Her kan du lese om ille beskyldninger om både den ene og den andre, samt om hvorfor og hvordan psykolog Svein Magnar Hansen mener at jeg er en "dårlig rollemodell" for mine barn:

15 En Dårlig Modell

1 Observasjonenes og undersøkelsene. 2 Men barna er sjalu. 3 Sjalusi-triologien. 4 En lykkelig familie. 5 Moderasjoner. 6 Ambivalens. 7 Det parabole mennesket. 8 Uforløst sinne. 9 Flyturen. 10 Vær en hyggelig kar. 11 Den følelsesmessige isolasjonisten. 12 Vær sint med god samvittighet. 13 Passende og upassende. 14 Et fotografi. 15 Psykisk omsorgssvikt. 16 Provoserende atferd. 17 Timmi Gresshoppe. 18 En dårlig modell.



2 MEN BARNA ER SJALU, JOHN GRAY. Når enslige foreldre blir engasjert igjen, hjelper det barnet til også å se sitt eget tap i øynene. Det frigjør også barnet fra å føle seg ansvarlig for moren eller faren. Når det dukker opp sjalusi, må enslige foreldre heller hjelpe barna til å se den i øynene og komme over den, enn å beskytte dem mot den. Når enslige foreldre blir engasjert, forlovet eller gifter seg på nytt, beskytter de ofte barna ved ikke å stille kjærligheten til den nye partneren til skue når de er i nærheten. Selv om dette synes å være en god tanke, er det ikke det. De burde i stedet lage et poeng av å snakke positivt om den nye partneren. Barna må få en grunn til å like inntrengeren. Det er ikke de som har gått ut og valgt vedkommende. Barn er som regel svært tilfredse med å ha enslige foreldre helt for seg selv. Men hvis de hører, ser og opplever på flere forskjellige måter at det nye mennesket gjør mamma eller pappa svært glad, da kan de begynne å ønske den nye partneren velkommen. Når et barn motsetter seg innblanding fra en stemor eller stefar, er det på sin plass å være sammen med barnet uten det nye mennesket. Akkurat som det nye paret har stunder sammen alene, bør barna få følelsen av at de også vil komme til å ha spesielle stunder alene med mor eller far. Enten foreldre er skilt eller ikke, vil de ofte la barna bli sentrum i livet sitt. For å motvirke denne tendensen, må vi gå inn for å prioritere voksne behov. Fra Mars og Venus i nye forhold.

3 SJALUSI-TRIOLOGIEN. Sjalusi er den største av alle lidelser, men får allikevel minst medlidenhet fra dem som er årsak til den. Francois de La Rochefoucauld. Tidene har forandret seg, og det samme har Andreas sitt forhold til Tove og Ole. I dag heter det: Det var den gang. Og nå vi en lykkelig storfamilie. Allting ordnet seg til det beste for alle parter. Uten spesialrådgivning fra ”kliniske spesialister”. Og Andreas er et fullverdig medlem av farens nye-familie. Og våre felles anstrengelser har bært frukter og den suksessen skyldes vårt enestående samarbeid. Andreas sin voldsomme sjalusi har avtatt og han har blitt en rolig og harmonisk gutt. Var det ikke mer enn det? Nei, det var alt.

4 EN LYKKELIG FAMILIE. I en familie er kvinnen regjeringen, mannen folket og barna opposisjonen, Peter H. Martin. Fra første dag av, aksepterte jeg Tove som Lars sin partner og jeg gledet meg på deres vegne. Ved å vise disse holdningene overfor Andreas og fortelle ham at når man er med på å dele andre folk sine gleder, så får man det også så mye bedre med seg selv.

Nemesisen ved å dele andres folks gleder er, at da legger man forholdene til rette for å tiltrekke seg omstendigheter som man selv vil glede seg over. Dermed så dannet jeg grunnlaget for å glatte ut fremtidige meningsforskjeller. Som du har sett, så har vi også hatt våre uenigheter, men de har ikke stukket dypere enn at vi har kommet over dem uten at det har oppstått vondt blod mellom oss. Og selv om jeg ikke hadde John Gray sin kloke bok på denne tiden, så benyttet jeg meg ubevisst av den samme arbeidsinnstruksen. Og den viste seg å holde stikk, for de vanskelighetene som oppstod, har bare vært med på sveise oss enda tettere sammen.

Helt i fra begynnelsen av, bestemte jeg at Tove også skulle være med for å bli involvert i vårt fellesskap. Og Tove meldte tidlig sin interesse for å samarbeide med oss. Foruten å være med Lars for å plukke opp Andreas, inviterte jeg også henne til å delta på Andreas sine gebursdager. Og hun kom. Selv om Lars var ute i nordsjøen. Tove og Lars ble også invitert til mitt bryllupet, og der kom de begge to. -Og da Ole ble født, fikk jeg komme og hilse på dem på klinikken. De stilte også opp i dåpen til Mats, og Lars tok imot tilbudet om å være fadder til Mats. Og så bytter jeg og Tove på barneklær. Og nå går vi i bursdagsbesøk til hverandres småunger. Og Tove og Lars var også med på å feire 40-årsdagen min!

DIGRESJON, 17.08.2007: Tove og Lars var også med på å feire min 45-årsdag!

Jeg er i hvert fall svært godt fornøyd med Lars’ nye partner - jeg kunne ikke fått en bedre kvinne "ved min side". Og min glede over Tove og Ole har bidratt til å normalisere Andreas sin sjalusi overfor dem. Jeg var klar over at det kom til å ta sin tid før Andreas sine følelser var blitt helbredet, og at min innstilling til dem ville være med å angi utfallet. Jeg var også klar over at Andreas måtte få lov til å rase fra seg, og at det var viktig for ham at bare vi tre; Lars, meg og Andreas, fikk gjøre våre egne ting, uten innblanding fra Tove og Ole. -Til og med de utfluktene aksepterer Tove!

