Norges nye fattige
En uføretrygdet alenemor på 34 år, med to barn, har stått frem i bladet Henne for å vise hvordan “Norges nye fattige” har det.
Artikkel av: Trygve Hegnar (7.6.04 14:12) Les hele artikkelen via linken.
Alenemoren mottar 234.000 kroner i året i uføretrygd og barnebidrag, og det er det samme beløp som veldig mange i typiske lavlønnsyrker tjener, men likevel må kvinnen til tider ha mathjelp (fra Den Hjelpende hånd), og hun hadde ikke råd til å feire sin sønns femårsdag. Kvinnen står frem som fattig og har knapt råd til noe som helst.
Hun er uføretrygdet på grunn av vold en gang tidligere i livet (“oppveksten”),
men ikke mer ufør enn at hun nå skal begynne å studere til barnevernspedagog.
Den første refleksjonen er at hvis man virkelig er så fattig i Norge med 234.000 kroner i året, så har verdens rikeste land et problem. Normalt sier man at grensen for fattige går ved 50 prosent av medianinntekten for hele befolkningen, og det utgjør for tiden 82.000 kroner. Det er et stort sprang opp til 234.000 kroner.
Men kvinnens inntekt er 60.000 kroner mer enn det bøndene hevder de lever av. Så noe skurrer.
Alenemoren forteller åpent hva hun bruker penger på, og det gir et annet interessant innblikk.
Selv om hun ikke har arbeid, bruker hun 3.500 kroner pr. måned til barnehage og hun bruker i tillegg 1.850 kroner pr. måned til Skolefritidsordningen (SFO) som tar seg av barn før og etter skoletid.
Det er en utmerket ordning for travle yrkesforeldre som går tidlig og kommer hjem sent fra arbeid, men det er litt underlig at en uføretrygdet skal bruke så mye av et knapt budsjett på at andre passer barna hele dagen ( i tillegg til skolen).
Er man virkelig fattig i Norge, kan man ikke kjøpe seg tjenester som mange finner naturlig å utføre selv. Og som kvinnen åpenbart har tid til.
Kommentar: Trygve Hegnars utmerkede "journal" gir en pekepinn om hva slags mennesker som søker seg til barnevernsyrket. Det er ikke underlig at slike hjelpetrengende mennesker vil konkludere med at andre er like hjelpeløse og hjelpetrengende som dem selv. På seg selv kjenner man andre. Hegnar viser at kvinnen kunne hatt adskillig bedre råd dersom hun for eksempel hadde tatt seg av barna selv istedenfor å betale for dyr barnehaveplass og SFO. "Pedagogisk tilbud" i form av heldagsbarnehaveplass er en av barnevernernes kjepphester så det er ikke rart at denne kommende barnevernspedagogen sverger til offentlig forvaring av sine barn mens hun selv hensleper dagene liggende på sofaen(?). Og hun vil selvfølgelig sterkt anbefale andre foreldre å gjøre nøyaktig som hun selv har gjort. Underlig nok er det ikke alle foreldre som havner på uføretrygd i en alder av noen og tredve, selv om de kanskje ikke har hatt en fullstendig problemfri barndom. Jeg tror ikke denne kvinnen har oppskriften på hvordan man skal "hjelpe" andre. Den beste hjelpen man kan gi, er å la folk få klare seg selv uten mer eller mindre inngripende tiltak. Det er utrolig hva folk klarer av egen drivkraft når de ser at det lønner seg å arbeide og ikke minst passe sine egne barn.
Trygve Hegnars suksess skyldes neppe at han fikk "nødvendige hjelpetiltak" i sin barndom og ungdomstid, selv om hans mor var alkoholisert og faren fraværende.