Her kan du lese om da Mats ble hentet av barnevernsvakten og plassert i beredskapshjem:
6 En Barnemishandler
1 Bakgrunn for saken. 2 Beplantning. 3 Det måtte skje. 4 Intelligent, IV. 5 Gitle Lunde. 6 Kari Alvær. Finn 7 feil. 8 Preludium. 9 Intelligent, V. 10 Psykisk ubalanse. 11 Beredskapshjem. 12 Forbudt. 13 Rapportskriverne. 14 Å være sint. 15 Kvinner og stress. 16 Reidun Dybsland. 17 Nils Askvik. 18 Sannheten. 19 Jan Aarskog. 20 Kvinnelig stress-reaksjon. 21 Å få det hun trenger. 22 Menn markedsfører. 23 Livet på Mars. 24 Kvinnelig stressreaksjon nr. 2. 25 John Gray. 26 Kvinnelig stressreaksjon nr. 3. 27 Strået som brakk kamelens rygg. 28 Utmattet.
BAKGRUNN FOR SAKEN wrote:
Mor ringte imidlertid igjen til Barnevernvakten 14. mai 1999. Hun formidlet da at hun trengte noen å snakke med.
"Mor sa hun følte seg svært sliten noe som igjen går ut over hennes tålmodighet med barna. Sa hun hadde tatt hardt i den minste gutten slik at den eldste hadde reagert og begynt å gråte."
Den siste meldingen kom til Barnevernvakten ca en måned før dette sakkyndighetsarbeidet, - den 13. juni 1999. Der heter det :
"Mor ringte til barnevernvakten 13. juni 1999 kl. 23.30. Hun sa at vi måtte komme hjem med en gang. Hvis vi ikke kom ville hun drepe Mats.
Barnevernvakten kjørte hjem til familien. Mor, Andreas og Mats var hjemme. Mor gav oss Mats med en gang vi kom.
Mor sa at hun ikke klarte mer. Hun hadde ikke sovet på flere dager. Mats hadde vært syk sammenhengende i 2 mnd. Når han hadde vært frisk, i korte perioder, så hadde hun vært syk.
De hadde, i følge mor og Andreas, forsøkt å legge seg flere ganger i kveld, men Mats hadde grått hele tiden. Nå var hun så sliten at hun var redd for at hun kunne skade ham.
Mor viste barnevernvakten rundt i leiligheten for å vise at det "var bombet" fordi hun ikke klarte noe da hun var så sliten. Leiligheten fløt over av klær i alle rom, og kjøkkenet var preg av at mor ikke klarte de daglige tingene for å holde leiligheten i orden.
Hun sa at hun ikke mestret de mest dagligdagse ting, og at de var Andreas som tok mye ansvar hjemme. Han ryddet, kokte poteter, la sammen klær o. s. v.. Mor sa at hun og far har delt omsorg for Andreas. Når han er hos far så savner hun ham voldsomt, fordi han er den som hjeper henne.
Mor sa videre at hun ikke hadde noe hjep fra far til Mats. Han vedkjente seg ikke farskapet og de hadde begge tatt blodprøve.
Andreas supplerte mor innimellom, og støttet henne på at Mats sin far var en tosk. Andreas sa videre at han kunne bevitne at mor ikke hadde hadde "lagt med andre" enn Mats sin far over lengre tid, og at det måtte være han som var faren.
Andreas sa at han var sliten, både av at han hadde mye ansvar hjemme kombinert med at Mats gråt mye.
Mor sa at hjemmehjelpen hennes hadde vært hos henne sist torsdag og at leiligheten da hadde vært strøken. Mor sa videre, i Andreas sitt påhør, at hun var så sliten at hun ikke hadde lyst til å leve lenger. Hun hadde ofte tenkt på at hun ville ta sitt eget liv.
Barnevernvakten spurte mor om hun hadde hjelp i nettverket sitt, slik at hun fikk avlastning. Hun sa at familien hadde nok med seg selv. Farmor til Mats hadde avvist gutten og henne, og ville ha minst mulig med dem å gjøre frem til farskapet var avklart. Mor sa at hun så at barnet ikke fikk det som de trengte når hun var så sliten, og hun hadde mye dårlig samvittighet.
Mats gråt mye da han ble holdt av barnevernvakten, men roet seg greit hos mor. Hun koste mye med ham, da han satt på fanget. Mor begynte å tvile på om det var riktig at andre ivaretok Mats frem til hun hadde opparbeidet et visst overskudd.
Hun var så enig i at hun trengte tid til å sove og få krefter slik at hun kunne ivareta barna. Andreas sa at han syntes det var fornuftig at Mats ble med oss, slik at mor fikk ro. Han sa videre at han var villig til å gjøre hva han kunne for at mor skulle ha det bedre. Han var klar på at han ikke ville være sammen med Mats for da fikk han ikke sove.
Da mor hadde bestemt seg for at hun ønsket at Mats ble plassert i beredskapshjem sa Andreas at han ville være hjemme fra skolen slik at han kunne hjelpe mor å rydde. Mor sa da at han ikke skulle være hjemme, men gå på skolen.
Mor fant fram klær og utstyr til Mats. Han gråt mye da vi gikk fra leiligheten men roet seg da vi kom ut."
Barnevernvakten vurderte mor til å være i psykisk ubalanse, og pekte på at hun over tid ikke hadde mestret å ivareta de daglige gjøremål i hjemmet. Barnevernvakten mente videre at Andreas hadde fått et voksenansvar, og at mor ikke skjermet gutten for hennes uttalelser han vanskelig kunne forstå, - som at hun ikke ville leve lenger, at mor hadde vansker når gutten ikke var hjemme, spørsmål om hvem som var far til Mats etc.
2 BEPLANTNING. En politimann prøvde å stanse en bil og brølte: -Stopp mann, du har jo ikke lys! Mannen: -Kom deg av veien, jeg har ikke bremser heller! BSV. Dette var mye på en gang og rapporten fra barnevernet er sjokkerende lesning, dersom du ikke på forhånd var blitt informert om at barnevernet bevisst går inn for å plante uriktige opplysninger på klienten. Og det var altså denne
"hendelsen" som førte til at den sakkyndige psykologen ble koblet inn i saken.
Når du leser de 1ste punktene i hvert kapittel sammenhengende ser den sakkyndige vurderingen helt grei ut den, ikke sant? Men tenk om innholdet likevel ikke stemmer overens med det sannheten og de faktiske forhold?
Du oppfatter meg på din måte, og jeg har mitt syn på meg selv. Det er helt normalt. Og det er lettere for deg å se mine feil i forhold til andre enn hvordan jeg selv ser på meg selv. Ja, jeg kan og vet alt dette her, men det bildet som kommer frem i den sakkyndige vurderingen spriker altfor mye i forhold til fakta. Men, hvem sin tolkning og synspunkter er de RETTE?
3 DET MÅTTE SKJE... Doktoren: -Ta tre teskjeer av denne medisinen etter hvert måltid. Pasient-en: -Men jeg har bare en teskje..., BSV. Før jeg
"utreder den dramatiske hendelsen", er det to ting som vi må bite oss merke i; -Venus, og farsskapstesten. Venus 4.10 lyder: "Som man vil se, benytter en nedtrykt Venus-boer seg ikke bare av generalisering m.m., men hun ber også om en spesiell form for hjelp. Hun ber ikke direkte om denne hjelpen, for på Venus visste alle at når man tydde til dramatisk språkbruk, så innebar det en bestemt anmodning." Jeg har den samme rapporten liggende foran meg:
"Kl. 23.35" ringte jeg altså til barnevernvakten
"den 14. mai 1999." "Det heter" at jeg
"formidlet at jeg trengte noen å snakke med":
"Mor sa hun følte seg svært sliten noe som igjen går ut over hennes tålmodighet med barna. Sa hun hadde tatt hardt i den minste gutten slik at den eldste hadde reagert og begynt å gråte." For det første; hvem tror du jeg kunne ringe til klokken fem over halv tolv om kvelden, bare for å lette på trykket mitt? Selvfølgelig burde jeg har vært såpass våken at jeg heller hadde ringt til Kirkens SOS og skriftet der.
Jeg
"formidlet" at jeg var sliten, og til mine nærmeste sa jeg at jeg lurte på om jeg kunne ha fått meg en senebetennelse i armene og skuldrene. Til og med Per Helge husker såpass. Jeg
"formidlet" videre at jeg hadde dårlig samvittighet, fordi at jeg hadde gitt Mats et lett klaps på låret, fordi at jeg måtte bli sint da jeg forsøkte å sette
"grenser" for ham. Og jeg fikk en enorm skyldfølelse for det. Ja, jeg var regelrett kjempe-fortvilet.