Det enestående samarbeidet som foregår mellom oss, omtalte jeg også i kap. 11.5. Og sånn vil vi fortsette å ha det i framtiden. Livshistoriene våre har bare så vidt begynt, og barna våre står styrket foran en felles framtid. Og jeg, Lars og Tove, skal bli besteforeldre i sammen når den tid kommer... Og de heldige vinnerne i dette spillet er: BARNA. Så, den vanskelige oppgaven med det "emosjonelle arbeidet" til tulle-psykologen, er en saga blott, og det klarte vi som sagt å ordne opp i uten hjelp av de oppblåste ekspertene som alltid tror om seg selv at de er så veldig uunnværlige.

5 MODERASJONER. Livet er ikke et problem som skal løses, men et mysterium som skal leves, Siv Stubsveen. I kap. 14, punkt heter det: "Andreas hadde mange utfall mot Tove Grøtte. Han sier at han ikke liker henne noe spesielt, og sågar at han ikke ville bli skuffet om hun gikk fra pappa. Han sier at det er pappa som leser for ham om kvelden, og at Tove da ikke kommer inn og sier god natt. Senere modererte gutten seg noe, og sa at hun av og til kan være veldig snill, og gi ham klemmer." Når Andreas snakker om Tove, så lirer han først av seg en bøtte negative kommentarer, men så "moderer" han seg plutselig. Men når det gjelder hans uttalelser om meg, så trenger han ikke ”moderere” seg, og psykologen gir ham heller ingen signaler på at han har full anledning til det. Det ser faktisk nesten ut som om Andreas ikke liker sin mor. Men, at Andreas ”modererte sine uttalelser" i forhold til Tove, ja, se det husket altså psykologen på å skrive ned. Å spørre gutten om han liker sin mor, nei, se det ville jo ikke vært med på å fremme psykologen og barnevernet sitt syn på saken. Men, jeg er glad for at Andreas ikke trenger å bedyre hvor høyt han elsker meg. Det er et typisk sunnhetstrekk. Det har aldri slått meg å spørre Andreas om hvor høyt og hvor mye han elsker meg. Men jeg sier ofte jeg elsker deg til ham. For å forsikre ham om at jeg elsker ham ubetinget. Bare fordi at jeg lærte at det er viktig for barn å bli fortalt at de er elsket av sine foreldre. Jeg vil ikke kreve at han skal elske meg, men som sagt, så ”modellerer” han jo meg, så han slenger ofte armene rundt meg og sier: "-Å mamma, jeg er så glad i deg!"

6 AMBIVALENS: Tvilrådighet, splittethet. En ambivalenskonflikt innebærer at man opplever motstridende følelser eller handlingstendenser for ett og samme objekt, Psykologisk Leksikon. Når det gjelder Tove, så både likte og mislikte Andreas henne: "Han synes også å være ambivalent i forhold til fars samboer." En annen oversettelse for ”ambivalens” heter: Det kommer ann på... - og jeg har ikke bestemt meg ennå... Og det er et sunt BÅDE - OG! For eksempel, så er det en smal sak for meg å skjelle ut BÅDE Lars og Per Helge etter notene. Jeg BÅDE elsker OG hater dem, alt etter som. Det finnes også et "ambivalent" forhold og Psykologisk Leksikon gir denne forklaringen: "I følge psykiateren Eugen Bleuler (1857-1939) er det et vanlig symptom ved schizofrene forstyrrelser." -Huff da! Psykiatere og psykologer skal få seg litt av en jobb med å arrestere alle de kvinnene og barna som er seg ubevisst sine plagsomme lidelser. -Slo det dem ikke at det kanskje er de selv som skaper monstre i sin egen fantasi-verden?

Andreas sier: "Han sier at hun er grei i perioder, samt at han etterlyser henne ved legging." Og slik projiserer psykologen sine egne følelser videre: "Som er en emosjonelt sterk personlig situasjon. Det kan derfor synes som om gutten søker sterkere positive følelser fra Tove, men samtidig bygger opp et forsvar dersom han ikke skulle få dette." Greit nok, greit nok, men, vanlige folk trenger ikke en utdannelse for å skjønne dét. Og vi greiet fint ut den floken i sammen, i forrige århundrede. Men det som jeg vil frem til her, det er at Svein Magnar Hansen gir Tove en attest på FORMIDLENDE OMSTENDIGHETER i henhold til Andreas egne uttalelser. Nettopp fordi at psykologen husket på skrive ned at Andreas ”modererte seg”. De samme unnskyldningene gjelder ikke for meg. Fordi at jeg er hans ”forstyrrede” mor og ikke en sporadisk stand-in.

7 DET PARABOLE MENNESKET. Det er mange som har undret seg over hvorfor noen mennesker klarer påkjenninger bedre enn andre. Blant annet har man forsket på dette når det gjelder krig og vold. I en amerikansk undersøkelse har man kommet frem til at de soldatene som overlevde de verste krigshandlingene, synes å være de som BÅDE er utadvendte OG innadvendte og de som BÅDE er egoistiske OG samtidig tenker på andre. Denne typen mennesker blir ofte kalt "det parabole menneske, Lisbeth F. Brudal. I kap. 23.1, punkt 2) skriver psykologen følgende om meg: "Jeg ser imidlertid at Mona Lygre har et ambivalent og påfallende forhold til sin mor. Hun synes å ha hyppig og nær kontakt med henne, samtidig som hun synes å avskrive sin egen mor i en morsrolle. Forholdet indikerer at hun har hatt et konfliktfylt forhold til sine foreldre, og har blitt forberedt i en begrenset grad til sin egen oppdragergjerning." Men i samsvar med den amerikanske undersøkelsen, så kan jeg jo takke min skaper for mine "ambivalente trekk", for dersom jeg ikke hadde hatt det, så hadde jeg jo heller aldri klart å skrive dette manuskriptet!

