1 Den sakkyndiges vurdering. 2 En passe dårlig mor. 3 Våg å. 4 Simon Wilkinson. 5 Lov å være sint. 6 Grenser for forståelse. 7 Akkurat passe farlig. 8 Rimelig selvstendighet. 9 The missing link. 10 Flagre. 11 En retrett. 12 Konklusjon undersøkelsessak. 13 Skolearbeid. 14 Faglig. 15 Bekymringsmeldinger? 16 Atferdsmessig påfallende. 17 Mahatma Gandhi. 18 Hvilken skole? 19 Selvkontroll. 20 Bach-Anderson-teorien. 21 Modererer. 22 Benektelser. 23 Dr. Murray Bowen. 24 Syndebukken. 25 Tilpasning. 26 Helt gresk. 27 Skylder på hverandre. 28 Å feile er menneskelig

16 The Missing Link



2 EN PASSE DÅRLIG MOR. Du strever og strever. For å strekke til og ikke gjøre feil. Men barne- og ungdomspsykiater Simon Wilkinson vil ikke at du skal bli perfekt. Helst skal du være akkurat passe dårlig. Det kan åpne mange dører for barna - og for deg. En passe dårlig mor lar barna prøve ut noen grenser. For hvordan skal de lære å mestre farer hvis du overbeskytter dem? Denne artikkelen fant jeg i Kvinner og Klær nr. 2, 2000.

DIGRESJON, 18.08.2007: Ved søk på Simon Wilkinson og ”barnevern” fant jeg mye ”rart”, og det kan jo godt hende at hans meningsytringer ikke var myntet på sånne ”dårlige rollemodeller” som meg da…

3 VÅG Å: Gjøre feil - være upopulær - bli hatet - ha dårlig samvittighet - forstå mindre - gå i taket - vær deg selv!

4 SIMON WILKINSON, BARNE- OG UNGDOMSPSYKIATER. Stol på magefølelsen og din egen dømmekraft. Ekspertråd kan bli en tung bagasje i forholdet mellom foreldre og barn, mener barne- og ungdomspsykiater Simon Wilkinson. -Stimuler barna dine/vær til stede for dem/følg opp skolearbeidet/sykle med hjelm/la barna klatre i trær/barn sitter for mye stille/barn ser for mye tv/barn er for lite ut. Sier ekspertene. Foreldrerollen er en prestasjonsidrett, men den har ingen vinnere. Så kommer Simon Wilkinson, seksjonsoverlege ved Senter for Barne- og Ungdoms-psykiatri i Oslo og sier: Våg å være litt dårligere foreldre. -Hvordan i all verden blir vi "dårlige nok"? Er dette enda en rolle vi skal mestre? -Jeg må understreke at jeg også arbeider med barn som er sviktet og misbrukt av sine foreldre. Begrepet "dårlig nok foreldre" må ses i sammenheng med dette. Noen burde strekke seg mye lenger for å bli "gode nok". Problemet er at det er de foreldrene som allerede er lydhøre nok, som ER til stede og som er opptatt av å stimulere barna sine, som sitter med dårlig samvittighet og strekker seg etter å bli perfekte. De sliter med enorme prestasjonskrav, og nå må de innse at det de gjør, er bra nok. Alle lærebøkene kan bli en hemsko. Når du får så mange råd fra eksperter, er det vanskelig å være seg selv og spontan i forhold til barna. Det er områder vi som foreldre ikke klarer å dekke. I stedet for å streve etter å makte det, skal vi lære oss å leve med det. -Men hva er galt i å strebe etter det perfekte? Kan vi noen gang bli gode nok for barna våre? -Poenget er at den dårlige samvittigheten ikke må ta overhånd. I oppdragelsen skal du ikke bare bruke hodet, men også lytte til magefølelsen. Utfordringen er å bli så trygg at du handler ut fra din egen overbevisning. Samtidig som du har en reflekterende holdning til det du gjør.

5 LOV Å VÆRE SINT. Vi har lett for å bli så redde for å feile at vi mister muligheten til å lære av feilene vi gjør. Det er helt greit at du gjør noe dumt av og til; smeller i bordet og er urettferdig. Hvis det fungerer dårlig, kan du kanskje lære av det og forsøke noe annet neste gang. Ofte kommer du ikke så langt: Du er så redd for ikke å strekke til at du i stedet dekker over feilene du gjør. Men det er bedre å handle først og reflektere siden, i stedet for å gruble så mye at du aldri handler. -Problemet er kanskje at man kjører seg fast i et handlingsmønster. Når situasjonen dukker opp igjen, blir du så sint, frustrert eller oppgitt at du blir blind for alternativene? -Det er vanskelig å kvitte seg med lærdom du har med deg fra din egen oppvekst. Det å lære kan sammenlignes med å sykle: Har du først lært det, glemmer du det aldri. Det sitter i kroppen. Hvis det er gitte situasjoner der du stadig tyr til sinne og krangling uten at det fører noe med seg, er det en ide å be den andre foreldreren om hjelp. Be ham om å overta eller om å gi deg råd om andre måter å takle hendelsen på. -Er det så farlig om vi går i taket iblandt? -Gjennom et skikkelig utbrudd oppnår man både nærhet og avstand på en gang. En som er ærlig i forhold til følelsene sine, er også tydligere og mer forutsigbar. Uforutsigbar aggresjon bunner sannsynligvis i at den voksne undertrykker sine egne følelser. Jeg får hetta når jeg møter foreldre som er så søte og forståelsesfulle at de har glemt eller fortrengt sitt eget sinne. De har et bilde av Den perfekte forelder. Men forholdet mellom foreldre og barn kan lett bli kunstig hvis mor og far legger lokk på følelsene. Selv om Simon Wilkinson vil fri oss fra det perfekte, betyr det ikke at vi slipper unna grensesetting.

6 GRENSER FOR FORSTÅELSE. Noen foreldre blir så forståelsesfulle at de utsetter eller unnlater å sette grenser. De forstår barnet i hjel. Kanskje hun har hatt en tøff dag på skolen eller er blitt ertet, men det betyr ikke at du må unnlate å sette grenser når hun kommer hjem. Foreldre må våge å være upopulære. Hvis ikke tenåringen hater foreldrene sine innimellom, er de voksne blitt lurt. Og hvis ikke foreldrene innimellom hater barnet, er det barnet som er blitt bedratt. Et nært forhold må også tåle hat.