Dette skjedde da jeg holdt på å legge Mats. Jeg kjeftet på ham og
"holdt ham" et øyeblikk nede i sengen, for å demonstrere at jeg ville at han skulle bli værende der og sa
”se, sånn skal du ligge”. Andreas var også trøtt og skulle legge seg. Jeg kjeftet på ham også. Og så ble han sur fordi at han fikk kjeft. Men han ville jo heller ikke legge seg han heller, og for å unnskylde seg for at han ikke gikk og la seg, så forsøkte han å skyve sin dårlige samvittighet over på meg ved å få meg til å synes synd på ham. For å appellere til min ettergivende side, begynte han å grine krokodilletårer for å virke overbevisende på meg. Og akkurat det irriterte meg bare enda mer. Men likevel, så spilte jeg på dette aspektet og brukte det bevisst for å få
"sympati" og medfølelse da jeg forøkte å beskrive hvor vanskelig jeg synes det var å få ungene mine i seng til rett tid. Dvs.: BÅDE JEG OG ANDREAS BRUKER AKKURAT DET SAMME "KNEPET" FOR Å FÅ VILJEN VÅR. SÅ DU KAN TRYGT SI AT JEG "KJENNER LUSA PÅ GANG". MEN, AKKURAT DET ASPEKTET VILLE JEG IKKE AVSLØRE - FOR DA TRODDE JEG AT MINE SJANSER FOR Å FÅ HJELP AV BARNEVERNET VILLE SYNKE. SÅNN SETT, SÅ KAN JEG OGSÅ VÆRE
”MANIPULERENDE”, SO WHAT?
Psykologen tror jo det at jeg lider av
"personlighetsforstyrrelse", mens min væremåte bare dreiet seg om min "utpressings"-metode. Psykologen er såvidt innom det, mens selve presisjonen mangler:
"Informantene vil kunne oppfatte andre mennesker som selvopptatte, uærlige og opportunistiske. Dette foranlediger ofte at informantene ser seg berettiget til å utvise samme atferd selv." Jeg synes at min egen formulering er mye bedre: For å få det som jeg vil, dvs for å få tilfredsstilt mine "egoistiske" behov, så må jeg overdramatisere min situasjon for å bli hørt og forstått. Og så kan du jo selvfølgelig lure på om det er noe i veien med meg, eller alle de andre?
For å si det som det er, så er jeg ikke vant til å være midtpunkt på noen som helst måte. Jeg er jo bare fest-fyll. Dessuten så blir jeg alltid oversett på grunn av min minimalistiske skikkelse på 1.57 cm ruver ikke akkurat særlig høyt i terrenget. Men så er jeg heller ikke vant til å tiltrekke meg oppmerksomhet, og 3 søsken lærte meg tidlig å stå i kø og vente på tur. Jeg har aldri skodd mitt ego basert på spisse albuer heller, derav min lave status. Og det utpregede barnslige ansiktet mitt med bollekinn gir heller ikke andre inntrykk av at jeg er en viktig person. Jeg er ingen autoritær person, og jeg har med andre ord heller ikke lært hvordan jeg skal kreve respekt av andre folk. Det eneste som jeg har lært av dem er, at hvis jeg virkelig ønsker å oppnå noe, så må jeg gjøre det selv. Stemmen min heller ikke særlig autoritær og imponerende, og verken ungene mine eller andre folk lar seg skremme av den. Men til gjengjeld lærte jeg å overdrive ordenes betydning så til de grader når jeg snakker på min feminine måte. Og spesielt når jeg føler meg trengt opp i et hjørne. Og hvis jeg ikke oppnår det som jeg ønsker med det gode, ja, så har jeg da heller ingen skrupler med å ta i bruk den andre metoden... -Som i mitt tilfelle var å true barnevernet. Men tror du at de toskene tok hintet da? Nei. For de trodde at det var ungene som var i fare. -Goodbye and get lost, sier jeg bare.
4 INTELLIGENT INNTIL DET MANIPULERENDE, INNTIL DET FARLIGE IV. Hansen våkner en natt på grunn av støy og får se en innbruddstyv i leiligheten. -Hva gjør du her? spør han. -Ser etter penger, svarer tyven. -Si fra hvis du finner noen, sier Hansen og legger seg til å sove igjen, BSV. Jeg brukte
"hendelsen av den 14. mai" bevisst for å vekke barnevernets
"sympati" og det var nettopp derfor jeg ringte til dem. Fordi at jeg trodde VIRKELIG at de hadde bedre ekspertise og flere muligheter til å hjelpe meg med mine praktiske problemer enn Kirkens SOS...
Samtidig hadde jeg behov for å snakke problemet av meg. Jeg var ekstremt sliten, og slet hver eneste kveld med å legge ungene. Men den gangen hadde jeg jo ingen anelser om at leggeproblemer med mine barn skyldes en
"personlighetforstyrrelse".
Jeg gav også barnevernvakten beskjed om å bringe denne henvendelsen videre til barnevernet i Sandviken. Men denne enkle bemerkelsen ble heller ikke
"notert".
Jeg mener at jeg var ansvarlig og voksen nok til å gi beskjed om at jeg var på grensen til å ikke klare mer. Og jeg gav dem grei beskjed på dette i god tid i forveien, lenge før det klikket for meg. Det kalles for å være prevantiv å komme problemene i forkjøpet, skulle jeg da tro? Men på det punktet er jo selvfølgelig ikke mmpi-testen og psykologen enig med meg.
Mine ord var en indirekte bønn om å få hjelp, før katastrofen inntrådte. Og hva skjedde? Ingenting. Absolutt ingenting. Det måtte oppstå en krise først, før jeg ble hørt. Og hvilken hjelp var det, og til hvilken pris? Her følger ihvert fall avslaget på de
"fortløpende tiltakene” som barnevernet anbefaler, se kap. 38.48, og som jeg fikk avslag på da jeg søkte om denne hjelpen. De hjelpetiltakene som jeg ble nektet, kunne ha vært med på å avverget den kommende katastrofen, men det skjedde jo lenge før jeg ble erklært for å være
"forstyrret".
5 GITLE LUNDE, SOSIALSJEF. Når jeg ser på mine egne evner blir jeg fortvilet. Når jeg ser på andres får jeg motet tilbake, Ukjent. Melding om vedtak:
"Vi viser til søknad av 25.03.99. Sandviken sosialkontor har med hjemmel i Lov om sosiale tjenester fattet følgende vedtak: 1. Avslag på søkn. om støttekontakt etter pgr. 4-3 jfr. pgr.4-2 c. I Lov om sosiale tjenester par. 4-3 heter det at den som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter par. 4-2 bokstav a-d. De sosiale tjenester skal omfatte støttekontakt for personer og familier som har behov for dette på grunn av funksjons hemming, alder eller sosiale problemer. Vi anser ikke deg til å være i den situasjonen som beskrevet i par. 4-3. Vi har allikevel tidligere vurdert deg etter par. 4-2c i en periode fra 01.01.99 til 30.06.99 til å ha et situasjonsbestemt behov etter info. fra barneverntjenesten. Rapportering vedrørende hvordan dette tiltaket har fungert er rapportert til barneverntjenesten, og vi foreslår siden du allerede er i kontakt med denne tjenesten at du tar opp dine hjelpebehov der. KLAGE. Vedtaket kan påklages. Se veiledning på baksiden. Sandviken, 02.06.1999, Gitle Lunde sosialsjef, Richard Haaland saksbehandler." -Ja, jeg er skikkelig imponert over deres manglende evner til å vurdere de søknadene som de behandler. Men i henhold til Torill O. Vinjevoll sitt anbefalelsesbrev til barnehagekontoret den 11.-03., som du leste i kap. 5.18, så skulle jeg være fullt ut kvalifisert til å motta offentlig støtte.
Det er et paradoks her, at når jeg så omsider har bevist at jeg oppfyller krav til offentlige tjenester, så har jeg ikke bruk for dem. For da har systeme på den annen side, allerede fratatt meg grunnlaget for å få hjelp, som nemlig var mine barn. Parallellen til denne strutsepolitikken beskriver da også barnevernet i kap. 38.30, hvor det heter:
"Barneverntjenesten var, i forkant av dette, bekymret for Mats' omsorgssituasjon. Dette begrunnes spesielt i mors avhengighet til hjelpeapparatet, samt hennes manglende evne til å takle problemer på egen hånd." Har du noen bedre
"begrunnelser"?
6 KARI ALVÆR, RAPPORTSKRIVER. Hvordan var det i teateret i går? -Jeg så bare første akt. -Hvorfor det? -Det stod i programmet at annen akt foregikk tre år senere..., BSV. Murphys (Edward A. Murphy) lov er fin og gir en nøyaktig beskrivelse av disse rapportskriverne: Hvis noe kan gjøres på flere forskjellige måter, og hvis en av disse måtene kan føre til en katastrofe, er det alltid en eller annen som gjør det.
