It is currently Thu Mar 28, 2024 10:43 am



Post new topic Reply to topic  [ 31 posts ]  Go to page Previous  1, 2, 3  Next
Author Message
 Post subject:
PostPosted: Mon Apr 02, 2007 7:25 am 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  

(fortsatt fra kapitel 4)


Kapitel 5

Observasjonsrapporten fra Finnskogen. Rapportens bakgrunn
Politimesteren der i distriktet hadde ikke funnet den landsomfattende aksjonen tilstrekkelig velbegrunnet. Han hadde konferert med sin politifullmektig Gunnar Humleflekk, som hadde vært av samme mening.

De to hadde forskjellig bakgrunn.

Politimester Fredrik Sindig hadde erfaring helt tilbake til stenalderen, det vil si til 1970-tallet. Den gangen drev man politietterforskning etter metoder som førte til bevis. For eksempel hadde han i sin ungdom vært med på en sak der det var gjort innbrudd, og hvor politiet hadde anholdt mistenkelige personer. En av dem var en uteligger, en slags vagabond nærmest, som streifet en del rundt, og han hadde med én gang tilstått at det var ham. Men regelen den gang var at politiet alltid skulle sjekke tilståelser mot håndfaste fakta, så selv om det tok litt tid, dro de av sted med vagabonden til huset med innbruddet. Åstedsbefaringen hadde vist at innbruddet hadde skjedd gjennom et badevindu, så nå ba de den mistenkte vise hvordan han hadde kløvet inn. Men da viste det seg at badevinduet var så lite at det var umulig for denne personen å komme inn gjennom det. Han var for bredbygget.

Saken hadde gjort inntrykk på Sindig. Han hadde satt seg til å lese alt han kunne finne om tilståelser. Han hadde gammeldags artium, så han kunne i motsetning til de fleste jurister lese både engelsk, tysk og fransk, og i den internasjonale litteraturen fant han mye dokumentasjon for at falske tilståelser var langt fra uvanlige. Senere hadde han fått ytterligere bekreftelser på at det var sånn. Blant annet hadde han lest den svenske vitnespsykologen Astrid Holgersons analyse av elementer i Palme-saken (Identifikasjonen av Olof Palmes drapsmann), og han hadde fått låne Devlin-rapporten fra henne i Stockholm.

Fredrik Sindig hadde på grunn av innbruddssaken og egen erfaring med andre saker, samt kunnskaper han hadde fått ved å lese grundig, bestemt seg for at han hadde en nyttig oppgave i politiet. Han ville komme i posisjon til å fortsette med håndfast etterforskning, og til å sørge for at der hvor man ikke kunne finne tilstrekkelig bevis, der skulle ingen tiltales. Fremfor alt ville han ha vekk fra politiet alt som smakte av det engelskmennene kalte "psycho-babble" – det ble psyko-babbel på norsk.

Men Sindig var allerede utover i 70-årene oppmerksom på hvilken vei vinden blåste – i gal retning, etter hans vurdering. Hvis han skulle få utrettet noe for at befolkningen på et sted skulle få et sunt arbeidende politi, måtte han unngå karusellen på de store politikamrene hvor virksomheten var preget av politiske spill og uheldige trender. Han var målbevisst, og han holdt bra tett med sine planer, slik at han ganske tidlig fikk stillingen som politimester på Finnskogen, i et utkant-distrikt, hvor man kunne bruke rolig fornuft og metoder som kunne forklares og begrunnes. Han hadde også familie, barn som likte friluftsliv og drev med orientering, og en kone som var profesjonell naturfotograf og tok bilder og filmet for tv-kanaler som sendte naturprogrammer og universitetsinstitutter som arbeidet med biologisk forskning.

På Finnskogen styrte Sindig politiarbeidet med bestemt hånd. Hans prinsipper var:

1) hans politikammer skulle alltid lete etter bevis, og skulle aldri eskjeftige seg med eller kjøre frem påstander som hverken var bevist eller mulig å bevise,
2) politiet skulle alltid oppfylle sin plikt til å foreta en selvstendig vurdering av enhver handling det var tale om å utføre,
3) enhver anholdt skulle bli grundig opplyst om sine rettigheter, deriblant sin rett til ikke å uttale seg til politiet,
4) politiet skulle aldri holde tilbake dokumenter, og være særlig påpasselig med å fremlegge alt de visste når tilbakeholdelse kunne medvirke til at uskyldige ble dømt,
5) alt politiet gjorde skulle kunne vises offentlig, for eksempel på video. Mistenkte skulle aldri slepes etter armene, tråkkes på, eller på annen måte behandles utilbørlig,
6) de aller fleste mennesker vil være villige til å hjelpe politiet hvis politiet aldri narrer eller trikser, men opptrer ærlig og fornuftig,
7) gamle, veldokumenterte og velprøvede metoder skal ikke skyves til side uten god grunn,
8) nye metoder skal dokumenteres før de får lov å erstatte gamle,
9) man skal ikke gjøre tingene mer imponerende uforståelige enn de er,
10) man skal ikke gjøre seg dummere enn man er.

Disse etiske prinsippene hadde Finnskagen skrevet opp pent og tydelig, med bred filtpenn, på et nydelig, stort ark gul-grått papir som han kjøpte for egne penger, så han ikke skulle få noe spørsmål om bruken av det offentlige budsjettet. Og så var hans datter den gang i den spede alder hvor barn er flinke til å tegne og male, så han hadde fått henne til å male pene markblomster rundt listen: blåveis, hvitveis, hestehov, løvetann, ballblom, nyperose og blåklokke. Det store papiret med blomstene og etikken hadde han hengt opp som en vennlig huskeliste i kroken hvor kaffetrakteren sto, og alle hans folk gledet seg over de fine illustrasjonene og de gode prinsippene i teksten.

Fredrik Sindig var med andre ord gammeldags og nød stor anseelse for det blant befolkningen på stedet.

Gunnar Humleflekk var bergenser og glad i torsk og rødvin. Han var musikalsk og spilte helst Schubert og Chopin. Han var glad i å lese. Blant skjønnlitterære bøker han satte pris på, var tre av Nevil Shutes romaner. I en av dem, No Highway, sto det et sted om Canada: "En spredt befolkning i et stort land ser ut til å frembringe mere klarttenkende mennesker enn vi får i England, selv om de kan være mindre velinformert." Aha, hadde Humleflekk tenkt, sånn er det. Han hadde søkt seg til Finnskogen, som var et spredt befolket område, og der hadde han funnet – blant annet hos sin sjef – akkurat den selvstendige, klare tenkemåte som han hadde satt seg som ideal.

Av faglig relevant stoff hadde han de siste årene lest især de grundige analysene av alle de falske overgrepssakene og de forrykte psykologiske spekulasjonene som ble brukt i slike saker, og han var konsternert over at hans egen etat politiet kunne gi seg inn på sånt sludder og dermed bidra til at uskyldige mennesker både kom i fengsel og ble berøvet sin familie. Selv kjente han to brødre som hadde vært fratatt sin far på grunnlag av en falsk anklage. Brødrene hadde insistert overfor alle på at faren slett ikke hadde gjort dem noe, men de var allikevel av rettsapparatet blitt sendt i barnevernets kvelende favntak. 6 år etter var de endelig voksne og var gått sammen med faren om å få saken gjenopptatt.

Hvordan Sindig og Humleflekk hadde plassert barnevernet der det bør være
Politimesteren og politifullmektigen hadde også naturligvis stiftet bekjentskap med barnevernet på stedet. Det hadde bestått av 2 unge barnevernspedagoger og en eldre leder, alle sammen fulle av idéer som de hadde lært på disse høyskolene sine. De hadde vært svært geskjeftige, men politiet hadde faktisk klart å stille dem sjakk-matt. Det hadde gått sånn for seg:

Barnevernet hadde villet vurdere en ung mor med mange barn. De mente hun hadde en klar personlighetsforstyrrelse, for hun ga alle barna hjemmeundervisning helt til videregående skole. Dette gjorde hun med betydelig suksess, for alle barna gjorde det godt til eksamener. Dessuten deltok de i gymnastikk og andre aktiviteter på skolen sammen med andre barn, og var også selvstendige og initiativrike.

Denne moren, Maud Minny Ibbesen, avviste imidlertid å snakke med barnevernet og deres psykolog Floke Slottelv. Hun avslo også å bruke advokat. Da ble barnevernet så forferdet at de fattet et hastevedtak. Alle de 7 barna skulle sendes til et miljøhjem på Finse snarest. De troppet opp hos politiet og rekvirerte 10 politifolk til utrykningen, som måtte foretas straks, ellers kunne man risikere at moren og barna ble advart.

Sindig og Humleflekk så på hverandre. Så sa Sindig: "Fru Ibbesens to eldste barn er 17 og 19 år og i full lærlingutdannelse som elektriker og snekker. Visste dere ikke det? Vi skal gå med på å tilby dem å reise til Finse hvis de har lyst og hvis barnevernet på forhånd etablerer håndverksbedrifter der oppe hvor de kan fortsette sin lærlingpraksis. To av de yngre spiller fiolin, den ene av dem tar sikte på å bli musiker. Hun øver selvsagt hver dag og det er meget viktig å ikke få avbrudd i undervisningen. Et slikt avbrudd ville det bli erstatningssak av. Kan barnevernet tilby en profesjonell fiolinlærer på Finse? – Ikke det? Da ville jeg måtte melde dere til fylkesmannen for omsorgssvikt, og jeg ville måtte vitne i erstatningssaken."

Barnevernslederen prøvet å si at spilling ikke ga den nødvendige stimulering eller riktig utvikling for barn med små ressurser. Humleflekk gikk tett inn på henne og sa: "Som dere vet spiller jeg selv. Det er meget viktig å kunne spille. Jeg har studert disse tingene fra utviklingspsykologisk perspektiv. Det finnes nå flere avhandlinger som viser at personlighetsforstyrrelse er 28 ganger vanligere blant folk som ikke spiller, og at ressursene i hjem uten spilling er meget begrenset. Hvilke instrumenter kan dere selv dokumentere at dere mestrer?"

Barnevernslederen ble blek, for hun spilte ingen ting. Det gjorde heller ikke de unge barnevernspedagogene. De ville derfor kunne stå svakt hvis det ble en vurdering av hvorvidt de var personlighetsforstyrret. De hadde hørt rykter om at nordpå etsteds hadde en sakkyndig i en barnevernssak faktisk tatt med en vurdering av barnevernssjefen i sin rapport, og hadde konkludert med at barnevernssjefen, ikke foreldrene, hadde en forstyrret personlighet. Det var jo fryktelig at sånt kunne skje, men man kunne kanskje risikere at denne avvikeren av en sakkyndig ble budsendt til Finnskogen også, og begynte å personlighets-teste barnas vernere!

Humleflekk gikk bort til datamaskinen og klikket frem sin egen hjemmeside. Han skrev litt inn der og da, sendte manuset gjennom publiseringsprogrammet, og trykket så på utskrift. Denne rakte han til barnevernerne, som kunne se at det nå sto på internett at man ville søke ANOVA om en bevilgning på 3 millioner til en utgreiing som allerede var startet, nemlig en undersøkelse av de problemer barnevernsarbeidere i det østlige Norge hadde i arbeidet fordi de i sitt privatliv var understimulert og hang etter finmotorisk, som et resultat av neglisjering av at fingrene måtte øves opp gjennom spilling av klassisk musikk.