Simon Wilkinson er engelsk. Han gikk i kortbukser til han var 12 og syntes det var helt normalt å ake med bare knær. Da sønnen hans var liten, ble han sendt ut i den norske vinterkulda uten votter. -Jeg skjønte snart at det var helt utilgivelig. Mitt poeng var at han selv skulle lære å ta på seg votter for ikke å fryse, det var ikke en plikt jeg påla ham. Barn må få anledning til å lære selv. Mange har sikkert prøvd den samme taktikken når du for eksempel ikke gidder å bruke en heseblesende morgen til å krangle med poden for å få ham til å ta på seg regnfrakk. Hvis regnfrakk er teit, så la ham gå uten og se hva som skjer. Du kan alltids håpe at han lærer av det. Jeg gjorde det en gang. Sønnen min kom hjem klissvåt - med regnjakken i sekken. Men hvor skal grensen gå? Skal barn av egen erfaring lære seg at de ikke kan overleve på sjokolade, men også trenger gulrøtter? At timer foran tv-en bør avløses av aktivitet og frisk luft?

Vi må forholde oss til den verden barna faktisk vokser opp i, ikke den vi drømmer om. Spørsmål om hva og hvor mye barna skal se på tv, er kanskje noe dere kan ta opp i det jeg kaller en grublingsgruppe. Snakk med andre som lurer på det samme. -Hva om man i slike grublingsgrupper utarter seg til å bli en konkurranse om hvem som vet best? Der den ene siden blir moralsk indignert over at andre tiåringer få se noe annet enn Postman Pat. Mens den andre blir like moralsk oppgitt over at noen kan være så pripne at det fins tiåringer som ikke får se X-Files?

Lytt til de ulike argumentene og kjenn etter hva som er riktig for deg. Jeg vil ikke være den som sitter med de rette svarene. Mitt budskap er nettopp at foreldre må våge å tenke selv i stedet for å overlate det til ekspertene. I Jungelboken står det noe om kunsten å være der man er. Kunsten er å bli sikker på sin egen dømmekraft. Simon Wilkinson bruker dans som en metafor. Han beskriver den fantastiske følelsen når du danser med en du finner takten med. En som spontant følger dine bevegelser, samtidig som du naturlig følger hans. Det er denne takten han ønsker at foreldre og barn skal finne seg imellom. Der ligger kjernen til barnets selvfølelse. Når du utvikler en takt og en tone med en som står deg nær, og blir sett som den du er. Da får du selvtillit.

Barn er helt avhengige av at foreldrene utvikler seg "gjennom" dem. Familien knyttes sammen på en helt annen måte når foreldrene også lærer av barna. Spedbarnsforskning viser hvordan foreldrenes respons på barnets ansiktsuttrykk påvirker barnets utvikling. Når mor og far smiler og har en mimikk som ikke er tillært, men som er et direkte tilsvar på barnets nivå, opplever den lille foreldrenes tilstedeværelse på en helt annen måte enn når de reagerer på barnets bevegelser på en stiv måte. Det er som å danse med en partner som kan trinnene, men som hele tiden ligger litt etter. Wilkinson mener det er galt å stimulere barn. I stedet gjør vi det på våre egne premisser. I stedet bør vi være åpne for de signalene barnet gir og reagere på DERES utspill. Slik gjensvar bringer samspillet videre. Det handler om å ta sjansen på å være der barnet er - og å være seg selv.

Når foreldre leter etter den perfekte oppdragelsen, kan noe av spontaniteten i barnets hverdag forsvinne. Hvis barnet aldri får lov til å snuble, men blir druknet i omsorg, lærer hun ikke å ta konsekvensene av egne handlinger. Det gjør løsrivelse og selvstendighet vanskelig.

7 AKKURAT PASSE FARLIG. I Storbrittania har det de siste årene vært flere drapssaker der barn har drept barn. Engstelige foreldre har fulgt barna til og fra skolen, dermed har de avgrenset dem fra den viktige læringen de får i et miljø der voksne ikke er til stede. Barn har snart ingen steder igjen hvor de kan lære gjennom hverandre fordi voksne har overtatt styringen.

Vi er fryktelig opptatt av trygge skoleveier og sikre lekeapparater, men hvordan skal barn lære om fare når de aldri opplever det? Det betyr ikke at vi ikke skal beskytte dem, men barn bør utsettet for situasjoner som er "litt" farlige - som de kan lære å mestre. Wilkinsons budskap blir enda tydligere når han snakker om sin tid på Frambu; Senter for Sjeldne Funksjonshemmninger. Foreldre sendte ungdommene på sommerleir og våget å la dem takle utfordringer på egen hånd. Selv om det enkleste for en mor og far ville være å overbeskytte et funksjonshemmet barn, trenger barnet selv å bli selvstendig for en dag å kunne løsrive seg og bli voksen.

8 RIMELIG SELVSTENDIGHET. Vi er alle avhengige av andre, men vi kan forholde oss til det på like måter. Noen oppfatter løsrivelse som total selvstendighet uten å erkjenne at man også trenger nærhet til andre. De som blir fullstendig selvforsynte, har nok hatt foreldre som har oversett dem svært lenge. Andre ungdommer er låst til foreldrene sine i et forhold der skyld har vært en ball man har prøvd å kaste på hverandre. For dem vil løsrivelse innebære at de ikke helt klarer å fristille seg fra foreldrene, eller at de velger å bo sammen med en annen som de raskt kan legge skylden på. Jeg er bekymret både for henne som flytter hjemmefra og kutter alle bånd som 15-åring, og henne som aldri klarer å fri seg fa mor og far. Ungdom må kunne være rimelig selvstendige. Samtidig trenger de å ha et så avbalansert forhold til det å løsrive seg at de har evnen til åpenhet og nærhet med dem som står dem nær. Som foreldre skal vi være der når barna behøver oss. Ofte nok - og helst når det virkelig trengs. Kilde: Britta Nilson og Ellen Lühr (red.): "Ungdomstid, Funksjonshemming, Løsrivelse" (Kommuneforlaget).

9 THE MISSING LINK. Hva var den tyngste jobben i steinalderen? Å gå med aviser, BSV. Simon Wilkinsons synspunkter er stikk i strid mot psykolog Svein Magnar Hansens syn på meg, og det er lett å se at han mangler en viss kompetanse på akkurat dét området. Og, det er nettopp slike åpenbaringer som jeg kaller for The Missing Link!

I henhold til psykologens påstander er jeg en dårlig mor. Men da stemmer jeg godt overens med Simon Wilkinsons beskrivelse. Og det er påstand mot påstand fra to eksperter; -Hvem har rett? Og hvem sitter inne med den rette oppskriften på en god barneoppdragelse? For ikke å snakke om: Hvem vet best hvordan mine barn skal oppdras; den sakkyndige psykologen, Simon Wilkinson, eller MEG?