Her følger resten av tiltalen mot meg, fra Kari Alvær sin rapport,
"den 13. juni: -Mor var, etter barnevernvaktens vurdering, svært sliten og virket i psykisk ubalanse. Hun har over tid ikke mestret å ivareta de daglige gjøremål i hjemmet, så å vaske, lage mat o.s.v. Mor viste innsikt i hvordan hennes manglende overskudd virket på barna, men hun klarte ikke, der og da, å ta konsekvensene med f.eks. å skjerme Andreas. Andreas som kun er 11 år, har fått et voksenansvar både i.f.t. mor og Mats. Mor klarte, i denne situasjonen, ikke å skjerme Andreas for uttalelser som han har vansker for å forstå, som at hun ikke ville leve lenger, at hun hadde vansker når han ikke var hjemme, hvem som var far til Mats o.s.v. Han var tydelig preget av situasjonen og visste ikke hva godt han kunne gjøre for mor. Utfra at mor er svart sliten vil hun ikke kunne dekke Andreas sine behov for støtte og hjelp. Barnevernvakten er bekymret for Andreas sin omsorgssituasjon, når han er hos mor, utfra at det er han som har ansvar for å ivareta mor. Både Andreas og mor ønsket at Andreas var hjemme. Barnevernvakten vurderte det ikke som nødvendig at Andreas ble med barnevernvakten utfra at det var Mats som slet på mor. Både mor og Andreas ønsket kun å sove etter at vi var gått. Mats ble plassert i beredskapshjem hos: Linda og Rune Joensen. Rapportskriver, Kari Alvær."
FINN 7 FEIL. Da jeg var barn falt jeg en gang ut fra et vindu i fjerde etasje. -Og overlevde? -Ja, hvordan visste du det?, BSV. Kari Alvær sin rapport ser grei nok ut den, men ved NÆRLESNING så slår virkelighetsoppfatningen hennes store sprekker:
1.
"-Hvis vi ikke kom ville hun drepe Mats." -Feil. Jeg sa "knuse i gulvet". Ringer det en bjelle der inne Kari? For det var henne jeg snakket med på telefonen. Men jeg tror neppe at hun husker igjen hva jeg sa. Heldigvis så kan hun unnskylde seg med at det er så mange som ringer, så hun husker ikke nøyaktig hva jeg sa.
2.
"-Leiligheten fløt over av klær i alle rom, og kjøkkenet bar preg av at mor ikke klarte de daglige tingene for å holde leiligheten i orden. Hun sa at hun ikke mestret de mest dagligdagse ting, og at de var Andreas som tok mye ansvar hjemme. Han ryddet, kokte poteter, la sammen klær o. s. v..." -Feil igjen, og jeg kaller denne elendige konklusjonen for INTELLIGENS-TESTEN. Forsøk igjen med litt mer logisk sans tilstede: DERSOM ANDREAS VIRKELIG FIKK SÅ MYE ANSVAR HJEMME;
"-LA SAMMEN KLÆR OSV." -SÅ SKULLE DET VEL IKKE FLYTE
"OVER AV KLÆR I ALLE ROM", OG DA BURDE JO LOGISK SETT OGSÅ KJØKKENET HA VÆRT SKINNENDE RENT?
3.
"-Mor sa videre, i Andreas sitt påhør, at hun var så sliten at hun ikke hadde lyst til å leve lenger. Hun hadde ofte tenkt på at hun ville ta sitt eget liv." -Feil. Jeg sa:
"HVIS JEG SKAL FORTSETTE Å HA DET SLIK SOM JEG HAR DET, SÅ VIL JEG IKKE VÆRE HER LENGER." Og jeg satt i sofaen min da jeg sa dette, og Andreas hørte det. I samme øyeblikket skjønte jeg at jeg hadde sagt noe dumt, og bad Kari Alvær om å bli med meg inn på kjøkkenet hvor jeg kunne få snakke ut i ro og fred. Og på inne på kjøkkenet mitt fortsatte jeg å beklage meg til henne.
4.
"-Hun har over tid ikke mestret å ivareta de daglige gjøremål i hjemmet, så å vaske, lage mat o.s.v..." -Feil. Forsøk med litt logisk sans igjen:
"Lage mat?" Så vi underernærte ut liksom? Fordi om jeg beklaget meg over hvor slitsomt alle mine
"daglige gjøremål" var, så betydde ikke det at jeg lot være å
"lage mat!" Hallo? Og hvordan så det ut på kjøkkenet? SÅ DET UT SOM OM DET BODDE FOLK I HUSET, SOM
"LAGET MAT", ELLER STOD KJØKKENET UBRUKT? VAR DET FJORÅRETS OPPVASK SOM STOD STABLET PÅ KJØKKENET, KANSKJE? -ELLER TROR DU AT HJEMMEHJELPEN MIN VIL KUNNE BEKREFTE KARI ALVÆR SIN PÅSTAND?
5.
"-Daglige gjøremål." -Gikk vi rundt i skitne klær? Fikk Mats bare med seg skitne klær i beredskapshjemmet? Vasket jeg aldri klær? Eller var det bare skitne
"klær som fløt over i alle rom?" Stinket det kanskje? Hei, hvordan er det fatt med observasjonsevnen og de
"nødvendige detaljene" til disse
"spesialistene”?
6.
"-Skjerme Andreas." -Oisann, jeg glemte å låse ham inne på rommet sitt! Men så gikk jeg da heller ikke inn for å skjerme Andreas. Jeg hadde ingenting å skjule den kvelden, og jeg kunne heller ikke skjule det faktum for ham at jeg hadde bedt
"spesialistene" om hjelp.
7.
"-Visste ikke hva godt han kunne gjøre for mor" og
"det er han som har ansvar for å ivareta mor". -Feil. Selv om Andreas uttrykte denne bekymringen for meg, så oppfører han seg ikke slik til vanlig. DET VAR NETTOPP DERFOR JEG TOK KONTAKT MED BARNEVERNET I UTGANGSPUNKTET. Så, synes du at det er rart at jeg blir sint på Kari Alvær når hun notorisk ikke klarer å sitere meg riktig? Gjør hun dette med overlegg eller fordi at hun er dum, eller nettopp med tanke på å lette arbeidet for de anerkjente sakkyndige psykologene?
8 PRELUDIUM. Barnevernvakten er bekymret for Andreas sin omsorgsituasjon, når han er hos mor, utfra at det er han som har ansvaret for å iverata mor, Kari Alvær. Per Helge slapp den store bomben den 7. april 1999: Han ville ha farskapstest. Dette fortalte han til meg og Kari Øvreeidet da vi var på helsestasjonen med Mats. Andreas var også med, men Per Helge insisterte på at han skulle vente på venterommet.
Fredag den 9. april ble Mats forkjølet. Han var tett i nesen og hylte og skrek, og han kastet seg hit og dit, fordi at han ikke fikk puste. Og vi var våkne hele natten. Dagen etterpå kom feberen. Han fikk høy feber, og jeg ble bekymret. Etter de tre obligatoriske dagene med feber kontaktet jeg lege. Vi fikk time kl. 09.00, torsdag morgen den 15. april. Legen konstaterte at han hadde ørebetennelse. Og så fikk han medisin. Men han ble jo ikke bra igjen med en gang, fordi om han fikk medisinen. Skjønte du den? Så det ble noen flere netter til uten søvn, før han ble fin igjen. Men da var jeg allerede blitt døds-sliten, både av mangel på søvn og av bekymringer.
Noen dager etterpå stod influensaen for tur. Og vi ble syke alle mann. Først barna og så jeg. Og jeg fikk høy feber. For et slit det var. Og Mats hylte og skrek, dag og natt. Og Andreas klaget. Og jeg vugget og bysset, og ammet Mats 24 timer i døgnet. Jeg satt oppi sengen og vugget ham i armene mine om kvelden og natten. Om dagen bærte jeg rundt på ham, fordi at han sutret og ville ha trøst. Samtidig var jeg så bekymret for ham. Og jeg kunne jo bare ikke avvise ham nå når han trengte meg aller mest. Derfor måtte jeg bare la han få hyle fra seg, mens jeg fortsatte å vugge ham rolig i armene mine mens jeg nynnet og trøstet. -Og de armene mine måtte bare holde ut, for en gang for alle, for
JEG HADDE JO SOM SAGT INGEN VIKAR!
Per Helge var fraværende og stum som en østers. Han slang innom, men stakk fort ut igjen. Han hadde jo som sagt, gitt sin begrunnelse for hvorfor han ikke giddet å engasjere seg, og den unnskyldningen het:
-"BLODPRØVEN."
