Du tror det når du ser det, men ikke før.
Noen få måneder etter at barneverntjenesten hadde fått sin første bekymringsmelding, fikk jeg beskjed av seksjonslederen i barnevernet at min kone og jeg måtte flytte fra hverandre.
Kort tid etter ble vi innkalt til møte. Jeg var totalt uforberedt på beskjeden om at bvtj. hadde besluttet å begjære omsorgsovertakelse. De ville ta barna og plassere dem i flere forskjellige fosterhjem, og vi skulle få treffe barna 3 timer i halvåret, under tilsyn. Da jeg under møtet sa at jeg ikke hadde tillit til barneverntjenesten og deres vurderinger, fortalte seksjonslederen meg at jeg var arrogant.
Jeg flyttet på hybel kort tid senere, fordi bvtj. ønsket at jeg skulle flytte ut, og fordi advokaten min sa at det var stor fare for akuttvedtak om så ikke skjedde. Min kone hadde den daglige omsorgen for barna. Jeg forholdt meg for øvrig rolig, fordi jeg egentlig ikke hadde noen konflikt med min kone, og ikke hadde lyst å skape mer styr rundt barna i en situasjon der barneverntjenesten var klar til å fatte akuttvedtak når om helst.
Noen måneder senere ble vi, en uke før forhandlingene i nemnda, innkalt til nytt møte med bvtj. der de stilte krav som vi måtte godta om de skulle trekke saken om omsorgsovertakelse. Da jeg nektet å gå med på barneverntjenestens krav, stilte barneverntjenesten et ultimatum til min kone om at hun måtte ta ut formell separasjon, dersom bvtj. skulle trekke sak om omsorgsovertakelse.
Noen dager senere fremgikk det av brev fra barneverntjenesten at "mors advokat har bekreftet at separasjonssøknad nå er sendt", og barneverntjenesten trakk saken. I prosesskriv til Fylkesnemnda gikk det frem at "mor og far skal gå ifra hverandre". Min kone har i ettertid fortalt meg at advokaten hennes, som var oppnevnt av barneverntjenesten, sammen med barneverntjenesten presset henne til å ta ut separasjon, og at det ble gjentatt at det var eneste muligheten hun hadde dersom barna ikke skulle bli tatt ifra henne.
Jeg gjorde Fylkesmannen, som mottar separasjonssøknader, oppmerksom på at min kone var blitt presset til separasjon, og la ved brevet som dokumenterte dette. Min henvendelse ble ignorert.
Vi var uansett blitt separert, og barneverntjenesten kritiserte meg i brev til Fylkesmannen fordi jeg nektet å underskrive separasjonspapirene under slike vilkår. Jeg mente, og gav uttrykk for, at min kone var under press og at dette var et overgrep mot henne, og trodde ikke noen offentlig instans hadde lov til å bryte inn i menneskers siviltilstand på denne måten.
Min kone, som er av utenlandsk opprinnelse, forteller at barneverntjenesten i denne perioden fortalte henne at jeg var psykopat, et ord som var nytt for henne, og som hun ikke hadde lært på voksenopplæringen. De forsøkte å få henne til å forstå at hun ikke burde være gift med en mann som jeg. I brev til Fylkesmannen har barnevernssjefen og seksjonslederen begrenset seg til å kalle meg "kald og manipulerende", selv om det må være et åpent spørsmål hvem som har forsøkt å manipulere hvem.
Jeg forsøkte å takle hybeltilværelsen så godt jeg kunne. Jeg hadde så mye samvær med barna som det lot seg gjøre under de rådende forhold.
Det gikk et drøyt halvår. Så ble jeg innkalt til møte hos barneverntjenesten igjen. Min kone hadde fått nok av tiltakene som barneverntjenesten hadde organisert rundt henne, hadde skjelt ut saksbehandler, og nektet barneverntjenesten adgang til hjemmet.
Jeg ble bedt om å flytte hjem igjen til min kone og barna. Advokaten min sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, men at det så ut til at det var stor fare for akuttvedtak dersom jeg ikke flyttet hjem. I så fall ville jeg ikke være part i saken.
Siden barneverntjenesten inntil da hadde avskrevet meg som omsorgsperson, takket jeg barneverntjenesten for tilliten, og flyttet hjem igjen etter ett års mer eller mindre pålagt separasjon. Saksbehandler erkjente i den forbindelse at jeg "hadde noen egenskaper som barna trengte". Hva disse egenskapene går ut på, vet jeg ikke, for det er vel første og eneste gangen bvtj. har uttalt at jeg har noe å bidra med som omsorgsperson.
Har barneverntjenesten lov til å styre slik i familier? Nei, etter loven har de ikke noe mandat til å legge denne typen føringer på ektepar og foreldre. Men Fylkesmannen lar dette skje upåtalt, og barneverntjenesten føler nok at "barnets beste" er så viktig at man kan tillate seg å operere på siden av lovverk og anstendighet.
(Det hører med til historien at barneverntjenesten ikke gjorde noen som helst forberedelser for å finne fosterhjem mens vi ventet på forhandlingene i nemnda, slik at denne begjæringen antagelig hovedsakelig ble brukt som pressmiddel for å få til samlivsbrudd).
Så kan man jo godt si at det er litt komisk at en familie forventes å gi god omsorg til en barneflokk mens alt dette pågår. Men der er ikke noe lovverk som sier at barneverntjenestens tiltak ikke må skade, stresse, presse eller traumatisere en familie.
Vi møtte et barnevern som hadde mye makt og som var mer enn villige til å bruke denne. Men vi møtte også et barnevern som ikke var vant til å få altfor mye fundert motstand, og som etter hvert hovedsakelig ble en motpart i en konflikt, istedenfor en samarbeidspartner til beste for barna.
Last edited by familien-er-samlet on Sun Sep 06, 2015 1:46 pm, edited 3 times in total.
|