Lise Fredriksen skriver i sin bok Astrologi: "Man kan ikke legge all skylden på foreldrene, for ut fra astrologiske perspektiv velger man foreldre og omgivelser som er best skikket til å fremme ens vekst." -Derfor passer jeg perfekt som mor for mine barn, på samme måte som mine foreldre og mine oppvekstvilkår var perfekte for meg. Ja, jeg kan jo nesten si det så banalt som dette: Se på meg!, -hva jeg klart å utrette til tross for min "ambivalente" bakgrunn! -Og du sitter med beviset for den påstanden foran deg akkurat nå; dette manuskriptet. Men de skråsikre psykologene vil straks trekke frem diagnostiseringsleksikonet sitt, og påstå at jeg bare er en TVANGSPREGET SULTEKUNSTNER. Og det er atter et tydelig tegn på en "manisk og utagerende personlighetsforstyrrelse". Samt, at du kan mistenke meg for å ha et snev av "schizofren personlighetsspaltning". Ja, sånn kan det går hvis man ikke passer seg. -Men, så har jeg ikke tenkt på å bli psykolog. En som bare sitter der og observerer andre folk som om de var en hvilken som helst rotte. Som spør og graver for å finne ut hvilke utveier de har gått. Liksom som det er ”relevant” for individets fremtidige livsvalg. Se nå bare på Mette-Marit.... -Samtidig som psykologen bevisst unngår å kartlegge forsøksrottens livsholdninger… Men, det trenger han jo ikke å gjøre siden han og hans kolleger oppfatter folk som om de var en helt vanlig rotte.

10 FLAGRE, jeg tror du har hengt opp-ned litt for lenge, Walt Disney. Svein Magnar Hansen har drevet det godt i denne businessen i 12 år og hans oppgave går ut på å dømme foreldre nedenom og hjem på grunnlag av hans "klare inntrykk". Og slik som han behandler opplysningene som er gitt av Andreas, ser vi helt "klart" at han ikke vet hvordan det står til med barna fra de såkalte normale familiene. Han går jo som sagt ikke rundt og tester om normale folk er normale! Derfor så vet han ikke hvordan det står til i de normale familiene, fordi han ikke har vært på "hjemmebesøk" hos normale folk for langt over 12 år siden! Uvitende går han rundt og dømmer normale folk til å være "påfallende". Jeg vedder på at ingen som har vært til en sakkyndig utredning hos denne psykologen har unnsluppet hans knusende dom. -Sjekk opp i sakene og legg merke til at han får inn en fulltreffer hver gang. Dette skjer fordi at han ikke har "komparensopplysninger" om hva som ligger innenfor det "normale variasjonsnivået". Derfor bommer han aldri. Og mmpi-testen er heldigvis også designet med tanke på det innbringende honoraret.

11 EN RETRETT. Å vite at en er uvitende om fakta, er et viktig skritt frem til kunnskap, Disraeli. Psykologen er usakelig når han hele tiden begrunner sine antagelser med et "KAN tilbakeføres” til bla bla. Men disse "KAN” kanskje-antagelsene indikerer at han selv ikke er helt sikker og at han selv tviler på at har RENE FAKTA på bordet. De hyppige "jeg noterer meg" er som oftest en kreditt til meg som han bagatelliserer bort og avviser som et ikke relevant for saken. Hva var da vitsen med å få meg til å stille opp til samtale? Når jeg overhodet ikke blir trodd på? Jeg fikk jo ikke engang føre mine vitner frem for ham. Fordi at "skinnet" mitt var "solgt før bjørnen var skutt". Eller "hesten", riktigere sagt.

Psykologen sine ”observasjoner” er ikke holdbare når han presenterer oss for sine "vitenskapelige funn". Men, det spiller jo for øvrig ingen rolle - så lenge som de blir oppfattet ”riktig” av myndighetene. -Eller ”misforstått på den rette måten”. Og gjennom den diffuse språkformen som han benytter seg av, så sikrer han seg en HELDIG RETRETT dersom den sakkyndige vurderingen skulle dukke opp i en eventuell rettssak. For til sitt forsvar kan han da si: "Jeg sa jo bare at de "kan tilbakeføres..." Så pass utspekulert er han. Han er jo tross alt eksperten...

12 KONKLUSJON UNDERSØKELSESSAK ETTER LOV OM BARNEVERNTJENESTER PARAGRAF. 4-3. Barn: Andreas Lygre Rathke. Mor: Mona Lygre.Far: Lars Rathke. Ingen dato, signert Jorunn Gundhus.

BAKGRUNN FOR UNDERSØKELSESSAK: Barneverntjenesten mottok den 16. mars 1998 melding fra Barnevernvakten ved Bergen Politikammer vedr. Andreas Rathke Lygre. I følge meldingen hadde mor og Andreas henvendt seg til Barnevernvakten. Dette med bakgrunn i at Andreas hadde fysisk gått til angrep på mor i et kjøpesenter. Mor forteller til Barnevernvakten at der er mye konflikter hjemme mellom henne og Andreas, og konflikter i forhold til skole. Tilleggsrapport fra Barnevernvakten den 18/3-98. En kvinnelig butikkansatt hadde ringt politiet og fortalt at mor hadde kastet sønnen inn mot glassvinduet, lugget ham, kastet ham i gaten, la seg oppå ham og slo til ham.

BARNEVERNTJENESTENS ARBEID I SAKEN: Samtaler med mor 22.04 - 03.05 - 19.05 - 29.05 -10.07. Samtaler med far: 05.06. Samtaler med mor og Andreas: 12.06. Innhenting av informasjon fra Krohnengen skole. Møte med Krohnengen skole 18.06.

MOR: Mor har tre søsken. Stefaren var alkoholiker, mor opplever at hennes mor i liten grad tar ansvar, mors mor mener at det er han som er skyld i familiekonfliktene. Mor er gravid med termin i juli. Hun har omsorgen alene for Andreas og for det nye barnet. Mor ønsker hjelp i forhold til seg og Andreas. Hun var i kontakt med barneverntjenesten i 1992. Hun hadde da fått store problemer på grunn av "Marokko-drapet" på Maxim. Hun hadde ikke hatt noe med episoden å gjøre, men dette hadde utløst en krise hos henne. Barneverntjenesten hadde henlagt henvendelsen. Mor har god kontakt med Lars, far til Andreas. Andreas har vært hos faren en uke i strekk når han har vært hjemme. Mor opplever at Lars hjelper henne med økonomi og andre praktiske ting. Samtidig mener mor at far utelukker Andreas fra sin nye familie. Mor mener at Andreas på grunn av sin alder bør oppdras av en mann, sin far. Det er vanskelig for kvinner å ikke disiplinere/sette grenser. Hun opplever at dette er et problem i forhold til Andreas. Mor ønsker far mer inn i forhold til oppdragelsen.

FAR: Far lever i samboerforhold hvor han har et barn på 1 år. Far arbeider i nordsjøen med arbeidstid to uker på tre uker av. Han opplever at han har god kontakt med Andreas. Når Andreas er hos far legger han seg til faste tider, felles måltider. Far og Andreas er mye på sykkeltur.

