MH Skånland wrote:
...man har lykkes i å innbille folk at ALT som er individuelt og privat, er egoistisk, mens ALT som er kollektivt, offentlig, statlig styrt, er så uegoistisk?
Vil påminne om at en filosofisk retning kalles rasjonell egoisme. Så langt jeg kan forstå er ikke denne et uttrykk for manglende kjærlighet.
I vår kultur bruker vi imidlertid begrepet "egoisme" som motpol til "kjærlighet".
Å utleve seg selv er ikke ukjærlig. Likevel så er det egoistisk. Den type egoisme er ikke gal så lenge det ikke går på bekostning av andre. Å leve seg ut i familien inkluderer å gi barna kjærlighet. Det er altså en egoistisk handlig i posetiv betydning.
Vi er imidlertid så vant til å bruke begrepet "egoisme" i kun negativ betydning. Denne kulturelt betinga måten å bruke "egoisme" på forvirrer.
agrippa wrote:
Motivet er med andre ord, ikke uegennyttig, men høyst egoistisk, især når barnet blir fjernet med tvang fra sine egentlige foreldre!
I det før-kristelige klansamfunnet var det vanlig at man bare brydde seg om medlemmer av klanen eller storfamilien. Da kristendommen kom til Norge, endret dette seg. Fortellingen om St. Halvard, hovedstadens skytshelgen, illustrerer dette poenget. St. Halvard hjalp en fremmed kvinne som var i nød. Han ble beskutt med piler av de som forfulgte kvinnen. Han risikerte sitt eget liv for å hjelpe en fremmed i nød - uten at det var "nødvendig" for ham på annen måte enn at det kristne budskap er at du skal elske din neste like høyt som deg selv. St. Halvard handlet i tråd med dette største av budene.
Må vist lage en tråd om posetiv egoisme...
agrippa wrote:
I våre dager har det igjen blitt slik at man ikke tar noe personlig initiativ for å hjelpe, selv sine nærmeste. Isteden kontakter man det offentlige barnevernet - og synes da at man har gjort en flott gjerning!
Slike holdninger er rett og slett tragisk dumme. Hva er det som er edelt med å gå til barnevernet og få klapp på skulderen for angiveri?!?