket ut av sit vante barnefaglige prat, hadde de jo ingenting å stille opp med; det var knapt mulig å få dem til å snakke eller resonnere som normale mennesker.
(fortsettes)