ANDREAS. OPPLYSNINGER FRA MOR: Andreas skrek mye som baby, han krevde mye oppmerksomhet. I utvikling var han tidlig motorisk, lite syk. Han har alltid hatt problemer med å sove. Mor beskriver han som en glitrende, livlig Larsson. Han er en gutt som leker mye, helst sammen med andre. Han gikk i "Huset i skogen" barnehage i 4 år og stortrives. Andreas startet på skolen 6 år. Som liten var Andreas svært aktiv, han var ofte på legevakten på grunn av uhell. Andreas har i dag mange venner som han har med seg hjem. Tidligere gikk han i speider og buekorps. I dag er han med i en teatergruppe, spiller basketball. Andreas har skrevet under en avtale med mor. Denne innebærer at han skal - stå opp, pusse tenner, spise, komme tidsnok, gjøre lekser, holde avtaler, støvsuge/rydde rommet. Han får penger hvis han holder avtalen. De spiser fast middag sammen hver dag. Mor opplever at Andreas får raseriutbrudd hvis han ikke får det som han vil. I disse situasjonene holder mor grensene. Det er i situasjoner hvor han eks. har med seg venner hjem selv om ikke lekser er gjort, eller om morningen når han skal gå til skolen mor har problemer med å sette grenser. Mor sier at noe er endret i forholdet mellom Andreas og far. Andreas er redd for at far skal glemme ham når han nå har fått et nytt barn.

OPPLYSNINGER FRA FAR: Far opplever Andreas som urolig, han har problemer med å sitte stille på en stol. Far mener han er ganske impulsstyrt og har alltid hatt konsentrasjonsproblemer. I forhold til Ole, fars nye sønn er Andreas tilbakeholden. Andreas forholder seg i liten grad til fars nye kone, det er mest far og Andreas som holder sammen.

OPPLYSNINGER FRA SKOLE: Andreas har lagt seg til en "klovnerolle" i klassen. Han er sjelden i konflikter med andre elever, har en del venner i klassen. Trenger oppfølging i grensesetting-situasjoner. Fungerer stort sett greit faglig, han har store konsentrasjonsproblemer. Andreas har og hatt raserianfall på skolen, hvor han har måtte stoppes og holdes fysisk. Skolen vurderer å henvise ham til PPT.

SAMTALE MED ANDREAS: I samtale med undertegnede sier Andreas at han opplever det er strengere hos far enn hos mor. Han liker ikke Ole så godt, vil gjerne holde ham, men opplever å ikke få lov. Andreas sier timene på skolen er kjedelig, når læreren kjefter gidder han ikke å høre mer. Under samtalen sitter Andreas på kontorstol med hjul. For å få kontakt med ham må undertegnede stoppe stolen og be ham se på meg, noe han gjør. Han sier han gledet seg til å komme, nysgjerrig på hva som skal skje.

OPPSUMMERING: Andreas beskrives som en aktiv gutt. Skolen og far opplever at han har store konsentrasjonsproblemer. I forhold til grensesetting opplever mor at dette er noe hun ikke mestrer. Hun opplever at skolen og far legger skylden på henne og at hun får lite støtte. I forhold til grenser sier Andreas selv at han ikke gidder å høre etter. Andreas virker og usikker på sin plass i fars nye familie og føler usikker på om far fremdeles er glad i ham.

VURDERING: Barneverntjenesten vurderer det som viktig at de voksne rundt Andreas er samlende og prøver å få til felles forståelse av ham, slik at en ikke gir skyld til hverandre på hvorfor Andreas ignorerer grenser og får raseriutbrudd. En kan ikke se bort i fra Andreas sine uttalelser om sin usikkerhet i forhold til fars nye familie. Det blir viktig å se på hvilke endret situasjon han vil ha fremover med tanke på at mor skal ha et nytt barn. I forhold til mors usikkerhet i forhold til grensesetting påvirker nok dette forholdet mellom mor og Andreas. Det er viktig at mor får støtte/hjelp til å holde fast på de grensene hun setter. Det blir viktig å få en utredning av konsentrasjonsproblemene hans.

MÅLSETTING: Utarbeidet i samarbeid med mor.

HOVEDMÅL: Andreas skal være i en omsorgsituasjon som ivaretar hans behov for trygghet, forutsigbare rammer og voksne.

TILTAK: Samtaler med mor og far for å bedre samarbeidet mellom dem i forhold til Andreas. Ha møte med skolen, foreldre, barneverntjenesten. Skolen henviser til PPT.

SIGNERT: Sandviken Sosialkontor, Jorunn Gundhus, -mottakskonsulent.

13 SKOLEARBEID. Så kommer Simon Wilkinson, seksjonsoverlege ved Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri i Oslo og sier: Våg å være litt dårligere foreldre, Kvinner og Klær. -Men, han er jo pinadø like frekk som Per Stiegler! Hva mener de egentlig? At foreldre skal gjøre enda flere feil slik at det blir lettere for barnevernet å hukke dem? Men "skolearbeid" har de heldigvis ikke så mye peiling på... -Ikke jeg heller, for jeg "har vist redusert oppfølgning av guttens skolearbeid". Og Svein Magnar Hansen har såvisst heller ingen peiling på hva han snakker om...

Hva har jeg å si til mitt forsvar? Jeg har ingenting å stille opp med, fordi at det er ingen som kommer til å tro meg likevel. Men, dette var jo også nettopp en av årsakene til at jeg søkte hjelp utenfra. Fra kap. 1.3 heter det: "Mor forteller at det er mye konflikt hjemme i forhold til skole generelt og lekser spesielt." Og hva vitner disse "konfliktene" om da? At jeg bare gir blaffen? Eller at jeg anstrenger meg for å få det til?

Jeg blir sliten bare ved tanken på å få Andreas til å gjøre lekser. Det har riktignok bedret seg noe de to siste årene, men problemstillingen er akkurat den samme som tidligere. Det er en svært tidkrevende og omstendig affære. Og jeg blir sliten av å "mase” på ham. Derfor hadde jeg lyst på en støttekontakt som kunne komme innom etter skoletid og hjelp meg - med Andreas sine lekser. Sånn at Andreas unngikk å bli en "underyter", fordi at jeg også visste at han kunne bedre enn det arbeidet som han presterte.

Andreas gjorde alt han kunne for å lure seg unna skolearbeidet. Det var stadig ett eller annet; - han rotet vekk lekseplanen, og ventet til skolen var stengt for å fortelle meg at han hadde ”glemt” igjen lekse-bøkene på skolen. Og så "mistet" han blyanter og viskelær. Da jeg skjønte trikset, kjøpte jeg inn et hemmelig lager som jeg hadde på lur. Men, så en vakker dag fant jeg ut hvor han hadde gjømt unna sitt hemmelige lager! Jeg går nemlig ikke rundt og graver i Andreas sine private saker, fordi at jeg må vise at jeg stoler på ham. Men til slutt var det "maktpåliggende" for meg å finne ut hvor sakene hans tok veien... -Og der, dypt begravd nede i en skuff - lå det et arsenal av blyanter og viskelær stuet unna. -Han hadde lurt meg! Men, jeg synes jo som sagt at det bare er positivt at han forsøker å lure meg.