Barnevernet skjønte at det ikke ble noen utrykning, og turte ikke gå videre med saken. De ble enige om at de skulle skrive i sin rapport at det var fordi de ville skjerme barna fra uthenging av deres fiolinspill. Men saken gikk sånn inn på alle tre at de måtte sykmelde seg. Lederen ble langtidssykmeldt, for hun orket ikke å arbeide så lenge det om spille-undersøkelsen sto på internett. De to yngre var sykmeldt kortere, litt om hverandre, slik at det nesten alltid var bare én av dem på jobb. De klarte ikke å få gjort noe særlig, og de hadde på følelsen at bygda lo av dem fordi de ikke hadde hverken trekkspill eller piano eller fløyte, så de holdt seg på kontoret sitt og skrev rapporter.

Sindig og Humleflekk hadde ledd lunt av barnevernerbølingen. De hadde i grunnen vært enkle å håndtere. Når de ble rykket ut av sit vante barnefaglige prat, hadde de jo ingenting å stille opp med; det var knapt mulig å få dem til å snakke eller resonnere som normale mennesker.
  


(fortsettes)


  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Last edited by MH Skånland on Thu Apr 12, 2007 9:17 am, edited 1 time in total.

Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Thu Apr 12, 2007 9:17 am 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  

(fortsatt fra kapitel 5)


Kapitel 6

Sindig og Humleflekk i påsken
Så da oppfordringen til storstilet påskeaksjon sammen med barnevernet kom fra sentralt hold, hadde de to vurdert det under punkt 2 i huskelisten, og kommet til at det var uaktuelt å sende ut patruljer til fredsommelige hjem for å ta barn og arrestere foreldre som det ikke engang forelå skjellig grunn til å mistenke for noe. Barnevernet mistenkte riktignok, men det kunne ikke klassifiseres som skjellig grunn. Det visste Sindig og Humleflekk av erfaring.

Derimot kom de to til at det ville være riktig å være årvåken i tilfelle én eller flere virkelige stikkere skulle være i aktivitet. De ville sette inn to ekstra betjenter på kontoret, til å avløse hverandre der. Det ville frigjøre dem selv til aktiv patruljering ute i gatene og områdene rundt, og Sindig og Humbleflekk hadde ikke noe imot å gjøre slik tjeneste. De mente at det var noe av det nyttigste politiet kunne gjøre. Det kunne ikke bare føre til pågripelse av stikkere, men minst like viktig: til å forhindre alminnelige tyverier, som det var mye av i påsken og som gikk ut over den befolkningen politiet skulle tjene. Men de ville ha mulige stikkere i tankene og prøve å observere vedkommende, om mulig anholde ham/henne/dem.

Nå visste de at rundt om i landet hadde politiet og barnevernet prøvet å filme foreldre som de hevdet var stikkere, men det var jo ikke kommet noe ut av det. Det ble bare til meningsløse filmsnutter på mobiltelefoner eller videokameraer. Barnevernskontorer rundt om hadde prøvet seg med å legge dem ut på Youtube, men frekvensen av seere og lesere var på bunn, ikke engang andre barnevernere eller kommuneadvokater hadde giddet å se på dem. Barnevernet påsto at filmene viste omsorgssvikten og stikkingen barna led under, men ingen andre kunne se noe, bortsett fra kommuneadvokater, men de mente ikke det var nødvendig å se på for å vite at foreldrene var dårlige.

Politimester Sindig ville ikke drive med slik dødfødt fotografering og filming. Men Sindigs kone var jo fotograf. Ikke bare det, hun hadde også store kunnskaper om fotografiets historie, og hjemme hadde hun en liten men interessant samling kameraer fra forskjellige perioder i over 100 år. Hun og hennes mann snakket om påskepatruljeringen mannen skulle gjøre sammen med Humleflekk, og fru Sindig hadde et forslag: "Ta med dere det gamle, fine kameraet fra 1935, Fredrik, det på hyllen til venstre. Det tar utmerkede bilder, og jeg har nok kjemikalier til fremkalling og kopiering på lager. Mange av disse moderne kameraene gir i virkeligheten ikke virkelighetstro bilder, de er ikke sensitive nok. For ikke å snakke om filmkameraer à la Matte Mutte-typen, det er jo bare tøys. Og hva med å ta med Tandberg-båndopptageren din og den fine mikrofonen? Båndopptageren er litt stor og tung å bære på, men på denne måten kunne kanskje du og Humleflekk gjøre realistiske lyd- og fotoopptak ute i felten, istedenfor å måtte drive som kontor-politi."

Humleflekk var fyr og flamme. Han var faktisk flinkere enn sin sjef til å fotografere, og lyd visste han mye om. På en tur i England hadde han snakket med en gruppe som laget film, og hadde under deres veiledning kjøpt to mikrofoner av den typen som britene bruker til filmene sine, og som gir sånn glimrende, klar lyd, i motsetning til de dårlige som norsk film og tv bruker, hvor man nesten ikke kan høre hva som blir sagt. Humleflekk tok med en av sine mikrofoner og koblet den til Tandbergen til Sindig, og så la de ut på sin påske-patruljering.

En observasjon !
Det hadde vært flere barnevernere som var blitt stukket middels alvorlig i Hamar-området på palmefredag, og palmelørdag var noen utviklingsterapeuter stukket på to nye stimulans-fryd-innhegninger av typen POP-BarneBur litt sør for Elverum. Hmm, tenkte Humleflekk, det beveger seg hitover. Vi må patruljere utover kvelden og natten, men vi bør begynne allerede om ettermiddagen, for det er sannsynligvis tilreisende folk som kommer til distriktet tidlig og forbereder natte-innbruddene omhyggelig. For hvis de ikke gjorde seg godt kjent i et område på forhånd, hvordan hadde stikkerne ellers kunnet ha sånn suksess og aldri ha blitt oppdaget?

Så var det i skumringen palmesøndag. Politimesteren og politifullmektigen var kledd i grønn-og-brun-mønstrede kamuflasjedrakter fra forsvaret og beveget seg i skogbrynet ikke langt fra noen husklynger. Sandelig fikk de se en skikkelse et stykke unna. Mørket var ved å sige på, så det var ikke så mange klare detaljer å se, bare en grå silhuett. Skikkelsen kom tydelig ut av et hus gjennom verandadøren, og løp hurtig over til neste hus. Der sirklet personen rundt huset, klatret opp på en veranda i andre etasje, og forsvant.

Humleflekk gikk foran med båndopptageren og posisjonerte seg like rundt hjørnet. Der kom skikkelsen klatrende stille ned igjen. Humleflekk listet seg frem med mikrofonen, og ropte så på klingende bergensk: "Stopp, du der, i lovens navn! Stikking e forbudt!" Han var fremdeles noen meter fra den hemmelighetsfulle skikkelsen. Skikkelsen stanset et øyeblikk, nikket så til Humleflekk og ropte ganske høyt: "Nei, nå er jeg . . . ee . . . el . . . aaa..!" Noe mer klarte ikke Humleflekk å høre, for han snublet. Han klarte allikevel å unngå å bumpe båndopptageren og mikrofonen, men falt så lang han var og landet blant noen sneklokker og hestehov som var lokket frem i en liten solhelling ved huset.

Skikkelsen løp raskt bortover i hagen, hoppet over gjerdet, befant seg i løpet av noen øyeblikk i skogbrynet, og løp så i sikksakk innover mellom trærne til de mistet ham av syne.

Imidlertid var Sindig kommet til. Det var for sent for å ha noen sjanse til å gripe den flyktende, men Sindig stanset, innstilte på noen sekunder kameraet, og knipset silhuetten noen sekunder før den dukket inn mellom de nærmeste trærne.

Et funn !
De to politifolkene måtte le av seg selv. Hadde de nå tullet til det som hadde virket så lovende?

"Vel", sa Humleflekk, "jeg strakte armen med den skarpe mikrofonen ut foran meg, og Tandbergen gikk hele tiden. Så kanskje vi kan høre mer på båndet enn det jeg snappet opp da han løp. Hvordan gikk det med bildet du skulle ta?" "Jo da, det tror jeg faktisk ble bra", svarte Sindig. "Så da får vi se om kona kan hjelpe oss å fremkalle, og så er det om å gjøre hva bildet viser. Vi får gå tilbake til bilen og dra tilbake til stasjonen. Han løp jo svintere enn svint, så vi finner ham vel ikke ved å brase rundt i skogen." "La oss allikevel ta en kikk der borte i skogbrynet", sa Humleflekk. Han sneiet vel borti noen trær, der han løp. Kanskje vi kunne finne noen spor som det kunne tas DNA-analyse på?"

Som sagt så gjort. Og de fikk virkelig lønn for strevet. For på en tagget furugren fant de en hel liten frynset tøybit, som tydelig var blitt revet av under flukten. I lyset fra lommelyktene så de at tøystykket var av nokså mykt, gråblått ullstoff, og det var sydd to tall på det med garn:

                      l 0

"Oi oi", sa Sindig, vi må komme oss tilbake til kontoret og få satt i gang både analyse av lyd, bilde og tøystykke, og få sendt melding til Oslo om episoden. Kanskje dette virkelig er en person som løper rundt og stikker folk.



[fortsettes)

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Last edited by MH Skånland on Thu Apr 12, 2007 3:21 pm, edited 1 time in total.

Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Thu Apr 12, 2007 3:20 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  
(forsatt fra kapitel 6)


Kapitel 7

En mulig mistenkt
Tilbake på politistasjonen satte de i gang. Betjenten på vakt ble sendt hjem til fru Sindig med kameraet. Hun satte straks i gang å fremkalle bildet. Humleflekk spilte av lydbåndet og laget sikkerhetskopier. Da han hørte på båndet, trakk han et lettelsens sukk, for der hørtes en god del mer enn han selv hadde oppfattet der ute i hagen. Og det han da hørte, var langt fra irrelevant. Han stakk hodet inn til sjefen, som nettopp gjorde klar meldingen til Oslo. "Når du har sendt av gårde den meldingen," sa han, så kom og hør på lydbåndet."

De spilte båndopptaket flere ganger, og det sto klart for begge at det personen hadde ropt, var

"Nei, nå er jeg med og hjelper barn!"

Det var overmåte interessant. Det hadde altså noe med barn å gjøre, det personen foretok seg. Og han sa at hjalp han dem – kanskje ikke før, altså? Og han "var med" – det betød vel at han ikke var alene. Alt dette kunne stemme med hypotesen om at han var en av stikkerne. Før hadde han stukket barn, men nå stakk han barnevernere – ja, det var ikke umulig at det kunne regnes som en hjelp til barna. Og de andre han var med, det var vel noen andre i et nettverk som utførte det samme andre steder.

"Du", sa Humleflekk, "det var noe ved den måten han løp på som slo meg, særlig løpingen inn i skogen og mellom trærne. Han virket så rutinert, liksom. Det minnet meg om sånn som sønnen din Sigurd løper. Jeg har sett ham delta i en del orienteringsløp. Denne her løp på akkurat den måten, elegant mellom og rundt trærne. Kanskje han som vi forfulgte var orienteringsløper?" "Ja, det har du sandelig rett i", sa Sindig. "Og Sigurd er godt kjent i orienteringskretser også. Kanskje han eller orienteringsklubben hans kan tenke seg hvem det kan være? Det er usannsynlig, men det koster ikke noe å spørre."