Det tok sin tid før vi kom oss til hektene av influensaen. Renate Jaunsen hadde tatt Mats med seg ut de dagene da hun selv var frisk nok, for influensaen tok henne også. Per Helge kom på tirsdagene, hvis han kom da, og tok Mats med seg ut på tur. Men en dag kommer han hjem med en solbrent Mats. Tenker mannfolk på beskyttelse og solkrem og sånt da?
Om kvelden ringte jeg til ham og gjorde ham oppmerksom på det, også at Mats hylskrek av smerter. Og hele resten av den natten, var minst like smertefullt for meg. Nå tror du sikkert det at jeg skjelte ham ut etter notene, men der tar du feil. -Jeg var fløtesøt og vennelig i stemmen, selv om frustrasjonene holdt på til å boble over for meg.
For Per Helge gikk nemlig rundt i sin egen verden. Og jeg syntest at han behandlet Mats dårlig. Bleien var klissvåt og han helt utsultet når de kom hjem. Og jeg holdt på til å bekymre meg halvt i hjel fordi at Per Helge var ikke var så nøye med ”min” baby. Jeg tenkte at han tenkte som så at ”jaja, det er jo ikke sikkert at den der ungen er min likevel, så da spiller det jo ikke så stor rolle om…” Så derfor trengte han jo strengt tatt heller ikke å være så nøye med
"detaljene". Du husker sikkert igjen at ”menn alltid avstemmer sin innsats etter resultatene...”
Siden Mats og jeg byttet på å være syke, så fikk jeg ikke tatt den blodprøven av ham til farsskapstesten. Og det stresset meg. I tillegg til at laboratoriefolket hadde ringte til meg og purret på blodet. Samtidig steg mine ergrelser overfor Per Helge. Da jeg var syk, spurte jeg om han ville være så snill å hjelpe meg. Til slutt tryglet jeg ham om hjelp. Men han sa bestemt "nei", for det hadde han ikke tid til. Han sa at jeg måtte be familien min om hjelp først. Og for å bekrefte at de ikke kunne hjelpe meg, så måtte jeg ringe runden igjen mens han satt her hos meg og håpte på å slippe unna. Men min mor kunne ikke hjelpe meg, for hun stelte for sin syke mann, min ene søster var på ferie, den andre hadde selv et barn på samme alder som Mats, og den tredje søsteren min jobbet døgnet rundt pga ferien. Dessuten så mente de alle som en at det var Per Helge sin plikt å hjelpe meg. -For det var jo hans barn som var syk!
Tirsdag 25. mai gikk han likevel med på å ta Mats med til lege. Da hadde han hylt og skreket i mange netter igjen, og jeg var utslitt og engstelig. Men, det ergret meg at jeg til og med måtte gi ham busspenger. –Forbaskade kvinnfolk som alltid må henge seg sånn opp i sånne u
-"nødvendige detaljer"! Men bare den lille filla-tingen gikk også inn på meg. -Du, jeg har allerede to barn, pluss en hund som trenger meg, hvorfor i huleste skulle det også være min plikt å sørge for en voksen mann?
Legen sa at Mats bare hadde et virus, og at det ville gå over av seg selv. Men feberen gav seg ikke. Etter å ha hørt på hyling og skriking i enda et par netter til, besluttet jeg meg for å ta ham med til poliklinikken på barneklinikken. Der konstaterte legen at Mats hadde forhøyet senkning, og halsbetennelse. Da ble jeg både lettet og lei meg, og gråt med tanke på det stakkars barnet min som hadde hatt det så vondt.
En dag, da jeg gikk rundt i ørske av feber, krøp jeg til korset igjen og bønnfalte Per Helge om å hjelpe meg. Jeg spurte om han ville være så snill og overnatte hos oss. Fordi at jeg hadde hatt nye besvimelsesanfall og trengte å slappe av. Jeg trengte også en voksen person som kunne lufte hunden om kvelden og morningen for meg. For jeg var totalt utslitt. Armene mine var tunge som bly, og jeg var totalt utmattet av mangel på søvn fordi at jeg ammet Mats hver eneste natt. Og feberen ville ikke slippe taket. Samtidig var jeg livredd for at jeg skulle bli skikkelig syk igjen og havne på sykehus. Andreas var hos faren sin, og jeg klarte ikke å sjangle meg ned trappene med Mats i mine armer, mens jeg skulle slite vognen ned trappene, og frem og tilbake og opp trappene igjen. Dessuten så trengte jeg mat på butikken.
Per Helge svarte at han skulle tenke på saken. Han sa at han skulle ringe tilbake til meg senere. Og det ble jeg veldig glad for. Men timene gikk og ingen Per Helge ringte. Tilslutt ringte jeg til ham. Da sa han, at han hadde ombestemt seg. Istedet for gav han meg et godt råd: "Kan du ikkje ringe til Lars og spørre om han kan hjelpe deg?" -Da holdt jeg på til å dåne. Her hadde jeg lagt Mats, og hunden travet tisse-trengt frem og tilbake. Og så ber han meg om å ringe til Lars, faren til Andreas, for å be ham om å komme bort for å lufte hunden min? Jeg bare lurer på om Per Helge hadde giddet å stilt opp for Andreas, i Lars sitt sted, dersom det var Andreas som var syk?
Tirsdag den 8. juni gikk vi rett ned igjen. I memoen min står det: Forkjølet og syk, igjen. Vi ble snylta forkjølet igjen på et blunk, med hyling og skriking døgnet rundt. Det var et sant mareritt. Og jeg gikk rundt og vugget og bærte på Mats både dag og natt. Jeg trøstet og sang og bysset og lullet, mens han hang fast i
"nussen". Min yngste søster forsøkte å trøste meg: "-Spør legen om du kan få noen sovetabeletter, så kan dere sove på skift! -For det gjør vi når gutten vår er syk". Hm. Smart tenkt. Men du glemmer en ting: Han som jeg har barn med vil ikke sløse bort sine verdifulle krefter på å hjelpe meg.
Den samme ettermiddagen fikk Per Helge seg litt av en overraskelse da han kom for å hente Mats. Da jeg åpnet jeg bare døren litt på gløtt, og sa iskaldt og rolig: "Du skal få ha Mats igjen - når DU kan bevise at du er hans rettmessige far". Og så LUKKET jeg rolig igjen døren. Og det er den første og eneste gangen jeg liksom skal ha
"slengt døren i" ham.
Jeg måtte vente i en evighet på den timen som jeg hadde fått til blodprøven. Onsdag den 9. juni hadde jeg fått time, og det gikk greit å få ta den blodprøven på meg. For Mats var det verre. For det viste seg at de ikke kunne ta blodprøven av Mats der. De hadde ikke utstyr til det. Og legen sa at jeg måtte gå til kveldspoliklinikken på barneklinikken. Dagen etterpå, tok jeg begge barna mine med meg og hoppet på en buss til Haukeland. Til sammen ble det 4 busser. Men på poliklinikken sa de at vi måtte gå på laboratoriet. Som kun var åpen på dagtid.
Fordi at Andreas måtte følge med meg til poliklinikken, var jeg nødt til å fortelle ham visse deler av sannheten. Som f eks at Per Helge ville vite det helt sikkert var han, og bare han som var faren til Mats. Jeg fortalte at dette var viktig for Per Helge, og at vi måtte respektere det. Jeg fortalte ham også at dette var grunnen til at han ikke fikk være med inn på kontoret til helsesøster den 7. april. Da ble han utrolig lettet, fordi at han trodde at det hadde noe med ham å gjøre. Forklaringer virker på Mars. Ved å fortelle Andreas om blodprøven på denne ukompliserte måten, var det lettere for ham å akseptere situasjonen. Samtidig så unngikk jeg å få mange ubesvarlige "hvorfor det"-spørsmål, og så slapp han å gå rundt å lure på ditten og datten. -Men nå gnir
"spesialistene" seg i hendene igjen, fordi at jeg var så
"ukritisk og hemningsløs" og ”involverte” Andreas i
”mitt voksen-liv” greier, og derav har jeg gitt ham han enda en til ”voksenrolle”.
Jeg måtte ta med meg Andreas på poliklinikken av to grunner: Kveldspoliklinikken er kun åpen fra kl. 18.00 til 23.00, og jeg kunne ikke vite med sikkert når vi kom hjem. Da Andreas var liten, kom vi alltid dinglende hjem sånn i halv elleve-tiden. Og jeg kunne ikke la ham være hjemme alene så sent om kvelden. For det andre, så trengte jeg en som kunne hjelpe meg å trille barnevognen. For jeg holdt på til å svime av bare jeg tok i den. Og hvorfor det da? Jo, fordi at jeg var snylta forkjølet. Ja, og så var jeg veldig redd for at det skulle skje meg noe. Dessuten så kunne jeg ikke vente med denne turen til Andreas var hos faren, for jeg måtte skynde meg å få blodprøven unna, nå som Mats var feberfri. Og det var jo overhode ikke aktuelt å be Per Helge om hjelp pga den nye is-fronten mellom oss. Hallo? Han hjelpe meg? Når jeg var tvunget til å innhente bevis for å bekrefte at Per Helge var faren til Mats? Men det ble som sagt ikke tatt noen blodprøve av Mats denne gangen heller, torsdag den 10. juni, fordi at vi ble henvist til laboratoriet på dagtid.