Fra Ventetiden, Lisbeth F. Brudal, siterer jeg videre: "En kjent norsk politiker ble en gang spurt hvilken egenskap hos seg selv hun satte mest pris på. Etter å ha tenkt seg om, sa hun at hun måtte få svare med to egenskaper - det at hun var BÅDE tålmodig OG utålmodig." Hvordan skal vi forstå dette? Kan vi være både det ene og det andre på samme tid? Den kjente norske politikerens navn er for øvrig Gro Harlem Brundtland.

Og hvorfor er det ikke lov å ha to forskjellige meninger? Når selv psykologene innrømmer den retten? Er de unntatt fra denne regelen, fordi at de tross alt er de eneste menneskene som har attest på at de kan "kontrollere" sitt sinne?

Hvordan går det ann å ta så feil? -Jo fordi at psykiatere og psykologer er ukritisk til sine gamle kilder. Les opp igjen denne setningen: "I en amerikansk undersøkelse har man kommet frem til at de soldatene som overlevde de verste krigshandlingene..." -Eugene Bleuler foretok aldri en omfattende undersøkelse for å bekrefte at hans antagelser holdt stikk. Det var heller ikke "innenfor det normale variasjonsnivå" på hans tid. Den gang lå det normale innenfor DET MASKULINE SELVSTYRET. Kvinnelig følsomhet var ikke kalkulert med. Bare så det er sagt. Og Eugene Bleuler døde før 2. verdenskrig brøt ut i Europa. I nitten-hundrede-og-tretti-ni. I dag vet vi bedre. Men det gjorde heller ikke psykiatriens far, Sigmund Freud. Som i følge Psykologisk Leksikon; "overtok i 1912 begrepet fra Bleuler og ga det et psykodynamisk innhold, som senere ble utdypet av Karl Abraham (1877-1925) i Berlin og Melanie Klein (1882-1960) i London." Senere ble dette psykodynamiske innholdet overtatt av Svein Magnar Hansen (1950-). Sigmund Freud sjekket for øvrig også ut i 1939. -Og det skjedde lenge før de omfattende undersøkelsene kom på bordet! Men DERSOM DISSE FOSSILE FORSKERNE IKKE HADDE DØDD UT PÅ GRUNN AV EN NATURLIG MANGEL PÅ TID, SÅ MÅTTE DE OGSÅ HA "MODERERT" SINE UTTALELSER "NOE".

8 UFORLØST SINNE, THEODORE ISAAC RUBIN. Jeg husker en mann som nesten drepte en annen mann som på spøk spurte om han var impotent. Den andre mannen hadde ingen anelse om at spørsmålet utløste et enormt selvhat og raseri som hadde sin basis i en langvarig følelse av seksuell utilstrekkelighet og mulig impotens. Den rasende mannen hadde skjult sine følelser, og hadde investert mye stolthet i seksuell erobringer og manndom, Theodore Isaac Rubin. Den sakkyndige psykologen skriver i kap. 30, at jeg har "vansker med impulskontroll", og det har også Tove og Andreas. -Spesielt når vi blir utsatt for en "svært provoserende atferd".

Vi blir sinte alle sammen fra tid til annen. Alle sammen bortsett fra de avbalanserte psykologene. For de mener at det er umoralsk å vise følelser. I hvert fall skal du vokte deg vel for å vise dine dårlige sider i offentlige sammenhenger, for da risikerer du å bli stemplet som gal og sinnsforvirret. Og da fremtrer du som en dårlig ”modell” for dine barn. Å gi uttrykk for sinne blir nemlig ikke betegnet som en berettiget følelse av psykologene, men som ren GALSKAP. Men å bli kalt for et "fittehull" kvalifiserer likevel ikke et barn til å bli fysisk antastet av en voksen person.

9 FLYTUREN. Hallo, er det SAS? Kan de si meg hvor lang tid det tar å fly til New York? -Et øyeblikk. -Takk skal de ha, BSV. Uheldigvis så passet ikke Andreas sitt sinne inn den situasjonen som oppsto på flyet fra turen hjem fra Kreta. Ifølge de voksne, inklusiv psykologen. De mente at han ikke skulle lage noe bråk, og innrette seg etter dem. Andreas har for øvrig sin egen versjon av denne saken. Fra kap. 14.4, punkt får vi disse opplysningene: "Han fortsatte imidlertid å si at Tove ikke tåler to skjeve ord fra ham. Han gir som eksempel en episode ved hjemreisen fra Kreta denne sommeren. Han fikk da sitte ved vinduet og se ut. Far og Tove ba ham etter en tid skifte, slik at også andre kunne få se ut." Følelsene hans ble ikke tatt til etterretning, og derfor ble det bråk. Fordi at han var irritert på forhånd. Andreas var sint. Fordi at han måtte fornekte sine Forbudte Følelser. Og han fikk heller ikke lov til å gi uttrykk for dem, for han ble ikke møtt med forståelse av faren og Tove. Problemene hans bare vokste og vokste, proporsjonalt med undertrykkelsen. Selv om de hadde hatt det kjekt sammen i syden. Bortsett fra en ting, som gjaldt "god-natt-klem"-ritualet til Ole. Som Andreas opplevde som negativt. Først skulle Ole susse mamma (Tove) godnatt, og så pappa, og så - til slutt fikk Andreas godnatt-sussen. Og bare denne lille bagatellen var nok til å holde sjalusien hans ved like. Han følte seg nedgradert ved å være den minst betydningsfulle personen. Og det likte ikke han ikke. Dette kom han altså og fortalte til meg lenge etterpå. Denne smertefulle tilståelsen satt langt inne, og han følte seg oversett og tilsidesatt, ved alltid å måtte være sistemann i køen. Selv om Ole så tydelig viste at han var begeistring for ham.

