Golita har rett i at en bør passe seg for
Kirkens Sosialtjeneste, som er resultatet av et navneskifte. Jeg skal forsøke å forklare hvordan dette henger sammen.
Dette er en gammel organisasjon som da den ble stiftet i 1897, het ”
Foreningen til Omstreifervesenets Modarbeidelse”. Ved avviklingen i 1989 var navnet ”
Norsk misjon blant hjemløse”, oftest bare kalt for
misjonen, denne fungerte som et statelig taterdirektorat, drevet av
den Norske Kirke. Alle generalsekretærer her var ordinerte prester. Fra 1897 til 1989, fjernet denne organisasjonen ca.1500 barn fra sine foreldre. Dette er ekstremt høye tall i en romanibefolkning på til sammen 3-4000 mennesker.
I 1989 var avviklingen et faktum, og
misjonen mistet etter hvert sine statelige fullmakter og overføringer. ”
Norsk misjonen blant hjemløse” ble nå omorganisert til en privat stiftelse under navnet
Kirkens Sosialtjeneste.
”
Norsk misjonen blant hjemløse” drev frem til nedleggelsen 1. januar 1989 Svanviken arbeidskoloni i Eide kommune mellom Molde og Kristiansund. Dette stedet ble betegnet som et helvete på jord. I tillegg til Svanviken drev også
misjonen ett utall av barnehjem over hele landet.
I dag er det
Kirkens Sosialtjeneste som driver Svanviken. Nå er det et sted for ungdom som trenger hjelp i den sårbare fasen i inngangen til voksenlivet, som det så fint heter.
http://www.kirkenssosialtjeneste.no/def ... OC_ID=1304
Tar med et lite utdrag av hva Joar Tranøy skriver om misjonen i
”Et redningsarbeid i den kristne kjærlighets tjeneste”.
"
Misjonens makt i barnevernet
Misjonen var også med i utformingen av det generelle barnevernet i Norge. Allerede under forberedelsene til iverksettelsen av vergerådsloven deltok misjonens leder Jakob Walnum i en spesiell komite utnevnt av Kirkedepartementet. Denne komiteen samarbeidet også med justiskomiteen og komiteen for sosiale spørsmål. Disse komiteene la sammen fram planene for statens første skolehjem. I 1911 ble også generalsekretær Jakob Walnum leder for en sammenslutning av de ulike barneredningsforeninger. Tiltaket ble nedlagt i forbindelse med 1.verdenskrig. Misjonens profesjonsmakt ble styrket i 1914 da organisasjonen fikk i oppdrag fra Kirkedepartementet å administrere vergerådenes bosettelse av omstreiferbarn som det offentlige skulle betale oppholdsutgifter for. Misjonen hadde i praksis overtatt alt ansvar for barnet og dets oppfostring etter beslutning i et vergeråd om bortsetting av barnet. Ansvaret for barn av omstreiferslekt var overdratt fra vergerådene til misjonen."
5. desember 1999 bad prestene i 1300 norske menigheter Romanifolket om tilgivelse for de overgrep kirken hadde begått.
Men ser det ut til at myndighetene har lært noe av historien?