Dagen etterpå fikk Mats plutselig høy feber igjen. Jeg bare sier hyl og skrik. Nå var jeg så "kjørt" at jeg ikke visste mine arme råd. Syk og utslitt og alene i hele verden. Fordi at nå hadde trilledamen Renate Jaunsen også reist på ferie.
Resultatet av blodprøven skulle ta 4 uker, men nå ble den ytterligere forsinket. I mellomtiden trøstet og lullet og dullet og vugget jeg Mats i det uendelige. Mens jeg snøt meg i nesen og hostet med et hode som holdt på til å sprenges. Jeg var solid gåen, skikkelig deprimert og engstelig. Og lei meg fordi at jeg var den eneste i hele verden som elsket og brydde seg om Mats og om hvordan han hadde det, mens alle de andre bare stilte seg AVVENTENDE I PÅVENTE AV BLODPRØVEN! -I fire uker skulle jeg altså være alene om å gjøre ALT. Mens Per Helge gikk rundt og sullet og dullet i sin egen verden, og håpet på at det ikke var han som var pappaen til Mats.
9 INTELLIGENT INNTIL DET MANIPULERENDE, INNTIL DET FARLIGE V. Ta telefonen! -Den ringer jo ik-ke. -Hvorfor må du alltid vente til siste sekund?, BSV. Etter 2 måneders hardkjør tok det omsider slutt på kreftene mine. Søndag kveld den 13. juni forsøkte jeg å legge Mats. Som bare ville ligge i min armkrok og suge på nussen. Fordi at han følte seg trygg i mine armer. For sikkerhets skyld målte jeg temperaturen. "-Phew!" Takk og pris, null feber, og jeg pustet lettet ut. Så da var det bare til å putte ham i sengen, og så legge nestemann. For Andreas skulle jo også ha sitt. Men Mats nektet plent å sove. Og han hylte og skrek med en gang nussen forsvant ut av munnen. Slik holdt han det gående med meg i et par timer.
På grunn av av alle sykdommene, hadde han fått lov til å ha nussen sin (min) som trøst og trygghet. Men det hadde jo selvfølgelig utviklet seg til å bli en lei uvane. Og å legge ham var et prosjekt som drøyet an’ i flere timer. Og så våknet han alltid opp igjen i ellve-tiden for å få mer nuss. Men denne kvelden var han heldigvis feberfri og da følte jeg meg også litt mer tryggere.
Men den vanskelige leggeprosedyren hadde slitt meg fullstendig ut. Derfor ble jeg sint og skrek til ham: "-Nå får det være nok! Hvis ikke du er grei nå så slår jeg deg!" Dette demostrerte jeg også med å gi ham et lett klaps på låret.
Andreas satt leggeklar i stuen med trekantøyne og leste Donald. Og da han hørte meg skrike sint sa han: "-Mamma, slår du Matsi?" "-Ja", svarte jeg sint "det gjør jeg". Selvfølgelig måtte trøtte Andreas tolke meg bokstavelig talt, og overtrøtt som han var, så tok han straks til tårene og sutret. Men han tok heldigvis hintet mitt kjapt og gikk og la seg oppi sengen min med Mats.
Mens jeg gikk ut av soverommet, ropte Andreas etter meg: "-Mamma, du må visst ringe til barnevernet!" Og jeg svarte: "Ja, jeg må visst gjøre det". Så fortsatt jeg inn på kjøkkenet og tok meg en røyk.
Andreas var fullstendig klar over at jeg gikk til møter på barnevernet, ja, for du husker vel igjen at det var sånn det hele begynte? Og han hadde også vært med og snakke med Jorunn Gundhus og Torill O. Vinjevoll. Han visste også at barnevernet hjalp meg med forskjellige ting, som at de hadde skaffet trilledamen til Mats. Og han hadde bare gode minner fra
"hendelsen av den 12. mars", og fra den gangen da han selv gikk ned til barnevernvakten for å
”politianmelde to lærere”. Men han ante ingenting om de problemene jeg slet med i forhold til Per Helge, og heller ingenting om de bekymringene som
"bekymringsmeldingene" fra skolen voldte meg. Han fikk heller aldri lese de brevene. Og han vet fremdeles ennå ikke at den fremmede mannen, Chanan Singh Dhammi, fra PPT, som gikk omkring og så seg rundt i klassen, bare var der for å studere ham! Slike ting involverer jeg ham ikke i. Da burde han ihvert fall ha oppført seg bedre.
I likehet med meg, så hadde Andreas også stor tiltro til barnevernet. Og han var også klar over at jeg hadde ringt til barneverntjenesten for en tid siden. Dessuten så var jeg ikke redd disse folkene. Men nå følte jeg bare det at jeg måtte ha hjelp. Og det nyttet jo ikke for meg å stille opp med et glamorøst tannpasta-smil i
"ansvarsgruppemøtene" lenger. De måtte få alvoret for min situasjon inn i hodene sine og gi meg den støtten som jeg forlangte.
Sist gang, da jeg oppførte meg trengende, beviste jeg at jeg var kvalifisert til å få hjelp, og det resulterte i at Lars våknet. Og denne gangen var det murmeldyret Per Helge som stod for tur. Dessuten så trengte jeg hans hjelp for å gi meg avlastning og hjelpe meg med å få Mats til å sove. For jeg hadde lest om hvordan man skulle få en unge til å sove om kvelden og hele natten, ved hjelp av faren.
-Etter at jeg hadde tatt meg en røyk, gikk jeg inn igjen på soverommet og sa godnatt til begge guttene. Mats hadde roet seg med Andreas ved sin side. Så gikk jeg inn på kjøkkenet igjen, og mens jeg fyrte opp en røyk til, ringte jeg til barnevernvakten. -Jeg forlangte at de skulle komme hjem til meg med en gang, sånn at de ved selvsyn kunne få se hvor vanskelig jeg hadde det og hvor sliten jeg var. For i løpet av 2 måneders kronisk sykdom hadde
"de hverdagslige gjøremålene" tårnet seg opp. Jeg var syk og sliten og trodde ikke at jeg kom til å overleve enda flere slike tunge dager. Og jeg klarte bare ikke la denne enestående sjansen - til å bevise min nød - gå ifra meg!
10 PSYKISK UBALANSE. Hvis en mann brøler, er han dynamisk. Brøler en kvinne, er hun hysterisk, Hildegard Knef. Det første du skal legge merke til igjen er, det er hvor har alle de typiske kjennetegnene på
"den ekstreme dramatikken" har tatt veien, de som psykologen skriver så varmt om? Har rapportskriveren glemt å
”notere” dem, hæ?
Det er noe muffens her:
"Mor ringte til barnevernvakten... hun SA at vi bla bla". -Hvorfor står det ikke at jeg "hylte og skrek"? Når jeg har fått en diagnose som påstår at jeg er
"manisk, hemningsløs og utagerende"? Og videre: Hun "SA", og "mor SA"? Hvor har den påståtte dramatikken blitt av? -Men jeg var ikke hysterisk da jeg ringte til barnevernvakten, og jeg var heller ikke hysterisk da de kom. Men jeg var en typisk kvinne fra Venus da jeg ringte til dem. Og det utgjør en stor forskjell. Og da lå guttene mine trygt oppi sengen på soverommet. -Det er nøyaktig 8,5 m fra sengens ytterkant og inn til min faste plass på kjøkkenet. -Og ja, jeg har lagt på gulvet med målbånd! Og da barnevernvaktens betrodde tjenere kom, var jeg like rolig som de skriver her:
"Hun koste mye med ham da han satt på fanget." -FORTELL MEG HVORDAN EN PERSON SOM ER I "PSYKISK UBALANSE" KAN KLARE Å "KOSE MYE" MENS
"BARNET SITTER PÅ FANGET" ???
Akkurat det samme synsbedrageriet ble jeg utsatt for da psykologen bad meg om å
"beskrive" mine barn. Da hoppet hjertet mitt ut av brystet på meg og talte for seg. Beskrive de to skjønne ungene mine?! ”Åh-ja, det vil jeg gjerne! Men til og med jeg vet hva som ligger i det ordet
"beskrive". Det betyr "å gjengi" på en sakelig måte: Svart og hvitt, godt og vondt, og fint og dumt, pluss alt det som er midt i mellom. Men min
"beskrivelse" resulterte selvfølgelig i at jeg ble anklaget av psykologen for å
"IDYLLISERE" dem. -Når jeg egentlig bare snakket ut ifra mitt hjerte...