Unge Sigurd Sindig var ferdig med å pakke ryggsekken til ferien. Han skulle gå på ski i Rondane sammen med to kamerater i fem dager og skulle dra tidlig neste morgen. Klokken nærmet seg midnatt, men han sprintet villig ned på politistasjonen, og tok også med det ferdig fremkalte fotografiet fra moren. Faren og hans kollega forklarte ham om veranda-klatreren som løp som en orienterer inn i skogen, og om det han hadde sagt. "Hm", sa Sigurd, "jo det er faktisk en person som faller meg inn, en som både er orienteringsløper og som hjelper folk som er foreldre med saker hvor de blir utsatt for psykologer."

"Virkelig?" sa Humleflekk, "det var da en uvanlig kombinasjon."

"Ja", sa Sigurd, "men han er en veldig original type også. Han er heisvingandes flink til å legge orienteringsløyper, både vanskelige og lette. Han er blitt en kjendis i orienteringskretser. Bor i Lillestrøm-traktene, og farter rundt og legger løyper og hjelper til ved løp i hele Akershus og Østfold, og har fått gjetord helt hit i Hedmark. Han har vært her og lagt ned poster også, til et par av de løpene vi hadde sist sommer. Han har hjemmeside på internett, men der har han ikke skrevet så mye om orientering ennå, så vi venter på at han skal få tid til å skrive om spennende løyper. Han heter Ola Duxmo."

"Aha, det får vi notere oss. Hva skriver han om på internett da?"

"Å, sånne psykobabbel-saker hvor han hjelper folk. Han er ganske skarp til å gjennomskue psykolog-rapporter og plukke fra hverandre det tullet som står i dem. Det er strie strømmer, visst, av folk som blir beskyldt for de merkeligste ting. Bablerne sier at helt almindelige, skikkelige folk ikke ser behovene til barna sine, eller at de driver incest mot barna. Og særlig hvis de menneskene er fattige eller trenger noen hjelp, så blir de overfalt av barnevernet som toger inn sammen med bablerne sine. Jeg har hørt at Ola er flink til å finne retninger og veier så de familiene ikke blir ødelagt. De barnevernerne er forsåvidt noen bablere selv også. Ola legger ut på nettet analyser av hva bablerne sier og gjør mot familier, og det hjelper når folk får se hvordan bablerne oppfører seg. Men tror dere at Ola kan være en sånn stikker?"

"Vel, det er det vi lurer på."

Sigurd tenkte seg om. "Det kunne jo stemme at han var sint på barnevernere og stakk dem, hvis han var gått sånn litt av skaftet. Men jeg tror ikke han ville stikke barn. Han virker all right og hyggelig mot alle barn når han hjelper med orienteringsløp for barn, og han hjelper jo vel så mye barna som foreldrene når han kjemper mot de der crazye barnevernssakene."

"Ja det kan godt være", sa Humleflekk, "og det er ikke sikkert han har noe med stikkingene å gjøre. Men det denne skikkelsen sa var jo at han ikke ville bli tatt av politiet fordi nå var han med og hjalp barn. Sånn tror jeg vi må forstå det. Og det kunne jo stemme med at han var gått over til å stikke dem som plager barna, og det igjen kunne jo passe med denne Duxmo. Så vi tror kanskje vi burde snakke med ham iallfall. Altså kontakter vi denne Ola Duxmo i morgen da, sjef? Og spør om han kan tenke seg å snakke med oss?"

"Akkurat, Humleflekk. Som huskeregel nummer 6 sier, så er skikkelige mennesker ofte hjelpsomme overfor politiet hvis vi behandler dem all right. Og hvis denne krabaten ikke er det, vel så får vi prøve å få avhørt ham allikevel. Vi har jo ikke akkurat sterk grunn til mistanke foreløpig, men jeg synes vi har grunn til å skaffe oss kontakt."

Humleflekk hadde sittet og tenkt på noe. Nå spratt han opp og gikk og hentet "bevis nummer 1" i saken om veranda-klatreren, det gråblå tøystykket. "Dere skal se vi har holdt det opp-ned", sa han. "Det er kanskje ikke et ti-tall, det er 'Ol', og det kan jo være de første bokstavene i navnet Ola! Sånn:"

                      0 l

"Tøybiten er jo revet av like inntil den streken som kan være et ett-tall men minst like gjerne en ell."

"Brillefint, Gunnar! Det er det jeg alltid har sagt", sa Sindig, "det bare viser nok en gang at man i politiarbeid alltid skal holde flere hypoteser åpne og ikke konsentrere seg om bare én linje i etterforskningen."

Nå kunne både Humleflekk, Sindig senior og Sindig junior dra hjem til en velfortjent søvn. De hadde med enkle midler klart noe intet annet politikammer i Norge hadde: å komme et skritt videre i de mystiske stikke-sakene.



(fortsettes)

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Last edited by MH Skånland on Mon May 07, 2007 11:43 am, edited 1 time in total.

Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Sat Apr 21, 2007 9:33 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  

(forsatt fra kapitel 7)


Kapitel 8

En pressemelding og resultatet av den palmemandag morgen
Selv om det var midt på natten da rapporten om veranda-klatreren innløp, ringte overbetjent Finnskagen øyeblikkelig til Johan Ørn. Han måtte komme ned på senteret og omgående utforme en pressemelding. Det ville bli en flott nyhet til ntb, avisene, radio og tv allerede dagen som nå begynte, palmemandag. Det ble Ørns oppgave å utforme pressemeldingen, som en fin reklame for Aksjon Barnevennlig Påske.

Ørn var snart på plass og fikk en kort orientering og instruks. På tross av all kaffen var Finnskagen blitt adskillig trett, så mens assistenter holdt senterets aktivitet gående og Ørn arbeidet, ville Finnskagen ta seg noen timers lur på en sofa, for å være i toppfprm til å bli intervjuet om pressemeldingen og veranda-klatreren hele palmemandag.

Ved 2-tiden om natten var Ørn klar med en oppsiktsvekkende pressemelding. Han tenkte et øyeblikk på om han skulle lese korrektur, eller vekke Finnskagen for å gå igjennom formuleringene, men bestemte seg for å sløyfe det. Han var så vant til å gjøre alt riktig – når han uttalte seg, skriftlig eller muntlig, da var det han som hadde rett. Det hadde han fått bekreftet fra myndighetene gang på gang. Han fikk derfor pressemeldingen sendt ut med én gang.

Pressemeldingen var slik:

De mystiske stikkerne observert for første gang!
Stort gjennombrudd i stikksaken! Pågripelser kan ventes umiddelbart! Aksjonen Barnevennlig Påske en milepæl for vår velferdsstats grunnvoll, formulert i slagordet "Barn og Barnevern - hand i hand uten forstyrrelser utenfra"

Politiet har grunn til å tro at den såkalte "stikksaken" står foran umiddelbar løsning. Palmesøndag ble en mistenkelig person observert og registrert på videokamera med avansert lydutstyr. Politiet har også beslaglagt et klesplagg med biologiske spor som vil bli analysert for DNA-profil. Sporene inkluderer tallordet 10, som er en spesielt viktig avsløring.

– Politiet tror pågripelse og avhør av denne personen vil føre til opprulling av et større nettverk, konstaterer aksjonens leder, politioverbetjent Abraham Finnskagen. – Disse forbrytelsene utføres av hundrevis av kriminelle individer, noen av dem er godt organisert i en gruppe som driver luftakrobatikk og inkluderer lapper og vafler. Alle nordmenn med 10 som en del av sitt personnummer vil nå bli gransket.

Avsløringen av stikkeren ble gjennomført av en spesialstyrke av høyt kvalifiserte tjenestemenn ledet fra Finnskagen, uttales det fra informasjons- og kommunikasjonssenteret hvor politiet og politiets barnevernsvakt koordinerer aksjonen. Man vil umiddelbart begynne analysen av bevisene og sakskomplekset, og tror på stor fremgang allerede nå i påskeuken. opplyser senteret.

– Aksjon Barnevennlig Påske har vært en stor og viktig suksess på alle måter, uttaler politioverbetjent Finnskagen til NTB.


*

Hos NTB ble pressemeldingen korrekturlest, og man fant grunn til å forandre preposisjonen "fra" til "av" et sted, slik at angjeldende setning ble "Avsløringen av stikkeren ble gjennomført av en spesialstyrke av høyt kvalifiserte tjenestemenn ledet av Finnskagen...".

Men det var jo lite trykkfeil og uklarheter, dette, mente NTB, hvor man var vant til langt verre abra kadabra i meldinger som innløp. Ikke minst gjaldt jo det meldinger fra noen som hadde med barnevernet å gjøre. Pressefolkene i NTB var kanskje ikke de aller beste selv, til å håndtere norsk, men de hadde allikevel god grunn til å riste på hodet av den slags rapport- og journalskriving som barneverns-utdannelsen visst drev med. Den ville man utvilsomt ha strøket på i norsk til realskoleeksamen – den gang man var så heldig å ha realskole, før ungdomsskolen ble innført.

Når denne meldingen fra Informasjons- og kommunikasjonssenteret var så brukbar, skyldtes det vel at det iallfall var politiet som hadde utformet den, tenkte NTBs språk-vasker. Mange i politiet gjennomgikk også barnevernskurs, og da ble også de som regel like merkelige i formuleringene, men det her var vel skrevet av en overordnet. Kanskje Finnskagen selv? Skjønt han drev nå mye med barneverns-prat selv da. Språk-vaskeren trakk på skuldrene og ekspederte pressemeldingen.

Og den slo an. Den dukket øyeblikkelig opp på avisenes nettsider, og i tidlig- og nesten-tidlig-utgavene av alle papiraviser som ikke var trykket ferdig kvelden før. Og i Morgen-gjesp-tv og Gjesp-morgen-tv, de to erteris-programmene på de ærverdige tv-kanalene som var så ulike som det er mulig for to sports-tv-kanaler å bli, ble denne nyheten slått stort opp av reportere som satt i sofaen og reportere som sto i tv-kjøkkenet og opphisset leste opp pressemeldingen for kokkene som akkurat holdt på å vise seerne hvordan man laget plumpudding som skulle stå i spiskammer og godgjøre seg til neste jul. Og i radiokanalenes morgen-reportasjer var utviklingen i stikksaken toppnyheten hver time. Noen dyptpløyende journalister i radiokanalene begynte å analysere hvorfor pressemeldingen kalte det for "stikksaken", ikke "stikkersaken", og innkalte et team av kliniske sosial-kognitive psykologer for å drøfte hvorvidt det kunne skyldes at NTB, eller Info- og kommunikasjonssenteret, på denne måten prøvet å distansere forbrytelsen fra forbryteren. Men tre kvarters grundig debatt avklaret at det neppe var tilfelle, ettersom det allerede i selve overskriften sto "stikkerne". Det var heller for å spare plass, konkluderte psykologene.

*

Johan Ørn hadde gått hjem, og også han hadde fått seg noen timers søvn etter innsatsen med pressemeldingen. Både han og Finnskagen var oppe igjen omtrent klokken 7, slo på radioene og tv-apparatene, åpnet avisene som kom med tidlig-levering, og leste morgenaviser på internett. Finnskagen oppdaget temmelig snart trykkfeilen "Finnskagen" for "Finnskogen", som også hadde ført til at NTB hadde fremstilt det som om avsløringen av veranda-klatreren var Finnskagens personlige bragd. Han ringte straks til Ørn, og de diskuterte hva de skulle gjøre. De kom frem til at de ikke burde gjøre noe.

