It is currently Thu Mar 28, 2024 7:24 pm



Post new topic Reply to topic  [ 1 post ] 

Skal staten ha rett til å granske foreldres "egnethet"?
Nei, det ligger utenfor statens kompetanseområde å foreta slik granskning 14%  14%  [ 1 ]
Ja, ingen har rett til sine barn såfremt de ikke er funnet "egnet" av statens representanter 0%  0%  [ 0 ]
Ja, staten gransker også dem som søker om lov til å adoptere 0%  0%  [ 0 ]
Ja, staten bør granske alle foreldre, ikke bare dem som ved en tilfeldighet har blitt meldt til barnevernet 0%  0%  [ 0 ]
Nei, det er en grunnleggende menneskerettighet å få ha sitt familieliv i fred 43%  43%  [ 3 ]
Nei, hvem skal granske "granskerne"? 29%  29%  [ 2 ]
Nei, barnevernet har vist at det ikke er istand til å foreta slik granskning. Resultatet er blitt overgrep mot barn og foreldre. 14%  14%  [ 1 ]
Total votes : 7
Author Message
 Post subject: Skal staten ha rett til å granske foreldres ”omsorgsevne”?
PostPosted: Sun May 21, 2006 10:55 am 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 9:48 am
Posts: 3979
Location: Sosialdiktaturet Norge
Nina tar i sitt tilsvar til ”pappa-fra-troms” opp et svært viktig spørsmål. Hun spør retorisk: "Hvem skal granske om foreldre er eller ikke er kompetente til å ta hånd om barn? Barnevernet? Som skal gjøre det mer skånsomt enn i dag? Og vi skal ha tillit til dem og metodene de skal benytte? :? "

Det at det i det hele tatt skal finnes et offentlig apparat som skal vurdere hvorvidt foreldre er egnet til å oppdra sine barn, er en uhyrlighet som påminner om praksisen i Nazi-Tyskland. Der ble det vurdert at jøder og andre ikke en gang skulle ha retten til å leve, langt mindre oppdra sine barn på egenhånd. Det er en grunnleggende menneskerettighet å gifte seg og stifte familie. Ingen offentlig person skal ha makt til å frata mennesker denne rettigheten såfremt de ikke gjør seg skyldige i alvorlige forbrytelser mot barnet. En forbrytelse fordrer at foreldrene har hatt et handlingsalternativ. En såkalt dårlig oppvekst er ikke en slik forbrytelse, for foreldrene er ikke skyld i sin egen oppvekt. De har ikke hatt noe alternativ. Likeledes er det ikke en forbrytelse for en barselkvinne å ha en smule uorden i huset. Graden av orden i huset ligger innenfor den enkeltes rådighet over eget liv. Snusfornuftige slektninger bør ikke oppmuntres til å melde den nybakte moren til barnevernet bare fordi de selv har en "høyere standard".

Mødre er ikke inkubatorer for staten. De har all rett til å få beholde sitt eget avkom, og ingen offentlig person skal granske en nybakt mor for å finne ut om hun er egnet til å ta seg av det barnet hun nettopp har født. En slik granskning er i seg selv en uforholdsmessig belastning. Ofte iverksettes undersøkelsen uten at det foreligger saklig grunn.

Når granskingen av foreldrenes omsorgsevne i tillegg blir fremstilt som et vern av barna, så er vi på ville veier. En vilt fremmed person kan med hjemmel i barnevernslovene gå inn i familien din og bedømme at du ikke er kompetent til å ha ansvaret for ditt eget barn. Det kalles å utøve profesjonelt skjønn.

Det å gi en slik makt til offentlige ansatte må bare føre galt av sted. En tilfeldig ansatt i det offentlige er gitt makt av myndighetene til å vurdere om barna dine skal få lov til å fortsette å bo i hjemmet sitt. Barnevernsleder har myndighet til å troppe opp uanmeldt i hjemmet og ta med seg barnet ditt under armen.