"Den butikkansatte" damen sin godkjente brøler, det var den at hun glemte å
”beskrive” alt det som var midt i mellom: Hylene som skulle tilsi den mishandlingen som hun påstår at Andreas ble utsatt for av meg - mangler. Det kalles juridisk riktig for manglende bevis i saken. Og barnevernvakten har også DUMMET SEG UT. De bevisene som tilsier at min henvendelse til dem er en
"dramatisk hendelse"; -mangler her igjen! Og enda verre blir det, når den sakkyndige psykologen konkluderer med at dette var en
"ekstrem dramatisk hendelse" – men, sånn går det altså, når du opptrer PARTISK. SPURTE DEN SAKKYNDIGE PSYKOLOGEN MEG UT OM HVA SOM SKJEDDE DEN GANGEN? BÅDE FØR OG UNDER DENNE EPISODEN? NIKS. HAN GJORDE ALTSÅ IKKE DET. HAN BARE FORHOLD SEG TIL BARNEVERNETS SAKSDOKUMENTER - OG AKKURAT HVOR U-PARTISK GÅR DET ANN Å BLI DA? OG SÅ SKAL DISSE FREKKE FOLKENE FÅ SLIPPE UNNA - UTEN AT DET FÅR
"KONSEKVENSER" FOR DEM?
Og dessuten, hvor har det blitt av alle de fysiske bevisene som tilsier at jeg har skadet og mishandlet mine barn? -Å, så du snakker om
"psykiske" skader? Og hvem kan ha påført barna mine dem da? –Jeg som ikke fikk hjelp, eller de som ikke ville hjelpe til?
11 BEREDSKAPSHJEM. Badevakten: -Hei du, det er forbudt å pisse i bassenget! -Å, hvorfor det da? Alle de andre gjør det jo? -Ja, men ikke fra stupebrettet. Hjelpen finnes kanskje der ute i systemet, ett eller annet sted, men når du virkelig trenger den, så er det forbudt og dessuten ulovlig. I et saksdokument heter det:
"Telefon fra helsesøster Kari Øvreeidet 25. januar 1999. Bla.bla... -Kari sa at Anne Karin (psyk. vernepleier) hadde spurt mor torsdag om Mats burde i beredskapshjem, men dette hadde ikke mor villet høre på. Mor hadde lest at det var svært skadelig for barn å bli tatt fra foreldra, så Mats måtte være hos henne." En til:
"Telefon til Anne Karin Eide, psyk. vernepleier, 25. januar 1999. Sb (Sandviken barnevern) ringer vedrørende mors innleggelse på sykehuset, bla.bla... -Anne Karin hadde prøvd å få tak i meg (Torill O. Vinjevoll), men lykkes ikke med det. Anne Karin hadde spurt mor om hun var interessert i å ha gutten i beredskapshjem til hun blei bedre. Det var mor overhode ikke interessert i. Barna skulle hun ha hos seg, det var ikke noe å diskutere." Videre heter det:
"Telefon fra Anne Karin Eide 26. januar 1999. Anne Karin spør om vi kan foreslå for mor at hun får plass på mødrehjemmet for ei tid. Sb sier at der er det mest sannsynlig ikke plass før i mars-april, så det er ikke aktuelt. Anne Karin sier at mor skulle absolutt ha vært en plass en stund, der hun ikke trengte å tenke på annet enn seg sjøl og Mats." Den 28. januar heter det igjen:
"Telefon fra Kari Øvreeidet 28. januar 1999. Kari Øvreeidet var på besøk hos mor (på sykehuset) i går. Kari er uenig med sykehuset om at mor ikke trenger spesiell oppfølging når hun kommer hjem. Kari Øvreeidet hadde bedt mor ta kontakt med ergoterapeut/fysioterapeut på sykehuset, slik at de kan vurdere om det er noe hun trenger av tilretteleggelse." Den 25. mai:
"Anne Karin spør om det kunne vært en mulighet for Mats å få besøkshjem i sommer. Mor sier at hun har tenkt på at hun kanskje må innstille seg på at hun må få hjelp i forhold til Mats. Sb sier at det kan være vanskelig å få tak i besøkshjem på så kort tid, men at det vil bli undersøkt. Mor får informasjon om at plassering i beredskapshjem også kan være en mulighet dersom situasjonen blir for kritisk. Mor sier at hun er klar over dette, men at det ikke er aktuelt."
Disse snuttene er heldigvis korrekt gjengitt. Og jeg følte at jeg hadde valget mellom pest eller kolera: Hvis jeg havnet på sykehus igjen, så hadde jeg ikke fått ha Mats med meg, fordi at nå hadde han blitt for stor til det. Dette var jeg også blitt orientert om på sykehuset ved den siste innleggelsen. I rapporten av
"den 13. juni" heter det:
"Mor begynte å tvile på om det var riktig at andre ivaretok Mats frem til hun hadde opparbeidet et visst overskudd." Av den ovenforstående dokumentasjon, ser du at jeg hadde blitt tilbudt avlastning for Mats i beredskapshjem, men da syntest jeg at Mats var for liten. Men i dette tilfellet følte jeg at jeg bare trengte en å snakke med, en som forstod meg, og som kunne gi meg forsikringer om at jeg få alt det som jeg trengte - i morgen…
Men det kontoret som jeg trengte hjelp av, er ikke oppfunnet ennå! For jeg trengte en blanding av en praktikant og husmorvikar, samt en vaktmester. Og dette forsøkte jeg også å forklare til barneverntjenesten. Men tror du at rapportskriveren husket å
"notere" disse ønskene mine, da? Og rapportskriveren nevner heller ingenting om at de to barnevernsfolkene presset til å velge beredskapshjemmet. -Jaha, for de hadde jo gjort seg umaken ved å komme meg til unnsetning - og da måtte de jo nesten også få valuta igjen for innsatsen...
Heldigvis så fikk rapportskriver med seg at jeg var veldig usikker på om jeg skulle våge å levere Mats ifra meg. Men kunne de vite det da, at kvinner ikke skal presses til å bestemme seg før hun er sikker i sin sak? -Nå skal de i hvert fall få vite det, og om hvorfor det er så lett å feiltolke en kvinnes usikkerhet som en
"psykisk ubalanse". Bare vent og se.
-Dessuten, akkurat hvilke alternativer tror du at jeg hadde i dette tilfellet? Pest eller kolera? En ny sykehusinnleggelse eller beredskapshjem for Mats? Selvfølgelig så burde jeg ha ventet til jeg klappet sammen, men da hadde Mats uansett havnet i et beredskapshjem.
12 FORBUDT, OG DESSUTEN ULOVLIG. Når man ikke har autoritet, trenger man makt, Ernst Bloch. Dette skjedde videre:
"Mor gav oss Mats med en gang vi kom." -Etterhvert som jeg fikk snakket frustrasjonene av meg, ble jeg i stand til å samle meg:
"-Mats gråt mye da han ble holdt av barnevernvakten, men roet seg greit hos mor. Hun koste mye med ham, da han satt på fanget. Mor begynte å tvile på om det var riktig at andre ivaretok Mats frem til hun hadde opparbeidet et visst overskudd." -Ja-ha, her kan dere jo lese det selv, hvilke underverker det er for en kvinne å få snakket seg ut av alle problemene. Selv om jeg i utgangspunktet hadde bedt dem om å "hente ungen" min, så var det jo likevel ikke det jeg ville. Men de skjønte jo ikke det at jeg bare hadde truet dem for å få deres oppmerksomhet.
Men så la disse folkene ut om beredskapshjemmet og om hvor fint det var osv. Og så sa de at jeg selvfølgelig skulle få Mats tilbake igjen på onsdag, etter eget ønske. Det står heller ikke nevnt noe om denne typiske utpressingsmetoden som de utsatte meg for. Men det er typisk for utpressere å komme med FRISTELSER. Og slik fikk de sin vilje gjennom. Når utpresseren ikke lykkes i å få viljen sin, så kommer de med trusler. Jo takk, jeg har jo sjøl nettopp vært der, enig?
"Det heter" i rapporten heller ingenting om at jeg gav dem uttrykkelig beskjed om at jeg ville ha igjen gutten min etter tre dager. Selvfølgelig.
En kvinne tror alltid at hun har noen skjulte krefter til på lur i skapet. Det er klart at jeg kan GI mer og mer og mer og mer... -Hvorfor skulle jeg nå egentlig plutselig tro om meg selv at det ville ta slutt på kreftene mine, når jeg hadde klart meg selv helt til nå? Hittil hadde jeg klart meg selv i elleve måneder alene, så da skulle jeg jo egentlig klare meg fint i elleve måneder til. Men, så dum var jeg altså, som lot meg forlede av disse to tullingene om at dette var den perfekte løsningen på mitt problem. At det var den beste løsningen for deres problem, for de to stakkarsene som hadde rykket ut i god tro om at det gjaldt liv og død, se det er en annen historie.