"Det er jo ikke min feil at NTB ikke leser korrektur, og at de forandrer preposisjoner", sa Ørn med moralsk tyngde. "I intervjuer kan du gjerne benekte at du ledet utrykningen personlig. Du sier bare 'Nei da' med kledelig beskjedenhet. Det vil slett ikke skade oss på noen måte, og du vil ikke kunne tas for løgn eller utforskningsfusk når du leverer inn doktoravhandlingen din. Og du vil allikevel fortsatt ha æren for det hele. Finnskogen er en avkrok, så ingen i pressen vil uansett tro på at noen der borte tenker og handler selvstendig. Media har jo lister over pålitelige informasjonskilder, og der står både du og jeg, men ingen fra Finnskogen. Vi lever jo i en rettsstat, og det betyr jo egentlig at staten har rett. Og vi representerer staten, så det vi gjør, det er riktig, det. Vi har jo også ytringsfrihet, og det er som alle vet en forkortelse for 'statens rett til å ytre seg om borgerne'.

Tro meg, ingen kommer til å grave i det jeg har skrevet, og vi gjør best i ikke å si eller gjøre noe med den trykkfeilen," avsluttet Ørn.

Finnskagen likte godt denne støtten fra Ørn. Han så frem til alle intervjuene og alt han kunne få sagt da om hvor viktig det var å få flere stillinger, og hvor prekær pengemangel det var til å opprette flere miljøstimulanshjem, slik at alle barn kunne komme i miljøstimulanshjem eller miljøstimulanssentre. Det hadde det jo lenge vært argumentert for, noe navnet på samarbeidspartneren multiprosjektfirmaet "GamlePlaner" viste, men ingen regjering hadde ennå skåret igjennom og bevilget nok til å få full dekning. Enda pengesekk-ministeren sa det måtte gjøres innen et år, skjedde det ikke, for ministeren selv hadde et lager av store suppe-øser som hun stadig stakk ned i sekken, inntil sekken ble så slunken at hun ikke hadde klart å sitte på den lenger men hadde deiset i gulvet. Og enda viktigere, tenkte Finnskagen, var det nå å få total overvåking av alle barns foreldrehjem, som jo var barnas midlertidige oppholdssteder i timene de ikke kunne være i barnehage eller skole eller skolefritidsordning, og inntil det ble nok miljøstimulansoppholdssteder for dem å ha det stimulerende på heltid. Og det viktigste av alt var å få slutt på stikkingen, særlig den i senere tid. For vel var det fryktelig ille at barn ble stukket, men det var jo enda verre at barnevernsarbeidere ble stukket. For hvis ikke de ble beskyttet og var spreke og i full aktivitet, da var det jo total katastrofe for alle barn i Norge, for barna hadde jo bare barnevernerne til å hjelpe seg gjennom hele livet. Så episoden med den mystiske, flyktende skikkelsen, og pressemeldingen og intervjuene som kom, dem måtte han bruke til å forlange mere penger, så det endelig kunne bli total velferd i Norge.

Ja, sånn ville han håndtere det. Ørn hadde tatt litt vel kraftig i om at saken sto foran en endelig løsning, og det var jo litt ufortjent ære til Finnskagen selv, men alt i alt var det en stor fordel. Han kunne smilende korrigere journalister sånn at de mer enn noensinde ble overbevist om at det var han selv som hadde utført bragdene. Han ville ikke gjøre noe hverken med trykkfeilen eller med Ørns formuleringer. Og hvis han selv og Ørn ikke gjorde noe, var det ingen andre som ville si eller gjøre noe effektivt som kunne velte spillet heller, resonnerte Finnskagen.

*

Men det var det noen som gjorde.






(fortsettes)

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Last edited by MH Skånland on Mon May 07, 2007 11:43 am, edited 1 time in total.

Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Mon Apr 23, 2007 10:42 am 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  


(forsatt fra kapitel 8)


Kapitel 9

Pressemeldingen får videre, uventede konsekvenser
Før arbeidstidens begynnelse på Finnskogen palmemandag morgen hadde både Sindig og Humleflekk hørt morgen-nyhetene. De forsto hverandre utmerket, det var nok at den ene sperret øynene opp og den andre ristet på hodet. "Du får visst ta en telefon", sa Humleflekk. "Ja, det skal være visst", sa Sindig. Han hadde en helt spesiell kontakt som han fortalt Humleflekk om, og som han nå syntes tiden var inne til å mobilisere. "Men i mellomtiden fortsetter vi rolig slik vi hadde planlagt. Kan ikke du ringe opp denne Duxmo og spørre om han vil komme og ta en prat med oss? Eller om vi kan komme til ham, for den saks skyld?"

Humleflekk fant frem til Ola Duxmos mobilnummer. Duxmo svarte med én gang, en klar stemme som sa "Hallo" med nordnorsk svung. Humleflekk kunne høre noen skjærer som skvatret i bakgrunnen, så Duxmo var kanskje ute og planla orienteringsløyper.

Etter å ha presentert seg begynte politifullmektigen samtalen med å si at det gjaldt noen innbrudd man nylig hadde opplevet på Finnskogen, og at det var ønskelig med en samtale med herr Duxmo i den anledning. "Jaså?" sa Duxmo, "men i hvilken forbindelse ønsker politiet å snakke med meg om en slik sak da?" "Jo", sa Humleflekk, "vi har visse spor å gå etter, og jeg må opplyse deg om at ett av dem peker i en retning som kanskje kan forbindes med deg. Samtidig kan jeg si at vi foreløbig ikke ser grunn til å innkalle deg formelt til noe avhør, og uansett har du jo anledning til å ikke uttale deg selv om du møter, og til å ha med deg advokat om du ønsker."

"Du verden", sa Duxmo, "jeg måtte nærmest være en ånd med syvmilsstøvler hvis jeg skulle ha noe med innbrudd på Finnskogen å gjøre, og jeg har bare joggeskoene mine og har ikke vært på de kanter i den senere tid. Men dere gjør meg nysgjerrig, så jeg er saktens villig til å komme, jeg. Dessuten er jeg ikke særlig redd for politiet. Hvis de kommer med diskurser basert på mørketall uten å kunne redegjøre for dem faglig-metodisk, skal jeg nok vite å gjøre det hele etterprøvbart med kontrainduktive hypoteser. Kan dere betale penger til bussen? Det blir for langt for meg å orientere meg løpende helt fra Lillestrøm. Jeg kan faktisk ta en tur allerede i morgen, og kombinere det med en reise videre til Gudbrandsdalen."

Humleflekk følte seg oppløftet av hvor lett det hadde gått å få i stand en avtale. Samtalen med Duxmo hadde tatt langt mindre tid enn den telefonsamtalen hans sjef hadde med sin kontakt. Men 20 minutter senere kom Sindig ut fra sitt kontor, og også han hadde oppnådd en betydelig suksess. Det hadde gått slik til:

En utskiftning i regjeringen
For omtrent et halvt år siden hadde det blitt fullstendig texas i Undervisningsdepartementet. Ministeren der, Godgneis Grunnfjell, hadde først sendt ut nye retningslinjer til skolene: De ble pålagt å straks avslutte all undervisning i vanskelige fag som kunne få elever til å føle seg som tapere. Det omfattet historie, alle fremmedspråk, og realfagene fysikk, kjemi og biologi. I matematikk var seks-gangen spesielt problematisk – det ble for mye seks, som kunne skape overgrepsfantasier – så den skulle tas helt ut av skolebøkene og undervisningen. I gymnastikk skulle det være forbudt å få elevene til å hoppe høyere enn 30 cm og lengre enn 80 cm. Skoletiden skulle nå i sin helhet brukes til aktiviteter som ga elevene selvtillit uten forstyrrende faglig grunnlag.

Så hadde Grunnfjell omdøpt departementet sitt og gitt seg selv ny tittel. Nå skulle departementet hete Skole-, skole-, barnehage- og lekedepartementet, og han selv ville hete Skole- og lekeminister.

Statsministeren hadde i første omgang spurt ham hvorfor "skole-" skulle inngå to ganger i tittelen hans. Til det svarte Grunnfjell at det var viktig å understreke behovet for mer penger til skolen ved å nevne den så ofte som mulig. Det var også viktig å få vekk fra skolene preget av at det foregikk undervisning der, derfor hadde han tatt vekk "undervisning" fra departemtnets navn. Dette var jo regjeringens politikk, så statsministeren visste ikke riktig hva han skulle si da.

Men det hadde blitt oppstand landet rundt. Mange lektorer og lærere hadde uten videre gått ut av sine stillinger og opprettet privatskoler, og når regjeringen sa at det var ulovlig å opprette privatskoler i den hensikt å lære elevene noe annet enn det vedtatt riktige, og at politiet og barnevernet ville bli sendt ut for å stoppe det om nødvendig, dannet foreldre grupper som gikk manngard. Ingen i politiet hadde turt å stoppe det, for de hadde erfart at hvis noen prøvet, kastet foreldre seg over dem med tannbørster, som de tvangs-børstet tennene på politifolkene med, og hele munnhulen på barnevernerne. Og så sa foreldrene at dette skulle lære dem å snakke både sant og pent for fremtiden, og så lo foreldrene av politifolkene som menget seg med barnevernerne for å hindre læring på skolene. Og noen fra pressen hadde møtt frem og fotografert tannbørstingen, og de politifolkene og barnevernerne som var blitt latterliggjort, følte seg så beskjemmet at de løp sin vei og flyttet til hemmelig adresse.

Regjeringen hadde fått sin del av latterliggjøring og forakt, og statsministeren hadde sine egne plager: Han trengte å få flere utdannede folk innen alle fag, men de som ble utdannet i det norske skolesystemet strøk som fluer på universitetene og kom ikke lenger inn på universiteter i utlandet. Statsministeren hadde sukket og skjønt at det ble umulig å fortsette med leke-ministeren.

Han hadde forsøkt å utfordre Godgneis til sjokolade-bryting, med avtale om at hvis Godgneis tapte, skulle han gjeninnføre "undervisning" i navnet på departementet og sin egen tittel. Selv om statsministeren hadde tapt i bryting med Gerhard, regnet han med å få en lettere match mot Godgneis Grunnfjell, som var ganske småfet og løs i fisken. Men Godgneis hadde forlangt at da skulle de leke i baljen med sjokolade også. Selv om statsministeren var glad i å slikke sjokolade, var han ikke sånn søtmons at han for eksempel gomlet marsipanbrød, som en tidligere statsminister hadde gjort, for den nåværende visste at sjokolade med marsipan var fordummende. Han skjønte også at leking i sjokoladebaljen kanskje ville øke folks skepsis mot hele regjeringen.

Kort og godt hadde statsministeren avsatt Godgneis Grunnfjell. Og for å kunne føle seg trygg på at Gongneis ikke ville gjøre comeback eller drive med regjerings-skadelig leking i fritiden han nå fikk, hadde han stilt en halv million kroner fra barneverns-budsjettet til disposisjon for å kjøpe en plass på avlastnings- og rehabiliterings-senteret Ullersro, som lå et par stenkast fra Ullersmo Forsterkede Fosterhjem.

