I Francos diktatur ble tusenvis av spanske barn tatt fra sine mødre og overlevert til fascistiske sympatisører ihenhold til et dekret fra 1940 som sa at staten skulle ta over ansvaret for barn hvis det var fare for deres moralske oppdragelse. Franco etablerte Auxilio Social – Sosialhjelpen – en institusjon som drev barnehjem og katolske skoler over hele Spania.
Barna ble adoptert bort til fascistiske sympatisører eller sendt til katolske skoler og barnehjem uten at foreldrene visste hva som skjedde med dem.
Kommentar: Den samme praksisen følges av norske myndigheter idag. Norske barn blir tatt fra foreldre som oppfattes som motstandere av "barnevernet". Barna blir tvangsfjernet for å sikres en oppvekst hos "barneverns"-vennlige fosterpersoner, som mot god betaling fostrer de stjålne barna. Det vurderes å være til barnas beste at de blir lydige undersåtter av velferdsdiktaturet. Milliarder av kroner brukes årlig av den norske stat for å sikre at barna vokser opp som lojale undersåtter av sosialdemokratiet.
Men ingen spør de tvangsfjernede barna hvordan de har det. Hvordan oppleves det for barna å bli hentet med makt og tvunget til å vokse opp hos fremmede? Ingen bryr seg, unntatt de fortvilte foreldrene som må se sine barn vokse opp fremmedgjorte og rotløse, alt for at norske sosialdemokrater skal briske seg med at vi i Norge har lykkes med å etablere den altomfattende velferdsstaten, Norges svar på
Brave New World. Barna må i sannhet være tapre for å overleve byrden det er å vokse opp kun med "kjennskap" til sine foreldre.
Men sannheten er sterkere enn sosialdiktaturets løgner. Barna vet hvem som er deres egentlige foreldre. En dag vil disse barna anklage samfunnet som tok fra dem barndommen. Enten det er begrunnet i fascistisk eller sosialistisk ideologi, så er det galt å ta barn fra foreldrene, unntatt i kriminelle tilfelle.