Dersom Kari og Jan hadde lest opp for meg at "alt du sier kan og vil bli brukt imot deg", så hadde jeg nok kanskje tenkt meg om to ganger. Og dersom jeg var innforstått med at hvis jeg lot meg presse av dem, så ville det også automatisk medføre at jeg ville bli diagnostisert av dem. Enda de ikke er psykologer.
"Loven beskytter barna, ikke foreldrene", og dersom du ber
"hjelpeapparatet" om å hjelpe deg gjennom en midlertidig livskrise, så blir du mistenkeliggjort og får loven på nakken. Og da fisker de opp psykologene sine for å finne ut om du er normal. -Si meg, hadde jeg vært tvunget til å gjennom en sakkyndig vurdering, dersom jeg også hadde takket "ja", til Kari Øvreeidet og Anne Karin Eide sitt tilbud den gangen? HVA ER EGENTLIG FORSKJELLEN? HVORFOR BLE DET PLUTSELIG ULOVLIG OG STRAFFBART Å TA IMOT HJELP AV OFFENTLIGE TJENESTER? -VIL DU, MONA LYGRE - SLITE ALENE I ELLEVE MÅNEDER TIL? -JA TAKK! -DET ER JO LUKSUSPROBLEMER I FORHOLD TIL DET HELVETE SOM JEG GJENNOMGIKK I KJØLVANNET FOR AVLASTNING I EN STAKKARS UKE!
13 RAPPORTSKRIVERNE. Og så var det morgengymnastikken. Opp og ned, opp og ned, opp og ned. Fint. Slapp av. Og så tar vi det andre øyelokket... BSV. Rapportskriverne har også uinnskrenket makt. Og de har legitim rett i alt de skriver. Det er nettopp derfor de har fått den retten. De har også rett til å formulere seg i sine rapporter akkurat slik som det seg hør og bør dem, for å presisere sitt syn på saken. Men jeg synes at det er helt fantastisk at de i det hele tatt var i stand til å komme med slike "korrekte" uttalelser vedr meg, etter bare å ha kjent meg i knappe 1 1/2 time. Den samme honnøren gir jeg forresten også til den sakkyndige psykologen som klarte å utrede meg i løpet av et par timer. Hvor lang tid tror du at en erfaren psykiater trenger på seg da? -10 minutter?
På grunn av rapportskrivernes fabelaktige treffsikkerhet, så er det heller ingen som dobbelt-sjekker om de opplysningene de gir fra seg er korrekte. Det finnes dessverre ingen øvre kvalitetskontroll her heller. Men deres påtatte troverdighet faller tilbake på deres egne mangelfulle evner til logisk analyse og resonnement. Et glimrende eksempel er for øvrig den høye kølle-føringen i punkt 7. Den elendige observasjonsevnen taler for seg selv.
Har ikke rapportskriverne lov til å gjøre en eneste feil? Nei. Ikke en eneste feil. Det er ikke feilene de blir betalt for. -Eller kan det nettopp være det som er meningen?
14 Å VÆRE SINT OG Å VÆRE GAL. Galskap og sinne blandes ofte sammen. Som jeg nevnte tidligere, kommer dette av at sinne ses på som tap av kontroll eller overdrevent engasjement eller en trussel mot å bli elsket. Å føle og uttrykke sinne på en sunn måte er faktisk motsetningen til galskap. Det passer nok ikke med bildet av en helgen, men et helgenbilde fremmer neppe ens helse. Sunne sinte følelser og et sunt uttrykk for dem, er god motgift mot avfall og gifter. Sunt emosjonelt uttrykk forebygger oppbyggingen av krefter som er skadelig for den fysiske og mentale helse. Den sunne og passende følelse og uttrykk for menneskelige følelser, og spesielt sinne, utgjør et enormt bidrag til mental helse. Mange psykiatere kan faktisk ved observasjon av hvordan en pasient behandler sinne, vurdere vedkommendes mentale tilstand med betydelig nøyaktighet. Typen, dybden og svingningene i sinte følelser og reaksjoner gir ofte en nøkkel til pasientens helse og sykdom, samt informasjon om vedkommendes spesielle nevrotiske prosesser og hvordan de virker. Hvis et individ blir "gal av sinne" en gang iblant, er han ikke på noen måte i ferd med å bli "gal". I virkeligheten kan det hende han bygger opp et viktig forsvar mot galskap, Theodore Isaac Rubin. En gang til Kari, -jeg sa ikke at jeg skulle
"drepe Mats", jeg sa "knuse i gulvet". Og jeg var ikke gal, men det var godt å få sette ord på de negative følelsene mine der og da. I kap. 4.10 skrev jeg om akkurat samme forholdet: "JEG SKAL DREPE DEG", av Theodore Isaac Rubin.
Den eneste
"ekstreme dramatikken" i denne forbindelsen er at både barnevernet og den sakkyndige psykologen tror at jeg er gal. I rapporten heter det også:
"Nå var hun så sliten at hun var redd for at hun kunne skade ham." -Denne uttalelsen viser at jeg bygget opp et mentalt forsvar - nettopp med tanke på å forhindre galskap. Dersom jeg virkelig var gal, så hadde jeg gjennomført min forbrytelse for lengst. Skulle ikke det egentlig vært en logisk konklusjon?
-Her tryggler og ber jeg på mine knær, om hjelp for å lindre litt på min nødsstillte livssituasjon, men hva skjer? Jo, myndighetene presser meg til å gi barna ifra meg, fordi at de tror at jeg er gal! Kari Alvær
"vurderte" meg jo som sagt til å være i
"psykisk ubalanse", så hun var jo livredd for at jeg skulle kverke ungene mine...
Selvfølgelig var det veldig snilt av dem å komme innom, og moralsk riktig, men finnes det altså overhode ingen grenser for hvilken jævelskap det går ann å klore ned på et papir? Og hvorfor gikk det ikke ann å følge meg opp på en annen måte?
La oss se litt på tallenes klare tale: I USA sitter det 3000 dødsdømte MENN i fengsel - mot bare 42 KVINNER (2001). Når begynte forbryterne å ringe ned politiet for å fortelle dem om hvilke forbrytelser de har tenkt å begå? I Norge har vi heldigvis sikret oss mot den slags galskap, for vi har dyktige sakkyndige psykologer og rapportskrivere i barnevernet: 4000 (år 2000) norske barn sitter fastlåst i deres polstrede fosterhjemsanordninger fordi de tror at foreldrene deres er gal. Nå vet dere jo allerede det at jeg er verbalt utagerende, så bare kom igjen og misforstå meg rett når jeg kaller barnevernets ukritiske praksis for å være et organisert FOLKEMORD.
15 KVINNER OG STRESS. Når mannen opplever stress, vil han ofte trekke seg tilbake til sine egne tanker for å komme i forbindelse med sitt sanne jeg. Hvis hun ikke er i stand til å bearbeide følelsene, vil hun oppleve tre vanlige stressreaksjoner: Følelse av å bli overkjørt, overreaksjon og utmattelse. Disse er på en måte de kvinnelige ekvivalentene til de mannlige stress-reaksjonene. De er viktig at mannen lærer å tolke kvinnens stressreaksjoner riktig, ellers kan han komme til å gjøre henne urett og forsvare seg når det ikke er nødvendig. Å få stressreaksjonene sine mistolket, skyver et menneske enda mer ut av balanse, John Gray, Parforholdets muligheter. I henhold til John Gray sine observasjoner, pluss flere andre friske psykologer, så har min naturlige stressreaksjon blitt feiltolket av både barneverntjenesten, barnevernet i Sandviken og sauebukken av en psykolog, som tross alt burde ha visst bedre.
Og stressreaksjonen min ble ikke bedre av den behandlingen som jeg fikk av dem. Det heter:
"Mor var, etter barnevernvaktens vurdering, svært sliten og virket i psykisk ubalanse." Og nettopp for å skåne barna mine mest mulig, bad jeg Kari Alvær om å bli med meg ut på kjøkkenet, slik at jeg kunne få snakke friere. Mens hennes mannlige motstykke satt igjen inne stuen med barna mine. Kari Alvær rapporterer videre:
"Men hun klarte ikke, der og da, å ta konsekvensene med f.eks. å skjerme Andreas. Andreas som kun er 11 år, har fått et voksenansvar både i.f.t. mor og Mats." Det ser ikke ut for at Kari Alvær var helt med. Og den 01.06.01 tok jeg en telefon til barnevernvakten og fikk likevel bekreftet at Kari Alvær var til stede. Men hvorfor unnlot hun å rapportere at vi stod inne på kjøkkenet og snakket sammen? Kan hun ha stokket kortene? Og hvorfor har ikke partneren hennes signert denne rapporten?