Ullersro var startet da det viste seg at Ullersmo Forsterkede Fosterhjem (UFF) fikk mere å gape over enn man hadde regnet med. Der hadde man blant annet plassert et tidligere barnevernombud som trengte omfattende og langvarig behandling. Han ga visst de profesjonelle nok å gjøre, og i tillegg hadde statsministeren slu regnet ut at leke-ministeren og ex-barnevernombudet burde holdes isolert fra hverandre, slik at de ikke fikk mulighet for å planlegge noen politisk aksjon med sammenblanding av Barnevern-og-kjole-departementet og Skole-skole-barnehage-og-leke-departementet før statsministeren fikk omstrukturert sistnevnte departement. Dessuten var det viktig å ha fortsatt omsorg for Godgneis, så han og Reidar fikk ro i hver sin institusjon og kunne knytte seg til omsorgspersonene der. Det var jo alltid så vanskelig, det med tilknytningen. Omsorgspersoner knyttet seg lett til enhver tvangsplassert, særlig når vedkommende var vanskelig, for da fulgte det med ca 6000 kroner døgnet for å lette tilknytningen. Men de tvangsplasserte var mer uregjerlige, og man kunne jo ikke gi dem 6000 kroner i døgnet, for da skjønte de ikke at det var til deres beste å få omsorg, men brukte pengene på ting man ikke hadde kontroll med, til og med på å sende sms-er til sine gamle miljøer.

Så statsministeren var omhyggelig med valg av sted for sin gamle medarbeider Godgneis Grunnfjell. Han brukte også hele 3 minutter før transporten kom på å forklare Godgneis at plasseringen naturligvis var helt frivillig og til Godgneis'es beste, for der ville Godgneis få både mat og klær og tid til å leke, og det kunne ellers bli vanskelig med det ettersom staten hadde måttet ta beslag i hans eiendom for å dekke noen av sine utgifter.

Da han med tungt hjerte hadde ordnet alt dette, sukket statsministeren igjen, for nå måtte det til: han måtte utnevne en som kunne noe. Og det måtte være en som var så dyktig at han også maktet å skjule hvor dyktig han var og å skjule at det nå ble gjort kuvending. Kuvending kunne nok samarbeidspartneren Kubånapartiet like, de var så begeistret for alt med kuer. Men Syd-Vest-partiet ville gjøre ramaskrik hvis skole-skole-leke-ideologien kom i bakgrunnen, så ingen kunne få lov å granske utskiftningen på ideologisk grunnlag før en ny minister var på plass, og ikke etterpå heller.

Statsministeren hadde i ti sekunder tenkt: "Skal det bli en minister eller en ministerinne?" Men i ytterligere 5 sekunder tenkte han svaret var gitt uansett. Det måtte bli Kurt Andekrikk.


(fortsettes i kapitel 10)

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Last edited by MH Skånland on Tue May 08, 2007 10:23 pm, edited 2 times in total.

Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Tue May 01, 2007 3:38 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  
fortsatt fra kapitel 9

Kapitel 10

Den nye statsråden
Kurt Andekrikk var ikke politiker. Han syntes politikk var kjedelig, og foretrakk å få noe gjort isteden.

I barndommen hadde han vært svært interessert i dyr og planter. Da filmserien Rød snø gikk på tv, fikk han stor sympati for hesten i filmen, som het Kurt, som han selv. Han kunne tenkt seg å bli veterinær for å hjelpe Kurt-er, men begeistringen for sjø, bading, snorkling og dykking trakk også.

I sin tidlige ungdom hadde han luktet på litt av hvert av helt forskjellige fagstudier. Men så var han falt ned på marinbiologi; der kunne han kombinere mange av sine interesser og lidenskaper.

Andekrikk hadde gjort internasjonal karriere og hadde i noen år hatt stilling som professor ved Harvard. Men til slutt trakk Vestlandet og svabergene ham hjem, og han klarte å få med seg kapital til å grunnlegge et frittstående, lite Institutt For Forskning. Dette instituttet var en torn i øyet på mange i det politisk ledende miljø så vel som på universitetene. Som statlig finansiert hadde alle disse en mistanke om at instituttets navn antydet at folk der mente at alle de offisielle norske forskningsetablissementer ikke drev virkelig forskning, og mistanken hadde vel noe for seg.

Da statsministeren ba Andekrikk om å overta et kaotisk departement, sa han "Ja, all right, men da forlanger jeg frie hender til å innføre fornuft." Statsministeren var så utkjørt og fortvilet at han bare sukket nok en gang og visste han måtte si ja til alt.

Kurt Andekrikk hadde altså fungert i et halvår. Han hadde fått slutt på noen andekvakk fra andre regjeringsmedlemmer ved å henvise til at akkurat det var hans domene. (Og det var det også i konkret betydning, for han hadde sikret seg et internett-domene med navn kvakk-og-gakk-fra-krikk, og her hadde han en hjemmeside hvor han særlig publiserte vitenskapelige artikler om sjøanemoner på skipsvrak.) Et par regjeringsmedlemmer hadde prøvet seg med å mobilisere "Kvinnegruppa som dro til England og skrev en beretning om reisen sin", som hurtig hostet opp påstanden at hvis man absolutt skulle ha en mann til å lede det departementet, måtte det for balansens skyld være en som abonnerte på deres publikasjon Slankemagasinet m/bilringer. Men statsministeren hadde gjennom sin kvinnelige statssekretær sagt tørt at de fikk velge mellom bilringene og stoltheten, og da valgte de å være stolte.

Departementet hadde ganske enkelt fått navnet Kunnskapsdepartementet. Så hadde Andekrikk sendt ut noen nye retningslinjer for skolene. Med øyeblikkelig virkning bestemte disse at det skulle gis opprykk 5 lønnsklasser for lærere som hadde universitetseksamen i de fagene de underviste i, og for nyansettelser skulle dette kreves.

Andekrikk kunne nok ha tenkt seg å lage vei i vellingenc angående barnehager og leking også, men det var ikke regningssvarende å krangle med kjoleministeren, så han konsentrerte seg om å få meningsfylt innhold inn i skolene. Noe av det første han ville få på rett kjøl, var spørsmålet om selvtillit.

Kurt Andekrikk hadde lest Robyn Dawes' bok Korthuset. Den lange undertittelen: Psykologi og psykoterapi bygget på myter hadde vakt adskillig oppstuss ved Harvard, ikke minst fordi det der, midt i verdens største og beste samling av skarpinger i alle fag, der befant det seg også noen av topp-galningene – psykofantaster som hadde fått i gang grupper av kvinner som tryllet frem fortrengte minner om sataniske overgrep de aldeles hadde glemt. Andekrikk visste godt at draumesenteret som nå hadde startet i Norge, bygget på alt annet enn kunnskap og vitenskap, og han var bestemt på å bruke Dawes og Ziskin og Crews og Pendergrast og Webster alt han maktet for iallfall å få slutt på at den slags tøv ble plantet inn i stadig nye generasjoner. Han mintes godt hvordan psykofantastene hadde prøvet å svekke Dawes' rykte, men uten å lykkes.

Han husket at Dawes hadde noe temmelig avslørende om "selvtillit" eller "selvbilde". Nå da han skulle begynne oppryddingen i skolene, leste han om igjen de siste kapitlene i Korthuset, og ganske riktig: i kapitel 8 sto den festlige beskrivelsen av en kostbar komedie de folkevalgte i staten California hadde fått i stand. De hadde nedsatt en hel arbeidsgruppe som skulle gå igjennom alle relevante vitenskapelige studier og artikler for å bevise at stor selvtillit og et positivt selvbilde var nødvendige for enhver form for suksess, og at alle ulykker og fiaskoer her i livet skyldtes mangel på dette.

Å bevise at populær overtro hviler på fakta er imidlertid ikke noe godt prosjekt. Så også her: Etter tre års arbeid med gjennomgåelse av flere titusener artikler og studier, var resultatet at det eneste samsvaret mellom selvbilde og andre variabler gjaldt tidlig, uønsket tenårings-graviditet. Og der gikk samsvaret i motsatt retning: jo høyere selvbilde desto mer sannsynlig med uønsket graviditet tidlig i tenårene.

En viktig babbel-påstand hadde vært at selvbildet var årsaken til hvordan barn og ungdom klarte seg på skolen. Etter å ha frisket opp hva resultatene hadde vært i California, var Andekrikk rustet til nebbet med slagplan og våpen for å få tulliball om "selvtillit" ut av norsk skole. Ingen skulle få lov å sitte og studere seg selv og undres på når selvtilliten kom. Her skulle det læres, seks-gangen skulle inn igjen med en eneste gang, i kjemi skulle utenatlæring av hele det periodiske system skjerpe forståelsen og appetitten. Tre fremmedspråk skulle igjen gjøres obligatorisk til artium, med undervisning i grammatikk som gjorde det mulig å forstå hvordan språksystemer er bygget opp – det gjør det lettere, ikke vanskeligere, å lære fremmedspråk, både gjennom undervisning og ved selvstendig arbeid. På de mer elementære trinn skulle det i engelsk bli slutt på at elevene fikk lov å bruke samtidsform (ing-form) av verb i hytt og vær, de skulle lære formens grammatiske betydning, og dativ skulle gjeninnføres i tysk. Da ville selvtilliten komme som et resultat av faktisk kunnskap.

Dette var en kunnskapsminister av kaliber, og det var ham politimester Sindig ringte til da den misvisende pressemeldingen fra Oslo truet med å lage lapskaus av etterforskningen på Finnskogen.

Sindig har en samtale med statsråd Andekrikk
Juss var ett av fagene Andekrikk hadde snust på som 20-åring. Men så holdt riksadvokat Hjort Hjorteskog en forelesning for studentene hvor han sa "Det går sport i å vinne saker for staten!" Andekrikk rystet på hodet og sa "ta ta ta" til slik uforstand om hva statens og riksadvokatembetets oppgaver bør være, og han forlot auditoriet for aldri å vende tilbake til jussen. På raden foran ham hadde også en student rystet på hodet, og de to ble gående sammen ut. Det var Fredrik Sindig, som etter noen år som polititjenestemann tok juss, for så å vende tilbake til politiarbeid uten psykobabbel. De to var skjønt enige om forskjellen på hummer og kanari, og hadde holdt fortsatt kontakt opp igjennom årene.

Nå ringte Sindig til kunnskapsministeren, og fikk ham umiddelbart i tale. Han fortalte i korte trekk om hele saken og om pressemeldingen som Oslo hadde kokt sammen.

"Finnskagen istedenfor Finnskogen er jo ikke så ille", sa han, "bortsett fra at både godtfolk og forbryterne da kanskje gjør seg noen tanker om sakens videre fremdrift. Vi blir til latter hvis dette fortsetter. Hele aksjonen Barnevennlig Påske er mildest talt bisarr, og dette sludderet om umiddelbart forestående arrestasjoner og opprullinger og luftakrobater og høyteknologisk video er pølsesludder og kan faktisk ødelegge etterforskningen vår. Han må være gått helt av skaftet som kan finne på å annonsere at aksjonen er en stor suksess bare på grunnlag av vår melding om verandaklatreren. Finnskagens pressemelding roter også med personnummere, men jeg kan si deg at vi tror det kan leses opp-ned, slik at nullen er en O og streken en ell. Vi har en kar i kikkerten med fornavnet Ola. Det er bare en gjetning, men uansett går det over stokk og sten hvis Oslo skal lage sirkus av en almindelig etterforskning."

"Det har du rett i", sa kunnskapsminister Andekrikk. "Finnskagen lager visvas. Det skyldes grunnleggende kunnskapsmangel hos ham, og derfor er det mitt bord. Jeg har makt til å få ham fjernet umiddelbart. Han stresser og maser slik at jeg tror vi får sende ham til Ullersro, der hvor min forgjenger Godgneis Grunnfjell befinner seg.

Der skal nå begge to få en ny behandling med ro, så de kan knytte seg til stedet. Og så har jeg skaffet en antikk skolepult fra Teknisk Museum, som Godgneis må sitte på mens han får skoleundervisning i de fagene han manglet. Jeg tror jeg kan få tak i én til, til Abraham Finnskagen. Skoleundervisning mens de sitter rolig på pulter er uten tvil den mest lovende undervisningsformen, og det er så lenge siden den metoden ble brukt at den nå fremstår som radikalt ny.

