Så blir man altså klokere av å lese. For å gjøre en lang historie kort; så viser det seg at en vesentlig andel av kode 6 og kode 7-barna, barna som lever på hemmelig adresse, er forvaltet av barnevernet.
"746 barn i Norge lever på hemmelig adresse. Nærmere halvparten av disse er i barnevernets omsorg, til sammen 308 stykker."(1)"I 2014 var det i alt rundt 800 personer som bodde på kode 6 i Norge. Av disse var det 400 barn som hadde blitt tatt fra foreldrene og akuttplassert av barnevernet. Det var rundt 550 personer som samme året bodde på kode 7. Av disse var det rundt 190 barn som var plassert utenfor hjemmet av barnevernet."(2)
Tanken var at politiet skulle ha beslutningsmyndigheten for disse sakene, men Bufdir motsatte seg dette og derfor forvalter barnevernet/fylkesnemnda dette for barn som de har ansvar for.
"Den gang det ble vedtatt at politiet skulle være beslutningsmyndighet for sperret adresse, motsatte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) seg at politiet skulle forvalte dette tiltaket for barnevernstjenesten. Barnevernet ble derfor, som eneste instans, ikke lagt under politiets forvaltning av ordningen med sperret adresse i 2013."(2)
En miljøterapeut ved en institusjon uttrykker både hvor vanskelig barn får det når de må leve skjult, og peker samtidig på det ulogiske ved at så farlige foreldre ikke er fengslet.
Kanskje fordi de verken er kriminelle eller farlige?
"– Det er vanskelig å knytte vennskap når man ikke kan være ærlig om seg selv. Det er ikke bra for den psykiske helsen og identiteten man skal utvikle. Hvis foreldre er til så stor fare, burde de være fengslet."(1)
Politiet er tydelig frustrert over at barnevernet har mandat til å avgjøre sperret adresse:
"Politiet selv uttrykker at fosterfamilier med barn på hemmelig adresse, vil vært bedre tjent med at politiet tar hånd om alt som omhandler barn på sperret adresse(..)"(2)Politiet har åpenbart også liten forståelse for at barn som bor på sperret adresse har samvær med biologiske foreldre.
"– Gir du samvær er det bortkastet med sperret adresse."(1)
Eneste logiske forklaringen på dette er nok at barnevernet ikke oppfatter foreldrene som farlige, og derfor ikke kan argumentere for null-samvær, men at de frykter at foreldrene skal flykte med barna.
Så kan man spørre hvor ansvarlig det er at barnevernet i det hele tatt er satt til å gjøre denne trussel-evalueringen.
Et av problemene er interessant nok at noen barn ikke ønsker å være på sperret adresse.
"Utfordringene med større barn kan være at de ikke ønsker å være på sperret adresse og motarbeider dette aktivt."(2)...og kanskje ikke ønsker å være i offentlig omsorg i det hele tatt?
1)
https://fagbladet.no/nyheter/den-15-ar- ... 118ef4580c2)http://www.fosterhjemsforening.no/fagkunnskap/temasider/sperret-adresse/
Kommentar: Det finnes antakelig mange saker der barn har et reelt beskyttelsesbehov fra en eller begge foreldre. Når vurderingene er gjort av politiet, mener jeg at vi i utgangspunktet skal ha tillit til dem. Hva så med vurderingene som barnevernet gjør? Hvor mange av disse situasjonene skapes av at barnevernet konstruerer uutholdelige situasjoner for barn og foreldre? Både når det gjelder grunnlaget for bortplassering, inhumane samværsordninger og en statistikk som ikke gir foreldrene grunn til å tro at bortplasseringen ikke traumatiserer barnet?
Politiet kommenterer forøvrig at de ikke bare arbeider med den som skal beskyttes, men at de også arbeider med den som sees på som en trussel, slik at de eventuelt kan trygge personer på mindre inngripende måter.
Mens Bufdir har lite fornuftig å si om hvordan barnevernet forvalter dette store ansvaret.
Barnevernet skaper konflikter, og de skaper frustrerte barn og voksne. Når barnevernet ikke når frem med dialog, bruker de tvang. Når barnevernet feiler, kompenserer myndighetene med å gi dem flere tvangsmidler.
Slik jeg ser det, kan man regne med at behovet for skjulte adresser er like mye et uttrykk for en stadig mer uttalt maktbruk innenfor barnevernet, som et uttrykk for farlige foreldre. Det er nok også et uttrykk for inkompetanse, og at saksbehandlere settes til å gjøre det som egentlig er kompliserte politifaglige vurderinger. Som det påpekes i artiklene jeg har linket til, er hemmelige adresser og skjulte identiteter en stor tilleggsbelastning for barna det gjelder.
Å la barnevernet ha ansvaret for dette, medfører antakelig både redusert sikkerhet for barn som virkelig trenger å beskyttes, mens andre barn som ikke trenger det må leve under strenge og belastende hemmelighets-regimer.
Løsningen på dette problemet er ikke bare å la politiet få ansvaret for disse vurderingene. Løsningen er også å få bort barnevernet slik det fungerer i dag, og få det erstattet med et system som kjennetegnes av fornuft og medmenneskelighet, og som i det aller lengste ser og forstår foreldre som det de er - uerstattelige for barna.