Da Helle Leinslie overtok som virksomhetslederfor barnevernet i Ørland for noen år siden syntes hun det var merkelig at det kom så få bekymringsmeldinger fra skolene og barnehagene. Hun kalte derfor sammen de ansatte og politiet til et møte og informerte om hvilket ansvar de har og hvordan barnevernet fungerer.
Initiativet førte til at det etter bare kort tid strømmet inn nye bekymringsmeldinger. Bare i løpet av de første to månedene mottok barnevernet i Ørland 18 nye meldinger om ”mulig omsorgssvikt”. Alt skulle bare være fryd og gammen, med andre ord. Men alle var ikke like fornøyde:
Politikere og kontrollutvalget i Ørland kommune reagerte på at barnevernet brukte betydelige midler til ulike tiltak, og langt mer enn nabokommunen Bjugn. I 2002 brukte Ørland 5,5 millioner kroner på barnevern, mens Bjugn brukte 1,8 millioner. Dette førte til at revisjonen ble koblet inn og bedt om å sammenligne de to kommunene for å forklare hvorfor det var så stor forskjell.
Undersøkelsen avdekket at det var noe flere barn i Ørland kommune enn i nabokommunen, men undersøkelsen avdekket også ulike arbeidsmetoder i de to kommunene. Der hvor barnevernet er aktivt vil det bli mange barnevernssaker. Dette er ikke nødvendigvis positivt for dem det gjelder. Det er ikke bare politikere som ser med ublide øyne på de mange barnevernsssakene som plutselig poppet opp i Ørland kommunen etter at
Helle Leinsvikble ansatt som ny barnevernsleder. Foreldre som opplever å få en henvendelse fra barnevernet, blir sjokkerte og knust. De færreste foreldre som kontaktes av barnevernet har mishandlet barna sine. Det dreier seg om foreldre som av ulike grunner har havnet i barnevernets søkelys. Dessverre er det lite hold i mange meldinger til barnevernet. Barnevernet plikter å
vurdere alle innkomne meldinger men har også anledning til å la være å iverksette undersøkelse. Faktisk er det slik at barnevernet plikter å bruke en uke på å vurdere meldingen. Det som i praksis skjer er at barnevernet beslutter å iverksette undersøkelse på grunnlag av meldingens alvorlighetsgrad istedenfor å bruke uken de har til rådighet til å undersøke om det er rimelig grunn til å iverksette tre måneders undersøkelse av familien. "Rimelig grunn" tolkes svært liberalt av barnevernet. Det at det har innkommet en såkalt bekymringsmelding om familien vil av barnevernet i seg selv bli tolket som "rimelig grunn" til å iverksette undersøkelse. Det er ingen jurister som vurderer "rimelig grunn" for iverksettelse av undersøkelse. Vurderingen foretas av barnevernskonsulentene selv (utdannelse: tre-årig barnevernhøyskole) ofte med den følge at lovens bokstav tilsidesettes. Jeg mener å ha belegg for at undersøkelser iverksettes
uten rimelig grunn.
Av hensyn til familienes rettssikkerhet burde ikke undersøkelsessak kunne iverksettes uten rettens kjennelse. Slik praksis er idag fører vilkårlige avgjørelser om iverksettelse av undersøkelsessak til justismord.
En tre-måneders barnevernsundersøkelse er en svært stor belastning og gjennomføres under tvang, blant annet har barnevernet rett til å
undersøke forholdene i hjemmetved såkalte "hjemmebesøk".
Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse som nevnt i første ledd blir gjennomført ved besøk i hjemmet.
Dette er i realiteten husinkvisisjoner som forbys av
Grunnlovens § 102:
Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.
Barnevernet forlanger fullt innsyn i familien og at familiemedlemmene er som en åpen bok for inkvisitørene fra barnevernet. Jeg bruker med hensikt ordet ”inkvisitører” for det er meget ved en barnevernssak som minner om
Den hellige romerske inkvisisjon. I praksis har foreldrene bevisbyrden, og det innebærer at barnevernet betrakter dem som skyldige inntil det motsatte er bevist utover enhver tvil. Dette er meget vanskelig, for de fleste mennesker har et eller annet ved seg som kan brukes mot dem, og omsorgsssviktbegrepet er, slik det brukes av barnevernet, meget ullent.
Det er derfor ikke uproblematisk at en virksomhetsleder i barnevernet får i gang en dramatisk økning av antall undersøkelsessaker og forårsaker masse lidelse i familiene det gjelder. Det kan synes som om det for barnevernet er et mål i seg selv å iverksette så mange undersøkelser som mulig. Dette er et tegn på et aktivt barnevern, som offisielt har som oppgave å forhindre at barn lider overlast. Barnevernets filosofi bygger på at foreldre kan være skadelig for sine barn og at myndighetene må ha et overordnet oppsyn med familiene. Til dette formål har barnevernet fått vide fullmakter til innsyn i familiene. I noen kommuner velger man å utvise forsiktighet, og det fører til færre barnevernssaker. I andre kommuner som Ørland økes aktivitetsnivået etter nyansettelser. Ansettelsen av Helle Leinsvik førte, som tidligere nevnt, til at bekymringsmeldingene plutselig begynte å strømme inn etter at hun gikk ut og oppfordret politi og andre offentlige ansatte til å melde ifra ved minste mistanke om omsorgssvikt.
Myndighetenes heksejakt på omsorgssvikt har dessverre som resultat at familier blir overkjørt og regelrett trakassert. Det å gi barnevernet slik makt fører uvegerlig til overgrep mot enkeltindivider. Troen på barnevernet er meget stor i Norge. Selv de som ellers er skeptiske til myndighetene stoler blindt på at barnevernet bare gjør det beste for barna, selv om foreldrene skulle bli skadet. Derfor er det ikke positivt når barnevernet øker sin innsats for å produsere flest mulig saker. Prisen betales av ulykkelige foreldre som fortvilet forsøker å skjerme sine barn.
Utrygghet følger i kjølvannet av barnevernet. De som har opplevd barnevernet på kroppen vil aldri kunne glemme den fornedrende opplevelsen det er å bli satt på tiltalebenken for en forbrytelse man ikke har begått. Strippet for all verdighet blir foreldre kledd nakne og forsvarsløse. De godtar dette for å beskytte barna, som de for alt i verden ikke vil miste. Men har barna godt av at deres foreldre blir fratatt naturlig myndighet og redusert til redde og forskremte mennesker som bukker for overmakten?