Jeg ser alltid over leksene hans, og sjekker lekseplanen. Han er svært selskapelig anlagt, så han insisterer på å gjøre leksene i samme rom som jeg oppholder meg. Og da har vi det fint begge to. Jeg roser ham alltid for det arbeidet som han faktisk gjør, mens det som han ikke gidder å gjøre, lar jeg være å kritisere. Da får han heller gå på skolen uten å ha gjort leksene, og så kjenne etter selv hvor flaut det er ikke å ha gjort dem. Men jeg har også hatt mange og lange samtaler med ham, hvor jeg forteller om hvor viktig leksearbeidet er. Jeg sammenligner dem med en form for arbeidstrening, og spør ham om hvordan det er å komme forberedt på skolen, med leksene i hodet og boken, fremfor ikke å kunne noe som helst.

Jeg fører som sagt ingen timelister over det arbeidet som jeg har utrettet for å kunne motbevise psykologens usakelige påstander. Det er bare framtiden - som ikke har kommet ennå - som kan fortelle oss noe om min "reduserte oppfølging". I følge Svein Magnar Hansen, så gir altså mmpi-testen oss også et fasitsvar på det "abstrakte" regnestykket...

14 FAGLIG. Mitt budskap er nettopp at foreldre må våge å tenke selv i stedet for å overlate det til ekspertene, Simon Wilkinson. Jeg får skylden fordi at jeg ikke er så flink til å presse Andreas til å gjøre lekser. Men, problemet med "underyt"-ingen skyldes også selve undervisningssituasjonen som ikke er tilrettelagt for elevene, men for læreren. Manglende interesse og dårlige karakterer sier mer om lærerens evner - enn eleven. Elevenes resultater er lærernes PRODUKT. Men, lærerne ligger langt etter utviklingsmessig når det gjelder å innrømme sin egen utilstrekkelighet og mangelfulle selvinnsikt. Jeg snakker om lærere som ikke gidder å ofre sin verdifulle tid på barn, som for dem, ikke er interessert i å tilegne seg den lærdommen som de ønsker å formidle. De aller fleste lærer er nok gode på bunnen, men noen er helt bunnløs. Lærere er ikke stort sett noe annet enn mennesker de også, og det er tross alt enklere å samarbeide med folk som gir tydelige tilbakemeldinger enn det stikk motsatte. Ergo, så vil de barna, som har foreldre som ikke makter å følge dem så godt opp, automatisk bli hengende etter. Det medfører i sin tur at de ikke blir en ettertraktet elev av læreren. En taper er en taper, og det er ingen vits i å kaste bort tid og krefter på å forbedre karakteren deres.

-Derfor ble Andreas en midlertidig "underyter". Og ikke på grunn av min dårlige innsats, men på grunn av en dårlig kommuniserende ledelse. Og det ser vi også av samtalene med Krohnengen skole. Det er liten "kontinuitet" mellom utsagnene av den 09.09.99 og den beskrivelsen som skolen gav den 06.05.98. -Hvem sin oppgave er det å opprettholde kontakten mellom skole og hjemmet? -Siden jeg ikke hørte noe fra dem, så gikk jo jeg ut ifra at allting var i den skjønneste orden. Og jeg antok feilaktig at halvårskonferansene var tilstrekkelig, men det viste seg altså at det ikke var nok. Så for å fremstå som en omsorgsfull mor - skulle jeg altså ha ringt opp til skolen en gang i måneden for å høre hvordan det stod til med min sønn?

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

15 BEKYMRINGSMELDINGER? -I stedet bør vi være åpne for de signalene barnet gir og reagere på DERES utspill. Slik gjensvar bringer samspillet videre. Det handler om å ta sjansen på å være der barnet er - og å være seg selv, Simon Wilkinson. -Det samme her!

16 ATFERDSMESSIG PÅFALLENDE. Andreas har et ønske om å revisere sin egen utvikling. Han vil være "liten" igjen", Krohnengen skole. -Dette er den klassisk atferden når barn får nye søsken. Dette er et såpass velkjent fenomen, så derfor trenger jeg ikke å dokumentere mine påstander. Men jeg lurer på om det finns flere eksperter som kan dokumentere at mødre med "mangelfull grensesetting", som gir barna sine "voksenroller", utvikler en "klovneaktig, barnslig, revisert atferd"?

Til punkt e) og f) har jeg dette å si: Jeg henviser min "iøynefallende oppdragelsesmetode" til Thomas Gordon, Theodore Isaac Rubin m.fl. Og da er det opplagt at Andreas blir "påfallende atferdsmessig" sammenlignet med andre ”vanlige” barn, selv om han ligger innefor det "normale variasjonsnivået evnemessig". Det høres litt selvmotsigende ut, men ok. Jeg ligger jo så langt utenfor de normale grensene - så det er jo ikke det minste rart at jeg stiller så mange unormale spørsmål. "Også hennes generelle metafysiske interessefelt sammenfaller med dette." -Og da passer det fint å presentere et til menneske som har "iøynefallende synspunkter":

17 MAHATMA GANDHI. Det som oppnås med vold, kan bare beholdes med vold, Mahatma Gandhi. Han har vært en av mine store forbilder siden jeg leste om ham i historieboken på ungdomsskolen.

Etter "utageringen" den 04.09.98, gjorde Andreas noe helt unikt: Han kom hjem midt i skoletiden, fordi at han hadde havnet i bråk. Det var den gangen han og noen andre gutter hadde kranglet om en saks. En lærer kom til og beskyldte ham for å ha startet konflikten. Andreas eksploderte, og etterpå løp han hjem til meg uten skolesekk og klær. Og tilbake stod jeg med en unge som ikke ville gå tilbake til skolen. Fordi at ingen trodde på ham. Jeg ble passelig forbanna på skolens håndtering av denne saken. Mens det kokte innvendig i meg, pønske jeg ut forskjellige løsninger. Veeeldig forsiktig forsøkte jeg å lirke ham til å løse sine egne problemer. Til slutt klarte jeg ikke dy meg: "Hvis du ikke går tilbake igjen på skolen, så kommer de til å vinne over deg..." -Det var det samme for ham... Men akkurat i det øyeblikket kom jeg på historien om Gandhi. Og så fortalte jeg om ham: "-Alle ble like forbauset når de hilste på Gandhi, for de hadde forventet at han skulle være så veldig stor, siden han historisk sett var en stor mann, men så viste det seg at han var liten av vekst!" Selvfølgelig har jeg storfilmen om Gandhi. Den fikk hele 8 Oscar! Og Andreas hadde også tidligere sett den filmen sammen med meg.