Opplegget på Ullersro hittil har ikke vært så bra. Godgneis er jo et stort barn, og personalet på sånne steder vet jo ikke noe om barn. De hadde vært i tvil om de skulle oppmuntre ham til å leke mye mer, eller om de skulle behandle vekk hele lekingen, for han ble så urolig av den. Nå har jeg sendt oppover en avhandling om hvordan man underviser elever på pulter.

Og så du! Det viser seg at i Ullersmo Forsterkede Fosterhjem i nærheten, der har de hatt adskillig suksess med høytlesning fra Sverre Kvilhaugs bok Atskillelse barn og foreldre. Jeg leste nettopp en rapport om det tiltaket. Om barnevernombudet der er blitt noe bedre, vet jeg ikke, men et par andre plasserte der oppe er blitt nokså friske og kan nå nesten fungere normalt. Jeg tror vi skal ha høytlesning for Godgneis og Abraham også, en halvtime morgen og kveld. De kan begynne med Rett informasjon av Joar Tranøy. Kvilhaugs bok er nok for krevende for dem en stund ennå.

Vel, Fredrik, du kan iallfall regne med at alt ordnes i løpet av formiddagen. Om mulig skal jeg få satt inn en med kunnskap isteden, til å valse opp med barnevernsvakten og stikker-aksjonen deres. Hvis det ikke går, blir stillingen til overbetjenten stående ubesatt. Han har vel ikke utrettet så mye allikevel. Jeg må jo rapportere videre til statsministeren hva jeg gjør. Da sukker han vel igjen, men jeg har tilført ham nok kunnskap nå til at han vet at bestemt aksjon må til.

Men du, det ville være særdeles bra å få oppklart saken og arrestert de skyldige. Noen av dem som er stukket er faktisk virkelig syke, og sånt kan ikke passere uansett hva man mener om de stukne. Trenger dere ekstra ressurser der oppe?"

"Nei da", svarte Sindig. "Vi driver gammeldags politiarbeid, vet du, og til det trenger vi bare å bruke hjernen og følge prinsippene jeg har slått opp på en pen plakat her. Takk for hjelpen, Kurt!"

"Takk selv!" svarte Andekrikk.


(fortsettes i kapitel 11)
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Last edited by MH Skånland on Tue May 08, 2007 10:25 pm, edited 3 times in total.

Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Tue May 01, 2007 5:39 pm 
Offline
Site Admin
User avatar

Joined: Sun Feb 05, 2006 7:18 pm
Posts: 7442
Location: Mosjøen, Vefsn kommune på Helgeland.
Quote:
Det er meget viktig å kunne spille. Jeg har studert disse tingene fra utviklingspsykologisk perspektiv. Det finnes nå flere avhandlinger som viser at personlighetsforstyrrelse er 28 ganger vanligere blant folk som ikke spiller, og at ressursene i hjem uten spilling er meget begrenset. Hvilke instrumenter kan dere selv dokumentere at dere mestrer?"


Aha, gitaren min kan brukes som alibi mot personlighetsforstyrrelser!

Går ut fra at det finnes noe lignende undersøkelse fra virkligheten.

Image

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<


Top
 Profile  
 
 Post subject: Pianistinnen
PostPosted: Tue May 01, 2007 8:46 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 9:48 am
Posts: 3979
Location: Sosialdiktaturet Norge
Arild Holta wrote:
Quote:
Det er meget viktig å kunne spille. Jeg har studert disse tingene fra utviklingspsykologisk perspektiv. Det finnes nå flere avhandlinger som viser at personlighetsforstyrrelse er 28 ganger vanligere blant folk som ikke spiller, og at ressursene i hjem uten spilling er meget begrenset. Hvilke instrumenter kan dere selv dokumentere at dere mestrer?"


Aha, gitaren min kan brukes som alibi mot personlighetsforstyrrelser!


Etter å ha sett filmen Pianistinnen av Michael Haneke er jeg ikke så sikker...

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Tue May 01, 2007 10:04 pm 
Offline
Rang: Ivrig bruker
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 9:53 am
Posts: 90
Arild Holta wrote:
Aha, gitaren min kan brukes som alibi mot personlighetsforstyrrelser!

Går ut fra at det finnes noe lignende undersøkelse fra virkligheten.

Men Arild, da, hvordan kan du tvile på det? Både novellene til Agrippa og denne her er da så virkelighetsnære. De er dokumentariske, de. Iallfall er de veldig realistiske i sammenlikning med slike rapporter som barnevernet skriver om familier. Det må du innrømme!


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Tue May 01, 2007 11:49 pm 
Offline
Site Admin
User avatar

Joined: Sun Feb 05, 2006 7:18 pm
Posts: 7442
Location: Mosjøen, Vefsn kommune på Helgeland.
Åsså jeg som trodde musikere var vandrende asyl! :shock:

Jeg leste engang at musikk var noe av det som stimulerte hjernen aller mest. Når folk også lærer noter, så er jo det symboler og ligger derfor nært til evner for skriftlig språkbruk.

I tillegg står det jo ofte en liten tekst sammen med noter.

Musikk har mange interessante sider.

Når jeg lærte meg gitargrep, i ungdommen, brukte jeg logiske evner og evner til å systematisere og dra prinsipper fra en sak til en annen. Slik lærte jeg meg flere tusen grep og trodde jeg var god til å spille gitar. I møtet med virkligheten fant jeg ut at fingrene mine var plagsomt trege og at musklene ikke var gode nok til å oppta oksygen, få blodgjennomstrømning. Resultat: Ondt i hånden.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Thu May 03, 2007 3:10 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  

(forsatt fra kapitel 10)


Kapitel 11

Finnskagen på vei til nye omgivelser
Abraham Finnskagen var på plass igjen på kommunikasjonssenteret igjen. Pressemeldingen hadde vært i omløp noen timer, og han hadde fått flere gratulasjoner for de forestående arrestasjonene fra begeistrede barnefaglig tunge eksperter, som var sikre på at nå var seiren i havn. Patruljene ute i felten håpet det samme, for deres egne aksjoner og arrestasjoner hadde ikke ført nærmere stikke-mysteriets løsning.

Nå nærmet det seg lunsjtid, og på kommunikasjonssenteret var Finnskagen på vakt sammen med en barnevernsvakt og en betjent nyutdannet fra politiskolen, som passet telefonen. Glad til sinns pakket Finnskagen ut matpakken sin med ett smørbrød med andebryst med dill og to skiver med gudbrandsdalsost. En flaske Munkholm alkoholfritt øl hadde han bevilget seg for å riktig kose seg over sakens utvikling.

Da gikk døren opp for fire politifolk som så ut til å ha det travelt. Lederen leste opp ordren om tvangsfjerning fra arbeidsplassen og tvangsplassering på Ullersro, hvor Finnskagen ville få den aller beste omsorg og bo- og lære-trening. Finnskagen stirret storøyet, reiste seg mekanisk, og sto som fjetret. Men så ble det liv i ham. "Nei, nei!" ropte ham. "Jeg vil ikke! Jeg har det bra her hvor jeg føler meg hjemme! Jeg lærer alt jeg trenger her! Snart skal jeg ta doktorgraden!"

De fire rystet på hodet og grep fatt i Finnskagens armer og ben. "Æææ!", skrek Finnskagen, "dette går jo ikke! Her utfører vi barnevern, og barnevernsloven står jo over alle andre lover. Det er jo det vi bruker når vi tar barna fra innvandrere og nekter dem å ta barna med ut av landet igjen! Jeg bestemmer over alle!" "Jada, generelt har du rett i det med barnevernsloven", sa lederen for de fire. "Men det er kommet enda en ny lov for et par måneder siden. Det er kunnskapsloven. Og den står over alle andre norske lover, det er bare Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon som rangerer over kunnskapsloven. Du ser vi har en K på jakkeslaget på politiuniformene våre. Det betyr 'Kunnskapspolitiet'. Vi er en spesialstyrke som sorterer direkte under kunnskapsministeren. Hittil er vi bare blitt brukt til å rykke ut til skoler hvor gjenstridige rektorer har villet fortsette gammeldags praksis med å nekte ansette folk med universitetseksamen til å undervise. Når vi kommer går det greit. Men i dag palmemandag har vi fått beskjed fra høyeste hold om at vårt virkeområde er utvidet til alt som gjelder kunnskap, og omplasseringen av deg er vårt første nye oppdrag. Skolene er jo stengt nå i påskeuten, så det var gøy å få noe å gjøre istedenfor papirarbeid på kontoret. Ikke vær engstelig, du, det er sørget for glimrende omskolering for deg – du kommer til å bli svært kunnskapsrik."

Dermed løftet K-politiet Finnskagen etter ben og armer og marsjet ut med ham.

Barnevernsvakten er bekymret og kaller på psykologhjelp
Barnevernsvakten og telefonbetjenten hørte Finnskagen rope noe idet han ble fraktet ut, noe om "andebryst" og "dill" og "Munk ...". "Har han fått post-traumatisk stress-syndrom?" undret barnevernsvakten. "Det ser vi jo så mye av hele tiden." Han ringte omgående krisetelefonen til en av barnevernets påliteligste psykologer. Bare hun ikke var på påskeferie!

Fosteromsorgs-psykolog Christiane Sirupheim var imidlertid hjemme. Hun hadde hatt noen psykiske problemer i det siste. Blant annet husket hun ikke ordentlig den dansk-norske kongerekken – enda hun selv var oppkalt etter én av dem – hun blandet sammen Christianer og Frederiker, og hvor var det nå Hans hørte hjemme?

I denne stressende situasjonen var det en lettelse å få et oppdrag av den typen hun kunne på fingrene. Hun sa seg med én gang villig til å dra til Ullersro for å begynne analysen av Finnskagen. Hun ville ta med laptopen, og mente hun kunne ha en første rapport klar dagen etter. "Dette er en meget innfløkt og alvorlig sak", sa hun. "Han har jo vært utsatt for omsorgssvikt, og nå kan omsorgs-bombardementet på Ullersro fremkalle sterke reaktive tilknytningsforstyrrelser. Jeg må kartlegge hele barndommen hans. Når man ikke har fått god omsorg selv, blir man aldri i stand til å gi god omsorg, så da kan man like godt bruke tiden til å spille golf, det understreker jeg i hver eneste sak."

Barnevernsvakten nevnte hva Finnskagen hadde ropt idet han ble båret ut. "Jaså, andebryst og dill og munk?", funderte Sirupsheim. "Andebryst – – Det må nok være statsråd Andekrikk han mente, og han har altså allerede utviklet en dysfunksjonell personlighetsforstyrrelse som får ham til å tenke på å stikke en kniv i brystet hans. Det peker i retning av at Finnskagen faktisk har fått en stikker-psykose, utløst av Andekrikks K-politi på toppen av belastnings-faktoren "å forfølge sataniske stikker-ringer". Når han sier "munk", er det et bevis for at han også har fått Munkekloster-syndromet MKS i én av dets mange varianter. Det at han sier "munk" halvklart, tyder på motstrebende selvinnsikt, men det er allikevel et syndrom som krever mange års behandling med placebo. Og når han sier "dill", da er det åpenbart at han projiserer, velter ansvaret over på andre."

