athene wrote:
Jeg foretrekker spansk offentlig skole.
Ja, sånn som du beskriver den, høres den ut ikke så ulik min egen skolegang var. Det var ingen idyll, og sosionomismen var begynt å herje, men vi hadde flinke lærere fra 4. til 7. klasse. En klasseforstander som var prima på ALLE måter; han underviste bl.a. i grammatikk slik at jeg ikke trengte å lære noe mer om det gjennom hele realskolen og gymnaset. Den økede innsikten jeg har fått på universitetet (jeg er jo gått hen og blitt språkforsker, da) i forhold til god skolegrammatikk, hadde et utmerket grunnlag å bygge på.
Og så hadde vi en spesiellærer i fysikk som virkelig klarte å få alle med! På tross av at det var ganske avansert og slett ikke noe jeg selv har særlig anlegg for. Han ga oss prøver titt og ofte, hvor han skrev opp på tavlen en rekke av emnene vi hadde gjennomgått, og sa "Velg ut noen av disse som dere synes dere nå vet noe om, og skriv om det." Det kunne jo betydd at vi snek oss unna alt vanskelig, men grunnen til at det fungerte, tror jeg var at han hadde tatt faget ytterst alvorlig og hadde krevet mye av oss i timene og i hjemmeleksene.
Quote:
Det lærer de, for de får sin lille diktatbok, og ingen har undervist dem. Lærerne retter bøker, og til barnas store forundring står det røde H`er både her og der. Og en C der de skrev S. Det lærer barna av, og det er slett ikke noen "ååh... jeg fikk feil". Heller ivrig hoppende "å ja, er det sånn den skrives"!
Ja, kanskje fordi det ikke hele tiden mases, som det gjøres i Norge, om at alt er så vanskelig, og at all lærdom er kjedelig å tilegne seg.
Quote:
.. fagplanene i den norske liksomskolen.
Det var en god betegnelse.
Quote:
Reglene for når det skal stå C eller S lærer de i 2. klasse. Men da kan de allerede skrive det, det kan virke som om de har "lært" reglene allerede - før de får dem forklart: De vet når det er S som gjelder, og når det er C - så får de vite hvorfor og da er det ikke vanskelig å forstå, det er facinerende.
Ja, en god del ting – regler – må faktisk læres før man kan ha noen nytte av forklaringen på dem. Og mange fakta må pugges
selv om de har en forklaring. En av mine studenter, som tok en komponent latin som en del av hovedfaget i språkvitenskap, sa:
"Det er hvis man
ikke pugger bøyningene, at det blir kjedelig, for da må man slå opp igjen og igjen, eller man forstår ikke teksten."
(Jeg trenger kanskje ikke å si at hun var meget dyktig, og at hun nå er ansatt på universitetet. God til å undervise er hun også.)
En ting til i sitatet ovenfor:
Quote:
Men da kan de allerede skrive det, ...
Arild, når dere underviser småtrollene før skolestart, så prøv (hvis dere ikke allerede er kommet til det selv) å legge stor vekt på skriving, kanskje mer enn på lesing. Det å sette sammen bokstaver til ord, er å få innblikk i teknikken for hva bokstavene kan brukes til, og det er ofte lettere enn å "analysere" ord gjennom lesing. – Dette er ikke mulig hvis man bruker "ordbilde-metoden", som er så populær: at barna bare skal fange inn hele ordbildet og gjenkjenne det enkelte ord, uten å feste seg ved hvordan det er bygget opp. Ordbilde-metoden kan gjøre det lettere for barn å lese, især hvis det er barn som har dyslektisk legning, men jo fortere man kan få dem til å forbinde bokstaver med lyder og forstå at disse lydene fins som deler av ordene, desto lettere også å få dem til å mestre rettskrivningen.
Quote:
Det er stadig "examen" - prøver på det pensum de har hatt, dvs. det de skal kunne. Elevene vet dermed hele tiden hvor de ligger an.
Akkurat. Den dyktige maratonløperen Grete Waitz var også skolelærer, og sa så tørt: Nei skole uten prøver? Som om jeg skulle løpe treningsløp uten å bruke stoppeklokke?
Quote:
Ingen lange utredninger, ekstraundervisning som medfører at en blir enda lengre hengende etter, ingen husinspeksjoner eller skyldpåføring overfor foreldre.
Her er det slik, at når elevene har glemt leksene, får elevene kjeft og reprimande, ikke mamma, som glemte å minne gullungen på å huske matteboken. Slik lærer ungene å ta ansvar for seg selv og sitt. I motsetning til de skandinaviske samfunn: Der er alltid en annen enn en selv, som har "skylden" og ansvaret.
Så sant som det er sagt.
Quote:
Den norske skolen er kommet så langt ut å kjøre, som det nær er mulig, og verre skal det bli, følger en litt med på alle forslag til "forbedringer". Det er patetisk at lærere og politikere strever, og ikke skjønner "problemet" i norsk skole: Det undervises jo ikke. Og når de en sjelden gang underviser, skjer det etter en "pedagogikk" som det ikke fins ord for.
Og enda verre skal det bli, merk mine ord! Vi erfarer det forlengst på universitetsnivå også, hva resultatet av en helt forfeilet skole (og barnehage-oppbevaring før det) har ført til.
Men jeg er ikke helt enig i at samtlige ikke skjønner. Jeg tror en god del gjør det, men det er ikke politisk mulig å gå imot strømmen hvis man fortsatt vil være i politikken (og det vil alle politikere!), og heller ikke er det mulig å fortsette å være skolelærer hvis man vil gå mot tidens trender.
I angjeldende departement sitter en hel del folk som er blant de store skole- og undervisnings-ødeleggere. De har sørget for at utviklingen er blitt enveis, ikke reversibel, i årevis nå.
Quote:
Men vi får håpe den norske skolen blir bedre når den nå snart blir invadert av horder med sosionomer og barnevernspedagoger og psykologer og helsesøstre. Som kan "hjelpe" alle barna, som har problemer i skolen.
Humre humre, den var morsom. Tro når det hele sprekker i et utrolig kaos?