|
Synsk rådmann i Egersund?
Sitat:
Barnevernet styrkes
Rådmannen foreslår å opprette en ny 100-prosentstilling i barnevernet.
– Vi ser at det blir nødvendig med stadig flere omsorgsovertakelser. Dette arbeidet er dyrt for kommunen, men akk så nødvendig, fastslår rådmannen
*******
"Vi"... "ser"..., sier rådmannen. Hvem er "vi" i Egersund, som har "sett" hva? Det kan neppe være Egersunds nye generasjoner som har sett lyset.
Når en rådmann kan greie å uttale seg slik, er det som man får lyst å klappe sammen og gi opp. Hvis rådmannen er villig til å se virkeligheten, vil han se at "behov for stadig nye omsorgsovertakelser", er løgn.
Hvem er disse "vi", som har "sett" dette underlige synet? Det mener jeg rådmannen bør knerte ut av seg. "Vi", er vel en gjeng av synske da?
For dersom rådmannen og disse "vi-ene" skaffer seg kunnskap basert på forskning, vil de se, at såkalte omsorgsovertakelser er til alvorlig skade for barn. Og de blir skadet for livet. Kan vi ikke alle snart lære av historien?
Omsorg kan forøvrig ikke "overtas" så lenge de som "overtar" "omsorgen" får skyhøy betaling for noe de burde gjort helt gratis. Når fosterforeldre vil "åpne sine hjem for andres barn", som de så propert sier, kunne de ha åpnet dette hjemmet gratis.
Barn tåler svært mye, når de blir ubetinget elsket. Og det blir de ikke, når de selges som en vare. For hvem er barna umistelige? Bare når man er umistelig, blir man elsket. Og når det gjelder det å "åpne sine hjem", mener jeg voksne som har overskudd av kjærlighet og tid til andres barn, kan åpne hjemmet både sent og tidlig. Uten noen form for betaling, annet enn verdien av å være av verdi for andre. Så sant barna selv søker til dem.
Skal man gi noe av verdi til andres barn, må man ikke melde noen til barnevernet. Det å gi, må skje utfra naturlige relasjoner, aldri oppkonstruerte og ALDRI for betaling. Kun når foreldre leier seg barnevakt.
Barn trenger å omgås andre. Alle barn har sine steder hvor foreldrene ikke strekker til. Det skulle bare mangle. De aller fleste barn går ut og finner det ekstra de trenger andre steder.
Stikk fingeren i jorden, rådmann! Det siste barn behøver er "flere omsorgsovertakelser". Skal kommunen betale hundretusener av kroner, kun for å ødelegge et barns liv? Og samtidig påføre foreldrene og familie en smerte som ikke er til å holde ut? Det finnes ikke noe verre for en mor eller far, eller en bestemor og bestefar, å vite at barna lider. Hver dag, hver time, hvert sekund. År etter år etter år.
Den høyeste prisen betaler barnet. Dernest alle de som elsker barnet. Og til syvende og sist samfunnet. Barnevern er ondskap satt i system.
Skal man være ærlig og kalle en spade for en spade, så er det kanskje ikke flere barn som trenger å blir fjernet med tvang fra de de elsker? Men heller behov skapt av barnevernsledere, for å skaffe nye stillinger, til de horder av sosionomer og barneverns pedagoger, som slippes ut fra høyskolene hver vår? At barnevernarbeideres behov projiseres over på unger, tror jeg er nærmere sannheten.
Barn anno 2007, trenger like lite å "reddes" til et bedre liv, som taterbarna gjorde det. Men det er visst vanskelig å stirre djevelen inn i hvitøyet når det ikke er djevelen fra i fjor eller forrige århundre/generasjon. Men den djevelen som er høyst levende den dag i dag.
*********
Jeg tror det ikke. Mens jeg nå sitter her og skriver dette, kommer en liten engel og ringer på min dør. La oss kalle henne Gina. Hun er snart seks år, og kommer av og til hit når hun er på besøk hos faren.
Litt utypisk for spanske barn, i en fullstendig utskitnet skjorte og bukse. De fleste får ikke gå utenfor døren i hele tatt, uten å ha en voksen søster/bror/far/mor, med seg. Og uansett, med nystrøkne rene klær.
Hun spør om hun værsåsnill kan få komme inn og leke med barna våre. Og det er hun alltid velkommen til, selvfølgelig. Om det er ett, to eller fire barn, spiller ingen rolle.
Etter stund vet jeg hun kommer og setter seg hos meg. Og forteller og forteller og forteller. - Mamma og pappa skal flytte sammen igjen, hun skal få en ny lillebror, enda en hund, og også en katt. Mamma skal slutte å jobbe, hun skal begynne på skolen hvor barna våre går, for det er her hun alltid har bodd og har vennene sine. Denne historien forteller hun hver gang, og jeg vet det ikke er sant, for moren og faren er bitre uvenner. Så bitre, at tanten må hente og bringe.
Det er grusomt å tenke på. Men hadde hun bodd i Norge, ville "noen", -skole, nabo, angitt dette barnet til barnevernet. Og nå er hun her... I dette sekund. Denne gangen forteller hun at forleden dag var hun med pappa og mamma i parken.
Jeg fryser i sjelen, over å tenke på denne flotte jenta, med denne fantasifulle måten å takle livets sorger på. At hun kanskje skulla ha blitt revet bort fra alt hun elsker, og bli latt alene med sin sorg. OG, - helt sikkert sine gleder som er mange ganger større en sorgene.
Hva er det barn gjør? Så sant de kan gå på sine egne to bein, og har tilgjengelige voksne, vil de alltid finne noen å prate med, være hos, får litt ekstra omsorg hos.
Det eneste hun trenger, er at noen hører på henne en liten stund. Som ethvert allminnelig barn. Jenta er gjennomgod og kjærlig, snill. Det går iskaldt gjennom meg, når jeg tenker på det det grusomme barnevernet, ville forsøkt å omskape henne til: Kontaktsøkende, ukritisk til fremmede voksne, dermed i fare for å bli utsatt for både det ene og det andre..
Men det er denne jenta slett ikke! Hun vet nok å velge sine, og hun er ikke dum, og jeg tror hun vil komme til å klare seg godt her i livet.
Kan hende hadde rådmannen i Egersund fortjent en helt egen pris for seg selv. Han kan meget vel tildeles månedens idiot. Men han kunne også idømmes et brev hvor han realitetsorientres som det han er: "Månedens største tragedie". For det er han, for de barna i Egersund som må lide ved ennå en "barnevernsarbeider".
|
Board index » HJØRNESTEINER I SAMFUNNET ("bak" lover og holdninger) » >> Politikk mot barnevernsovergrep