Barnevernsvakten ble rent overveldet av all denne ekspertisen, men han ba henne dra så snart som mulig, og lovet at utgiftene ville bli dekket: 18 kroner til bensin og inntil 70.000 til foreløpige rapporter og en første analyse. Barnevernsvakten ville stå last og brast på grunn av den fine aksjonen "Barnevennlig påske" som Finnskagen hadde laget spesielt for dem, så han kunne love at de ville ta av julebordfondet sitt hvis denne fæle Andekrikk hadde innflytelse til å få stoppet utbetaling over ordinært budsjett.

"Si ikke 'fæl' om kunnskapsministeren i denne saken", repliserte Christiane Sirupsheim. "Alt tyder jo på at Finnskagen virkelig har problemer og at det var nødvendig med straks-fjerning for å redde ham. Sånn er det nesten bestandig i alle de sakene jeg ser. Når fjerningen ikke har vært gjennomført innen tre kvarter etter fødselen, blir det nesten håpløst å redde barnet fra dysfunksjonell skjev-utvikling. Og her har han altså fått lov å skjev-utvikle seg i flere tiår. Ingen har sett barnet! - - jeg mener sett Finnskagens behov. Det er det jeg alltid sier: Det skal uhyre sterke grunner til før noen blir fjernet. Det må det bli slutt på, man må gripe inn tidligere. Det må også settes inn krisepsykolog til å bearbeide opplevelsene du selv og telefonvakten hadde, og selvsagt de fire K-politifolkene, hvis de ikke skal bli helt traumatisert."

"Jamen telefonbetjenten er kristen og vil helst ikke ha psykolog, for da blir han diagnostisert som hallusinerende av den personlighetstesten som psykologer bruker. De sier at han er gæern fordi han tror på noe som ingen kan se, Gud altså."

"Nå, så får det bli krise-prest da", sa foster-omsorgs-psykolog Sirupsheim utålmodig. Men nå drar jeg."

Første ettermiddag og kveld på Ullersro
Bilen med forhenværende overbetjent Finnskagen hadde kjørt helt frem til kjøkkentrappen på Ullersro. De fire fre K-politiet ledet ham inn i bygningen. Han hadde hatt håndjern på under bilturen, og de ble ikke tatt av før han var plassert på rommet sitt. Synet av håndjern var jo Finnskagen vant til, men det var allikevel en påkjenning når de ble brukt på ham selv og ikke på omsorgssviktende foreldre. Etter den første skrikingen inne i Oslo var han blitt helt utkjørt, og var nå taus.

K-lederen forklarte ham at nå måtte han følge reglene, ellers ville han bli flyttet til et miljø-stimulanssenter for 10-12åringer. Han fikk nupper i huden ved tanken, og lovet å være lydig, gjøre alt myndighetene hadde bestemt, og lære all den kunnskap de nå ville gi ham del i.

K-politiet satte Ullersro-personalet inn i de nye reglene, varslet at en pult til den nye beboeren ville komme snarest, og at personalet nøye måtte lese avhandlingen som minister Andekrikk hadde sendt dem og følge den. Hvis ikke, ville de bli forfremmet til tjeneste på et veiløst miljøstimulanssenter ved foten av Store Skagastølstind for å få kunnskap der.

Psykolog Sirupsheim hadde kjørt i toppfart til Ullersro, og ankom like etter at K-politiet var dratt. Men ifølge de nye reglene fra Andekrikk var det ikke adgang for psykologer som sto på kjoleministerens liste over psykologer som hadde deltatt i kjoledepartementets kurs i barnevernsrett. Andekrikk hadde bestemt det slik, fordi de som sto på listen, ennå ikke var debriefet og omprogrammert til kunnskap.

Christiane Sirupsheim måtte derfor stå utenfor. Hun snek seg rundt huset og ropte på Finnskagen. Hans forskrekkede fjes dukket opp bak et vindu i tredje etasje, og nå planla hun å gjøre en fullstendig observasjon og vurdering gjennom vinduet, hvis han bare klarte å åpne det så hun kunne få spurt ham hvilke belastningsfaktorer han følte sterkest nå. Men da hun begynte å rope at han skulle lukke opp, samlet det seg noen barn og voksne i nabohagen og stirret på henne og pekte. Og så sa de halvhøyt at "Ja, det er alltid god grunn til at barn blir tatt fra foreldrene. Det er så mange som ikke egner seg til å være foreldre, sånn som denne biologiske moren her. Hun skjønner ikke at sønnen er skjev-utviklet, og at han vil bli brakt på rett kjøl igjen her, hvis han slipper å bli dominert av henne." Sirupsheim følte det som særs ubehagelig. De brukte hennes egne ord, som hun alltid hadde sånn suksess med i retten når hun forklarte at samvær for foreldre måtte begrenses inntil foreldrene ga seg. Men her ble ordene brukt mot henne. Hun var opprørt over at hun ble urettferdig sjikanert og uthengt. Hun var jo ikke Finnskagens biologiske mor, så hvorfor skulle hun beskyldes for noe da? Men skokken over hos naboen lo og ville ikke gi seg, og ettersom personalet på Ullersro plutselig og uforståelig hadde slått seg vrange, hadde hun ikke annet å gjøre enn å snike seg tilbake til bilen sin og forlate stedet så fort som mulig.

Etter en times tid hadde Finnskagen roet seg såpass ned at personalet kunne begynne å godsnakke med ham. Han fikk komme ned i spisestuen, hvor det viste seg at Godgneis Grunnfjell allerede satt ved bordet og ventet på formiddagsmaten. Grunnet oppstyret med den nye beboeren var det blitt litt sent, så han var sulten. Og Finnskagen hadde jo ikke fått avsluttet sit formiddagsmåltid på kommunikasjonssenteret i Oslo, og alt han hadde ropt, så hadde han ikke fått med seg resten av smørbrødet med andebryst og dill eller flasken med Munkholm, så han var skrubbsulten. Så da formiddagsmaten kom, spiste de begge to pent opp den kalde kråkesteken med tang-og-tare-stuing. Finnskagen mumlet allikevel noe om skivene med gudbrandsdalsost som han var blitt tvunget til å reise fra, men akkurat da han sa "ost", hikket han, så personalet hørte bare "Gudbrandsdal", så det noterte de i journalen. Grunnfjell prøvet å leke litt med maten, men ble satt på plass av husmor.

Finnskagen fikk etter hvert stemmens bruk igjen. Han hadde begynt å tenke, og så sa han: "Jeg vil ha VOFF! Hvor er VOFF?"

Husmor og de to barnefaglige Ullerso-miljøarbeiderne var medfølende. "Hva? Har du ikke fått med deg vovven din?" spurte den ene. "Men du skal se den får gode fosterforeldre i kennel."

"Nei", stønnet Finnskagen. "Jeg har rettigheter. Jeg vil ha kontakt med VOFF. VOFF skal representere meg!"

De to miljøarbeiderne og husmor så trist på hverandre og rystet på hodet. Så var måltidet over, men Godgneis og Abraham ble plassert i en hyggelig stue med svigermorstunger i potter og ettermiddagssol i et hjørne. "Nå skal vi begynne med noe nytt", sa Ullersros spesialterapeut. "Vi skal ha høytlesning. Nå må dere sitte stille og IKKE avbryte. Vi har fått beskjed om at det er en fagbok vi skal lese fra, men den er ikke kommet ennå. Så idag blir det Ole Brumm."

De to Ullersro-beboerne var temmelig forvirret, for de hadde ikke hørt Ole Brumm på mange år. Ingen av dem tilhørte flokken av godt voksne mennesker som ivrig lyttet til P2 om nettene, mellom klokken 12 og 01, når radioen år om annet leste fra de klassiske fortellingene i Thorbjørn Egners oversettelse og spilte de supre melodiene. De to hadde gått glipp av disse nattprogrammene, enda Finnskagen uavlatelig tenkte på barn og Grunnfjell hadde vært lekeminister. Men Finnskagen hadde jo hele tiden kretset om å befri alle barna fra deres biologiske foreldre. Og Grunnfjell hadde den gang han tiltrådte uttalt: "Jeg mener at det er forfeilet syn på barneoppdragelse å tro at foreldre er best til å oppdra barn". Så de var kommet skjevt ut og hadde ikke sluttet seg til brummismen, som de fleste av de ivrige nattradiolytterne gjorde.

Men selv om de to var forstokket, begynte de etter hvert å høre etter om Nasse Nøff og Tussi og Ole Brumm og Christopher Robin. Så ettermiddagen gikk som en røyk, og de fikk også lov å gå ut i hagen en halvtime og bruke huskene og leke litt med Erica-dyrene i sandkassen. Og klokken 8 ble de ført til rommene sine, hjulpet med tannpuss og med å legge klærne pent på en stol, og å legge seg uten å lese på sengen.

Alt dette var nokså nytt for personalet også, men påleggene om nytt regime hadde gjort alvorlig inntrykk på dem. Derfor fulgte de det til punkt og prikke, enda det var helt anderledes enn de var vant til. Og da de ansatte kort tid etter gikk og la seg, de også, var tankene fylt av Tigergutt og Kengu og Kengubarnet og Ole Brumm, og de fine, rolige melodiene og tekstene: 'Det sner det sner ..... tiddelibom'.

Slik slutten den begivenhetsrike dagen for Abraham Finnskagen. Og Godgneis Grunnfjell hadde også opplevet noe nytt, og begynte å få sjelen så smått på plass. Den hadde vært på vidvanke.



(fortsettes i kapitel 12)

  
   

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Last edited by MH Skånland on Tue May 08, 2007 10:42 pm, edited 6 times in total.

Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Mon May 07, 2007 11:40 am 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  

(forsatt fra kapitel 11)


Kapitel 12

Ola Duxmo på politikammeret på Finnskogen
Nå var det blitt tirsdag i påskeuken. Sindig og Humleflekk var tidlig på plass på sine kontorer og arbeidet rutinemessig. De ventet Ola Duxmo kunne ventes med en buss som kom klokken 11, og de ville gjerne ha unna papirarbeid før hans besøk. Solen skinte og det var ganske mildt for årstiden, et riktig påskevær her i lavlandet også. De var i godt humør etter gårsdagens suksess: 1) Det var tydeligvis blitt mere ro og fornuft inne i Oslo etter at politiets barnevernsvakts kommunikasjonssenter var blitt nedbemannet av Sindigs gamle venn kunnskapsminister Andekrikk, og 2) orienteringsløper Duxmo hadde vært lett å få en avtale med.

Ganske riktig, fem over 11 stakk en krølltopp hodet inn på politistasjonen og spurte om han var kommet til riktig sted.

Humleflekk sa "Goddag goddag, dette er vel Duxmo, kan jeg tenke? Mitt navn er Gunnar Humleflekk", og bød ham på kaffe. Sindig kom like etter ut av sitt kontor, og de tre gikk bort i kaffekroken med utsikt til huskelisten med prinsippene for politiarbeid. Duxmo studerte listen interessert mens Humleflekk skjenket kaffe. "Dette var fine prinsipper", sa Duxmo, "jeg bruker lignende prinsipper i mitt arbeid som saksbehandler for folk som er utsatt for pågang særlig av offentlige instanser som øyensynlig følger helt andre regler og blander inn helt andre diskurser. Hmm, kanskje jeg kunne få en fotokopi av denne listen? Men det må være en fargekopi, så de fine markblomstene kommer frem i all sin prakt." "Ja, vi har mulighet for fargekopiering her", sa Sindig, "og min datter, som har malt blomstene, vil sikkert føle seg beæret." De satte seg så til rette med hver sin kaffekopp.

