At barnevernet skulle bruke "rus og vold" i sterkere grad, og at de skal trekke dette frem når de snakker med media og befolkningen, er ikke noen tilfeldig eller naturlig utvikling. Det ble vedtatt for 3-4 år siden, og sagt fra om på et propagandamøte i Oslo. Grunnen var at de hadde møtt så mye motbør angående de for dem "vanskelige" sakene, dvs psykobabbel-sakene, og nå skulle barnevernet lære å "håndtere pressen" bedre. Ikke ved å være ærligere altså, for det var de allerede når det gjaldt at de "vurderer" og "undersøker" og "setter barnet i senturm" og alle disse vage tingene. Men publikum var ikke fornøyd med dette, derfor skulle de skifte taktikk.
Og sånn er det gått. Ikke før var møtet over, før barnevernet startet å snakke om rus og vold, og det har stadig øket på.
Det var et reklamebyrå som sto for møtet og publisiteten i forbindelse med det, så vidt jeg husker, og de bruker kontinuerlig byrå, med folk ansatt i byråene som fra før har utmerkede kontakter i media og inn i mektige politiske miljøer, så de får sitt budskap effektivt ut.
*
Jeg tror ikke det er riktig at barnevernets begrunnelser er så konsentrert om få påstander. I min erfaring bruker barnevernet hva som helst de vinner frem med, og det er til deres fordel å skifte og å spre sakene i tilfelle rettsapparatet eller almenheten skulle bli altfor mistenksomme eller en spesiell type påstand ikke skulle slå til.
Barnevernets nyttigste kort er antagelig fremdeles Kliiéns "belastningsfaktorer". Da kan de spre og kombinere påstander etter oppskrift.
Både om disse og om møtet i Oslo ligger det artikler på BarnasRett. Åge Simonsen og Anne Aarskog har skrevet om belastningsfaktorene, og jeg selv har omtalt policy-møtet ett eller annet sted.
*
Når Ama bringer inn spørsmålet om gruppesøksmål her, må det nok en gang sies at det å føre sak ikke nødvendigvis er enklere om man blir flere. Det er klokt av barnevernsofre å stå sammen, men i en rettsprosess blir det faktisk ikke enklere av den grunn.
I et sånt søksmål mot staten må man regne med å tape i Norge, og da kommer utgifter til saksforberedelse og rettsgebyrer og prosessomkostninger opp i et millionbeløp, især hvis man ikke selv gjør det aller meste av arbeidet. Fri rettshjelp må forutsees å bli vanskelig å få uansett begrunnelse. Disse utgiftene vil bli veltet over på dem i den saksanleggende gruppe som har arbeid og inntekt. Som gjeld vil den følge dem resten av livet. Selv hvis man vinner, må man regne med utgifter som hverken fri rettshjelp eller omkostningsdekning tilkjent fra retten vil dekke.
Når det gjelder den videre saksgang: Å prøve å bringe sin sak inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg er å gå imot den norske stat ved det norske rettsapparat. Det eksisterer ikke fri rettshjelp til noe sånt, staten er ikke villig til å betale for at noen skal prosedere mot dem i Strasbourg.
Jeg har snakket med flere som har ført sak i Strasbourg. Til slik saksforberedelse kreves minst like mye arbeid. Når man prøver Strasbourg, er det fordi man har tapt i Norge, så slike mennesker starter da oftest arbeidet henimot Strasbourg fra null penger eller ruin. Noen gjør hele arbeidet selv, noen fører til og med sin sak der nede selv. Noen ganske få har hatt usedvanlig energiske og idealistiske advokater som har gjort alt arbeidet uten å kreve eller få betaling. Men advokater er også vant til at klienter hopper av og plutselig vil noe annet eller blir uenige seg imellom, altså forlanger de forskjellige ting, og nesten alle forlanger betaling underveis, blant annet for å sørge for at klientene holder en fast linje og ikke plutselig sier noe annet.
Hva med utgiftene til å få sakkyndige til å sette seg inn i saken og skrive uttalelser man kan bruke? Disse må fremskaffes før man sender saken nedover. Hva med alle de sakkyndig-uttalelsene man engasjerer sakkyndige til å skrive, men hvor uttalelsen ikke kan brukes fordi den går imot klienten? Den sakkyndige har brukt tid på arbeidet og vil ha betalt uansett.
Hva med utgiftene hvis man blir avvist av Strasbourg, altså ikke får saken sin opp der, selv om den er aldri så godt forberedt?
I ett tilfelle var et ektepar usedvanlig heldig og hadde en iherdig psykolog (!) til å gjøre arbeidet for seg. Hun gjorde alt, inntil saken var admissible (det betyr at Strasbourg preliminært antar at menneskeretts-krenkelser er begått av vedkommende stat), og da de faktisk skulle ned og prosedere, hyret hun inn 2 advokater til å føre prosedyren.
*
_________________ Hjemmeside http://www.mhskanland.net
|