Så gjentok det samme seg på flyet. Andreas ble skjøvet til sides til fordel for Ole. -Dette kom han også å fortalte til meg. Og det var derfor han tente. Fordi at han ikke fikk sitte der på den plassen som han allerede satt. Men, de voksne var opptatt med sine egne problemer, som i dette tilfellet var Ole som hadde blitt urolig. Og akkurat da klarte de ikke å kommunisere videre sin "Vær en hyggelig kar - ikke lag noe bråk"-holdning til Andreas.

Det tok som sagt sin tid før Andreas kom til meg og ville snakke om ”episoden” på flyet. Han sa at han ble sint fordi at han ikke fikk sitt ved vinduet. Selv om det var mørkt ute, så så han på lysene ifra byene. Og det tok sin tid før jeg kunne begynne å korrigere ham. Og slik begynte jeg: "Det som jeg tror pappa forsøkte å fortelle deg, er at du må forstå at du også må dele godene med Ole." Og så fortalte jeg ham litt om meg selv og mine tre søsken og om hvordan vi måtte lære å dele familiens godbiter oss imellom. Og pussig nok, så aksepterte han min irettesettelse. Men, fordelen min var den, at jeg hadde god tid - det hadde dessverre ikke Lars og Tove - da de satt der i trengselen til alles beskuelse på flyet.

Andreas fortalte videre at en av grunnene til at han eksploderte, var fordi at det var Tove som var først ute med en "provoserende" kommentar. Med en forargerlig mine sa hun til ham: "-Din mor har gitt deg en dårlig oppdragelse!" Dermed så tente han på alle pluggene og ”presiserte” nøyaktig hva han mente om henne. De ”bann-ordene” som han lirte av seg, blant annet et "fittehull" - rettferdiggjør likevel ikke Toves "ekstreme atferd" overfor Andreas. Men som sagt, så finner vi ingen opplysninger om ”BAKGRUNNEN” for og motivasjonen bak Andreas sine handlinger i den sakkyndige vurderingen. Så, JEG TRENGER VIRKELIG IKKE Å UTDYPE HVA JEG MENER OM SVEIN MAGNAR HANSEN SIN TOTALT MANGELFULLE INNSIKT SOM "KLINISK SPESIALIST I PSYKOLOGI". For som du selv ser, så er den fyren langt utpå jordet...

10 VÆR EN HYGGELIG KAR - IKKE LAG NOE BRÅK, THEODORE ISAAC RUBIN. Det er to store, ødeleggende blokkeringer mot å føle og vise sinne. La oss se på dem, en av gangen. Jeg kaller den første for "Den hemmelige overenskomsten" eller "Vær en hyggelig kar - ikke lag noe bråk"-syndromet. Den hemmelige overenskomstens vilkår er svært enkle: "Jeg kommer ikke til å bli sint, og derfor kan jeg være sikker på at du ikke blir sint." Overenskomsten er hemmelig på den måten at den andre parten, spesielt om det dreier seg om en person som føler seg fri til å bli sint, ikke vet at den eksisterer. I hvert fall er "ikke lag noe bråk"-menneskene vanligvis slike som bygger hele sine liv og personligheter på å være "hyggelige" og allment likte. Naturligvis føler de at vreden, spesielt om den vises, kan ødelegge det bildet de prøver leve opp til. Disse menneskene føler at ethvert uttrykk for sinne - til og med bare lett irritasjon - kommer til å ødelegge kontakten med motparten. Dette oppfattes som en umiddelbar trussel mot ens egen status som "hyggelig" menneske og innebærer et potensielt tap av kjærlighet. Ettersom å være elsket betraktes som den eneste måten å være trygg på i denne verden, oppfattes naturlig nok vreden - spesielt vrede som leder til at motparten svarer med samme mynt - som en alvorlig trussel. Det "hyggelig" mennesket tvinges derfor til å spille en rolle. Den prisen han betaler for denne rollen er enorm. Han kan aldri være seg selv, og han forbruker mengder av energi på å forsøke å lure seg selv og andre mennesker. Dessverre fungerer dette ikke i det hele tatt. Han lykkes ikke med å lokke noen til å like seg. De som liker ham gjør det i alle fall, og de som ikke gjør det, gjør det ikke uansett. Enda verre er det at blokkeringen av sinne til slutt ødelegger akkurat det som det "hyggelige" mennesket ønsker, nemlig kjærligheten. Men mer om dette og andre destruktive virkninger senere. Her er det tilstrekkelig å påpeke at behovet for å være allment likt og ikke irritere noens følelser, fungerer som en enorm blokkering som hindrer vredens utløp.