Når man tar i betraktning at barna er det mest verdifulle man har, så hadde det vært mindre alvorlig om en offentlig ansatt hadde banket på døren og vurdert om familien umiddelbart skulle kastes ut - gjerne midt i lørdagspizzaen. Det å frata en familie sin egen selveide bolig er tross alt mindre inngripende enn å frata en familie deres barn. Likevel er tanken på at offentlige ansatte kontrollører skal vurdere familiens rett til eget hjem, relativt utenkelig. Det er slikt som forekommer kun i sosialistiske diktaturer. Der vurderer myndighetene det ofte slik at deres egne ansatte trenger boligene mer enn boligenes opprinnelige eiere. Slike reformer blir ofte fremstilt som sosiale fremskritt som har som formål å utjevne forskjellene i samfunnet.

Granskingen av barna foretas i barnehager, SFO, helsestasjoner, skoler og alle steder hvor offentlige ansatte har tilgang til barna. Offentlige ansatte har meldeplikt til barnevernet dersom de ser noe som bekymrer dem. Det er selvfølgelig høyst subjektivt hva som kan fremkalle slik bekymring. Derfor meldes det inn et enormt antall meldinger til barnevernsmyndighetene, som har problemer med å granske alle meldingene.

Også foreldre, slektninger og andre oppmuntres til å vurdere hvorvidt barna har det bra der de er. De eneste som ikke har noen særlig innflytelse over barna, synes å være foreldrene selv. Foreldrene får lov til å ha ansvaret for sine barn bare så lenge de andre tillater det. Den minste uoverensstemmelse mellom foreldre og de andre, kan utløse en melding til barnevernet om at barna nok ikke har det så bra. En mengde såkalte bekymringsmeldinger skyldes uoverensstemmelser mellom melderen og foreldrene.

Det blir foreldrenes ord mot påstandene til melderne. Foreldre som motsetter seg å bli utsatt for en offentlig gransking, vil raskt bli stemplet som lite samarbeidsvillige og kan bli fratatt barna på dette grunnlag. Det forutsettes at andre enn foreldrene har best kjennskap til barna. Det er de andre som best kan vurdere hvordan barna egentlig har det, ikke foreldrene selv. Foreldrenes ord om at barna har det utmerket vil bare tolkes som at foreldrene er ute av stand til å ”se barnas behov”. Det forutsettes at foreldre og barn har motstridende interesser. Barnevernet tror at foreldre flest bare tenker på å ruse seg og leve ut sin psykisk ustabile legning. Barnevernet har et bilde av foreldre som svinger seg i lysekronen, kaster opp på møblene, slenger bestikk og tallerkener veggimellom og danser vilt rundt i salongen mens barna sitter stive av skrekk og bivåner det hele. Eller mor sitter taus og vugger frem og tilbake mens hun rytmisk slår seg i hodet med stekepannen. Det er bare barnevernets kontrollbesøk som hindrer at situasjonen utarter.

Konsekvensen av barnevernslovene er at foreldre har sine barn på nåde. Hvert sekund av dagen kan andre true hjemmet. Det kan bli observert foreldre som drikker pils på sin egen terrasse, og straks sendes en melding om bekymring til barnevernet. En slektning kan mene at barnet veier for lite, og straks trues familien med tvangsfjernelse av barnet. Det er andres mer eller mindre rasjonelle, subjektive opplevelse av bekymring som bestemmer familiens skjebne. Hvert minste lille avvik fra "normalen" kan tolkes som at omsorgen barnet mottar i hjemmet, ikke er god nok. Bedreviterne kappes om å melde ifra om sine store og alvorlige bekymring til barnevernet. Ren synsing erstatter rasjonell dømmekraft. Dersom nabokjerringen mener du lar barnet se for mye på barne-TV så er veien kort til barnevernets inkvisisjon. Kassadamen kan mene at du kjøper for mye Nugatti, og vips så har du barnevernerne på hjemmebesøk. Nugatti-kjøpet er selvsagt bare toppen av isfjellet. Det er åpenbart tegn på alvorlige omsorgsproblemer som må håndteres av de barnevernfaglige profesjonene. Det nytter ikke å protestere. Da mister du barna før du kan få sagt "kake". Dersom melderen opplyser om at hun har annenhåndsopplysninger om at mor eller far lider av en personlighetsforstyrrelse, så vil Nugatti-kjøpet tolkes som et alvorlig tegn på at foreldrenes selvopptatthet overskygger for barnets behov.