Da jeg trakk Gandhi opp av hatten, lysnet han endelig. Og så fant jeg frem Alternativ Nettverknytt nr. 3, mai-juni 1998 og leste høyt for ham: "Gandhi gikk ikke inn for å bekjempe sine motstandere, men å forbedre dem som mennesker ved å appellere til deres menneskelighet. Han så på ethvert medmenneske som en venn, uansett om de var fiendtlig innstilt og hadde motstridende interesser. Gandhi var fleksibel i sin politikk og han forandret ofte strategi avhengig av situasjonen. I politikk var han alltid åpen for kompromisser, i sterk kontrast til hans personlige disiplin. Mens rasekonflikten i Sør-Afrika pågikk, utbrøt boerkrigen i 1899. Gandhi organiserte da et sanitetskorps av indere og var aktivt med i å redde sårete soldater fra krigshandlingene. Og likeledes under 1. og 2. verdenskrig oppfordret han inderne til å støtte engelskmennene. For ikke å dra fordel av at motstanderen ble svekket, men heller bruke situasjonen til å hjelpe sin motstander i en vanskelig situasjon."

Dermed gikk Andreas i gang for å løse sine egne problemer. Og hva skjedde? Jo, han gikk bort igjen på skolen. Han sa til og med UNNSKYLD til læreren som hadde vært urimelig mot ham. Det samme gjorde han også mot Svein Bolstad. Men hva skjedde videre? TROR DERE DET, AT DENNE EDLE HANDLINGEN BLIR NEVNT NOE STED OG KREDITERT ANDREAS?

18 HVILKEN SKOLE? Gjennom et skikkelig utbrudd oppnår man både nærhet og avstand på en gang. En som er ærlig i forhold til følelsene sine, er også tydligere og mer forutsigbar. Uforutsigbar aggresjon bunner sannsynligvis i at den voksne undertrykker sine egne følelser, Simon Wilkinson. Mitt klare "inntrykk" av ledelsen ved Krohnengen skole er: "Skoler med lignende profil fremfører ofte at de har en rekke problemområder i skolesituasjonen, og at de selv ikke makter å håndtere alle disse problemene alene. Hendelsene er egnet til å stille spørsmål ved ledelsens dømmekraft og selvinnsikt. Meldingene fra skolen gir indikasjoner på en skole som har vanskelig med å kontrollere sitt eget regelverk, og den indikerer en manglende interesse for nødvendige detaljer. Jeg betrakter Krohnengen skole til å ha en manisk forstyrrelse. Jeg anser denne forstyrrelsen som varig, og lite tilgjengelig for psykoterapi."

Andreas sin forsonende handlingen er ikke gjengitt noen steder. De "forstandige" holder klokelig kjeft. Mens de gauler over seg for å få meg dømt for å ha gitt Andreas "voksenroller". De anklagene som ledelsen ved Krohnengen skole retter mot meg, er en avledningsmanøver for å dekke over sine egne feilgrep. -Og så klarte de pinadø å lure en ”spesialist i klinisk psykologi”? Men det var jo en smal sak, for han tolker jo alt som sies bokstavelig talt. Uten å interessere seg for hva som står med liten skrift under de store overskriftene. Denne heroiske ”hendelsen” med flere, kom ikke psykologen for øre, fordi at han ikke interesserte seg for å gjennomgå "detaljene" i "bekymringsmeldingene" med verken meg eller Andreas. Så, HVILKET VINDU FLØY UPARTISKHETEN HANS UT AV?

19 SELVKONTROLL. Det er helt greit at du gjør noe dumt av og til; smeller i bordet og er urettferdig. Hvis det fungerer dårlig, kan du kanskje lære av det og forsøke noe annet neste gang, Simon Wilkinson. I pkt. f) skriver psykologen.: "Gutten viser selv til mor, som modell for hans handlinger og utagering." Men i følge en annen frisk ekspert, så er det ikke meg Andreas går inn for å "modellere" - men faren:

20 BACH-ANDERSON-TEORIEN, DET FØRSTE BARNET. Bach-Anderson-teorien ser hele familien som en individuell enhet med helt bestemte behov. Det første behovet er produktivitet, for å sikre familiens fysiske trygghet. Når det første barnet kommer, bærer det i seg familiens projiserte håp om kontinuitet og overlevelse. Den førstefødtes prestasjoner er et viktig tema fordi de handler om produktivitet. Den førstefødte føler seg presset av foreldrenes regler og forventninger. Hvis disse forventningene er urealistiske, kan det første barnet gi opp. Nummer en har et spesielt forhold til faren, og hvis ikke faren fungerer i sin rolle, vil barnet ofte ta på seg ansvaret for hans utilstrekkelighet. Den førstefødte kan slåss for sin far eller med sin far for å gjøre ham mer ansvarlig. De kan bli overansvarlig overfor moren for å kompensere for farens manglende ansvarlighet, eller forsvare faren mot morens angrep på ham. Det første barnet vil mer enn de andre søskene utagere farens hemmelighet. Uansett hvilken ubearbeidet bagasje faren trekkes med, uansett hva han holder skjult, vil ofte den eldste ta det inn over seg, John Bradshaw.

21 MODERERER. Han synes også å være ambivalent. -Det er sånne opplysninger jeg kaller for The missing link! Og nå skal vi se hvor dyktig en skikkelig "ambivalent" type er, pkt. i): "Det er min vurdering at guttens problemer, - slik de her er beskrevet, kan tilbakeføres til svikt i omsorgssituasjonen hos mor. Han modellerer henne, og hun har gitt ham mangelfulle forbilder for hvorledes en opptrer i pressede situasjoner. Det er således flere paralleller i hvorledes mor og sønnen oppfører seg." -Her konstaterer psykologen igjen at Andreas sine problemer skyldes meg. Men i følge Bach-Anderson-teorien, så stemmer ikke den ”observasjonen”, og den teorien bekrefter han pussig nok i pkt. j): "Det er likevel min vurdering at Andreas sin omsorgssituasjon har bedret seg etter at han ble under delt omsorg av både mor og far. Han utagerer ikke lenger på skolen. Han synes også å være godt knyttet til far." SENERE ”MODERERER” PSYKOLOGEN SEG "NOE", pkt. l): "Etter min vurdering har Rathke sin ansvarsfraskrivelse, benekting og bagatellisering (?) en stor belastningsfaktor i mors omsorg for sønnen. Han har således bidratt vesentlig til at gutten har vist dårlig tilpasning." Men, "romfølelsen" hans har fullstendig "black-out", for han har glemt hva han skrev i kap.15.1: "Etter min vurdering er guttens problemer med redusert selvkontroll i kritiske situasjoner, hans reduserte konsentrasjon i skolesituasjonen, og hans underyting, - en konsekvens av redusert oppfølging fra mors side. Hun har samtidig vært en dårlig modell for utøvelse av selvkontroll. Manglende støtte og oppfølging, samt å fremstå som en dårlig modell, er vanlige årsaksforhold til problemer barn har med tilpasning i skolesituasjon og selvkontrollsproblemer."