11 DEN FØLELSESMESSIGE ISOLASJONISTEN, THEODORE ISAAC RUBIN. Den andre store blokkeringen, som i lengden er like ødeleggende, er kravet om å passe sine egne saker. Den "følelsesmessige isolasjonisten" tror oppriktig at om han ikke involverer seg i andre, så vil han aldri bli såret. Naturligvis betraktes sinne i enhver fremtreden som en trussel mot hans uengasjerte status. han kan ikke bli sint, og enda mindre vise det, fordi det ville vise at han er tilstrekkelig engasjert til å bli sint. Han mener at denne form for engasjement fører til at man involverer seg og fanges av emosjonelle og menneskelige feller. Han foretrekker å "ta det kaldt og holde seg på den sikre siden". Naturligvis lykkes ikke denne strutsepolitikk. Mennesket er et sosialt vesen som ikke kan fungere isolert. Hvor sinnrikt den emosjonelle isolasjonisten enn planlegger sin vei gjennom livet, er det uunngåelig at han involverer seg følelsesmessig i andre mennesker, og de i ham. Den eneste virkningen av "å ta det kaldt", er å bli berøvet for de enorme fordelene som et sunt og åpent sosialt liv medfører. Å "kjøle ned" vreden bidrar også til de mange gifter som jeg skal beskrive senere. Jeg vil avslutte dette kapitlet med å si at blokkering av sinne gjør oss til enda større "lag ikke noe bråk"-mennesker.

12 VÆR SINT MED GOD SAMVITTIGHET, THEODORE ISAAC RUBIN. Bare gå ut og kjøp boken med en gang - eller liker du å plage deg selv med dårlig samvittighet når du blir sint? Jeg tillater meg selv å være sint med god samvittighet, og jeg har trent på det i mange herrens år. Mens andre folk som sliter med sitt eget sinne, gjør alt de kan for å gi meg skyldfølelse. Deriblant Svein Magnar Hansen, som har mye igjen å lære. Denne negative mentaliteten beskriver jeg også i kap. 7.16, 17 og 21: Maskulin vold, passiv aggresjon og selvrettferdig aggresjon. Og de samme trekkene går igjen hos "Vær en hyggelig kar - ikke lag noe bråk" og den "følelsesmessige isolasjonisten". Både Svein Magnar Hansen, Svein Bolstad, Lars Rathke og Per Helge Aanonsen er klassiske eksempler i de to sistnevnte kategoriene. Laila Pettersen og Tove Grøtte havner også i den båsen. Og det mener jeg. Fordi at de er så redd for å stelle i stand bråk. Men det er så merkelig, at disse folkene som forsøker å fremstille seg selv som så utpreget fredselskende - likevel alltid havner opp i bråk? Og spesielt med meg og Andreas. Men er det fordi at vi er så ille da? Eller er vi bare et symptom på hvor mye sinne de selv går rundt og lagrer på? Og hvem av de forskriftsmessige folkene er det som har rett til å bedømme når det er ”passende” å besvare en "provokasjon"?

13 PASSENDE OG UPASSENDE. Sinne virker upassende bare når vi ikke forstår det. Hvis det er passende i den aktuelle situasjon, forstår vi det vanligvis og bedømmer det til å være passende. Når intensiteten står i forhold til det som utløser sinne, anses det vanligvis for passende. Når det ikke er noen tilsynelatende grunn til sinne eller når sinne virker mer intenst enn situasjonene tilsier, ser vi vanligvis på det som ute av proporsjoner eller upassende. Sinne er imidlertid alltid passende. Det kan være passende for en kilde som er ukjent for observatøren, men i forhold til kilden er vreden alltid passende. Så snart kilden er åpenbar, vil sinne virke passende også for observatøren. Dette gjelder alle menneskelige reaksjoner. De kan virke irrasjonelle i forhold til det vi kjenner og kaller rasjonelt. Men alle reaksjoner, uansett hvor irrasjonelle de virker, har en hensikt, en mening - uansett hvor skjult eller komplisert den er, Theodore Isaac Rubin. Som sagt, så passet det ikke for Lars og Tove at Andreas ble forbanna sint på flyet. Men det passet heller ikke for Andreas å bli kritisert for at moren hans hadde gitt ham en dårlig oppdragelse. Svein Magnar Hansen deler Tove og Lars sitt syn på saken, men ingen av dem har rett. Selv om de representerer flertallet. Og hvorfor skulle hensynet til alle de andre passasjerene bety så mye mer enn hensynet til Andreas? Hvem var det som stod for den "psykiske omsorgssvikten" i dette tilfellet? Var det min skyld nå igjen, selv om jeg ikke var til stede på flyet? Psykologen skriver i punkt k): "Etter min vurdering er guttens problemer med redusert selvkontroll i kritiske situasjoner, hans reduserte konsentrasjon i skolesituasjonen, og hans underyting, - en konsekvens av redusert oppfølging fra mors side. Hun har samtidig vært en dårlig modell for utøvelse av selvkontroll. Manglende støtte og oppfølging, samt å fremstå som en dårlig modell, er vanlige årsaksforhold til problemer barn har med tilpasning i skolesituasjon og selvkontrollsproblemer." I følge psykologen så kan han føre Andreas sin oppførsel tilbake igjen til meg. Fordi at jeg er så "utagerende i kritiske situasjoner", og det har altså ingenting med hvordan andre folk oppfører seg overfor Andreas… Med andre ord så er de skyldfrie og kan unnskyldes overfor de situasjonene som de selv steller i stand, fordi at jeg er en så dårlig mor. Og i dette ligger også at andre folk overhodet ikke har noen som helst innflytelse på Andreas, og de kan heller ikke fremstå som ”modeller” for ham. -Det er ikke riktig vil du kanskje si, men det er nettopp dette den utpreget ”hyggelige” sakkyndige psykologen Svein Magnar Hansen, ”spesialist i klinisk psykologi”, mener, m. fl.