16 REIDUN DYBSLAND, NESTLEDER. Det står i avisen at politiet ser etter en mann med høreapparat. -Ville det ikke vært bedre om de brukte briller? BSV. For å få klarhet i det hele, sendte jeg dette brevet datert den 10.08.01:"Til Reidun Dybsland, Åge Kulleseid og Kari Alvær, Barnevernvakten, Bergen Politikammer, Vedr. hendelsen av 12.03.98, Andreas Rathke Lygre, Gjeble Pedersensgt. 16 B, tilleggsrapport og rapport til sosialkontoret, plassering etter Lov om barneverntjenester, dato for hendelse 13.06.99. Følgende spørsmål krever jeg en skriftlig besvarelse på:
1. Jeg vil svært gjerne vite navnet på
"en kvinnelig butikkansatt", som anmeldte meg for vold mot min sønn. Rapporten er signert av Reidun Dybsland, dato 16.03.98.
2. -Denne saken finnes ikke hos person/voldsavsnitt ved Bergen Politikammer. Jeg vil vite hvorfor det ikke er tilfellet.
3. Hvor lenge oppholdt Åge Kulleseid og Kari Alvær seg hjemme hos meg, ved hendelsen av den 13.06.99?
4. Hvorfor har ikke Åge Kulleseid signert rapporten når han også var til stede?
5. Hvorfor går det ikke frem av denne rapporten, at Kari Alvær stod inne på mitt kjøkken og snakket sammen med meg "i en lang periode", mens Åge Kulleseid satt igjen inne i stuen min sammen med barna mine? -Jeg krever en skriftlig bekreftelse på at min observasjon stemmer overens med virkeligheten.
6. Ved min telefoniske henvendelse snakket jeg med Kari Alvær. Jeg sa at jeg ville "knuse Mats i gulvet" og ikke
"drepe Mats". Jeg krever også en skriftelig bekreftelse på at så var tilfelle.
Jeg forventer besvarelsen innen rimelig tid. Med hilsen Mona Lygre."
Den 16. august -02, mottok jeg dette brevet fra nestleder Reidun Dybsland:
"Korrespondanse vedr. hendelse av 12.03.98 og 13.06.99. Viser til ditt brev datert 10.08.01, og foreslår å avsette tid til et fellesmøte mellom barneverntjenesten i Sandviken, Barnevernvakten og Mona Lygre. Dersom dette er av interesse bes du ta kontakt med Sandviken barneverntjeneste, tlf. 55 567250, eller Barnevernvakten, tlf. 55 361180. Med hilsen Reidun Dybsland, nestleder. Kopi: Barneverntjenesten i Sandviken."
Men jeg var ikke fornøyd med det svaret, så derfor sendte jeg et nytt brev, datert den 17. august: "Til Reidun Dybsland, Barnevernvakten, Bergen Politikammer, Allehelgensgt. 6, 5016 Bergen. Vedr. brev av den 16. august 2001, korrespondanse vedr. hendelse av 12.03.-98 og 13.06.99. Viser til ditt brev, og beklager at jeg ikke er interessert i et fellesmøte mellom barneverntjenesten i Sandviken, og Barnevernvakten. Jeg har for tiden ingen bånd til barnevernet - og heller ingen barn. Jeg er bare interessert i å få satt ting i sitt rette perspektiv. De to nevnte hendelsene vil jeg skrive ned og fortelle mine barn, når de blir voksne. -Og det må jeg gjøre før jeg blir senil. I denne forbindelse har jeg ytterligere ett til spørsmål, som jeg også krever et skriftlig svar på:
7. Deres uvanlige forslag til meg, gjør meg mistenksom. Hva er rett og hva er galt?, -når dere så tydelig, er uvillig til å sende meg en skriftlig besvarelse på mine tidligere spørsmål? Ved en skriftlig henvendelse, har offentlig ansatte plikt til å tilskrive meg og gi meg en saklig begrunnelse for ev. hvorfor dere ikke er interessert i å besvare og utlevere de opplysningene som jeg har bedt om. Jeg ser frem til en snarlig løsning, og forventer besvarelse innen rimelig tid".
17. NILS ASKVIK, AVDELINGSJEF. Takk og pris for at jeg ikke blitt senil ennå, og bank i bordet for det. -Hallo? -Kom inn! Omsider kom det et brev i postkassen som jeg ikke kjente igjen håndskriften på, med to frimerker, uten poststempel.
Skriftelige korrespondanser er absolutt å foretrekke, for da får du en jevn stigning i gradene:
"12. september 2001. Dine brev datert 100801 + 170801. Du ønsket svar på noen spørsmål og det vil jeg prøve på. Imidlertid er det lang tid siden vi var i kontakt med deg, og vi makter ikke å gi svar på alle detaljer.
Spørsmål 1: Kan ikke svares på. Vi fikk våre opplysninger fra politiet.
Spørsmål 2: Det foreligger ingen anmeldelse.
Spørsmål 3: Åge kulleseid var aldri hjemme hos deg 130699.
Spørsmål 4: Se spørsmål 3.
Spørsmål 5: Se spørsmål 3 samt innledningen.
Spørsmål 6: Se innledningen.
Spørsmål 7: Vi har aldri vært uvillige til kontakt med deg, jvf vårt brev datert 160801.
Vi regner med dette brev å ha besvart dine spørsmål og anser saken som avsluttet fra vår side. Med hilsen Nils Askvik, avdelingsjef."
Sånne svar er ikke til å bli klok av, så jeg sendte ham et nytt brev: "Fra Mona Lygre, den 16. september 2001. Til Nils Askvik, Avdelingsjef, Barnevernvakten, Bergen Politikammer, Allehelgensgt. 6, 5016 Bergen. Vedr. brev av 12. september. Jeg takker for den oppklarende informasjonen. Men, jeg er ikke helt fornøyd med svaret på spørsmål 3: "Åge Kulleseid var aldri hjemme hos deg 130699." Min sønn Andreas, utpekte Åge Kulleseid til å være den samme personen som han snakket med på barnevernvakten den 22.09.98. Da hadde han vært utsatt for et overgrep på skolen, og han ville anmelde to lærere som hadde "holdt ham fast" i 10 minutter. Ved Krohnengen skole er det også vanlig praksis å slenge elever inn i garasjer for å få dem til å roe seg ned. -Vedkommende som han snakket med på barnevernvakten, "utgav" seg for å være Åge Kulleseid og kjørte min sønn hjem til meg. Vi tre snakket sammen hjemme hos meg, den gangen da vi bodde i Gjeble Pedersønsgt. 16B. -Men nå ser det altså ut for at både jeg og Andreas må ha sett syner - eller ble vi plutselig blind på begge øynene -samtidig? PRØV IGJEN.
Spørsmål 8: Dersom vedkommende "som utgav seg" for å være Åge Kulleseid - ikke var Åge Kulleseid - hvilket annet spøkelse var det da som var i følge med Kari Alvær? -Jeg krever å få oppgitt navnet på Kari Alvær sin partner ved hendelsen av den 130699.
Når jeg har fått en sakelig begrunnelse på mitt spørsmål nr. 8, da først kan dere anse denne saken som avsluttet fra min side. Jeg forlanger også denne gangen, å få en skriftelig besvarelse innen rimelig tid. Med hilsen Mona Lygre."
18 SANNHETEN. Man kan sperre inne dem som snakker sant, men ikke sannheten, Ignazio Silone. Jeg var sikker på at jeg hadde sett Kari Alvær sin partner før, en eller annen gang. Vi nikket til og med gjenkjennende til hverandre da han kom. Uansett så ville jeg ha tak i navnet på denne personen som jeg hadde sett tidligere, som selvfølgelig ikke var denne Åge. Og jeg hadde fått en følelse av at Nils Askvik ville forsøke å skremme meg til taushet med denne setningen;
"Vi regner med dette brev å ha besvart dine spørsmål og anser saken som avsluttet fra vår side." Men, denne saken har bare såvidt begynt. Det som du hittil har sett er bare toppen av de kriminelle uregelmessighetene som foregår i de indre gemakker i barneverntjenesten.
I brevet av den 17. august skrev jeg: "De to nevnte hendelsene vil jeg skrive ned og fortelle mine barn, når de blir voksne. -Og det må jeg gjøre før jeg blir senil." Men som du ser, så står det langt dårligere til med HUKOMMELSESSVIKTEN PÅ DE ANSATTE VED BARNEVERNTJENESTEN. FOR DERES PRESENILITET ER EN DIR
Board index » ''DEN FEMTE STATSMAKT'' - BLOGGSEKSJON » >> Alt mulig om barnevernsovergrep » >> Bloggen til Mona Lygre