Granskingen av foreldrenes omsorgsevne kan dra ut i flere måneder. Barnevernet foretrekker å bruke den maksimale tidensom tillates av loven, og gjerne litt (mye!) lenger. Det får uansett ingen konsekvenser for dem. Ofte er det en glidende overgang mellom undersøkelse og tiltak. Slik kan foreldrene manipuleres til å akseptere hjelpetiltak de etter loven har rett til å takke nei til. Tiltakene kan bestå av ytterligere utredning av både barn og foreldre. Det gjelder å bygge en såkalt god sak slik at barnet kan fratas foreldrene med fylkesnemndens velsignelse.

Det skal blant annet utredes om barnets tilknytning til foreldrene er "god nok". Graden av tilknytning mellom mor og barn måles enkelt og greit slik man måler lengden på en gardinstang. Det forutsettes at tilknytning er en målbar størrelse. Psykologene og tildels legene benytter enkle tester. Mor eller far forlater barnet mens det er opptatt med å leke. Dersom barnet ikke reagerer med å storme etter foreldrene men er oppslukt av leken, så vil det konkluderes med at tilknytningen er så dårlig at barnet likegodt kan plasseres i fosterhjem, først som sist.

En annen faktor som veies er graden av samspill mellom barnet og dets foreldre. Mangel på direkte blikkontakt mellom mor og barn i et gitt øyeblikk blir tolket som at barnet ikke trenger sin mor og at mor ikke evner å gi barnet det det behøver. Dermed åpnes det opp for å bytte ut barnets mamma med andre, mer egnede omsorgspersoner, som angivelig skal være i stand til å gi barnet det det trenger.

Vilkårligheten i dette systemet er det som gir systemet dets brutale og effektive makt. De fleste mødre er lykkelig uvitende om at de kan bli fratatt sitt barn dersom de i samtale med barnevernet unnlater å ha direkte blikkontakt med barnet. "Blikkontaktbeviset" vil bli foreviget på videofilm og legges frem for fylkesnemnden. Metoden for å måle samspill, kalles Marte Meo. Marte Meo gjør det mulig for psykologer på en enkel og skråsikker måte å fastslå foreldres egnethet. Derav metodens popularitet. Den er så enkel at selv mor kan greie det, og mange kunnskapsløse psykologer innbiller seg da også at de med stor grad av sikkerhet kan identifisere samspillsproblemer ved å filme mor og barn.

Marte Meo krever et stykk videokamera, en godtroende forelder, ett stykk barn og en skruppelløs, tomhjernet psykolog. Deretter kan videosnutten tolkes av den spesialutdannete psykologen like sikkert som en spåkone tolker tegn i kaffegruten. Psykologen vil ganske sikkert ”se” at noe er galt med samspillet mellom barn og foreldre, for det har den store barnevernsguruen Kari Killén fortalt dem. Utstyrt med videokamera har denne sjarlatenen sørget for å frata tusenvis av barn deres trygghet. Kari Killén hevder også å ha utviklet en metode for å predikere hvordan det vil gå med barna og foreldrene i fremtiden. Lik en spåkone som sitter og gransker spåkulen sin, sitter Kari Killén og gransker videofilmer av mor og barn. (Personen på bildet er ikke identisk med Kari Killén.)

”Bevismaterialet” i form av rapport og videofilm vil inngå i en saksmappe full av store ord som ”alvorlig bekymring”, ”manglende omsorgsevne”, ”dårlig tilknytning”, ”samspillsproblemer” etc. Kan man i tillegg klare å få foreldrene stemplet som enten ustabile eller avhengige av rusgifter, så er tvangsfjernelsen av barnet fra dets foreldre i boks. Påstandene trenger ikke bevises. Det er tilstrekkelig at barnevernet skriver at de ”stiller spørsmålstegn” ved foreldrenes psykiske helse eller rusuavhengighet. Det er enkelt for barnevernet å kjøpe en uttalelse fra en av sine egne sakkyndige psykologer. Den sakkyndige vil gi barnevernet det de ber om. Barnevernsrapporter er som oftest rene bestillingsverk. Også psykologene avhenger av barnevernet for sitt levebrød.