14 ET FOTOGRAFI. Du verden, Hansen - etter en måned i Syden er du jo blitt et helt annet menneske! -Jeg heter ikke Hansen. -Der kan du se! BSV. Andreas sin "svært provoserende atferd" resulterte at Tove "ble da sint og grep ham rundt kjeven, slik at han fikk en klemskade. Han hadde et lite arr på kinnet etter denne episoden". –Ja, jeg la øyeblikkelig merke til det store arret som Andreas hadde på kinnet da han kom hjem. Og så "noterte" jeg meg det faktum at de kom innom til meg alle sammen. For Tove hadde ikke for vane å være med for å hente og bringe Andreas nå lenger. Men Ole er ofte med. Akkurat det skjønner jeg, for da får Tove litt tid til å være for seg selv og sysle med sine egne saker. Men denne mannssterke opptreden var mistenkelig... Og så fikk jeg deres forklaring på ”klemskaden”, bortsett fra Andreas sin. Den satt som sagt litt lengre inne.

"Et lite arr på kinnet" var 5 cm langt, for jeg målte det nemlig med en av de linjalene som flyter rundt i huset her. Og 5 cm er ikke ”et lite arr”, men et stort arr på et barn. Tilfeldigvis så hadde jeg en film i kameraet... Og jeg har også sikret meg et fotografisk bevis på psykologens beskrivelse av "et lite arr på kinnet". I kronologisk riktig rekkefølge. Bare så det er sagt.

15 PSYKISK OMSORGSSVIKT. Dommeren: Erklærer De Dem skyldig eller ikke skyldig? Den anklagede: -Hvilke andre muligheter har jeg? BSV. Den 29. mai -00, snakket jeg og Andreas igjen om ting som vi har opplevd sammen. Jeg spurte ham om hvilke ”episoder” han synes var den verst av den fly- og PlayStation-”episoden”, og da svarte han: "De kan ikke sammenlignes - på flyet var det Tove som var dum og den gangen vi var på barnevernet var det jeg som var dum."

På flyet stresset Tove med to unger, og jeg forstår utmerket godt hvordan det kan ha vært for henne. Hennes sinne var da også berettiget og ”passende”. Og på Torgalmenningen var det jeg som stresset, med en unge som sparket og slo meg. På skolen stresset Svein Bolstad med flere andre folk. Tove dristet seg til å knipe Andreas rundt munnen og klorte ham samtidig opp i ansiktet. Svein Bolstad skriver: "En voksen måtte holde ham fast i en lang periode." –Og de holdt ham så hardt fast at han fremdeles hadde røde håndledd da han kom grinendes hjem. Mens jeg grep fatt i Andreas og la ham i bakken - uten å påføre ham en eneste skramme. Tove gikk på do og gråt, mens jeg satt på barnevernvakten og gråt. Og Svein Bolstad og Co. skrev fortvilte ”bekymrings”-brev til barnevernet... –Si meg, hva er egentlig forskjellen?

Nå vet dere alt om mine såkalte ”voldelige impulser”. Jeg har bekjent mine synder og lagt kortene på bordet, men folk vil likevel tro at det ligger mer bak. Så hva vil da ikke folk gå rundt og tro om Tove? Hva er hun ikke troendes til å kunne gjøre med sin egen sønn, i sin egen stue, når ingen er til stedet og ser på - når hun kunne angripe en annens barn på den måten? Og det til overmål i full offentlighet? Hm, kanskje hun også har "personlighetsforstyrrelser"? Og hvor store "vansker med impulskontrollen" må vi da ikke kunne anta at ledelsen ved Krohnengen skole måtte ha?

DIGRESJON, 17.08.2007: Tove lider overhodet ikke av noen form ”personlighetsforstyrrelser” og ei heller plager hun sin egen sønn når ingen andre er til stede, bare så det er sagt. Tvert imot så er hun en kjærlig og god mor, og ufattelig snill og forståelsesfull har hun også vært mot Andreas. -Og det samme kan jeg også med 100 % sikkerhet si om meg selv.

16 PROVOSERENDE ATFERD. Dommeren: Hvorfor oppgav De falsk navn da De ble arrestert? Den anklagede: -Jeg var ikke helt meg selv, BSV. Jeg er jo sånn passelig "snål" at jeg helt sikkert hadde gått rundt og spurt de andre passasjerene om det var noen som ville avse et vindussete til min sønn. Og så hadde jeg bedt flyvertinnene om å hjelpe meg. Men den gang var det ikke ”passende” for Lars og Tove å lage så mye "bråk" for et sete med vindu. I stedet for, så skulle Andreas flytte på seg, fordi at Ole skulle få overta hans plass. Jeg vet alt om ”utagerende” småunger, og det har også Lars og Tove lært noe om nå. Og etter den uheldige ”episoden” på flyet, har de innført en ny arbeidsinnstruks. Men den gangen, protesterte altså Andreas på de voksnes omplassering. For dersom Andreas ikke ville flytte på seg, så risikerte de "bråk" med Ole!

Valget deres besto mellom pest og kolera. Men det at Andreas ikke ville flytte på seg, medførte ikke at han ville utgjøre "en fare for seg selv og andre". Og Ole sin dårlige oppførsel, medførte heller ingen trussel. Selvfølgelig forventer man en bedre oppførsel av en 11-åring, men det bør man også kunne si om de voksne. Som i dette tilfellet bare tenkte på sitt eget velbehag. Så hvorfor skulle Andreas bytte ut sin behagelige situasjon til fordel for de voksne? Og da Andreas nektet å flytte på seg, så mistet Tove sin selvbeherskelse, og kritiserte ham. Og han tok moren sin i forsvar da Tove gav meg adressen for hans dårlige oppførsel. Derfor kalte han henne for et "fittehull". Og dette synes Svein Magnar Hansen er helt ok. Og hans klare ”vurdering” er den at: "Han synes ved det siste tilfelle ikke å kunne se hvilken provokasjon det har vært å kalle en voksen omsorgsperson for et "fittehull". Selv om grensesettingen i dette siste tilfellet åpenbart har vært uheldig, er det samtidig min vurdering at gutten har hatt en svært provoserende atferd." Nå-ja, det kan jo godt hende at Andreas sa det samme til psykologen som han siden fortalte til meg. Men se det er det jo ingen som vet noe om ennå.

