Det snakkes mye om såkalt alvorlig omsorgssvikt og barnemishandling for tiden, men ingen synes å være enige om hva alvorlig omsorggsvikt egentlig er. Barnevernet kan pålegge foreldrene tvangstiltak dersom de mener at det er alvorlige mangler i hjemmet. Ett av tvangstiltakene er barnehageplass. Ett annet er tilsyn i hjemmet.
En skriver på VG-debatt hevder at det er alvorlig omsorgssvikt når mamma’n lar barnet spise Nugatti rett fra boksen på morgenkvisten mens moren selv ligger og sover til langt ut på formiddagen. Andre tilfeller av alvorlig omsorgssvikt skal være når mamma’n har et så tykt barn at barnet har problemer med å leke med andre barn eller når barnet kliner avføring i eget ansikt for å få oppmerksomhet eller når mamma’n stimulerer barnet så lite at det ennå ikke har utviklet noe sprog i førskolealder.
Alt dette her virker som tilforlatelige eksempler på alvorlig omsorgssvikt, og debattanten mener det er rett at mor skal voktes i slike tilfeller. Slik vil mor lære rutiner, og barnet vil få en god oppvekst hvor det blir sett av andre voksne og får leke med jevnaldrende i barnehage. Rene idyllen med andre ord. Det er visst bare mors latskap som hindrer barnet i å blomstre og utvikle seg.
Det å sette mor under konstant bevoktning fordi barnet en tidlig morgen fant veien ut på kjøkkenet og forsynte seg av Nugatti-boksen er heller tvilsomt. Det var en engangshendelse, og reklamen forteller oss at nå er Nugatti blitt så mye sunnere fordi sukkerinnholdet er redusert mens den gode smaken er bevart. Skal virkelige barnevernet sette mor under bevoktning fordi barnet er glad i Nugatti? Bør Nugatti-reklamen forbys i samme slengen? Det må jo være oppfordring til alvorlig omsorgssvikt å vise film med lykkelig familie som koser seg med Nugatti ved frokostbordet.
Noen er tykke og noen er tynne. I våre dager er det tegn på alvorlig omsorggsvikt dersom barnet avviker det minste fra normalvektkurven. Barnet forventes å være nøyaktig likt sine slektninger eller venner. Det minste lille avvik fra normalen kan få hysteriske slektninger til å melde sin alvorlige bekymring til barnevernet med den følge at mor blir satt under bevoktning. Vil bevoktningen av mor føre til at barnet øyeblikkelige ”snapper” opp til normalvektkurven? Neppe. Intensiv overvåkning vil snarere føre til at problemene forverrer seg. Det psykiske presset kan føre til redusert melkeproduksjon, men da er det bare å gå over til flaske selv om helsesøster anbefaler fullamming i minst seks måneder.
Forsinket sprogutvikling er heller ingen sikker indikasjon på alvorlig omsorgsssvikt. Man kan ikke konkludere med at barnet er retardert fordi det ikke snakker et perfekt norsk i fem-års alderen.
Like fullt blir nevnte eksempler på alvorlig omsorggsvikt på fullt alvor brukt som påskudd for å sette familier under kontroll og overvåkning. Tanken om at det er riktig å vokte mor eller far dersom barnet ”har lite mimikk” eller er sjenert for fremmede, er overraskende hårdnakket hos venstresidens barnevernfascister. Troen på at inkompetente sosionom-gnomer og annet barnevernfaglig pakk kan utrette underverker sitter utrolig rotfestet hos disse totalitære avvikerne.
Seriøs forskning viser at det er skadelig for småbarn å være i heldagsbarnehage. Allikevel har barnevernet makt og myndighet til å tvinge foreldre til å plassere småbarna sine i heldagsbarnehage dersom barnevernerne mener å ha påvist alvorlig omsorggsvikt. Tvangen fordrer at det er grunnlag for tvungen plassering utenfor hjemmet. Tvungen barnehageplass er dermed et svært alvorlig inngrep i den enkeltes frihet.
Et barn som blir tvangsplassert i barnehage mot foreldrenes vilje kan når som helst fjernes av barnevernet, og barnehagen vil sende regelmessige rapporter om barnet til barnevernet. Sjansen for at barnevernet vil få et påskudd til å tvangsfjerne barnet fra hjemmet øker dermed betraktelig. Det er bare et spørsmål om tid, og
barnefamilien må leve med terroren.
Det er nemlig terror å leve med trusselen om at barnet ditt kan bli fratatt deg når som helst av maktsyke barnevernere.