Vurderingsprosessen fremstilles som vern av barnet. Utgangspunktet er at barna tilhører staten og at foreldrene har dem til låns så lenge staten gir sin tillatelse. Staten kan når som helst inndra barna fra foreldrene eller pålegge foreldrene krenkende kontroll- og overvåkningstiltak. Alt fremstilles som om det er til barnas beste, for det er kun staten som har myndighet til å bestemme hva som er best for barna. Foreldre behandles som mindre kompetente, ulydige barn dersom de setter seg opp mot myndighetens maktpersoner. Dette understrekes av den infantiliserende holdningen de barnevernsansatte har til foreldrene. Barnevernskonsulentene snakker til foreldrene som om foreldrene fremdeles brukte bleie og trengte å bli skiftet på av statens gode omsorgspersoner. I barnevernernes øyne er foreldrene som små, uansvarlige barn som ikke kan tillates å fatte voksnes avgjørelser.

I en slik barneverndominert stat er borgerne statens slaver. Den enkeltes lykke er underordnet statens behov for kontroll. Det hersker ikke lov og orden, men terror. Foreldre blir terrorisert til å tie om overgrepene. De som taler risikerer å bli fratatt barna som hevnaksjon. Det anses ikke som sunt for barn å vokse opp hos frittalende foreldre. Staten ønsker lydige undersåtter, som finner seg i undertrykkelse uten å gjøre opprør. Det å true med å ta fra folk barna deres, er det beste pressmiddel som finnes.

Like fullt stoler tusenvis av foreldre på at noe slikt aldri kan ramme dem. De stoler fullt og fast på statens propaganda om at foreldrene som blir fratatt barna sine, er uskikkede. Staten "vet best" og kan i tillegg sette fysisk makt bak sine krav. Den lille mann og kvinne blir redusert til livegne med staten som eier. Det kalles velferd og sosialdemokrati men er i virkeligheten diktatur.

Ingen skal ha rett til å vurdere hvorvidt foreldre er egnet til å ta vare på sine egne barn. Så lenge de ikke gjør seg skyldig i forbrytelser som innebærer brudd på straffeloven, så må de få leve i trygghet for inngrep i privatsfæren. Offentlige ansatte har ingenting med å vurdere om foreldrene er skikket. Slik snoking i familiens indre liv er skadelig i seg selv. Barn må få lov til å leve i trygg forvissning om at ingen utenforstående når som helst kan ta fra dem foreldrene. Barn har rett til å føle seg trygge mot offentlig inngripen i sine egne hjem. Det er skremmende å vite at barnevern og politi kan oppsøke barnefamilier i hjemmene for å vurdere hvorvidt mor eller far virker ”stabil” akkurat den kvelden. Likevel gjøres dette i stor skala. Barnevernet har opprettet døgnberedskap som kjører rundt og invaderer hvilket hjem som helst. Formålet er å krenke privatlivet og få folk til å merke at Storebror følger med på hva borgerne foretar seg selv i de indre gemakker. Borgerne har mistet retten til privatliv slik den er nedfelt i Grunnlovens § 102:

Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.

Offentlige snushaner krever tilgang til folks private boliger. Dersom de ikke blir sluppet inn frivillig så er sjansen stor for at de tilkaller uniformert politi og tar barna med seg under påskudd av at de er "voldsomt bekymret". En offentlig ansatt kan helt legitimt kidnappe barn fra deres hjem simpelthen ved å påstå at han er bekymret. Dette gjøres stadig vekk med hjemmel i barnevernets rett til å fatte såkalte akuttvedtak. Nødvendigheten av akuttvedtak er en skjønnsmessig vurdering fattet av barnevernerne selv. Manglende samarbeid fra foreldrenes side kan imidlertid utløse et slikt vedtak. Det er derfor barnevernerne sjelden eller aldri får døren slengt i ansiktet når de oppsøker folk i hjemmene. Foreldre er nemlig livende redde for at barnevernerne skal ta med seg barna deres.

Det er nettopp vilkårligheten som gir barnevernet slik makt.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)


Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
Post new topic Reply to topic  [ 1 post ] 

Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 6 guests


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum

Search for:
Jump to:  
Theme designed by stylerbb.net © 2008
Powered by phpBB © 2000, 2002, 2005, 2007 phpBB Group
All times are UTC [ DST ]