Humleflekk ledet dialogen. "Jeg vil ikke kalle dette et formelt avhør", sa han, "men jeg gjør deg oppmerksom på at vi har hatt noen tilfeller av innbrudd her av en meget spesiell karakter. Vi er interessert i allerede nå å kartlegge om personer utenfra har vært i området. Kan du fortelle om du har vært her, eller i nærheten, på palmesøndag?"

"Det må jeg vel kunne svare på", sa Duxmo. "Nei, jeg var ikke her. Palmesøndag formiddag tok jeg en rask løpetur rundt den lille innsjøen i nærheten av der jeg bor, og så matet jeg kaninene til mine små tremenninger, som var på påskeferie med foreldrene. Om ettermiddagen dro jeg inn til Oslo med toget. Jeg skulle møte en gammel dame på 80 år (iallfall sier hun at hun føler seg som 80) som jeg pleier å diskutere artiklene mine og sakene mine med. Hun er litt glemsk for detaljer og navn, men ellers oppegående. Hun er litt fysisk skrøpelig og halter, så vi går ikke lenger enn til Larsens restaurant på Majorstuen. Der spiser vi gjerne en fiskerett, og det gjorde vi nå også. Vi ble sittende til en stund etter 8, var det visst. Jeg tok et tog hjem klokken halv 10."

"Kan damen bekrefte dette? Eller var det noen på Larsens restaurant som kan huske det, tror du?"

"Å ja da, begge deler, tenker jeg. Damen het Mulle Odense Blekingeland, og du finner henne lett i Oslo-katalogen. Hun har et flott mobilnummer også: 999 11 999. Og på Larsens restaurant ble vi servert av lille Alfredo, som kommer fra Paris, som han forlot fordi hans kjæreste, Indigo, døde av tuberkulose. Det var meget tragisk. Han anbefaler alltid fiskeretten "Slappfisk", men denne gangen valgte vi den andre, den i kryddersaus. Og så var det en gjest der som jeg kjenner. Dere vet, de fleste der drikker øl eller vin, men det er en stamgjest, nærmest, som bare drikker Schweppes. Han heter Vestbu. Ham har jeg hatt noen tekniske diskusjoner med om prejudikater og presedens og Norges Offentlige Utredninger. Han har praktisert som jurist når han har vært i humør til det. Vi sa hei til ham i forgårs. Fordi han er avholdsmann, er han alltid klar i hjernen og lynsnar i hukommelsen, og jeg tror sikkert at han husker godt at det var palmesøndag. Det er jo bare to dager siden."

"Men si meg nå", fortsatte Duxmo, "hvorfor dere i det hele tatt mener at denne innbruddstyven kunne være meg? Dere virker så fornuftige at det vel er én eller annen logisk grunn. Er det ikke på sin plass at jeg får vite det?"

Humleflekk så spørrende på Sindig, som imidlertid nikket rolig. "Jo", sa Humleflekk, "for det første fikk vi et glimt av vedkommende. Han føk først ut av et hus, klatret så opp på en veranda i annen etasje i et annet hus og så ned igjen som en hvirvelvind, så han må være veltrenet. Han løp elegant inn mellom noen trær og sikksakket til han forsvant ut av syne, på en måte som er karakteristisk for orienteringsløpere. Og så har vi en mistanke om at vedkommende heter Ola!"

"Jeg er smigret", sa Duxmo, "men hva med det lokale orienterings-laget? Kanskje noen der heter Ola? Det må vel være noe mer siden dere søker helt til Lillestrøm? Hva er det meget spesielle ved disse innbruddene forresten? Har tyven fått med seg noen prøveutgaver Munch malte av 'Solen'? Eller har han rasert husene i sinnssykt raseri?"

"Hmm", kremtet Humleflekk. "Nei, husene er ikke ramponert. Beboerne er på påskeferie, så vi vet ennå ikke sikkert om noe er blitt tatt, men han hadde tilsynelatende ingen ting i hendene da han løp."

Duxmo klødde seg i hodet. "Har dere tatt i betraktning alternative hypoteser til den at jeg skulle ha kommet reisende fra Lillestrøm for å klatre opp på en veranda og løpe sikksakk i buskene, uten å ta så mye som en pose påskeegg som lønn for strevet?"

Humleflekk smilte. "Uslåelig resonnement", sa han. "Vi tenker nok på andre muligheter også. Men vi har en mistanke om at disse innbruddene har forbindelse med noen som har grunn til å se skjevt på deler av det offentlige hjelpeapparat i sosialsaker, særlig familiesaker. Kort sagt: barnevernet. Og din innsats som saksbehandler for familier og enkeltmennesker som har noe utestående med barnevernet og sakkyndige, er i ferd med å bli velkjent over hele Norge, hører vi blant annet fra den unge garde orienteringsløpere. De leser på internett om dine bedrifter både i løypa og i rettsapparatet, og det må vi eldre også begynne å sette oss bedre inn i."

"Takker og bukker", svarte Duxmo. "Men 'som har grunn til å se skjevt' .....Hva!? Mener dere at jeg skulle ha noe å gjøre med stikker-sakene? Jeg leste en frapperende pressemelding i går; det virket som om sakene nærmest var løst på sensasjonell vis av barnevernsvakten ved Oslo-politiet."

"Det er de nok ikke, nei", sa Sindig. "Den pressemeldingen beror på en ren misforståelse inne i Oslo. Det er som Humleflekk alltid sier: Når folk presses sammen på et lite område, slik som i storbyer, blir det ikke rom til å tenke klart og forstå enkle beskjeder. Men du har faktisk rett i at stikkersakene muligens har forbindelse med innbruddene her. Og det er jo sånn at du kjenner den berømte Uselvstendighetsgruppen i Sandbukten? Den forbindelsen vil vi gjerne høre litt om."

"Aha", sa Duxmo med et smil, "så det er dit dere vil hen. Du verden. Ja da, jeg kjenner godt til U-gruppo. De er ganske vågale, de, ikke redde for å sette opp lapper på kjøpesentre og telefonstolper. Vi som løper orientering, finner til og med noen lapper inne i skogen av og til, både sånne satt pent opp på trestammer med tegnestift og sånne som øyensynlig er sluppet ned fra flyet de låner. De publiserer mye med saft, de, på internett og i leserinnlegg, og både blogger og chatter i vei, har jeg sett. Men jeg har aldri hørt noe som tyder på at de ville finne på å stikke noen."

"Kanskje ikke. Publiserer du dine artikler på de samme nettstedene som U-gruppo pleier?"

"I noen grad, faktisk. På barnegalt.nork er jeg begunstiget med en egen skribent-seksjon. Det er også noe om U-gruppo der, men det er jo et stort nettsted med informasjon om alt mulig skjevt ved barnevernet. Der hvor U-gruppo ser ut til å skrive mest, på vær_redd_barna_mine.vev, deltar jeg ikke ved å legge inn debatt-innlegg, men de ba om å få et par artikler til en seksjon for celebre gjester.

Men det meste jeg skriver publiserer jeg på to andre nettsteder: torsking.nork og min egen hjemmeside duxtiles.vett. "tiles" er jo engelsk for "fliser", og det er glaserte, italienske fliser jeg har hatt i tankene. Italienerne er jo verdensmestre i fliser og annen keramikk. Orvieto er keramikk-byen fremfor noen, og i en liten dal som strekker seg opp fra Amalfi fins det til og med en keramikk-dekorasjon som fremstiller Lofotveggen. torsking.nork er blitt et slagkraftig nettsted som arbeider ordentlig med å få virkelig forskning frem og som ikke fjesker for noen. Det må derfor ikke forveksles med nettstedet frosking.snork, som er sørgelig styrt av funksjonærhjerner og aller mest av direktøren, Peder Ås, ved distriktshøgskolen i Indre Lillevik, som gjør alt for å dekke sakkyndige som tuller.

Forresten har jeg en russisk venn som driver en del på internett, og han legger også ut mange av mine artikler på nettstedet sitt, Forum for Menn og Mennesker. Det nettstedet har adresse krisevanter.gong, hvilket er til stor irritasjon for noen damer som driver et nettsted med adresse klissesenter.orgonskap."

"Kjenner du lederen i U-gruppo, Duxmo?"

"Mina Myggfull? Ja, hun gjorde uutslettelig inntrykk på alle da hun holdt innlegg på et møte vi arrangerte i Oslo for tre år siden, og jeg har holdt kontakt etter det. Ved siden av barnevernssakene og usakkyndige, som vi jo har som felles interesser, så er jeg så glad i vafler, og hun lager veldig gode. Hun slapp nylig ned fra flyet en stabel vafler rett over huset der jeg bor. De landet pent ved siden av garasjen, men det var så vidt de ikke landet oppe på taket, og i så fall hadde jeg måttet sette opp en stige og klatre opp til mønet."

"Du kunne kanskje vise oss hvordan du ville klatre opp på en veranda også da?" spurte Humleflekk underfundig.

"Nei, jeg orker ikke akkurat nå. For vanligvis spiser jeg lett mat for å holde meg i form, men i går spiste jeg nesten en hel oksestek, og det ble jeg så tung i sessen av at kondisen ikke er på topp. Hehe, vil dere ha meg til å kopiere han innbruddsmannen for å se om jeg ligner?"

"Det er ikke fritt for at det var en tanke, ja. Hva med å løpe bort fra huset, hoppe over et stakitt, og så løpe orientering en 50 meter bort til skogbrynet og inn i skogen?"

"Haha, jo den var god! Jada, jeg skal gjøre det for dere, men husk nå på å sjekke alibiet mitt, da."

"Skal bli!" sa Humleflekk muntert. Da foreslår jeg at vi rusler bort til huset med verandaen."

Men idet de skulle til å reise seg, kom en betjent bort i kaffekroken og meddelte at det var kommet svar fra Oslo allerede på den prøven som de hadde sendt inn.

"Det er tøystykket som skulle testes for DNA", tenke Sindig. "Unnskyld meg et øyeblikk. Ta en kopp kaffe til, så er jeg snart tilbake."




(fortsettes i kapitel 13)

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Last edited by MH Skånland on Tue May 08, 2007 7:15 pm, edited 5 times in total.

Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Tue May 08, 2007 6:41 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  


(forsatt fra kapitel 12)


Kapitel 13

DNA-analysen, og dernest rekonstruksjon av veranda-klatrerens flukt



(fortsettes)

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Top
 Profile  
 
 Post subject: Novelle
PostPosted: Wed Aug 22, 2007 3:52 pm 
Offline
Rang: Ivrig bruker
User avatar

Joined: Wed Mar 22, 2006 5:47 pm
Posts: 113
MH Skånland wrote:
  


(forsatt fra kapitel 12)


Kapitel 13

DNA-analysen, og dernest rekonstruksjon av veranda-klatrerens flukt



(fortsettes)

  


Venter så fælt på resten, når kommer den? Var spennende lesning :) Holdt nesten på å gå glipp av en avtale i dag, så opphengt ble jeg.


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Wed Aug 22, 2007 3:54 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
Ok ok, jeg skal ta det som et spark bak og prøve å sette i gang igjen. Du har rett i at jeg har vært doven, og jeg har jo en løsning i tankene og noe småsnask på veien.

Novelleforfatteren

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
Post new topic Reply to topic  [ 31 posts ]  Go to page Previous  1, 2, 3  Next

Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 4 guests


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum

Search for:
Jump to:  
cron
Theme designed by stylerbb.net © 2008
Powered by phpBB © 2000, 2002, 2005, 2007 phpBB Group
All times are UTC [ DST ]