Redaktør opprørt over manglande innsyn i barnevernsrapportAvisredaktør Jan Inge Fardal er både irritert og bekymra etter avgjersla om å ikkje la media eller politikarar i kommunestyret sjå den kritiske rapporten om Sogn barnevern.nrk Sogn og Fjordane, 3 november 2017
"Redaktør opprørt over manglande innsyn i barnevernsrapport
Avisredaktør Jan Inge Fardal er både irritert og bekymra etter avgjersla om å ikkje la media eller politikarar i kommunestyret sjå den kritiske rapporten om Sogn barnevern."
"Sogn Avis har brukt mykje ressursar på denne saka over lang tid, og har ikkje tenkt å gje seg på avslaget.
– Dette er ei sak vi har dekka i over eitt år, og det var jo eigentleg vi som byrja å rote litt i desse forholda. Det er ei sak vi har brukt store ressursar på, og vi kjem til å klage på avslaget om innsyn, seier Fardal.
Han legg til at han også har drøfta saka med redaktørforeininga.
– Dei seier at dei nesten ikkje har høyrt om noko liknande."
Mange vil uten tvil være uenige med meg. Jeg synes nemlig at redaktøren for Sogn Avis snakker tull og tøys.
Hvorfor jeg mener dette? Jo, fordi avisene er mestre i å ville vite alt selv – deres nysgjerrighet er ubegrenset – men like store mestre i å trylle bort informasjon som det er av største viktighet for folk som er blitt tråkket på å få ut i offentligheten. Naturligvis gjelder dette flere saksområder, men naturligvis har jeg selv sett det kraftigst når det gjelder barnevern. Når det gjelder offentliggjøring, meler avisene sin egen kake.
Ikke minst gjelder det lokalaviser. Det skal noe til at de ikke går myndighetenes ærend.
Når media løper barnevernets ærendFør vi bruker særlig sympati på Sogn Avis's folk, bør vi spørre: Hvor iherdige har Sogn Avis vært over år til å gå direkte til barneverns
rammede i distriktet Sogn Barnevern har å gjøre med, og spørre de rammede om sakene deres, få familiene til å vise frem dokumentasjon som kommunene "av personvernhensyn" unndrar godtfolks vitende, og så publisere det nøyaktig? Vet journalistene ikke hvem barnevernsofrene er, sier de? Blir ofrene "beskyttet mot seg selv", beskyttet mot å rope ut sin nød, igjen av "personvernhensyn"? Ville det være så ille for barna om det ble kjent hvordan barnevernet har sprengt familien og ødelagt deres foreldre og barna også? Ville det være en skam for barn om det ble kjent, med navnene og ansiktene til virkelige mennesker, at de tas fra sine foreldre
imot sin vilje og sitt beste, at enkelte av dem faktisk berøves den eneste redningslinen de har til livet når foreldrene tas fra dem? Sogn Avis har hatt noen alment tilgjengelige oppslag (dvs uten betalingsmur) vedrørende saken om den unge piken som døde i Sunnfjord, men svært politisk korrekte, det vil si nærmest referater av forskjellige offentlige instansers uttalelser.
Finnes det ingen andre barnevernssaker i Sogn som burde gåes etter i sømmene?
Det ligger ingen objektivitet eller upartiskhet i å utstyre seg med, som
normal antagelse, at offentlig ansatte/engasjerte aktører ikke lyver, er feige, eller tillater seg å forstå mindre enn det de har plikt til.
Nettopp i går hadde flere nyhetsprogrammer innslag om at funksjonshemmede barn og deres familie i de aller fleste kommuner ikke får lovbestemte ytelser og at kommunenes politikere ikke har styring på dette.
NRK Dagsrevyen 2 november 2017, kl 19:17- :
"Kommunane si leiing følgjer ikkje godt nok med ..."Samtidig ble det i en annen sammenheng sagt meget klart at når noen med makt ikke holder styr på det de har ansvaret for, skyldes det at de ikke går inn i det deres underordnede gjør. De vet ikke, fordi de ikke underretter seg. Når man ikke har innsikt i det man har ansvaret for, blir det ikke brukbar styring. Det første som må skje, er at det hersker åpenhet om det som foregår. Og når de ansvarlige ikke vil vite, må det åpnes mot verden utenfor deres lukkede område.
Helt enig, og det bør anvendes innenfor barnevernsområdet også: Det er ingen unnskyldning å si at man ikke "kan" gå inn i enkeltsaker. Det "kan" man – de som har ansvaret, har faktisk plikt til det.
Ytringsfrihet i barnevernssakerYtringsfrihet er ikke lik pressefrihet. Befolkningens behov for ytringsfrihet for å verge seg mot offentlige overgrep i barnevernsspørsmål blir ikke brukbart ivaretatt av den konvensjonelle presse. Pressen spiller på myndighetenes side. Kommunepolitikere har makt, og pressen har makt. Når de ikke sørger for hverken ansvarlighet eller åpenhet, kommer barnevernsofre til å fortsette å fortelle hva som foregår på sosiale media og i utlandet, for her gjelder det livets aller viktigste behov som er krenket, av et offentlig maktapparat, feige og blinde ansvarlige, og en slags "fjerde statsmakt" som ikke gjør sin plikt men opptrer som martyrer for sin rett:
"... Fardal ... legg til at han også har drøfta saka med redaktørforeininga. – Dei seier at dei nesten ikkje har høyrt om noko liknande." Det er også grunn til å påpeke at hele spørsmålet om offentliggjøring og personvern er snudd på hodet i barnevernssaker. Det er ikke den store offentlighet barnevernsofrene har behov for å skjule seg for. Det er offentlige etater, og gjerne backet opp av den konvensjonelle pressen, som er trusselen mot deres familie, og innenfor disse offentlige kretser hersker det jo ingen konfidensialitet i det hele tatt! Hver en dag blir vi tutet ørene fulle om hvor viktig det er at opplysningsplikt må gå foran taushetsplikt. – Resultatet ser vi landet over: en rasering av familier.
Dette lukrative spillet er det den politisk korrekte pressen er med på – også de er avhengige av offentlig velvilje. Så hvorfor i all verden skal det være så viktig at Sogn Avis ikke får lese en skarve rapport om "arbeidsmiljøet" i Sogn Barnevern? Kanskje de heller burde sette seg inn i – fra grunnen – hva Sogn Barnevern bedriver overfor befolkningen? Hva med den unge piken som de skysset til Sunnfjord og som døde der?
13-årig pike død i fosterhjem i SunnfjordKanskje det ligger noe i selve det barnevernerne gjør som også øver en viss innflytelse på "miljøet"? Hvem vet? Ikke vi almindelige borgere iallfall, ettersom hele saken håndteres kun på overflaten.