Barnevernet kan bruke opptil et par år før de tvangsfjerner barna. Første kontakt begynner alltid med en hyggelig prat. Barnevernkonsulentenes erfarne blikk oppdager fort sårbarhet hos potensielle klienter.
Brennemerket
Barnevernet brennemerker sine klienter ved å opprette mapper på dem. Klientene blir ikke tatovert. Dit har man ennå ikke kommet, men saksmappen som opprettes indikerer at de fra nå av er barnevernernes eiendom. Helst skulle nok barnevernerne sett at det var mulig å tvangstatovere saksnummeret på barnevernsklientenes arm slik at andre medlemmer av samfunnet kan se at dette er en person som er underlagt barnevernets kontroll.
Ikke alltid, men ofte har barnevernsklientene vokst opp i fattigdom, med incest, alkoholiserte foreldre, eller i strengt religiøse hjem. Mange sliter på skolen. Men det som først og fremst gjør at barnevernerne finner dem, er den utstrakte meldeplikten som er innført. Dessuten blir mange av klientene angitt av sine nærmeste. Motivet er gjerne hevn.
Svært utsatt er lettere psykisk utviklingshemmede, enslige mødre og enslige, mindreårige asylsøkere. Barna blir brukt for å ha kontroll med foreldrene. Det er spesielt vanskelig for disse gruppene å unnslippe barnevernets kontroll.
Barnevernets rekruttering av klienter kan deles inn i strategiske faser:
Undersøkelsesfasen ("den vennlige fasen”)
Barnevernskonsulentene sjarmerer og smigrer det potensielle barnevernsofferet med at de kun er der for å hjelpe. De markedsfører sine tjenester som ren hjelp uten å fortelle at det i virkeligheten dreier seg om svært inngripende kontroll- og overvåkningstiltak. De merker at klienten er ivrig etter å renvaske seg for de falske anklagene, og de later som om de bare er interessert i å få avkreftet anklagene. I virkeligheten vil denne fasen bli brukt til å fabrikere ”bevis” mot klienten. Formålet er å få klienten i en tvangssituasjon. Det gjøres først å fremst ved å lure klienten til å la familien utrede av en barnevernspsykolog. Rapporten vil være et rent bestillingsverk fra barnevernet og ikke en nøytral vurdering slik klienten tror.
Hjelpetiltak("bereder grunnen")
Barnevernerne pøser på med ”råd og veiledning” samt tilbud om barnehageplass, avlastning i helgene, besøkshjem og "nødvendig" behandling. De fremstiller alle tiltakene som ”nødvendige”. Klienten lar seg overtale i den tro at hun ellers vil miste omsorgsretten til barna og aksepterer en avtale om ”frivillige” hjelpetiltak for å hindre at barnevernet fatter akuttvedtak. Barnevernet følger opp med ansvarsgruppemøter, hjemmebesøk og vilkårlige husundersøkelser. Nå begynner klienten å bli mør. Etter hvert antyder barnevernspedagogen at barna kunne ha godt av en ”frivillig plassering” i fosterhjem. Det er vel ikke så farlig, det er uansett foreldrene som beholder foreldreretten inntil videre. Barnevernspedagogen oppnår best å forskyve foreldrenes grenser ved å bruke såkalt tverrfaglig samarbeid. Klienten blir utsatt for et krysspress fra helsestasjon, barnehage, behandlende lege, BUP og barnevern. Ingen motforestillinger tillates, og klienten manipuleres.
Og foreldrene vil så gjerne tro at barnevernet vil dem godt. Mens foreldrene kjøper barnevernets forklaring om at de ”kun er der for å hjelpe”, er barnevernernes mål å tjene penger på familien. De forteller foreldrene at en bedre fremtid venter under barnevernets beskyttende vinger. Foreldrene trenger bare å akseptere frivillig plassering for at fosterpersonene skal tjene store penger. Hvis foreldrene nekter, er tiden inne for å kaste silkehanskene. Barna vil bli tatt med tvang og ranet fra sine foreldre, ofte av uniformert politi, som ikke unnser seg for å bryte seg inn i hjemmet til en aleneforelder og legge henne i gulvet mens barna ser på. Slik blir foreldrenes vilje og menneskeverd brutt ned.
Fosterhjemsplassering ("vedlikehold")
For å sikre seg fortsatt kontroll over familien skaper barnevernet avhengighet ved å kontrollere besøkstiden foreldrene blir tildelt sammen med de plasserte barna. Hvis foreldrene prøver å stikke av, blir familien etterlyst av Interpol og barnet blir tilbakeført til fosterhjemmet. Barnevernskonsulenten gjør seg omsorgsfull og sier han vil beskytte barnet mot de farlige foreldrene. Bedyrer at de andre barna som lever i fosterhjem har det best der de er. Etter hvert trenger ikke lenger barnevernet å bruke tvang mot foreldrene og barna. Foreldrene aksepterer at barna er tatt fra dem. I stedet strever de etter å gjøre barnevernet fornøyd slik at de kan treffe sine barn mest mulig. De plasserte fosterhjemsbarna vil etter en tid ta kunne ta barnevernet i forsvar. Dette kalles Stockholm-syndromet etter et bankran for 30 år siden hvor ett av gislene innledet et forhold til raneren.
I likhet med hallikene slipper barnevernet familien aldri. Saksmappen med barnas navn blir oppbevart i offentlige arkiver på ubestemt tid og kan når som helst tas frem for å sette igang ny forfølgelse av familien dersom barnevernsarbeiderne har lite å gjøre. Hallikens tvangstatovering er enklere å bli kvitt enn en saksmappe hos barnevernet.
Omarbeidet etter en artikkel i Aftenposten kalt
Avslører hallikenes metode.