Ledelsen ved Krohnengen skole mente også at de hadde rett til å beskytte og unnskylde seg selv. Det heter i kap. 3.1: "Han sparket og slo og var til fare for seg selv og andre." Derfor hadde de lov til å holde ham "fast i en lengre periode". Mens jeg, SOM VAR GRAVID I 4. MÅNED, IKKE HADDE LOV TIL Å BESKYTTE MEG MOT EN GUTT SOM ”VAR TIL FARE FOR” MEG OG ET UFØDT LIV? Det er da så merkelig at jeg som er Andreas’ mor, ikke har lov til å sette grenser for min sønns dårlige oppførsel, mens ALLE ANDRE ”VOKSNE OMSORGSPERSONER” BLIR UNNSKYLDT FOR DEN SAMME FORBRYTELSEN. Har jeg gått glipp av noe, eller hva mener du?

Det heter for eksempel ikke om meg: "Andreas synes ved hendelsen av den 12. mars, ikke å kunne se hvilken provokasjon det har vært å sparke og slå en voksen omsorgsperson. Selv om grensesettingen i dette tilfellet åpenbart har vært uheldig, er det samtidig min vurdering at gutten har hatt en svært provoserende atferd." -Nei-da, langt derifra, for om meg heter det i punkt k): "Etter min vurdering er guttens problemer med redusert selvkontroll i kritiske situasjoner, hans reduserte konsentrasjon i skolesituasjonen, og hans underyting, - en konsekvens av redusert oppfølging fra mors side. Hun har samtidig vært en dårlig modell for utøvelse av selvkontroll. Manglende støtte og oppfølging, samt å fremstå som en dårlig modell, er vanlige årsaksforhold til problemer barn har med tilpasning i skolesituasjon og selvkontrollsproblemer." Og videre kap. 23.1: "Hun fremtrer ukritisk til egne handlinger. Jeg viser da først til hennes bestrebelser på å anmelde sin 10 år gamle sønn våren 1998, med den begrunnelse at hun ville ansvarliggjøre guttens far" og "jeg anser alle disse forhold (for å være) alvorlige. Hennes fremtreden er sammenfallende med en vedvarende personlighetsforstyrrelse hos henne, og da spesielt en personlighetsforstyrrelse av manisk karakter." Men jeg sa jo det at DENNE PSYKOLOGEN VIL GI OSS EN DEMONSTRASJON PÅ HVOR DYKTIG EN VIRKELIG GOD PSYKOLOG ER! At det går ann å være så ***, sier nå jeg bare…

17 TIMMI GRESSHOPPE. Samvittighetens stemme er så svak at den lett kan bli kvalt, men den er så ekte at det er umulig å misforstå hva den sier, Anne Louise de Staël. Andreas bærer i hvert fall sin gresshoppe på skulderen der hvor den skal være. Til meg sa han: "På flyet var det Tove som var dum og den gangen vi var på barnevernet var det jeg som var dum." Og til psykologen sier han om ”hendelsen av den 12. mars”, kap. 14.4: "Andreas ble da ganske trist, og sa at det hele var hans feil. Han oppførte seg dumt med å spenne mor, fordi han ikke fikk playstation den dagen." Om ”episoden” på flyet sier han: "Andreas syntes ikke å være spesielt berørt av episoden. Han fortalte at Tove hadde gått på toalettet og grått etterpå." Så forsøker psykologen å manipulere deg til å ”sympatisere” med hans syn på saken: "Han synes ved det siste tilfelle ikke å kunne se hvilken provokasjon det har vært å kalle en voksen omsorgsperson for et "fittehull". Selv om grensesettingen i dette siste tilfellet åpenbart har vært uheldig, er det samtidig min vurdering at gutten har hatt en svært provoserende atferd." Og i det neste åndedrag begrunner han hvorfor du bør mene det samme som ham: "Jeg ser i disse sammenhengene at Andreas også henviser til mor som en modell for verbal utagering, og redusert selvkontroll." Den ”modellen” som Svein Magnar Hansen signaliserer er at det er straffbart for et barn å kalle en "voksen omsorgsperson" for et "fittehull", mens det er helt okey at barn har lov til å gå rundt og "spenne mor". Og så forsøker han å hjernevaske min sønn til å tro at det er helt i orden å utøve vold mot sin mor, kap. 14.4 skriver psykologen det ned slik: "Jeg brukte noe tid med å snakke med Andreas om at det ikke kunne være hans skyld at mor oppførte seg slik at en butikkansatt ble bekymret for hva mor gjorde, og at det ikke kunne være hans skyld at mor gikk til politiet. Andreas var imidlertid påholden, og sto på sitt synspunkt. Mitt klare inntrykk i situasjonen er at gutten bærer på skyldfølelse for det som passerte i denne situasjonen." -Det som Andreas trengte, var å få aksept for sine følelser, og psykologen ble ikke invitert til å fikse på dem! Det står ingenting nevnt i hans ”mandat” at han har tillatelse til å tukle med Andreas sine synspunkter. Og i motsetning til den ”objektive” psykologen, så har Andreas følelser, også for andre mennesker, og de skal han få lov til å ha.