I følge Bach-Anderson-teorien, så kan samtlige problemer med Andreas "TILBAKEFØRES" TIL FAREN. Og Svein Magnar Hansen er såvidt innom Anderson, som jeg trodde var pensum for psykologer, pkt. k): "Samtidig noterer jeg meg at far bare meget motvillig har påtatt seg omsorgen for gutten. Min vurdering er at far gjennomgående har vært ansvarsfraskrivende og bagatelliserende overfor guttens problemer i boforholdene hos mor. Han synes, - etter min vurdering, å benekte problemer i mors omsorgssituasjon. Jeg sammenholder dette med fars fremleggelse av at det har vært bekvemt for ham at mor oppdro gutten, og at han selv unnslapp ansvar." Men psykologen har jo allerede klart å dikte opp så mange andre fantastiske dysfunksjonaliteter som stemmer overens med mmpi-testen, så han er likevel tvunget til å gi meg størsteparten av skylden. -Stakkars den uskyldige FAREN, HAN HAR JO HELDIGVIS BARE I "VESENTLIG" GRAD "BIDRATT NOE" TIL ANDREAS SIN "SKJEVUTVIKLING..."

22 BENEKTELSER. Min vurdering er at psykologen gjennomgående har vært ansvarsfraskrivende og bagatelliserende overfor guttens problemer i skolehverdagen og hos far. Psykologen synes, - etter min vurdering, å benekte problemer i fars omsorgssituasjon. Jeg sammenholder dette med psykologen sin fremleggelse av at det har vært bekvemt for ham at barnevernet står som oppdragsgiver, og at han selv unnslipper ansvar. Den sakkyndige psykologen bygger ”eksplisitt” sine "vurderinger" på svake antagelser og falske indisier. For det første så er problematikken vår helt vanlig og normale problemstillinger som ved de fleste skilsmissesaker. Men i vårt tilfelle, så blåser psykologen våre problemer opp som om vi var aliens. Han leter febrilsk etter en SYNDEBUKK som han kan legge skylden på for alle de problemene som han selv ikke forstår. Foreløpig så vet han jo ikke det at han ikke har tilstrekkelig med connection i CORPUS CALLOSUMen til å skjønne hvordan ting og tang egentlig henger sammen. Og da er han nødt til å ty til diffuse ord og vendinger for å kunne fremstille sin egen problemstilling. Og på denne måten forsøker han desperat å gi leseren inntrykk av at han "liksom" sitter med RENE FAKTA på bordet. Seinere i sin sakkyndige vurdering, setter han inn sitt endelige nådestøt, for da presenterer han resultatet av den ”reliable” mmpi-testen. -Men du trenger ikke å være i tvil om hvem som SERVERER DESSERTEN!

23 DR. MURRAY BOWEN, GEORGETOWN UNIVERSITY. Murray Bowen var en av pionerene innen familieforskning. Gjennom sitt over førti år lange arbeid med forskning og kliniske eksperimenter viste han i detalj hvordan familien fungerer. Enhver som arbeider med de samme tingene i dag, drar veksler på hans beskrivelser av den sunne og den usunne familien. Essensen av Bowens teori er at en moden familie gir hverandre rom og frihet til å utvikle en sterk jeg-identitet. Når det av en eller annen grunn er angst med i bildet, står familien sammen. Jo sterkere identitet hvert enkelt familiemedlem har utviklet, desto mindre søker familien sammen. Godt fungerende familier løser problemer som skaper angst, mens de dysfunksjonelle fortrenger problemene eller velger ineffektive måter å løse dem på, John Bradshaw.

24 SYNDEBUKKEN, MURRAY BOWEN. I løpet av de siste førti årene er det vokst fram en økende bevissthet omkring familien som et sosialt system styrt av forutbestemte mekanismer, eller det jeg løselig vil kalle lover. Disse lovene opererer gjennom slektskap i minst tre generasjoner, som igjen fungerer som en helhet. I det sosiale systemet er en familie mer enn summen av sine enkelte deler - den er et samspill mellom de enkelte. Når foreldrenes forhold ikke fungerer, blir barna drevet av den energien som oppstår, så vel som av sine egne behov for å gjenopprette familiens harmoni. De vil gå så langt som til å ofre sin egen psykiske eller fysiske helse for å bevare familiens harmoni. Det som tilsynelatende ser ut som et dypt forstyrret barn - er i virkeligheten et barn som gjenspeiler foreldrenes dårlige forhold. Barn vil velge å bli syke, om resultatet er at foreldrene på den måten samarbeider for å forbedre ekteskapet. Barn vet intuitivt at hvis ekteskapet ryker, vil de bli presset ut i mørket. Familiepsykologer kaller et barn som er symptombærer, for en SYNDEBUKK. Når det er søsken, er det ikke alltid klart hvorfor det er ett barn fremfor de andre som tar på seg den rollen. Noe av svaret ligger i fødselsrekkefølgen. Fra foreldrenes synsvinkel blir de kvitt en tung byrde hvis de fokuserer oppmerksomheten på PROBLEMBARNET i stedet for på sitt eget forhold. Så lenge barnet er PROBLEMET, kan de unngå sitt eget forhold. Så lenge barnet er PROBLEMET, kan de unngå å tenke på sine egne vanskeligheter. Mange foreldre tjener derfor på barnas sykdom, John Bradhaw.
Samtlige uttalelser av John Bradshaw, har jeg valgt fra boken Familiehemmeligheter. Og det er lett å se at han har peiling på familien. Jeg kjøpte denne boken for å forstå min egen familie, og for å sette meg inn i funksjonene for den familien som jeg selv stiftet. Som nevnt, så utagerer Andreas sin far. Og i tillegg sjalusi overfor far sin nye familie. Det var nettopp derfor jeg ønsket at Andreas skulle få være mer sammen med sin far. Det var mye-mye viktigere for ham, enn det som foregikk i min egen familie. Og det faktum at faren slapp taket i ham, var en katastrofe. Det ser vi også av det som kommer frem i den sakkyndige vurderingen. Som en "spesialist i klinisk psykologi" i fullt alvor mener "kan tilbakeføres til mor". Jeg og Lars har alltid hatt et godt forhold til hverandre, men da Ole ble født, var det bare ikke godt nok for Andreas. Og det var da han forvandlet seg til "PROBLEMBARNET". Mens psykologen utpekte meg som "SYNDEBUKKEN" - FORDI AT HAN TROR AT "BÅDE MOR OG FAR SATTE NYE BARN TIL VERDEN” - SAMTIDIG!

