Ordbruk, holdninger, handlinger, og journalisterJeg merker meg den stadige bruken, blant journalister og andre, av ordet "rømme". Som om det var noe uskikkelige barn gjorde. Og dette er nok intensjonen også: å gi inntrykk av at de foreldre som tar sine barn og resolutt drar av landet for å redde dem, egentlig er forvirrede individer som ikke vet sine barns beste.
For det første: Jeg anbefaler aldri noen å dra
etter at det er falt dom eller vedtak i fylkesnevnen som sier at barnet skal tas. Vi vet at gjør noen det, så blir de forfulgt med Interpol, stedlig politi og norsk politi, blir funnet, blir brakt tilbake til Norge og satt i varetekt, og blir stilt for strafferett og får fengselsstraff. Barna blir naturligvis deportert til foster-fengsel.
Man må altså dra FØR fylkesnevndssak er i gang, det er det eneste som gir rimelig grad av håp om at man får være i fred.
Da er det aldeles ikke ulovlig eller kritikkverdig å dra, og selvsagt heller ikke å anbefale noen å dra. Det er ganske indikativt om journalisters forvirrede uvidenhet at de mener at noen skal straffeforfølges for det, og at nettsteder hvor noen anbefaler emigrasjon i god tid, skal stenges av myndighetene. Stalin ville hatt god bruk for disse journalist-spirrevippene. – Ikke desto mindre: alle barneverns-entusiaster ønsker jo at vi skal legge oss til slik lovgivning som fullstendig utraderer ytringsfriheten. Vel, at journalister gjerne vil det er jo ikke så uventet. Pressefolk stort sett har aldri vært særlig velinformerte om ytringsfrihet, dens hensikt, og dens overordnede posisjon i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon. Det de har vært interessert i, er
pressefrihet: pressen skal skrive hva de vil og være beskyttet - journalister er de opphøyde helter som skal beskyttes. Samfunnets almindelige medlemmer skal beskjedent overlate til pressen å avgjøre hva som er riktig, virkelig, nyttig og interessant i samfunnslivet. Journalister tror de er skikket til å sitte til doms. Her har vi en suveren uttalelse fra gjengen i Aftenbladet:
"Som regel er det svært gode grunner til at foreldre ikke har den daglige omsorgen for barna sine." Når de "gravende" journalistene troskyldig biter på dette, hvorfor skal de da i det hele tatt "undersøke" noe? Ikke så å forstå at de finner frem til noe særlig, da. Jf det Arild siterer:
"Ingen grep er tatt overfor noen av disse, så vidt Aftenbladet vet." Men så vet de heller ikke mye, da, om hva som har foregått over de siste 20 årene. Kanskje de er unge kart - frø? Forresten, de sitter jo i årevis i redaksjonene sine og bare leser hva andre pressefolk sier, så alderen spiller sikkert ingen rolle. Akkurat som jurister som bare leser og hører på hva andre jurister skriver og sier!
For det andre: Fordi disse forholdene er som de er, anbefaler jeg heller å bruke ordet "flykte". Det er reelt det man gjør, når man ser alarm-signalene og resolutt bringer sin familie i sikkerhet langt utenfor Norges ødeleggende klåfingre. Riktignok forsøker Norge stadig både å kneble alle rester av ytringsfrihet for barneverns-forfulgte (og pressefolk som disse figurene fra Stavanger Aftenblad hjelper dem godt med det), og prøver å innføre norsk barnevern og norsk jurisdiksjon over hele verden (hyperaktive sosialarbeidere løper rundt i Spania og Thailand og prøver å starte "tiltak" og "prosjekter" for de "vanskjøttede" norske barna som er der med sine foreldre). Men ennå har de ikke lykkes helt.
Så: Folk som barnevernet begynner å interessere seg for, må uten å vente
flykte, bosette seg i et land langt borte, ikke komme tilbake før barna er voksne, ikke leve i norske kolonier i utlandet, ikke fortsette den uselvstendige tilværelsen fra Norge men rette ryggen i frihet og selvstendighet, og ta det ansvaret for seg selv og sin familie som følger med frihet.
Her har vi de tre dramatiske "graverne" som prøver å sjarmere:
Journalist tok kontakt igjenJeg har også mottatt ...Og her har vi produktet deres, i noen grad preget, tror jeg, av at ofrene ikke var så begeistret for dem – skjønt skitt ville de nok kastet på barneverns-ofrene uansett:
Kampen om barna- En serie om foreldrene Norge glemte og rådgiverne de fikk -Datert 14. januar 2011
Av alle ting er det publisert på noe som heter SKUP, som står for
Stiftelsen for en
Kritisk og
Undersøkende
Presse !
og publisert som en "metoderapport". Oioi, det var da litt av en demonstrasjon av nivået på pressens metoder, kritikk og undersøking, eller?
De tre forfatterne betegner seg som:
Elisabeth Risa, Stavangergruppen
Ina Gundersen, Undersøkende avdeling
Knut Gjerseth Olsen, Undersøkende avdeling
Så vet forhåpentlig barneverns-forfulgte herved nok til å avslå å ha noe med dem og Aftenbladet å gjøre.