I dette tilfellet, tvinger Svein Magnar Hansen et barn til å "BENKETE" sine følelser… -Forresten, du snakker meg om å ”bagatellisere” følelser, når den såkalte sakkyndige psykologen sier til Andreas "at det ikke kan være hans feil at mor bla bla" og "at det ikke kunne være hans skyld at mor gikk til politiet…" For det første så respekterer han ikke Andreas sine følelser, og for det andre så overser han det faktum at dette virkelig er noe som bekymrer Andreas. Og så smeller psykologen rett i deigen igjen og kaller Andreas sine følelser for "skyldfølelse". Men psykologen ser jo ikke forskjellen på en meget godt utviklet samvittighet og en dårlig "skyldfølelse". Og den som virkelig går ut og planter "skyldfølelse" på Andreas - det er ikke meg - men sånne folk som denne f***s ”spesialisten”! Men, hvorfor er det så enormt viktig for psykologen å få Andreas til å kvitte seg med de gode følelsene sine overfor sin mor? Hvorfor er det så forbannet viktig for psykologen å prente sitt eget syn på meg inn i Andreas sitt hode?

18 EN DÅRLIG MODELL. Dubi-du-bidu, Frank Sinatra. I min klagesak ser det ut for at jeg hele tiden skyver skyldspørsmålet ifra meg; det var Lars og Tove, Per Helge, Svein Bolstad, Laila Pettersen og Svein Magnar Hansen som begynte… Og så heter det seg at det var Andreas sin skyld, fordi at det var han som gav meg "et lite puff". Og så satt Svein Magnar Hansen der klar med sitt fiks ferdige ”data-inntrykk…” Og i følge ham, så stemmer deres vitnemål mot meg på en prikk med den "fremkomne personlighetsprofilen" som også ”tilfeldigvis” klaffer helt perfekt med barnevernets syn på meg…

Psykologen mener også at han kan påvise at jeg lider av "personlighetsforstyrrelser", så da må han også kunne bevise at jeg terroriserer min sønn med "psykisk omsorgssvikt" og "fysisk mishandling", hvilket han også mener at han har klart å finne sikre bevis for. -Og denne barneplagingen skal jeg altså ha drevet på med i 11 år. Han var så "sikker i sin sak" at han overhodet ikke hadde noen som helst betenkeligheter med å "notere seg" følgende: "Andreas hadde for øvrig ikke spesielle vansker med å snakke om sin situasjon, og han var raskt fortrolig i samtalen." Selv etter 11 år slit med påstått daglig "psykisk omsorgssvikt" fra meg, så var altså Andreas fremdeles så godt møblert "innenfor det normale variasjonsnivået" at han ikke hadde "spesielle vansker med å snakke om sin situasjon". Men, DEN DER ”KONKLUSJON” KLAFFER BARE IKKE MED DE LOGISKE PRINSIPPENE, HERR HANSEN: HVORDAN KAN EN GUTT SOM ER SÅ "FORTROLIG" OG MEDDELSOM -VÆRE ET PRODUKT AV EN SÅ UFATTELIG "DÅRLIG MODELL" SOM MONA LYGRE, DA? Jeg ser ikke logikken, gjør du?

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

Nei, logikk finnes ikke i barnefjernindustrien - like lite som sunn fornuft og godt gammeldags folkevett. Tror det forsvant da man oppfant ordet psykologi...

Ellers vil jeg si at helt almindelig grensettning er ikke noe som bare alle barn trenger i sin oppvekst, men faktisk ønsker selv. Kanskje ikke akkurat det øyeblikket de ser noe i lekebutikken som har en større affeksjonverdi i øyeblikket (fordi "alle" andre har det), men når de blir litt eldre vil de takke foreldre som sørget for at de fikk normale og naturlige grenser sammen med den naturlige kjærlighet de aller fleste forledre har for sine barn.

_________________
AMA

Skriver på en bokserie under tema "Når barnevernet dreper med loven i hånden"...
Internettside der saksdokumentasjon som benyttes oppdateres regelmessig:

http://www.freewebs.com/amasbvt/

Jeg synes denne episoden på flyet og på Torgalmenningen illustrerer forskjellsbehandlingen av de som er underlagt barnevernet og de andre. Det Tove gjorde mot Andreas var langt verre enn det du gjorde, synes jeg. Det å holde en gutt så hardt rundt munnen at han får et 5 cm langt arr er ingen bagatell. Hadde du gjort noe tilsvarende så hadde vel gutten blitt akuttfjernet før du visste ordet av det. Dessverre blir foreldre som er i barnevernets søkelys behandlet totalt forskjelllig fra andre foreldre. Hver minste lille ting blir tolket negativt mens det andre gjør kan være langt, langt verre. Denne episoden viser egentlig hvor lite barnevernet hadde på deg, men likevel var det "nok" til at barna ble tatt.

Det er bra at vi er klar over denne forskjellsbehandlingen. Det blir som en form for apartheid. Foreldre "som barnevernet har kjennskap til" blir i realiteten en slags underklasse i samfunnet, og de må innordne seg helt spesielle regler, som ikke gjelder for de andre.

Ved å lese bloggen din, blir jeg klar over nyansene i hvordan barnevernet opererer. Ved å forstå hva som skjer kan man lettere la være å klandre seg selv, for det er jo det barnevernet ønsker at man skal gjøre, tror jeg.

En annen sak er at stemødre er ofte mye røffere enn barns naturlige mødre... Mødre vil ha en høyere terskel for å behandle barna sine røft enn det stemødre har. Derfor er det bedre for barn å være i selskap med sine naturlige foreldre, for det er tryggere. Det viser også hvordan Andreas alltid var sist i køen for å få godnattklem. Toves naturlige sønn kom først, og det er vondt for barn å bli forskjellsbehandlet!

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!