25 TILPASNING. Kunsten er å bli sikker på sin egen dømmekraft, Simon Wilkinson. Fra pkt. d) til e) skriver psykologen: "Det har kommet bekymringsmeldinger fra flere hold vedrørende guttens omsorgssituasjon, - fra våren 1998. Andreas har i sin skolegang fremstått som atferdsmessig påfallende. Han har i perioder hatt utagering, og fremtrer ellers urolig og ukonsentrert. Osv." Og i kap. 15.1, h) skriver han: "Jeg ser for øvrig at da gutten utagerte betydelig i 1998, var det i en situasjon hvor både mor og far satte nye barn til verden. Omsorgssituasjonen hos mor var også på denne tiden svært kritisk, noe en også ser av de ulike bekymringsmeldingene som kom i samme periode. Jeg tar derfor Andreas sin utagering på skolen, som et symptom på guttens totale omsorgssituasjon i denne perioden." Men psykologen bommer igjen, så det SMELLER i deigen: FOR MATS VAR IKKE PÅTENKT DA OLE BLE FØDT ÅRET FØR HAM, I 1997!

Se også kap. 9.3 og 38.43. -Så den der ”observasjonen” stemmer bare ikke med faktiske forhold; at "gutten utagerte betydelig" da "både mor og far satte nye barn til verden". Men Ole var født, og det skjedde lenge før våren 1998! Fra skolen heter det, den 6. mai 1998, ”*Humør: Han har hatt noen raserianfall på skolen." Og så sluttet han å rase fra seg da han fikk bo 50 / 50 med faren i august 1998, pkt. j): "Han utagerer ikke lenger på skolen." Og den siste "bekymringsmeldingen" er datert 29. september 1998. -Ved denne siste sluttscenen var Mats bare 3 måneder gammel, mens Ole var 1 år, så "omsorgssituasjonen hos mor" hadde overhode ingenting med Andreas sin "utagering" på skolen å bestille! -Bare så det er sagt: JEG HADDE RETT HELE TIDEN. Og den der der "både"-greien er en fullstendig tullete ”observasjon” av deg, herr Hansen! Med dette momentet oppklart, skulle det derfor ikke herske tvil om at psykologens grunnlag for å stemple meg som syk i hodet, faller i grus på sin egen urimelighet. Noe sånt.

26 HELT GRESK. -Det betyr altså: Flere fullstendig tullete ”observasjoner”, og her kommer de, fra punkt 12: "Mor har tre søsken. Stefaren var alkoholiker, mor opplever at hennes mor i liten grad tar ansvar, mors mor mener at det er han som er skyld i familiekonfliktene." What? Barnevernets tolker må jo være de sakkyndige psykologene. Og han fikk det svaret ut på mmpi-testens T-form. Altså, hvem sin skyld var hvem sin? Var det min senile stefar som var skyld i min situasjon? Mente jeg at min mor mente, at det var hans skyld at jeg var blitt så tullete? Da har de i så fall gjort en god jobb. -Aha, ja nå husker jeg det... -og jeg ser at de har fått det helt riktig ned på papiret…

Og en til gresk tragedie. Eh, jeg mener selvfølgelig Marokansk: "Hun var i kontakt med barneverntjenesten i 1992. Hun hadde da fått store problemer på grunn av "Marokko-drapet" på Maxim. Hun hadde ikke hatt noe med episoden å gjøre, men dette hadde utløst en krise hos henne." -Åjasså...? I oxytocin-rus kan jeg si mye rart, men jeg var ikke påvirket i 1992. Jeg kaller Maxim-drapet for Maxim-drapet, og ingenting annet enn det. Det høres jo ut som om det var en Marokaner som ble drept, og ikke en bergenser. "Hun hadde ikke hatt noe med episoden å gjøre, bla bla..." - det høres jo ut som om jeg bare hadde lest om den "episoden" i avisen eller noe sånt?

27 SKYLDER PÅ HVERANDRE. Ingen forstår meg. -Nå skjønner jeg ikke hva du mener... BSV. Fra barnevernets "vurdering" uten dato, punkt 12, leser vi: "Barneverntjenesten vurderer det som viktig at de voksne rundt Andreas er samlende og prøver å få til felles forståelse av ham, slik at en ikke gir skyld til hverandre på hvorfor Andreas ignorerer grenser og får raseriutbrudd." Men her må jeg understreke at vi ikke må misforstå barnevernets uttalelser: Med de voksne menes foreldre og ikke dem selv. Og sakkyndige psykologer er noe helt annet enn voksne folk. Ja, det har vi jo forstått. Barnevernets "hovedmål" var den gang, at "Andreas skal være i en omsorgsituasjon som ivaretar hans behov for trygghet, forutsigbare rammer og voksne." Men HVORFOR FULGTE IKKE DE SELV OPP SIN "KONKLUSJON OM UNDERSØKELSESSAK ETTER LOV OM BARNEVERNTJENESTER PARAGRAF 4-3"? Nei, kan skjønne det, når de har en enda sterkere lov som slår den første ihjel. Som for eksempel denne, fra kap. 8.7: "Barneverntjenesten har hatt jevnlig kontakt med mor siden høsten 1998, og har satt i verk omfattende støttetiltak rundt familien. Dette både i form av råd og veiledning og i form av avlastning og praktisk hjelp. Trass i omfattende hjelp og støtte, har mor hatt lite overskudd til å mestre hverdagen. Barneverntjenesten har derfor beslutta å undersøke omsorgssituasjonen for hennes to barn etter lov om barneverntjenester §4-3, jfr. § 4-12." Den 4-12 skal du bare passe deg for, for den sier alt. De har lovene, men ingen definisjoner om hva de egentlig mener. Lovene kan de bruke helt vilkårlig - som det seg høver og bør dem. Uten å ofre en eneste tanke på hva som egentlig er en "samlende" og "felles forståelse" av barnet. Barnevernet er jo ikke akkurat berømt for å virke ”samlende” for barn og foreldre, men tvert imot så er de nettopp viden beryktet for å splitte dem opp! Og den usignerte "konklusjonen" nevnt i punkt 12, var bare valgflesk. For jeg har ikke sett snurten av alt det gullet og de grønne skogene som de snakket om. -Men jeg har sett mange ”fine” grøfter!

28 Å FEILE ER MENNESKELIG - Å TILGI ER GUDDOMMELIG. Å betrakte seg selv som mangelfull er veien til fullkommenhet, Lao-Tse. Alle sammen tar feil en gang i blant. Og nå får jeg sjansen til å være den første til å innrømme det. Den sakkyndige psykologen tar også feil. -Så det synger etter. Lars tar også feil, og Per Helge. Og Laila Pettersen, Svein Bolstad og Britt Jacobsen. Og alle de ansatte ved barnevernet tar også feil. -Ja, de er jo ikke riktig klok på en flekk. Så derfor foreslå jeg at vi begynner å tenke på hvordan vi skal tilgi hverandre allerede nå.

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!