Arild Holta wrote:
Argumentet med hvor store summer som sløses kan være viktig. All den tid maktpakket og Ola Dunk driter i barnevernsofrene.
Det tror jeg ikke de bryr seg om. Penger har Norge nok av. Det som teller i Norge er såkalt sosial urettferdighet. Det såkalte "barnevernet" er til for å utjevne sosiale forskjeller. Man skal tilby de ubegunstigede fattigbarna samme forhold som rikmannsbarna. Derfor pøses det på med materielle goder. Barna får sykler, ferieturer, tur med seilbåt og sjark, teltturer og lignede som man tenker seg at bare rikmannsbarna nyter godt av ellers. På en måte er det jo sant: Se for dere bildet av vår nåværende utenriksminister Jonas Gahr Støre mens han for n'te gang står ned den lokale fjelltoppen nær familiehytta på fjellet hvor han har tilbragt hver bidige påske siden han var 0 år. Det var også der han møtte sin kone i motsetning til barnevernsofre som ofte er enslige forsørgere.
Det er ikke alle som er begunstiget med en priviligert barndom, og det forsøker "barnevernet" å gjøre noe med. Men dop-huene som sendes inn i de under-priviligertes hjem har lite med overklassens livsstil å gjøre. "Barnevernets" inngripen fører kun til at ofrene synker dypere ned i møkka. Og der blir de værende, forutsatt at "barnevernets" såkalte "hjelpetiltak" får tid til å virke.
Det hadde vært bedre for vanlige folk om "barnevernet" ikke fantes. Da kunne de innbille seg at de var like bra som sossegutten Jonas Gahr Støre. Når "barnevernet" stempler dem som tapere er det vanskeligere å ta opp kampen. Tilsist blir de overbevist om at de virkelig er hjelpetrengende tapere og tar sitt eget liv i ren håpløshet og fortvilelse.
"Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham samtidig." Fritt etter Henrik Ibsen.
Sosial rettferdighet hadde vært å sende "barnevernet" på Håkon og Mette-Marit. Når prinsesse Alexandra (eller-hva-hun-nå-heter) havnet i "et godt og trygt fosterhjem" ville rettferdigheten ha skjedd fyllest.